Til mine (gutte)venner

Når jeg leser det du skriver og deler på Facebook skjønner jeg at du forakter jenter som oppfører seg som meg. Da lurer jeg jo selvsagt litt på hva du egentlig tenker om meg. For hadde jeg fulgt dine råd i voldtektsdebatten, hadde vi antakeligvis ikke kjent hverandre så godt i dag. 

Vi hadde ikke danset alene på nachspiel som idioter (ja, dere er flere), vi hadde ikke sunget til Depeche, Spice Girls eller Pet Shop Boys (ja, tro det eller ei - dere er flere), vi hadde ikke røret over rødvin til tidlig om morgenen, for å spise frokost sammen dagen etter før den som overnattet dro hjem. Ja. Åpenbart. Dere er flere.

Jeg burde åpenbart aldri vært alene med deg, eller gud forby, være eneste jente på fest blant dere. Jeg burde visst bedre.

Det jeg vet, er at samtlige av dere har syntes det var gøy å feste med jenter, og gjerne vil ha jenter med på nachspiel. Vi har vært bare oss to, eller flere, med rødvin til tidlig morgen og samtaler som vi sikkert syntes var dypsindige og gode, men garantert bare var fylletøv. Det du sier er at alt jeg har gjort med deg, burde jeg aldri ha gjort. Jeg burde har visst bedre enn å stole på deg, jeg burde dratt hjem eller bedt deg pelle deg ut. For min egen sikkerhets skyld. For ellers er det litt min skyld. Om jeg ikke hadde kunnet stole på deg likevel.

Jeg kan åpenbart skrive til jeg blir blå i trynet om at kvinner faktisk tar ansvar og forholdsregler hver eneste dag, og at det selvsagt er greit å gi råd om dette. Likevel så velger du altså å tolke oss som mener at det både er merkelig og ikke minst forkastelig at det kun er kvinner som får disse rådene og kun i voldtektssaker. Unge menn, som er mer voldsutsatt enn kvinner på byen, får aldri høre at de bør drikke mindre og gå tidligere hjem, eller la være å oppføre seg på en måte som kan virke provoserende eller oppmuntre til bråk. Rart det der.

Selv har jeg havnet på nachspiel med deg. Uttallelige ganger. Også før vi ble godt nok kjent, men det er kanskje like greit, siden de fleste unge jenter som blir voldtatt på fest, blir voldtatt av noen de kjenner. Jeg har kanskje sovet på sofaen hos deg, du har muligens fått sove i sengen min. Fordi jeg følte meg trygg, og stolte på deg. Slik mange jenter gjør med relativt nye og gamle venner. Og jeg har heldigvis hatt god grunn til det. Du har på mange måter vært min #kjernekar.

Jeg har også vært på fest og nachspiel med folk jeg ikke kjenner så godt. Særlig med jobben, på konferanser og i politikken, på landsmøter. Det har også gått bra, men det har vært episoder.

Jeg har selvsagt tatt taxi eller gått hjem. Det har vært dyrere for meg å komme meg trygt hjem enn for deg. Og bare et fåtall av gangene har jeg hatt dårlige opplevelser med taxisjåførene. Men jeg har faktisk tenkt tanken på at jeg like gjerne kunne ha gått, så hadde jeg sluppet den kontakten eller den berøringen. Hvis jeg har gått, må jeg ofte gå lengere enn deg. For mens du kan gå korteste vei hjem, så må jeg velge den "trygge" veien hjem, ikke snarveien. Du vet, den godt belyste gata der det er mest sannsynlig at det er mange folk. Ikke langs eller over elva, som ville kortet ned gåtiden med opp til en halvtime.

Når jeg går, er jeg som regel (men ikke alltid) oppmerksom på hvem som er i gata sammen med meg. Ser jeg enslige menn som står og skuler, eller flere gutter som går sammen, forsøker jeg å henge meg på andre gående, slik at jeg aldri går helt alene.

Når jeg har vært ute og reist alene så har jeg ofte, ikke alltid, valgt vekk opplevelser med folk jeg i utgangspunktet syntes virket kule, fordi jeg likevel ikke tok sjansen. Enten det har vært å dra på en ulovlig bar i Havana på Cuba eller privat fest i London eller Köln. De jeg kjente som dro dit, hadde gode historier dagen etter, mens jeg ved å legge meg kanskje bare unngikk en potensiell dårlig historie.

Hvorfor skriver jeg dette?

Fordi jeg kan ikke understreke nok at jenter tar ansvar. Også. For hvert ufornuftige valg, tar jeg  hundrevis av fornuftige valg som er basert på de rådene du påstår at jeg ikke er villige til å lytte til. Det hender jeg går hjem tidlig (!), jeg tar alltid tryggeste vei hjem, taxi hvis nødvendig. Men jeg har utvist såkalt risikoadferd - gjort de tingene som blir advart mot - hovedsakelig med deg.

Når jeg leser det du skriver og deler på Facebook skjønner jeg at du forakter jenter som oppfører seg som meg. Da lurer jeg jo selvsagt litt på hva du egentlig tenker om meg. Og det gjør meg litt trist, men også ganske forbanna. For da mener du at engasjement mot voldtekt og overgrep baserer seg på et så utopisk forhold til enkeltindividets ukrenkelighet og trygghet at vi som er engasjerte nekter å snakke om andres eller ta ansvar for egen sikkerhet. Og det er - for å si det forsiktig - pisspreik. Og det tror jeg du vet.

Føler du deg truffet av dette, så er det garantert riktig. Da sitter du med samme følelsen nå, som jeg gjør hver gang du deler saker på Facebook om varianter av at vi må tørre å ta debatten om kvinners ansvar. Men hvis du har rett, og jeg tar feil, så er det vel ingen grunn til å føle seg truffet. Er det?

Slukk faklene - det er nok nå!

Faksimile fra VG.no

Det er helt uakseptabelt at meddommerne i voldtektssaken i Hemsedal utsettes for trusler og sjikane. Det undergraver nettopp det arbeidet som gjøres for å både sikre et godt rettsvern og rettssikkerhet for offer og tiltalt som er en rettsstat verdig. Nå holder det!

I dag kan vi lese at flere nå trekker seg som meddommere på grunn av oppmerksomheten, hetsen og sjikanen, i forbindelse med voldtektssaken i Hemsedal. Det burde være motsatt. Flere burde melde seg til tjeneste som meddommere. Vi trenger flere som er villige til å yte en helt sentral tjeneste for samfunnet, som vi skal applaudere dem for, ikke sjikanere.

Saken opprører. Og den er i seg selv grunn nok. Men den opprører nok vel så mye fordi den er dråpen i begeret som får engasjementet til å flyte over. Allerede i 2005 satte riksadvokat Tor-Aksel Busch ned et spesialutvalg for å finne årsaken til den høye frifinnelsesprosenten av voldtektsdømte i ankesakene. Utvalget pekte hovedsakelige på to ting. For det første at juryordningen, som kun består av såkalte lekfolk - deg og meg, er problematisk. For det andre at politiets etterforskning må bli bedre. Begge deler er under radikal endring, med fjerning av juryordningen og nye metoder etter nærpolitireformen.

Et alminnelig rettsprinsipp er at en skal dømmes av sine likemenn. Lekfolk spiller derfor en viktig rolle i vårt rettssystem. Det er ansett som en garanti for rettssikkerheten at borgerne har medbestemmelse og kan uttrykke sin rettsoppfatning ved å dømme i straffesaker. Lekfolkene - du og jeg - kan være et viktig korrektiv til fagdommerne ved å være mer progressive i vår tolkning av forbrytelse og straff. Lekdommere har vist seg både å ville gå lenger i straffeutmålingen enn fagdommere i enkeltsaker, noe som dermed kan være et uttrykk for "den allmenne rettsoppfatning". De har også vist seg å legge mer vekt på bevisbyrden i enkelte saker, for at tiltalte ikke skal bli utsatt for justismord.

Lekfolk og meddommere har altså en helt sentral plass i vårt rettssystem. Et rettssystem som skal ta utgangspunkt i at den tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist. Hvor engasjert vi enn måtte være i enkeltsaker eller alle saker knyttet til en bestemt kriminalitet, som overgrep og voldtekt, skal vi ikke undergrave den rettsstaten som har bidratt til å gjøre Norge til det liberale demokratiet vi er. Det betyr at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt. Uansett hvor jævlig det er i de ti sakene.

Det betyr heller ikke at meddommerne gjør feil i de ti sakene, eller feil når vi på utsiden er uenige. Selvsagt har vi lov å diskutere aktuelle saker i Norge og gi uttrykk for vår mening. Men de man skal være forbanna på er i så fall meg - og mine kollegaer, ikke de som stiller opp som jurymedlemmer eller meddommere. Det er vi som politikere som har vedtatt lovene. Det er vi som har stått bak både dagens juryordning og meddomsrett.

I fjor fremmet KrF et forslag om å fjerne juryordningen, noe Høyre også har vært for, som vi sammen fikk FrP og Ap med på. Denne blir nå erstattet med en utvidet meddomsrett, men balansen mellom fagdommere og lekdommere er enda ikke avgjort. Selv om jeg har vært kritisk til å fjerne juryordningen tidligere, så støtter jeg dette (tror faktisk jeg til og med var i salen og stemte for...). Dette vil bedre kompetansen og balansen i prosessen. Og lekdommerne vil fortsatt spille en viktig rolle. Vi trenger dem. Dere. Deg. Hvis du mener du kan bidra, meld deg her!

Å engasjere seg for ofrene i voldtektssaker og uttrykke støtte der man mener dommen er urettferdig er en ting. Men som jeg sa i appellen foran Stortinget i går -vi er ikke en mobb eller et borgervern. Vi ønsker ikke at flere skal bli dømt, men at færre voldtektsforbrytere skal gå fri. Det er to forskjellige ting. Å styrke rettssikkerheten til den som anklager på bekostning av rettsstatens grunnprinsipper tjener verken offer eller samfunnet på sikt.

Vi skal være takknemlige til de som tar det tunge samfunnsansvaret å endre livene til både offer og tiltalt - uansett utfall. Vi styrker ikke rettssikkerheten til verken tiltalt eller offer i saker ved å svekke lekdommerne eller sjikanere dem vekk. Så legg vekk høygaflene og slukk faklene. Det er nok nå!

Glassmaneter i Hebron

Yehuda viser frem bilder av hvordan hverdagslivet pleide å være
mens vi går gjennom den tomme hovedgata i Hebron. Foto: meg

- Please, please, please, ber den lille gutten som desperat forsøkte å selge oss ting. Det er vanskelig for familier å finne et levebrød her. Hebron sentrum finnes per definisjon ikke lenger. Ikke fordi det ikke er der. Alle hus og gater er intakt. Men på grunn av israelernes uslåelige logikk er gatene stengt for de fleste av Hebrons innbyggere.

Vi har fått en liten briefing om situasjonen i byen fra Yehuda Shaul fra organisasjonen "Breaking the Silence", og er på vei inn i byen. Gatene er stort sett tomme. En og annen bil kjører forbi, men langs hovedgata er det folketomt. Inntil vi kommer til krysset der palestinere nå får lov å krysse gata for å komme til andre siden. Det er der gutten står.  Det er det eneste stedet i hovedgaten han har lov til å stå. Hvorfor?

I 1994 drepte den ekstremistiske jøden Baruch Goldstein 29 muslimer og skadet 125 under bønn i en moske i Hebron. Dette utløste store demonstrasjoner på hele Vestbredden, hvor ytterligere 9 palestinere ble drept av israelske militære. Han ble hyllet av jødiske settlere som en helt og martyr, og han har et eget minnested der graven er plassert og besøkes daglig. Israelske myndigheter, i motsetning til palestinske myndigheter og deres ekstremister, fordømte angrepet og forbød den ultranasjonalistiske Kach-bevegelsen som Goldstein tilhørte.

Men for å beskytte jøder mot eventuelle hevnangrep ble enkelte gater og områder i Hebron, der hovedsakelig palestinere bodde og hadde butikker, forbudt for palestinere. Dersom jøder blir angrepet av palestinere blir palestinere utsatt for kollektiv straff. Dersom en jøde dreper palestinere, blir palestinere også utsatt for kollektiv straff.

Hovedgata Al-Shuhada ble stengt fullstendig for palestinere, og det er fortsatt ulovlig for dem å kjøre motoriserte kjøretøy i området. Alt av virksomheter gikk tapt, og inngangsdørene til husene som vendte mot gata ble sveiset igjen. Folk må fortsatt gå innbakdøra eller over og gjennom tak for å komme til sine egne hus. De med penger eller familie andre steder har flyttet for lenge siden. Kun de fattigste uten muligheter er igjen. For å komme fra ene siden til den andre, måtte palestinere tidligere gå over en time for å komme rundt. Nå er det tillatt å krysse gata fra en side til den andre. Det er ingen barrierer der. Palestinerne vet utmerket godt hvor de har lov å bevege seg. Derfor er det ikke mange meterne jeg trenger å gå for at gutten ikke lenger kan følge etter. Selv uten soldater til syne tør han ikke nærme seg. Jeg føler meg slem for at jeg ikke kjøper noe. Men jeg misliker å kjøpe ting jeg ikke trenger som veldedighet.

Det er den klassiske historien om tusenvis av glassmaneter som strander i vannkanten, og en forbipasserende ser en mann som plukker opp og kaster ut en etter en av manetene.

 - Hvorfor gjør du det, spør han, det er jo tusenvis. Du klarer ikke hjelpe alle uansett. I det store og hele betyr det ingenting.

 - Det har du rett i, svarte mannen og kastet ut en til. Men for de få jeg redder, så betyr det alt.

Ingen av oss reddet noen maneter langs ruten vi tar i Hebron. Det hadde kostet så lite å kjøpe den dumme veska gutten holdt frem. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

Klokka har enda ikke blitt 12 på dagen. Og dette er bare dag to.

---

Bare dager etter at vi har besøkt Hebron, bryter en palestinsk gutt seg inn hos jødiske settlere i Kiryat Arba utenfor Hebron og dreper en sovende 13-årig jente. Gutten blir skutt og drept, som ved alle knivstikkingene vi har hørt om det siste året. Det er i og rundt Hebron disse har funnet sted. Som straff ble landsbyen den mistenkte gjerningsmannen kom fra sperret på ubestemt tid. Israels statsminister Netanyahu sa også at de vil vurdere å frata gjerningmannens familie arbeidstillatelser og at familiens hus skal rives. Venner og familie til drapsmannen hyllet han som en martyr og helt på Facebook-siden hans i etterkant av drapet. IDF har blogget om drapet (advarsel: bilde av soverommet til jenta etter drapet).

Bloggpost fem fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 
1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter
3. The wall - part 1  
4. Å bryte stillheten

Å bryte stillheten

Bilde fra utstillingen til Breaking the Silence.

- Det er heeelt sikkert tilfeldig, sa Yehuda Shaul sarkastisk i det vannsprederne rundt bordet vi hadde satt oss på plutselig popper opp og vannet begynner å flomme rundt oss. Han vinker til de israelske soldatene som står rundt, og de viser surt tommel opp tilbake.

Man kan lett bli litt paranoid når man besøker Vestbredden og Hebron. Yehuda trekker på skuldrene. Det kan jo faktisk hende at vannsprederne var satt på automatisk kl 10:22 på en tirsdag formiddag. 

Han er en av grunnleggerne av organisasjonen ”Breaking the silence” og er et kjent fjes i Hebron. Det er ikke få som stopper bilen eller kommer bort til han for å skjelle han ut i løpet av de timene vi går sammen med han. Organisasjonen består av tidligere soldater fra Israel Defence Forces (IDF), som siden 2004 har publisert bilder og vitnesbyrd om hvordan israelske soldater trakasserer og undertrykker palestinere i de okkuperte områdene. Organisasjonen hevder at overgrepene ikke er enkeltstående hendelser fra soldatene i IDF, men snarere en bevisst og villet strategi fra israelske myndigheter. De har som mål at palestinerne hele tiden skal kjenne på militær tilstedeværelse, ”make our presence felt”. Som en kollega av Yehuda skriver i et innlegg i Jerusalem Post:

These operations are designed to “remind” the civilian population that we are there at all times, always watching them. These types of operations include patrols in populated streets at all hours of the day and night, during which shots are fired in the air for no reason, stun grenades are thrown into random alleyways and homes are entered indiscriminately. Within this context, it makes no difference whether we break the door of the house or knock on it politely. Either way, we fulfill our role as another screw in the machine that positions rulers retaining all the power on one side, with subjects stripped of all basic rights on the other. This is an unethical, unjust reality that we soldiers could not change. 

Yehuda sier han elsker Israel, og er villig til å dø for landet sitt. Han tjente selv de obligatoriske tre årene (to for kvinner) i Israel Defence Forces under den 2. intifadaen på begynnelsen av 2000-tallet, og var stasjonert i Hebron to ganger. Han har ikke noe problem med at Israel må vise styrke, gitt at de er omgitt av fiendtlige nasjoner med terrororganisasjoner som ikke bare sier de vil utslette det jødiske folk, men også aktivt utfører terrorangrep som bekrefter akkurat det.

- Jeg er ikke naiv, sier han og fortsetter; Jeg tror bare ikke vi legger et godt grunnlag for fred og sikkerhet gjennom måten vi behandler mennesker på i de okkuperte områdene.

Organisasjonen "Breaking the Silence" (BtS) er kontroversielle i Israel, for å si det mildt. Med rette. Hoveddelen av deres vitnesbyrd om hendelser og overgrep er anonyme. Med den hjemlige debatten om Doremus Schafer og hans mediekritikk i et åpent, liberalt demokrati, så kan vi jo bare tenke oss hvordan BtS blir mottatt i de politiske miljøene. Anonymiteten gjør at IDF og myndighetene ikke får etterforsket beskyldningene om overgrep og krigsforbrytelser, sier kritikerne. Vi har 70 ekssoldater som har stått frem med navn, samt at alt vi rapporterer på kan krysssjekkes fra flere kilder, svarer BtS, som oppfordrer myndighetene til å etterforske alt, inkludert dem selv.

BtS blir avvist som en venstrevridd, regjeringsfiendtlig organisasjon. For alt jeg vet er de det, selv om Yehuda på ingen måte ga inntrykk av det (annet enn å gå i åpne sandaler, noe ingen konservative med respekt for seg selv gjør...). Spørsmålet er ikke om de er venstrevridd eller ikke. Snorre Valen er venstrevridd. Han har likevel rett når han kaller Saudi-Arabia et "skrekkregime". Jeg lytter gjerne til venstrevriddes problembeskrivelser, jeg. Det er løsningene deres jeg stort sett ikke har noe til overs for. Men som sagt. Breaking the Silence sier selv de ikke er partipolitiske. Og det er jo synd om man må være venstrevridd for å mene at å sette folk med hette over hodet på et stekende fortau i 35 grader i timesvis er galt. Men det er dette BtS forteller om. Soldatene innrømmer at de gjør det. Ikke som enkeltstående overgrep av en og annen tropp som gjør feil og får refs for det. Men som en del av sitt daglige virke. Det er dette Breaking the Silence vil ha en debatt om og helst endring av.

Norge gir penger til organisasjonen. Det samme gjør Storbritannia og EU. Israel har protestert mot at fremmede makter finansierer det de oppfatter som en regjeringskritisk organisasjon, og finansieringen kan bli forbudt i løpet året.

---

Les mer om Israel Defence Forces her - og deres code of conduct. Vi var, som skrevet tidligere, i Jerusalem under ramadam, og det var israelske soldater som sørget for sikkerhet og god flyt inn og ut av fredagsbønnen i de to store moskeene. Gubben fikk stort sett ta bilder av dem når han spurte, og de poserte villig vekk, smilende og spøkende. Som BtS understreker - det er ikke soldatene det er noe galt med, det er systemet.

Lurer på hva den israelske soldaten tenker når han ser hva barna leker?
Foto: Breaking the Silence

Bloggpost fire fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 
1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter
3. The wall - part 1

The Wall - part 1

Muren. Åtte meter med piggtråd og vakttårn. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Selv om det er relativt stille denne morgenen, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan det er å stå i kø i kvelende hete mellom betongvegger og under blikktak for å komme seg gjennom checkpoint 300 til arbeid eller lege. Dette er hovedovergangen mellom Jerusalem og Bethlehem for palestinere som jobber på israelsk side.

Morgenkø ved checkpoint 300 - foto: Nearthejordanvalley

Muren som omkranser den er åtte meter høy og ble bygget under den andre intifadaen, i årene 2000 til 2003. Mange mener «anti-terror»-muren, som den også kalles, førte til slutten på voldsbølgen som fulgte av intifadaen. De som denne sommeren for en gangs skyld har ønsket agurknyheter velkommen på grunn av terrorangrepene i Europa, kan forsøke å se for seg terrorangrepene ganget opp med ti – og alle utført innenfor Hedmark fylke. Skolebusser, kollektivknutepunkter, diskoteker, kjøpesentre og grenseoverganger ble rammet. Den yngste selvmordsbomberen var en 16 år gammel gutt, som drepte en annen tenåring og en eldre mann. Det er estimert at rundt 1,000 israelere, 3,000 palestinere og 64 utlendinger ble drept i terrorangrep i årene mellom 2000 og 2005. Tall fra menneskerettighetsorganisasjonen B’Teselem opp til 2008 viser at på israelsk side var 68,3 % av de drepte sivile. På palestinsk side er sivile (eller definert som «ikke aktiv del av hendelser») på 46,4 %. Vi vet jo alle hva som dør først i krig – det er rimelig å være kritisk til det meste som blir presentert som fakta. Men muren blir i hvert fall ansett for å være et av de mest effektive sikkerhetstiltakene mot terror fra palestinsk side.

Den omstridte åtte meter høye muren skal i teorien gå langs den såkalte «grønne linjen», våpenstillstandslinjene fra 1949 som ble etablert mellom Israel og naboene Egypt, Jordan, Libanon og Syria i etterkant av den arabisk-israelske krigen i 1948, og blir 708 kilometer lang når den er ferdigstilt. Omstridt er for øvrig et for vagt begrep. Selv om den er omstridt på eller innafor den grønne linjen, så er den lovlig i henhold til internasjonal lov, uansett om du liker det eller ikke. Muren kan forsvares uten problem. Der den er på den grønne linja.

Problemet er at den ikke bare er på den grønne linja. Israelerne annekterer 9.5 prosent av det totale landområde på Vestbanken, som er palestinsk. Enkelte steder er muren «bare» bygget komfortabelt rundt mindre utstikkere, som ved den hebraiske matriarken Rakels grav, andre steder går muren hele 18 kilometer inn på palestinske områder. Det er fullt mulig å sympatisere med troende, som med all sannsynlighet ville fått rett i at Rakels grav ville blitt vandalisert og ødelagt dersom muren ble bygget med den utenfor. Men i henhold til den internasjonale domstolen og FN, så er den delen av muren som bygges på Vestbredden ulovlig. Det burde egentlig ikke være noe å diskutere. Det er mulig å være for muren, så lenge den plasseres på israelsk side. For oss som mener eiendomsrett er en grunnleggende rettighet, er annektering av land brudd på grunnleggende rettigheter.

(Historien om annekteringen av området rundt Rakels grav er for øvrig interessant lesning - og beskrivende for hvordan israelske ekstremister opererer uten myndighetenes velsignelse, men likevel med deres beskyttelse. Kommer tilbake til det i en annen bloggpost.)

Muren er en kollektiv straff mot den palestinske befolkningen for terrorhandlinger, som har ført til at mennesker har mistet hus og hjem, levebrød knytta til landområdene som blir annektert, rundt 28 000 palestinere havner på «feil» side. I tillegg til dette, men det er uavhengig av plassering, mener Verdensbanken at Vestbredden taper rundt 185 – 229 millioner dollar i året på barrierene. Det kan man jo blåse av dersom man mener at å redusere økonomiske muligheter og muligheter for arbeid for vanlige folk styrker muligheten for fred og sikkerhet for Israel. Og det er vel en del av dere som leser dette, vil jeg tro.

Men de som står i kø denne morgenen for å vise fingeravtrykk, id-kort og arbeidstillatelse er tross alt heldige. De har lønnet arbeid. Vi som ser hvite, rene og pene ut, viftes utålmodig gjennom i sikkerhetskontrollen. Vi er i følge med EAPPI, den økumeniske organisasjonen som driver et følgeprogram, der deltakere fra ulike kirker og land rekrutteres som observatører for å følge palestinske skolebarn, gjetere, bønder og hva det måtte være, inn i de områdene der de utsettes for mest trakassering fra israelere. De sier vi er litt sent ute når vi er der halv syv. Folk begynner å komme rundt fire-femtiden om morgenen for å være sikre på å komme gjennom for å rekke jobben.

Oppdatering fra følgeprogrammet EAPPI ved Checkpoint 300. Foto: Kirsti Næss

En gang i året får olivenbøndene høste fra sine egne trær i det annekterte området. Jeg har hørt Israel-venner snakke om produktkvaliteten mellom de late palestinerne og driftige israelerne. Hvis vi nekta israelerne å kultivere sin egen mark, men kun høste det som overlever uten tilsyn resten av året, så kunne vi jo kanskje sammenlignet. Og unnskyldningen om at muren må bygges inn i de okkuperte områdene på grunn av topografien er flere steder ganske snodig.

Vi skal senere kjøre langs muren og se på hvordan den bygges rundt boligområder og påvirker dagliglivet til palestinske familier. Men først må vi få oss frokost, så skal vi møte organisasjonen "Breaking the Silence" i Hebron. Klokka var nå rundt åtte om morgenen.

Muren snor seg snodig rundt. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Bloggpost tre fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: 
1. Shalom, Israel!
2. Satans raketter

Satans raketter

Ramadan-kanon... Really?

Jeg holder på å få hjerteinfarkt da det plutselig smeller i det vi skal gå inn på restauranten der vi skulle møte representanter fra den norske, svenske og danske ambassaden.

- Å, ja, det glemte vi å si, sier en i reisefølget lystig, de markerer solnedgangen med å fyre av en rakett eller kanon under ramadan i Jerusalem. Det er signalet om at det er lov å begynne å spise.

Virkelig?

Her er en idè: hva med å ikke markere solnedgang under ramadan med noe som høres ut som en bombe?

Bare et forslag. (Les mer og se video her)

Gruppen med to parlamentarikere fra Norge, Sverige og Danmark har allerede vært på informasjonsmøte hos Kirkens Nødhjelp og deres respektive representanter fra de tre landene. Briefingen om folkeretten og implikasjoner i forbindelse konflikten i Israel og Palestina tok en litt uventet vending da en av våre nordiske kollegaer stilte følgende spørsmål:

- Har det vært krig her?

Oi. Jeg tenkte for meg selv at dette kan bli en lang kveld. Da jeg gløttet bort på min norske kollega, Jette Christensen fra Arbeiderpartiet, så jeg at hun hadde sluttet å tygge på vannmelonen vi ble servert og så stumt på spørsmålsstilleren. En annen fulgte opp.

- Men altså, hvis det har vært krig og Israel vant den krigen, er det ikke sånn at vinnerlandet får områdene de gikk inn i?

Wikipedia er åpenbart ikke tilgjengelig i hele Norden for de som har lyst til å lese seg litt opp før man skal ut og reise. Jeg får litt lyst til å minne våre danske kollegaer om at Danmark tapte Norge til Sverige, uten sammenligning for øvrig, og at vi deretter ble en egen nasjon. Men så er vi heller ikke et hellig land der profeter og stamfedre for verdensreligioner er begravet.

Det sies av hvor du står i Israel og Palestina-konflikten kommer an på hvilket år du velger deg som utgangspunkt. Her har jeg må jeg nesten bruke et avsnitt på begrepet ”Israel-venn”. Jeg ser på meg selv som en som støtter staten Israels eksistens og rett til å forsvare seg. Jeg klarer ikke helt å ikle meg drakten som ”Israel-venn”, like lite som ”Sverige-venn” eller ”USA-venn”, selv om jeg er tilhenger av begges rett til eksistens og å forsvare seg selv. Og selv om det i fjor kunne vært fristende å bygge en mur langs grensa, for eksempel ved Storskog, mener jeg at det i så fall er lurt å holde muren innenfor Norges grenser – ikke begynne å annektere land fordi det passer Norge – eller føre opp bosettinger i Jämtland og Herjedalen fordi vi dette historisk sett er norske områder. Men som sagt – så er heller ikke Olav den Hellige begravet i Jämtland eller profeter steget til himmelen fra Herjedalen. Vi skal vel bare være glad til for at det gikk som det gikk, ellers hadde vi hatt 120 000 flere trøndere i landet.

Nok om det. Briefingen avsluttes på overtid, og vi skal altså på middag i den arabiske delen av gamlebyen i Jerusalem, hvor diskusjonene og spørsmålene fortsetter. Det er feststemning ute i gatene etter solnedgangen utenfor. På vei hjem til hotellet fortelles det at kanonen går av både ved solnedgang og soloppgang under ramadan. Det var nyttig informasjon da jeg noen timer senere hoppet flere meter i senga da sola sto opp.

- Satans raketter, tenkte jeg. Og er vel ikke den første i Israel og Palestina som har tenkt akkurat det.


Bloggpost to fra tur til Israel og Palestina organisert og betalt av Kirkens Nødhjelp.
Les også: Shalom, Israel!