Hevet over loven?

Faksimile fra Klassekampa 20.02.2017

Transporttjenesten Uber er lovlig å bruke i Norge, både som partnersjåfør og passasjer. Derfor er det vanskelig å se hvorfor undertegnede tror jeg er «hevet over loven» når jeg oppfordrer Uber til å fortsette sin virksomhet, slik Klassekampen og jussprofessor Eirik Holmøyvik fremstiller det onsdag 22. februar.

På Skatteetatens sider står det om persontransport at du skal ikke betale skatt dersom du driver persontransport, men hensikten er kun å få dekket selvkost (utgifter til bensin og lignende). Slik kjøring vil i utgangspunktet ikke anses som virksomhet. Dette omhandler samkjøring, som i dag er navnet på tradisjonell haiking, men der sjåfør og passasjer har forhåndsavtalt turen. Dette kan skje via tjenester som GoMoe, Uber, grupper på Facebook eller da VG koblet folk sammen via sin spontantjeneste da folk ble sittende askefast i 2010.

Den eneste samkjøringstjenesten folk ikke bruker er HentMEG, tjenesten Statens vegvesen var involvert i, som etter 45 millioner i utviklingskostnader endelig ble parkert etter ni år i 2016.

Tilbake til Skatteetatens sider. Der står det at du skal betale skatt dersom det ytes tips for kjøringen som i realiteten er en betaling for turen. Skattemessig er spørsmålet om kjøringen er skattepliktig virksomhet eller skattefri hobby. For å fastslå hvorvidt det er tale om hobby eller virksomhet må det foretas en konkret vurdering av hvorvidt aktiviteten som utføres drives for egen regning og risiko, har et visst omfang, er egnet til å gå med overskudd over tid og/eller tar sikte på en viss varighet.

Ubers partnersjåfører kan altså tilby både samkjøring, løyvebasert kjøring og begrensa hobby-kjøring. Alle tre tjenestene tilbys i dag, via samkjøringstjenesten Uber Pool, privatsjåførtjenesten Uber Black og den mer omstridte Uber Pop. Men ifølge yrkestransportlova må den som mot vederlag driver «persontransport utanfor rute med motorvogn registrert for inntil 9 personer, må ha særskilt drosjeløyve». Dette har Eftas overvåkingsorgan, Esa, akkurat slått fast at er begrensninger som rammer forbrukerne og bryter med EØS-avtalen. De setter ikke spørsmålstegn ved Norges krav om drosjeløyver som sådan, «men er bekymret for hvordan lovgivningen begrenser hvor mange drosjeløyver som gjøres tilgjengelig i såkalte løyvedistrikt».

Esa mener denne antallsbegrensningen går ut over etableringsfriheten og er uenig med norske myndigheter i at begrensningen kan rettferdiggjøres ut fra vesentlige allmennhensyn. De skriver at uforholdsmessig høye barrierer mot innpass i drosjemarkedet tvert imot kan gi dårlig ressursbruk og høyere priser for forbrukerne. Dersom ikke Norge lever opp til EØS-forpliktelsene i denne saken, vil Esa kunne ta saken til Efta-domstolen om to måneder. Så da gjenstår det å se hvem av oss som føler de er hevet over loven.

Innlegg på trykk i Klassekampa 23. februar 2017, ikke på nett.

Je suis Trump

Ifølge Arbeiderpartiets nestleder, tidligere statsråd Trond Giske, så er jeg flasket opp på valgkampstrategi fra Trump og partifellene hans, og sprer fake news. Gøy. La oss se litt på det.

Utgangspunktet er et leserinnlegg i blant annet Laagendalsposten, der jeg skriver at Ap ser ut til å måtte gå til valg på å vrake EØS-avtalen. Bakgrunnen for dette er at deres potensielle regjeringspartner Senterpartiet gjør lite annet for tiden enn å angripe EØS og internasjonal handel for tiden. Senterpartiet er mot EØS og har til og med programfestet at avtalen undergraver den norske modellen. Fake news?

Før valget i 2013 stilte både SV og Sp krav om at EØS-avtalen skulle reforhandles. VG skrev den gang at i stedet for å ha oppsigelse av avtalen som sitt hovedmål, skal Senterpartiet arbeide for å demontere EØS, bit for bit. Fake news?

I Arbeiderpartiets valgkampmaskin LO er også ting i ferd med å snu. Flere LO-forbund har vedtatt at de vil ut av EØS-avtalen. I Handel og Kontor ble vedtaket at avtalen skal reforhandles, ikke sies opp. Fellesforbund-veteran Boye Ullmann sier til VG at han tror på "noxit", og at det blir kamp til siste stemme på LO-kongressen i mai om utmelding av EØS. Fake news?

Samtidig har Arbeiderpartiet selv svekket sine formuleringer om EU i sitt utkast til partiprogram. Aftenposten skriver på lederplass at det er "beklagelig at Arbeiderpartiet velger akkurat dette tidspunktet til å så tvil om støtten til en idé som handler om langt mer enn nasjonal egeninteresse". Fake news?

Et resultat av at Arbeiderpartiets regjeringsalternativ er samarbeid med Sp og SV, samtidig som Ap selv sår tvil om europeisk samarbeid og det blir kamp til siste stemme på LO-kongressen om utmelding av EØS, er jo nettopp en mulig vraking av EØS-avtalen.

Men da noterer jeg meg at Senterpartiet er fornøyd med EØS-avtalen og ikke kommer til å kreve denne reforhandlet og at LO egentlig allerede har bestemt seg for å holde på EØS-avtalen slik den er i dag. At Vedum ikke har sagt at en diskusjon om EØS er på sin plass etter Brexit, at Støre ikke har sagt at han vil lytte til Sp om EØS-avtalen. Og at Trond Giske ikke virker litt desperat når han setter undertegnede i samme kategori som Donald Trump og at han mener et leserinnlegg i Laagendalsposten er fake news.

Senterpartiet er herved for EØS-avtalen og vil ikke gjøre noe for å endre denne de neste fire årene. Det er jo kjempegode nyheter, om enn kanskje #fakenews?

So sad!

Making Oslo great - again

Oslo Rådhus. Fotograf: Hans Kristian Thorbjørnsen Pfhotos

Det er mange grunner til at Oslo-folk burde rase over politiske prioriteringer. Men utflytting av 220 statlige arbeidsplasser er ikke en av dem.

Oslo kommer konsekvent ut som det fylket som skaper mest verdier i Norge. Ifølge SSB lå bruttoproduktet per sysselsatt i 2014 høyest i Oslo og Rogaland, som tidligere år. Oslo lå 23 prosent over landsgjennomsnittet. Dette går jo selvsagt ikke an å si i den faktaresistente norske distriktsdebatten. Til tross for at påstanden om at Oslo lever av verdiskapingen i distriktene er tilbakevist gang på gang (på gang på gang), så hjelper det ikke. Men en løgn blir ikke mer sann bare fordi den gjentas ofte.


Som Dagens Næringsliv skrev i en leder - tallene i Nasjonalregnskapet bygger på regnskapene til den enkelte bedrift, ikke konsernregnskaper. Verdiskapingen blir derfor registrert der den skjer, ikke der hvor hovedkontoret ligger. Årsaken til at bnp per innbygger er så mye høyere i Oslo enn andre steder i landet, er rett og slett at tettheten av lønnsomme tjenesteytende næringer er mye større i Oslo enn i distriktene. Oslo har mange næringer med høyt bruttoprodukt per sysselsatt. Eller sagt på en annen måte - det er ikke antall statlige arbeidsplasser som gjør Oslo til det fylket som skaper mest verdier i Norge. Det er privat næringsliv. Det er grunnen til at jeg som Oslo-politiker ikke blir spesielt rasende over at regjeringa nå flytter ut rundt 220 statlige arbeidsplasser til andre steder i landet. Selvsagt er det krevende for de som har den jobben i dag. Men det er ikke helt ukjent heller i privat næringsliv at man omorganiserer og endrer. Jeg har blir omorganisert og arbeidsledig selv, så jeg har full forståelse for de det gjelder. Det er ikke gøy, men de fleste håndterer omstillingen.

Når andre politikere gnåler om tap av 40 arbeidsplasser i hjemfylket, pleier jeg å si at det er en helt vanlig tirsdag i Oslo. Her tapes og opprettes arbeidsplasser hele tiden, slik det gjør i dynamiske jobbmarkeder. Det hadde vært grunn til bekymring dersom Oslo sto og falt på offentlig virksomhet.

Det betyr også at Oslo og Oslo-folk er blant landets største skatteytere, dersom vi holder olje- og gassinntekter utenfor. Det betyr at det er vi som betaler for irrasjonell organisering av offentlig virksomhet, som for eksempel de 288 kommunale skattekontorene hvis tjenester kunne vært utført av 27 regionale kontorer. Regjeringen har gått til Stortinget to ganger for å få omorganisert skattekontorene og fått nei begge gangene. Av distriktshensyn opprettholder vi altså arbeidsplasser vi ikke trenger, noe som koster skattebetalerne 360 millioner kroner i året. Det hadde ikke skjedd med arbeidsplasser i Oslo.

Oslo kommer konsekvent dårligere ut enn distriktene når det gjelder investeringer i infrastruktur. Hadde jeg vært i næringslivet i Trøndelag hadde jeg bedt mine stortingsrepresentanter sørge for å investere oppgraderinger på godsterminalen på Alnabru. En ti minutters togforsinkelse i Oslo, fører til en 24 timers forsinkelse på gods til og fra Trondheim. Det fortjener de dersom de ikke ser verdien av å nå markedene sine effektivt.

Og så er det all den dritten som blir slengt etter hovedstaden. I Nord-Norge hørte jeg om "søringan" som ikke skjønte noe som helst og ikke brydde seg om noen andre enn seg selv. Oslo, som tar i mot de som blir fortrengt av smålig bygdekultur fra hele landet. Vi åpner armene for de skeive, de sjuke, de med ambisjoner, de helt uten. De bygda fortrenger bidrar til å gjøre denne byen alt den er og alt den ikke er. De kan håne kaffelattedrikkende grunerløkkværinger til de blir blå i trynet, men hvis du hører på dialekten til grunerløkkværingene så finner du fort ut at dette er de som rømte fra forakten av storbyen for å slå nye røtter der. Det er deres hoder som bidrar til verdiskapingen som gjør at Oslo gruser resten.

Vi kan flytte så mange statlige arbeidsplasser ut i distriktene som bare det. Så lenge distriktene fortsetter å avgi sine barn til oss. Den misforståtte politikken som forsøker å holde alt slik det var på femtitallet bidrar til å gjøre Oslo "great". Igjen og igjen og igjen.

Sjekk filmen mannen min har laget av vår deilige hovedstad!

Kontraproduktiv likestillingspolitikk

Faksimile fra DN.no

 Innlegg opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 14. februar 2017, bak betalingsmur.

Arbeiderpartiet vil som vanlig ha mer statlig styring og kvotering for å fremme likestilling. Til DN sier Hadia Tajik at problemet er at kravet om flere kvinner i styrene ikke ser ut til å ha økt andelen kvinnelige ledere i næringslivet. Derfor vil hun innføre mer av det som ikke virker, krav om 40 prosent kvinner både i valgkomiteene i statseide selskaper og samme andel i statlige opplæringsprogrammer.

Per i dag er 15 prosent av daglige ledere i aksjeselskap er kvinner, mens bare 6 prosent av toppledere på øverste nivå i børsnoterte selskaper er kvinner. Å øke kvoteringen i offentlig sektor vil antakeligvis svekke privat sektor for talenter og ledere på vei opp.

Fra før av vet vi at kvoteloven har brakt 2000 kvinner inn i norske styrerom, men nesten ingen av dem blir sjef. I 2015 skrev DN at de er så etterspurt at de kan velge å bli styregrossister i stedet for å ta toppstillinger.  Dette bidrar til å forsterke den skjevheten som allerede finnes mellom antall kvinnelige ledere i offentlig og privat sektor.

I 2001 var 95 prosent av topplederne i næringslivet menn, mot 87 prosent i 2012. Da er konsernsjefer, styreledere og endel konserndirektører regnet med. Reglene om kjønnsbalanse i styrer for privat eide allmennaksjeselskap trådte i kraft 1. januar 2006. Når utviklingen går så sakte på ledersiden i privat sektor så kan det jo tenkes at å ta ut 2000 dyktige kvinner med næringslivserfaring har redusert tilgangen på relevante kvinnelige kandidater. Ytterligere statlig kvotering vil være kontraproduktivt til hva vi trenger – nemlig flere tilgjengelige dyktige kvinner som bryter gjennom glasstaket i privat sektor og blir synlige ledere i offentligheten.

Med tjue år bak meg i norsk næringsliv har jeg delte erfaringer som kvinne i mannsdominerte selskaper. Men utviklingen har vært entydig. De fleste forstår i dag betydning av å legge til rette for en mangfoldig arbeidsplass. Det handler ikke bare om rekruttering av kvinner, men også av menn som faktisk ønsker å være en del av ungenes liv mens de vokser opp. Mangfold handler om mer enn kjønn.

Med denne regjeringen jobber færre kvinner deltid, flere harbarn i barnehage og færre tar ut kontantstøtte. Det siste vi trenger er mer politisk styring og kvotering. Arbeiderpartiets syn på arbeidslivet er i beste fall umoderne, i verste fall kontraproduktiv.