Perspektivløst Storting

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
https://www.facebook.com/pfhotos

Det er næringslivets evne til verdiskaping og mulighet for å skape arbeidsplasser som sikrer en bærekraftig velferdsstat for fremtiden.

Denne evnen svekkes betydelig dersom vi mislykkes politisk med nødvendige offentlige omstillinger, et betydelig kompetanseløft og en velferdsreform som styrker arbeidslinjen. Perspektivmeldingen av 2017 bekreftet det vi visste fra før, nemlig at endringer må til for å gjøre velferdsstaten bærekraftig.

Politikere snakker varmt om innovasjon og digitalisering, men er mot konsekvensene. Regjeringens forslag om å redusere antallet kommunale kemnerkontorer etter Skatteetatens anbefalinger fra 288 lokale til 27 regionale, har fått nei fra stortingsflertallet to ganger. Dette ville spart 500 årsverk og 360 millioner kroner. Privat næringsliv betaler altså 360 millioner mer i skatt enn nødvendig for å opprettholde stillinger vi ikke trenger fordi det er distriktsarbeidsplasser. Når arbeidsoppgaver kan løses med færre ressurser og lavere kostnader, ville privat næringsliv raskt brukt ressursene der de gjorde bedre nytte for seg eller nedbemannet.

Teknologi kan bidra til å løse bemanningsutfordringene eldrebølgen gir oss. I dag må en av ni elever velge et virke innen helse og omsorg. I 2030 må én av tre gjøre det samme dersom vi fortsetter å gjøre ting på samme måte som i dag. Mange politikere snakker pent om velferdsteknologi, men i Stortinget fremmes forslag om bemanningsnormer etter krav fra fagforeninger.

Vi trenger et kompetanseløft, både innen dagens utdanning, men også for voksne som må rekvalifisere seg til andre jobber. Arbeiderpartiet har snudd i saken om kompetansekrav til lærerne. Dette er de samme lærerne som skal lære barna våre opp til å mestre jobber som ennå ikke finnes, der de skal løse problemer vi ennå ikke kjenner til med teknologi som ennå ikke er oppfunnet. I India velger en sjettedel av studentene ingeniørvitenskap og teknologi ved høyere utdanning. De 10 prosent smarteste av disse utgjør flere enn alle norske studenter på høyere utdanning til sammen. Det er disse våre barn skal konkurrere med, opplært av lærere som ikke vil oppfylle moderate kompetansekrav og får støtte i Stortinget for det.

Til slutt trenger vi en velferdsreform. Selv om andelen som mottar Nav-ytelser blir færre, må vi både sørge for at de som trenger det får en anstendig inntekt, men også at det lønner seg å arbeide. Staten kan ikke være alt for alle, men skal være mye for de som trenger den mest. Men det er liten politisk vilje til å innrette ordninger for å sikre arbeidslinjen, eller kalibrere eksisterende ytelser. Dersom en ordning utvides til å gjelde flere, men regjeringen da foreslår å redusere den noe, ender Stortinget med å både vedta utvidelsen og maksimere ytelsen. Det er det motsatte av hva to perspektivmeldinger anbefaler, og er åpenbart ikke bærekraftig.

Gjør vi ingenting eller forsøker å bevare det bestående, vil den norske, sosialdemokratiske velferdsstaten slik den er i dag mangle 150 milliarder kroner i 2060. Valget står altså ikke mellom endring og stillstand, men mellom endring og forvitring. Dessverre ser det ut til at det politiske flertallet på Stortinget stadig velger forvitring.

Innlegg publisert i Finansavisen 23. januar 2018

Skattedebattens falske motsetninger

Arbeiderpartiet rir på falske motsetninger og møter liten motstand fra pressen. Faksimile fra nrk.no

Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

Skattedebatten raser igjen etter at regjeringserklæringen for Høyre, FrP og Venstre ble lagt frem søndag ettermiddag. Denne gangen er det ønsket om å sette et tak på den kommunale eiendomsskatten som skaper debatt. Det eneste alternativet for lokalpolitikere, skal vi tro den påfølgende debatten, er kutt i sykehjem og skoler. Dette er velkjent retorikk fra Arbeiderpartiet. Men en falsk sådan. Et alternativ til å kutte i velferd, er å prioritere bedre.

Arbeiderparti-ordfører Robin Kåss i Porsgrunn er en av de som bruser mest med fjærene. Det er ikke måte på hva han må kutte i. Snøbrøyting, trygt bysentrum, et helt sykehjem og lærere. For Porsgrunn utgjør et tak på eiendomsskatt at de får ca. 41 millioner mindre i skatteinntekt. Tilfeldigvis den samme summen som valget mellom den billigste og dyreste alternativet til bro over elva i Porsgrunn. For ordens skyld, en bro Høyre lokalt har stemt for.

Arbeiderparti-politikere i Telemark har ikke en helt heldig historie når det gjelder respekt for skattebetalernes penger. Fylkespolitikerne er de noen av de dyreste i landet. Fylkesordfører Sven Tore Løkslid (Ap) tjener med sine 1,5 millioner kroner i årslønn, omtrent det samme som  statsministeren.

Jeg husker en spørretimene tidlig i forrige periode, der en telemarksrepresentant grillet kunnskapsministeren om beregninger for antall barnehageplasser. Jeg mener å huske at dette slo ut dårlig for Skien kommune, som fikk problemer med økonomien. Tilfeldigvis samme kommune der Ap-ordfører Hedda Foss Five to år tidligere hadde kjøpt en lampe til ordførerkontoret til 60 000 kroner. Men det er ikke det verste. Hun ble inspirert til å bestille denne lampen fordi Kongsrød Ungdomsskole hadde bestilt hele tre slike lamper. I Skien kunne en ungdomsskole kjøpe tre lamper til 60 000 kroner per stykk, men staten måtte trå til dersom de skulle prioritere barnehageplasser.

Det er ikke alltid det er kommunens overføringer fra staten eller andre inntekter som er problemet, men kommunenes egne prioriteringer og pengebruk. Heldigvis har vi en kritisk norsk presse som...erm. Glem det.

Joda, vi har en kritiserende norsk presse som skriver om lampekjøp og alternativer for broer. Men når kritikken kan rettes mot staten og overføringer, så mistes dette perspektivet. Å kritisere er viktigere enn kritisk journalistikk. Jeg savner tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen, ekstra når jeg hører norske skattedebatter.

Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette, skrev han i en kommentarartikkel i 2013. Videre mente han at Arbeiderpartiet konstruerer motsetninger som ikke er reelle, og at høyresida ikke evner eller ønsker å løfte debatten om statens inntekter og utgifter. Dette vinner selvsagt Arbeiderpartiet på. Retorikken rundt at en krone i skattelette er en krone til mindre velferd fungerer. Ikke fordi den er sann. Men fordi den intuitiv er lett å forstå, skrev Holsen. Retorikken brukes fortsatt av Arbeiderpartiet i skattedebatter, høyresida evner fortsatt ikke å tilbakevise den, og mediene virker ikke interessert.


Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Da Arbeiderpartiet hadde 21 milliarder mer i skatteinntekter, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet så økte sykehuskøene, det ble 15 000 flere fattige barn og hele sysselsettingsveksten fra 2008 gikk ifølge SSB til utenlandsk arbeidskraft. Å øke skattene er ikke det samme som å prioritere velferd.

I forrige periode reduserte Høyre og FrP skatter og avgifter med rundt 21 milliarder, samtidig som helsekøene har gått ned, rusmisbrukere kommer raskere i behandling og lavinntektsfamilier har fått billigere barnehage. Det er fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

Oppdatert: Kåss kutter med god samvittighet: Pleietrengende stues på bort sykehjem. Ansatte og pårørende fortviler over kuttene. Samtidig er ordføreren mest bekymret over at Porsgrunn Utvikling AS ikke skal tappes for millioner, skrev Varden i 2016. Au....