Endelig knakk hun

En liten kvinne, omgitt av mange små menn. Kanskje er hun større en vi tror.

Jeg beundrer Theresa Mays sko, men ville aldri vært i dem.

Theresa Mays stemme som knekker på slutten av talen der hun annonserte sin avgang, er det mest etterlengtede i britisk politikk på tre år. Sjelden har en statsminister stått så steilt mot stormen av kritikk, angrep og generell misnøye fra alle kanter. Så valgte hun å ta den begredelige jobben med å forsøke å rydde opp etter et kobbel av uansvarlige, selvhøytidelige menn som satte egne egoer foran partiets og landets interesser. David Cameron, som etter sigende plystret av lettelse på vei inn døra i nummer 10 etter å ha annonsert sin avgang, har om ikke annet hatt anstendighet til å også trekke seg ut av offentlig debatt. Om hun ikke kommer til å ruve i britisk politisk historie, så er hun en imponerende figur sammenlignet med sin forgjenger.

Få er forunt å høre hva som vil bli sagt om seg selv i sin begravelse. Unntaket er mennesker hvis ettermæle blir skrevet i det øyeblikket de fratrer en posisjon de har hatt. Det tok ikke lang tid før reaksjonene på Theresa Mays avgang kom. De er like splittet som hennes eget parti, men de fleste anerkjenner likevel at hun har rakrygget stått opp for det hun mente var nasjonens beste.

Det er en umulig oppgave å kombinere ønsket om utmeldelse og samtidig beholde dagens adgang til det indre markedet. Det verken britiske brexitere eller norske EU/EØS-motstandere forstår, er at denne adgangen forutsetter at alle har like konkurransevilkår. At alle følger de samme spillereglene, direktivene og reguleringene, er selve kjernen i det indre marked. Friksjonsfri adgang uten harmonisert regelverk og en tvistemekanisme, EU-domstolen, for å håndheve regelverket er ikke mulig. Det Theresa May forsøkte å gjøre, var å egentlig bygge en bro mellom fullt medlemsskap og en handelsavtale. Selv om EU sier at avtalen fortsatt ligger på bordet, uavhengig av Mays avgang, så er nok den broen brent med Mayxit. De har aldri vært nærmere en «hard brexit» enn nå.

Tilbake til May. Til Theresa. Hun ble aldri folkekjær. Kritikken mot henne gikk ikke bare på håndteringen av Brexit. Hun virket for hard, for lite elskelig, for lite menneskelig. Knekken i stemmen på slutten av talen var det nærmeste vi kom. Det til tross for at vi har sett en dansende statsminister May. Eller la oss si Theresa May med danselignende bevegelser. De samme bevegelsene tok hun over scenen på landsmøtet til det konservative partiet da hun ble introdusert til musikken av Abba. Dette spøkte hun med da hun litt senere talte til Nordisk Råd i Stortinget høsten 2018.

Selv hadde jeg gleden av å høre henne i Downing Street 10, på 100 års-markeringen av at første kvinne møtte i det britiske Parlamentet. Hun var varm, morsom og inspirerende da hun snakket til rundt hundre inviterte kvinnelige parlamentarikere.

Bare litt selvskryt her. Vi måtte legge fra oss mobil før mottakelsen, så fikk ikke bilde av May :-(

Det er lett å huske henne for hennes feil. Den største var antakeligvis å gå til nyvalg i 2017, et grep hun antakeligvis tok for å styrke sin posisjon gjennom det hun trodde var et nytt, overbevisende flertall for de konservative i ryggen, før hun skulle i forhandlinger i EU. I stedet ble hun svekket da hun mistet flertallet i Underhuset. Fra da var det egentlig bare oppoverbakke. Oppoverbakke i gjørme og motvind skapt av sine egne. Men der May ikke har vært god, har hennes kollegaer stort sett vært verre. David Cameron gjorde rett i å plystre av lettelse for å slippe å håndtere sin egen politiske fiasko, etter å ha risikert nasjonens interesser for å håndtere en intern partistrid gjennom å sørge for en folkeavstemning det overhodet ikke var noe folkekrav om. Legg på personligheter som Boris Johnson, en brilliant og intellektuell politisk klovn, og Jacob Rees-Mogg, kjent som «the Honourable Member for the 18th century», så har du en politisk suppe som lukter vondt og smaker verre.

Theresa May har stått rakrygget og stått lenge. De fleste kommer til et slik embete etter et valg der de får smake på seieren og gå i gang med å fremme og utvikle egen politikk og løsninger. Men for Theresa May har det så godt som ikke vært en god dag på statsministerens kontor siden hun tok over.  Noe selvforskyldt, det meste ikke. Men etterpåklokskapens analyser får noen andre ta seg av, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å huske henne.

En ting er helt sikkert.Jeg beundrer Theresa Mays sko, men ville aldri vært i dem. Da hun knakk i stemmen i dagen, så brast det litt for meg også. Jeg tror Theresa May er større enn vi aner, omgitt av mange, mange små menn.