Lahlums skatteskam

Forfatter og SV'er Hans Olav Lahlum er sjokkert over hvor mye han får igjen på skatten selv etter å ha betalt mer enn 600 000 i skatt. Han er dyktig og sjarmerende, men gjør seg likefullt til pidestallssosialist. Ikke for første gang:

Ingenting gleder meg mer enn å lese at en dyktig og likandes forfatter som Hans Olav Lahlum både tjener godt på sitt forfatterskap og ikke minst alle de oppdragene han tar på seg i kraft av sin kunnskap og engasjement. Det unner jeg alle som er så kunnskapsrike og jobber så mye som han. Men lørdag hevet han seg selv opp til å bli den type pidestallssosialist jeg ofte har kjent en inderlig aversjon mot. En som er så privilegert at han kan ta valg som på samme tid hever han opp som et bedre menneske enn alle andre, samtidig som det underkjenner valgene til mange som tjener like mye, men likevel er i en annen økonomisk situasjon og dermed ikke kan eller ikke velger å gjøre det samme.

Lahlum tjente ifølge seg selv nesten 1,5 millioner kroner i fjor. Og ble sjokkert over at han fikk hele 360 265 kroner igjen på skatten fordi han hadde betalt for mye inn. Han betaler "bare" 600 000 i skatt i 2018. For de som tror på venstresidas påstander om at de som tjener mest nesten ikke betaler skatt lenger i Norge, så viser om ikke annet dette at de som tjener mye etter seks år med Høyre i regjering fortsatt betaler mer skatt inn til fellesskapet enn det mange tjener i Norge. De ti prosent rikeste i Norge betaler faktisk rundt førti prosent av personskatten i Norge. De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Som vi alle er enige om.

Lahlum har ikke vært heldig. Som så mange har han jobbet hardt og mye over lang tid. Jeg er så heldig at jeg ofte ser han som foredragsholder, debattleder, kåsør eller annet på tidspunkter som i arbeidsmiljøloven blir definert som ugunstige.

Lørdag kveld la Lahlum ut en statusoppdatering på Facebook hvor han føler skatteskam ovenfor de med mye lavere inntekter og skriver at han vil benytte regjeringens innføring av muligheten til å betale mer skatt for de som ønsker det. I skrivende stund har nærmere totusen likt statusen, 130 delt den og den har blitt plukket opp av media. Lahlum er en bra mann. Jeg er enig. Lahlum ER en bra mann. Smart, hyggelig, hardtarbeidende og sjarmerende. Litt kort på sosiale antenner (jeg er fortsatt ikke gravid, bare lagt på meg, Hans Olav, du trenger ikke spørre neste gang…).

Jeg kjenner ikke så mange som tjener så mye. Men jeg kjenner noen. Min gamle sjef. Ikke bare en av de beste sjefene, kanskje DEN beste (og dårligste) sjefen jeg har hatt, nettopp fordi vi var mer venner enn sjef og ansatt, men en som både så meg, oppmuntret meg og ga meg stor frihet. Han har startet flere selskaper, med tilhørende arbeidsplasser. Jeg jobbet i et av dem. Han er så heldig at han trenger lite søvn, så han får ikke poeng fra meg for å være på kontoret før åtte. Men han jobbet godt mer enn åtte timer om dagen i mange år for å få dette til å gå, uten å ta ut voldsomme lønninger eller flotte seg på noen måter. Han hadde jo ikke kone og unger, så å jobbe mye var jo greit. Eller hvordan var det med høna og egget?

Han brukte i hvert fall mye på sine ansatte. Han hadde ikke Lahlums #skatteskam. I stedet for å betale mer skatt da selskapet ble solgt, og de som var aksjonærer fikk ganske greit betalt for det, så ga han av sin andel til oss som ikke var eiere. For tenk. Når folk får beholde mer selv, har de anledning til å gjøre slike vurderinger. I tillegg til å betale til frivilligheten, være rause generelt. Det er ikke synd på’n. Det er ikke det jeg sier. Bare at det er mulig at folk fortjener det de tjener. Det var helt i orden at de andre aksjonærene ikke gjorde det. Det var ingen forventning om det. Vi var bare glade. Om noen var utnytta, så var det Sjef.

Eller ei superdyktig venninne. Som i mange år har drevet i det små. Som kan industridesign og innovasjon. Som også ansetter i det små. Som ser at mens hun forsøker å vokse organisk gjennom å faktisk forretningsorientere sin kompetanse, så ler folk av henne fordi hun ikke søker midler gjennom Innovasjon Norge eller Forskningsrådet. Hun konkurrer med de samme for egne midler. Jeg aner for så vidt ikke hvor mye hun tjener, men siden leiligheten hennes ikke er spesielt større enn min, og hun har mann og barn, så vil jeg tippe moderat. Hun har jobbet i mange år, og mange timer i ugunstig arbeidstid. Hun betaler sin skatt med sånn passe glede, siden hun vet at hennes konkurrenter tar ut innovasjonsstøtte som hun mener de ikke trenger og staten ikke burde gitt. Dersom hun noen gang klarer å få ut 1,5 millioner i egen inntekt og betaler 600 000 i skatt, så skal jeg juble for henne og håper hun ikke føler #skatteskam, men gjerne fortsetter å investere i egen virksomhet og så tar med ektefellen og barnet på tur, og fortsetter å gi folk muligheter.

Eller min stortingskollega, som tjener det samme som meg. Og siden vi er stortingsrepresentanter, for tiden visstnok på tre måneders ferie og er ubrukelige generelt, burde vi ha lønnsskam. Som kan godt hende at mange av oss burde. Han ble sur på meg da jeg hadde sagt til medier at jeg syntes vi tjente mer enn godt. Eller som han sa: mulig du gjør det (hint til kompetanse og erfaring, der altså .. nei, det var ikke Michael Tetzschner). Men min kollega tjente omtrent det samme som Lahlum gjorde i 2018 før han kom inn på stortinget. Men kona og han hadde hatt en avtale. Han jobbet mye og tjente mer, som gikk til familien. Det var også for å kunne være litt rause til ungene ved utdannelse og nyetablering, mens hun kunne jobbe normalt og følge opp litt mer hjemme. Plutselig valgte han å bli stortingsrepresentant, gå ned en halv million i lønn, pendle til Oslo, så familien fikk mindre penger og hun mer ansvar. Han bruker litt av lønna på å betale pensjon til henne. Fordi når man ikke betaler alt i skatt, kan man ta andre valg for familien. Det betyr ikke at man ikke skal betale skatt. Vi er begge enige om vår støtte til vår felles velferd.

Er det synd på dem? Selvsagt ikke. Jeg har stått i et lite bakrom i Malawi med prostituerte som tjente omtrent det jeg betalte for en øl utenfor per kunde. Jeg har tatt en røyk med noen av de som går på Aktivitetshuset Prindsens. Jeg har venner som har dødd av kreft. Venninner som har blitt voldtatt. Det går an å balansere ut en fremstilling uten å dermed mene det er synd folk som jo har det ok.

Både Lahlum og jeg er ekstremt privilegerte. Det vet vi begge. Men ingen av de jeg nevner har gjort noen av sine vurderinger offentlig. Eller indirekte satt seg selv på en moralsk pidestall der de med en og samme handling kan fremstå bedre enn alle de andre i samme situasjon som seg selv som enten helt legitimt ikke gjør samme vurdering, eller velger å bruke de 100 000 på noe vel så samfunnsnyttig som å betale skatt, eller har opparbeidet seg lån som de må betjene fordi de har investert i arbeidsplasser, eller bare gir til sine hjertesaker uten å gjøre et stort nummer av det. De får ikke en egen artikkel i VG, NRK og alle de andre som kommer til å følge opp, 2000 likes eller 130 delinger av sine statuser.

Jeg tror på Hans Olav Lahlums genuine samfunnsengasjement og tro på fellesskapet, og skjønner mange av de som mener SV best ivaretar gode samfunnsinteresser. Men jeg synes hans parti ofte mistenkeliggjør så mange andre som jeg mener også ivaretar gode samfunnsinteresser, bare på en annen måte - gjennom egen kapital, engasjement og vurderinger - som de kan gjøre dersom de både betaler til fellesskapet og kan nettopp gjøre egne vurderinger. Og så er jeg overbevist om at Lahlum ikke er en pidestallssosialist. En som tror han selv er bedre enn alle andre. Selv om han kan sies å ha gode grunner til å tro nettopp det på mange områder...

Ufrivillig deltid er et problem

På trykk i Sunnmørsposten 6. august 2019

En ikke fullt så snodig Ap-kamp
Å gå i fronten for å kjempe mot et problem som ikke eksisterer, virker bare snodig. Dette skrev Sunnmørsposten på lederplass allerede i april i år. Kommentaren var rettet mot Arbeiderpartiet, som hadde valgt midlertidige ansettelser som en av sine hovedsaker foran årets kommunevalgkamp, med premisset om at bruken av midlertidige ansettelser florerer.

Hadde dette vært riktig ville det vært en grunn til å løfte fanene igjen i kampen for å reversere endringen i Arbeidsmiljøloven som gir større adgang til midlertidige ansettelser. Problemet er at påstanden ikke stemmer. Lovendringen Solberg-regjeringen gjorde i 2015 har ikke fått en slik effekt. Andelen midlertidig ansatte har ikke økt. Da gir poenget med å mane kommunepolitikerne til kamp mot effekten av denne lovendringen liten mening. En effekt som ikke finnes. Skrev Sunnmørsposten. Den gang.

Denne uka begynte Arbeiderpartiet valgkampen med å fortsatt skremme med midlertidige ansettelser, som fortsatt ikke har økt, men la i tillegg til at vi nå står midt i en deltidskrise. Dette burde Sunnmørsposten har betydelig mer sympati for, da de samtidig mente at ufrivillig deltid var et viktigere tema å ta tak i. Problemet er at ferske tall fra SSB viser at de fleste nå går inn i heltidsstillinger, og kvinner nå jobber mindre deltid enn under de rødgrønne. En annen avis, Aftenposten, skrev faktisk at dersom vi har en deltidskrise nå, må vi ha hatt en deltidskatastrofe under Arbeiderpartiet, da langt flere jobbet deltid.

Men ufrivillig deltid er et høyst reelt problem, både for samfunnet og den enkelte. Ikke bare trenger vi at flere jobber mer og står lenger i arbeid for å opprettholde bærekraften for vår felles velferd. Det er misbruk av menneskelige ressurser og kompetanse når de som vil og kan jobbe mer ikke får det. Det går også utover handlingsrommet til den enkelte, valgmuligheter og frihet for familien. Dette gjelder særlig kvinner, som er overrepresentert i helse og omsorgsyrker. Dermed er det også et likestillingsproblem. Men å krisemaksimere hjelper ikke.

Noe av problemet ligger i organiseringen av turnusarbeid, der nattevakter og helgeturnus skal fylles opp. Når faste, heltidsstillinger er og skal være normalen i norsk arbeidsliv, vil det by på problemer å døgnbemanne et sykehjem dersom alle skal jobbe mellom åtte og fire. Å øke dagbemanningen på hverdager løser ikke helgebemanningen, særlig når det faktisk er mange som frivillig jobber deltid og ikke minst der man ikke kan ha så mange i grunnbemanningen at helgeturnus går opp, fordi det er også misbruk av knappe menneskelige og økonomiske ressurser å ha overbemanning på enkelte tidsrom, for å ha mange nok til å fylle helgevaktene.

Enkelte steder vil økning av grunnbemanningen være fornuftig. Få ned sykefravær, bruk av innleie og vikarer, slik at pengene blir brukt på så mange faste, hele stillinger som mulig. Dette krever først og fremst god ledelse. Dernest kunne det vært en idé å begynne å diskutere de forslagene arbeidstidsutvalget kom med nettopp for å løse deltidsfloka og behovet for døgnbemanning. Partene har stått i stampe i snart ti år. Problemet løses ikke gjennom bemanningsnormer og økt grunnbemanning alene. Det er mulig å gjennomføre moderate endringer i arbeidsmiljøloven som kan bidra til å løse problemet. Endringene av midlertidige ansettelser viste seg å være en problemløser som ikke førte til det mange fryktet, nemlig økt midlertidighet. Selv om Arbeiderpartiet krisemaksimerer deltidsutfordringen, så har både de og Sunnmørsposten rett i at det er en reell problemstilling. Høyre er klare for å diskutere reelle løsninger. I mellomtiden gleder vi oss over at stadig færre, særlig kvinner, faktisk jobber deltid og at det er stadig flere som faktisk vil jobbe mer og stå lenger i arbeid. Det trenger vi for å sikre velferdsstatens bærekraft for framtida, og det vil selvsagt Høyre bidra til.