- Hva driver du med?
Det fryktede spørsmålet kom fra legestudenten som hadde sommerjobb hos Aleris da jeg skulle inn til koloskopi. Han forsøkte å få til en lett og ledig samtale før jeg altså skulle få en tube med kamera opp der sola aldri skinner.
- Hm. Du måtte spørre om det ja. Jeg er politiker. Så nå har du en gylden mulighet til å r#¤kjøre en politiker før valgkampen, svarte jeg.
Det var tydeligvis ikke det svaret han forventet, men så vet jeg heller ikke hva han forventet, stakkar. Han forsøkte bare å fylle tiden med småprat før legen som skulle utføre selve inngrepet.. innførselen (?) kom og begynte prosedyren.
Legestudenten lo godt i hvert fall, og tonen for de neste femten minuttene var satt. Jeg kunne følge det hele på en skjerm, og det slo meg at jeg kanskje burde vurdere en brasilian butt-barbering og at kinesere faktisk spiser innvoller.
- Nuvel, når man har rundet Netflix i løpet av sommeren så er jo dette et alternativ, sa jeg mellom pustingen.
Man bør forsøke å puste og slappe av. Behagelig blir det aldri, men det kan gå bedre enn fryktet.
- Åh, har du sett "Sjarmen med tarmen", spurte legestudenten.
- Eh, så rund blir aldri min Netflix-konto, svarte jeg.
- Men jeg synes medisinsk teknologi er utrolig fascinerende. Det eneste jeg ikke skjønner et at jeg har også fått et kamera inn i blodårene for å sjekke en blodpropp. Hvorfor har man ikke litt mindre tuber enn det der?
- Vel, den skal jo inn i et litt større rør, svarte studenten.
Jeg synes i grunn ikke det var en veldig god begrunnelse, men følte ikke at jeg var i en posisjon til å ta den diskusjonen. For å si det sånn. Men han la til at tarmen er et fascinerende organ som ville dekket en hel fotballbane i sin fulle utstrekning. Hrmph, tenkte jeg. Tanken på en hel fotballbane i magen forklarer jo livvidden på buksene mine. Jeg forsøker faktisk gå ned i vekt....
Men grunnen til at jeg startet dagen med en tube opp i rattata denne solfylte mandagen i juli, er at jeg har hatt magesmerter over lengre tid, og ble endelig henvist til koloskopi av fastlegen i juni. Fikk ganske raskt beskjed fra sykehuset om at det ikke var kapasitet til å ta meg imot, ble vist videre til en klinikk som senere måtte avlyse timen på grunn av sykdom uten å sette opp en ny. Det er ikke rart pasienter kan bli litt frustrerte, det er ikke akkurat sømløst dette her. Men i Helfo var det en hyggelig dame som sa at hun trykket på en knapp som gjorde at jeg kom inn i køen hos Aleris. Da var klokken ni om morgenen. Klokken 14:51 ringte Aleris opp og lurte på når det passet for meg.
Tenk det. Å sjekke med pasienten eller la pasienten få velge time kunne kanskje løst problemet med at så mange ikke møter opp til innkallingen sin og kunne frigjort kapasitet og utnyttet ressursene i helsevesenet bedre. Bare en idè.
Uansett. Undersøkelse fullført. Rørsystemet i orden, noe som er en trøst når jeg på tre år har mistet to venner og kollegaer på min egen alder til tarmkreft - som tross alt er en av de vanligste kreftformene i Norge og som har økt de siste tiårene. Å komme til undersøkelse og behandling så raskt som mulig bedrer overlevelsesjansen. Sjarmen med tarmen er at legen med en gang kunne slå fast at den var frisk og fin. Om enn på størrelse med en fotballbane. Men det gjelder DEG også, he he.
Så. Tilstanden uavklart. Så selv om det bare er ett år siden sist så er gynekolog neste. Dr Google kan fortelle meg at livmoren har form som en flattrykt omvendt pære og er cirka 7–10 centimeter lang, 4–5 centimeter bred og 2–3 centimeter tykk hos kjønnsmodne kvinner, og veier 30–60 gram. Det er nesten mer fascinerende enn en fotballbane av en tarm. Livmoren er tross alt livgivende og får plass til et par kilo skapninger som skal bli fremtidige skattebetalere. Det er mer enn tarmen kan si, tenk!
Jepp. Blogger igjen. Kjeder meg...
