Den syke sykelønnsdebatten

I dag har Høyre skjerpet egne helseløfter - syke folk skal få hjelp raskere (tenk det). I stedet for at vi så villig betaler for at syke folk forblir syke, vil vi betale for å få folk friske gjennom å bruke ledig kapasietet der den er tilgjengelig, og vi skal selvsagt gjeninnføre fritt behandlingsvalg - der du får velge mellom offentlige sykehus og private behandlingssteder som har avtale med det offentlige. Det er altså ikke fritt frem for private, det krever at du - som jeg hadde til koloskopi hos privat - har fått fastslått rett til en behandling som er helsemessig begrunnet. 

Og for de som er opptatt av at private kan komme til å tjene penger og gå med overskudd av å sørge for at syke nordmenn blir raskere friske - vel, Ap og Sp med støtte fra SV, synes det er helt greit at utenlandske private equity fond får garanterte overskudd fra norske skattebetalere gjennom at de eier 90 prosent av de såkalt "gratis fergene" som regjeringen skryter av. Det må de gjerne gjøre, men da kunne vi slippe gnålet om velferdsprofitører når det handler om å sørge for kompetanse, kvalitet og kapasitet i helsetilbudet til syke nordmenn. Nok om det...

Les om helseløftet her. 

Men den latente sykelønnsdebatten er kronisk syk. Skal vi likevel ikke snakke om sykefravær og sykelønn?

Når sykelønn diskuteres, graves det så dype grøfter at vi begraver reelle problemstillinger, fakta og nyanser så dypt at ikke er mulig å løfte de opp igjen. En selvsagt gjenganger i kommentarfeltene er da at politikere selv sykemelder seg dersom de har driti på draget og ender opp med å få driten smurt ut over i full offentlighet. Gjerne fortjent, og ofte til fortvilelse blant kollegaer som blir utsatt for mistenkeliggjøring og hets, samtidig som vi vet så inderlig godt at det bidrar til politikerforakt i en tid der den skjøre tilliten er viktigere enn noen gang.

I de hele tolv årene jeg har møtt på Stortinget vet jeg om i hvert fall tre kreftsyke stortingsrepresentanter som har møtt i stortingsalen og gjort den jobben de ble valgt inn for, med noen tilpasninger for å være mye ute på møter med mange mennesker i perioder da immunsystemet var satt sjakk matt. I tillegg døde en representant etter kort tid som innvalgt av aggressiv kreft, til stor sorg for sine kollegaer. Og som bedreviterne i kommentarfeltene påpeker - vi er jo bare en gjeng med sammensatte diagnoser fra fullstendig imbesile idioter til medisinske undere siden vi stadig ser ut til å klare å stå oppreist, selv uten ryggrad. Vi er jo så virkelighetsfjerne at kreftsyke kollegaer, venner og familie ikke trenger inn i denne bobla vår, der vi kun sitter ved et skrivebord og fantaserer om hvordan verden er for folk som enten har gått livets harde skole eller knekkes av formuesskatt. 

En av de åpne representantene (det er ikke alle som vil "bli" diagnosen sin i offentligheten), KrFs Torhild Brandsdal, satt med cellegiftpumpe i stortingssalen mens hun voterte, og fortalte også til TV2 at hun deltok i møter mens cellegiften ble pumpet inn i kroppen. En kollega i Høyre gikk bort før sommeren etter å ha jobbet 20 prosent stilling lenge mens han var syk, og i minnestunden ble det fremhevet hvor mye en tilknytning til jobb og kollegaer betydde under hele sykdomsforløpet. 

Faksimile fra TV2 - lenke til saken her. 

Å sette likhetstegn mellom sykdom og nødvendigheten av å være borte fra jobb med full sykelønn er like feil som å mene av funksjonsnedsettelser ikke er forenelig med arbeidsliv. Det er fordummende og fordomsfullt. Likevel er opportunt i debatten å snakke om alt sykefravær som hundre prosent nødvendig. Det er det ikke. 

Det er politisk opportunt å grøfte debatten. Bruke helt åpenbare eksempler på yrkesgrupper alle er enige om at ikke bør gå på jobb, som intensivsykepleiere som kan risikere å smitte utsatte pasienter selv med en enkelt forkjølelse. Siden akkurat de kan ikke ta hjemmekontor, synes logikken å være at alle skal ha full sykelønn alltid uansett hvilken stilling de har og hva som er mulighetene for lovforpliktet tilrettelegging fra arbeidsgivers side. På et sykehus skulle man jo tro at det var mange oppgaver som kan løses uten pasientkontakt dersom man faktisk kan jobbe, om noe redusert kapasitet den eller de dagene. Som alle oss andre. Men alle er faktisk enige i at full sykemelding er helt riktig og uproblematisk når folk er syke og ikke skal være i jobb, eller trenger den restitueringen full sykemelding gir for å bli helt friske og komme tilbake til arbeid. 

Det er faktisk ikke det sykelønnsdebatten burde handle om. Det er en såkalt stråmannsargumentasjon, definert som «å tillegge motparten en mening de ikke har, og deretter argumenterer mot denne falske påstanden istedenfor å angripe deres faktiske argument som en avledningsmanøver som brukes for å unngå å ta opp det reelle poenget i diskusjonen». 

Jeg har sagt mange ganger at selv om jeg er en tilsynelatende funksjonsfrisk arbeidstaker på heltid, så kan mine kollegaer bekrefte at jeg på langt nær er 100%. I hvert fall ikke hele tiden. I beste fall glimter jeg til noen ganger i uka, selv om jeg er fullt ut til stede og møtende. Det gjelder nok for de fleste skulle jeg tro. Det betyr at en arbeidsplass stort sett alltid har et naturlig slack i produktiviteten avhengig av dagsformen på helt vanlige, funksjonsfriske ansatte. Jeg nekter å tro at de som har brukt helgen på å gå Birkebeineren er 100% produktive når de møter på jobb mandag morgen. Å være syk eller ha en diagnose er ikke det samme som å ikke kunne eller ville jobbe. Vi har mennesker med sykdommer, diagnoser, funksjonsnedsettelser som forsøker å kjempe seg inn i arbeidslivet, samtidig som vi i sykelønnsdebatten bruker sykdom for å ikke kunne jobbe.

I og med at vi har mange eksempler på både private og offentlige virksomheter som har klart å få ned sykefraværet tilsynelatende uten å tvinge syke folk som ikke bør jobbe tilbake til jobb, så sier det seg selv at det er mulig å gjøre noe med sykefraværet - også uten endringer i sykelønnen. Betyr det at de som tidligere har vært borte har løyet eller tilsneket seg noe? Nei, det kan være enkle ting i arbeidshverdagen som ikke har vært avklart - som at man kan få andre arbeidsoppgaver. Noen steder opplevde de nedgang etter tydelige forventninger om at man må ringe inn, ikke sende sms, og at alternativer skal vurderes dersom det er mulig. 

Arbeidsgivere har blitt pålagt mye ansvar og kostnader for å følge opp helse, miljø og sikkerhet, fra utbetaling av sykepenger, til tilretteleggingsplikt, plikt til å knytte seg til en bedriftshelsetjeneste, vurdere organisatoriske tiltak, sosiale tiltak og fysiske tiltak m.m. Det interessante er at dette jo er kjempet frem av blant annet arbeidstakerforeningene, men brukes nå som at alt arbeidsgiver plikter å forsøke å gjøre blir et press mot arbeidstaker.... så uansett hva som gjøres så er det feil. Og slik går no dagan....

Ledelse er komplisert. Mennesker er menneskelige. Det gjøres feil, men det gjøres også veldig mye riktig på arbeidsplasser rundt omkring. Enkelteksempler generaliseres i begge sider av debatten - alle har en kollega som har vært borte dagen etter en fest (jeg har vært den kollegaen, for å si det sånn) og noen opplever et utilbørlig press om å komme tilbake i jobb før de er friske. Men vi kan ikke lene hele denne debatten på det. 

Og så handler debatten ikke minst om en skole som unge fullfører og dermed står bedre rustet til å gå inn i arbeidslivet, det handler om å forebygge gjennom et personlig ansvar om å gå seg en tur og spise en gulrot i ny og ne, forebygge på arbeidsplassen og ikke minst få nødvendig helsehjelp så raskt som mulig så man unngår lengre sykefravær som leder til lengre perioder med sykelønn. Alt henger sammen med alt.