Muhammed-karikaturene revisited

Under ett minutt etter at jeg som blogger sto frem med fullt navn i Dagbladet for i dag nøyaktig tjue år siden kom den første drapstrusselen. Jeg var en av flere norske bloggere som startet en aksjon for å publisere Muhammed-karikaturene da ytringsfrihet og religionskritikk ble satt under et press og førte til en intens debatt om blasfemi og islamhets.

Frem til da hadde jeg blogget anonymt under kallenavnet VamPus, men mente det var feigt å oppfordre andre til å ta belastningen uten selv å stå frem med fullt navn. Så da gjorde jeg det. Bloggaksjonen ble startet med en idè om både å stå opp for ytringsfrihet og at jo flere som publiserte, dess mindre ville trykket bli på den enkelte. Naivt, kanskje, og selvsagt ikke så lite selvhøytidelig tro på vår egen viktighet som bloggsfærens riddere av det frie ord. Men Jyllands-Postens daværende kulturredaktør Flemming Rose har noen av de samme refleksjonene i Erle Marie Sørheims bok «Karikaturenes historie - fra hulemalerier til Charlie Hebdo». Han mener at «the original sin» var at de store mediene unnlot å trykke tegningene og dermed kommuniserte at tegningene var så forferdelige at de ikke kunne vises.

Det var Jyllands-Posten som opprinnelig bestilte og trykket karikaturene som en kommentar til at en barnebokforfatter ikke fikk noen til å illustrere profeten Muhammed i frykt for represalier. De tolv beryktede karikaturene ble publisert i september 2005 og førte riktignok til både reaksjoner og debatt i Danmark da de kom. Men da striden bokstavelig talt blusset opp igjen i januar 2006 så var det etter at fem muslimske menn som bodde i Danmark aktivt mobiliserte mot karikaturene gjennom å spre både dem og tre andre langt mer krenkende og obskøne bilder på en mobiliseringsreise i Egypt i desember 2005. 

I januar 2006 begynte de å brenne først danske, så norske flagg. Lørdag 4. februar ble både den danske og den norske ambassaden i Syria stormet og brent ned, og en NATO-base i Afghanistan under ledelse av norske ISAF-styrker ble angrepet den 8. februar av en større menneskemengde som kastet håndgranater og brannbomber. 

På debattmøtet som bildet jeg bruker her er hentet fra, ble jeg spurt fra en i salen fra forsvaret om hva jeg syntes om at norske styrker ble angrepet på den måten. Jeg husker ikke ordrett hva jeg svarte, men det var langs linjene med spørsmål tilbake om hva de tror de forsvarer når de tar på en norsk uniform om ikke ytringsfrihet og demokratiske verdier. Dette kommer ikke gratis. 

Men på det tidspunktet bloggaksjonen startet hadde det politiske Norge kastet den kristne avisen Magazinets redaktør, Vebjørn Selbekk, under bussen gjennom å vise til ytringsansvar da han den tiende januar 2006 publiserte karikaturene. Til tross for at flere norske medier hadde brukt faksimiler av karikaturene i sine omtaler av debatten som hadde pågått i Danmark, skrev de seg selv ut av tidslinjen og brukte Magazinet og Selbekk som skjold mot kritikk og trusler mot seg selv. Det var kun Norsk Presseforbunds leder, Per Edgar Kokkvold, som støttet trykkingen og senere fikk Fritt Ords honnør for hans «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten, også under mangeårige drapstrusler, og for hans mange og skarpe kommentarer til journalistisk praksis som bidrag til pressens selvkritikk og selvregulering.» At ikke Selbekk fikk den samme anerkjennelsen var antakeligvis fordi at på det tidspunktet karikaturene ble publisert i Magazinet, støttet han den daværende norske blasfemiparagrafen som «som forbød offentlig gudsbespottelse». Ingen premie for dobbeltmoral. Selbekk har siden gått tilbake på sin støtte til paragrafen. 

De som valgte å publisere karikaturene ble stemplet som ytringsfrihetsfundamentalister og begrepet «ytringsansvar» ble introdusert fra politisk hold. Mange peker gjerne på Jonas Gahr Støre i denne forbindelse, siden Utenriksdepartementet under hans ledelse utformet et brev med en offisiell beklagelse over at Muhammed-karikaturene ble trykket i norske aviser. Men jeg husker jammen ikke mange andre politikere i andre politiske partier som reiste seg opp til forsvar for ytringsfriheten heller. 

Den gang skrev jeg i bloggen at: «Et fritt, mangfoldig samfunn bygges helt riktig på gjensidig tillitt og respekt. Man kan gjerne argumentere med at det ikke er respektfult å avbilde profeten Muhammed - som selvmordsbomber eller ikke. Men i et demokrati så dikterer ikke en gruppe ytringsfrihetens betingelser. "Vi støtter ytringsfriheten, men den medfører også forpliktelse til ikke å skade eller såre andre," sier lederen for Islamsk Råd Norge Muhammad Hamdan. Feil. Ytringsfriheten kan ikke begrenses ut fra et så subjektivt grunnlag. Kristne opplever vel så ofte, eller oftere, å få sin religion spottet på - og uten at liberale politikere tar seg bryderiet med å be om at disse skal respekteres.»

Og i et annet innlegg der jeg spurte om jeg var ekstremist eller engasjert forsvarer: 

«Ytringsfriheten er en grunnleggende demokratisk rettighet og er også uløselig knyttet til fri religionsutøvelse. Demokratiske rettigheter skal aldri tas for gitt, men forsvares klart, tydelig og lidenskapelig. Noen har stilt spørsmålstegn ved VamPus’ motiv for oppfordringen om å publisere tegningene bredt. La det ikke være noen tvil: dette dreier seg om retten til å publisere, kritisere og utfordre det samfunnet vi lever i uten å frykte for represalier av noen art. Det dreier seg om å ikke la seg kneble av verken fanatiske ekstremister i frykt for eget liv, eller en politisk korrekt tvangstrøye som relativiserer de grunnverdiene som vårt liberale demokrati er tuftet på. Dette er ikke et angrep på muslimer som bekjenner seg til sin tro og som bruker religion til å forsøke å forstå en komplisert verden, finne rammer for egen tilværelse og vokse som menneske gjennom den selv- refleksjonen en religiøs tilhørighet kan gi. Om noe, så kritiserer dette de mennesker som misbruker en religion til å fremme sin egen politiske agenda, tilrane seg makt over andre mennesker, gjøre onde gjerninger i sin guds navn. At mange føler seg provosert, såret eller krenket kan jeg forstå, og disse har også rett til å ytre sine følelser, men aldri gjennom vold eller trusler om vold. 

Norsk presse er gjerne raskt på banen for å påberope seg ytringsfrihet og hensynet til samfunnets interesser når de blir kritisert for tøff journalistikk mot enkeltpersoner, enten det dreier seg om bedriftsledere eller politikere. Her hadde de muligheten til å vise en hel kulturkrets hvordan demokratiet er bygget, vise rakryggethet og faktisk bruke ytringsfriheten til noe mer viktig enn å forfølge Sven O. De har valgt å ikke gjøre det. Jeg er skuffet, men ikke overrasket.» 

Den gang ble vi stemplet som ytringsfrihetsfundamentalister. I årene som fulgte ble det avdekket og avverget flere terroraksjoner under planlegging. Mye snudde i debatten etter det dødelige angrepet på Charlie Hebdo. Men selvsensuren som fulgte med kravet om ytringsansvar og mange redaktørers begrunnelse om at karikaturene som satt våre demokratier i brann ikke hadde noen aktverdig grunn til å bli trykket (Finn Holmer-Hoven, redaktør i Fædrelandsvennen) eller noen journalistiske grunner til å bli trykket da (Bernt Olufsen, VG), er fortsatt påfallende. 

Så hva tenker du – feige redaktører eller ansvarsløse bloggere? 

For min del ble jeg katapultert ut i offentligheten, der jeg har vært en stemme siden. Selv om truslene haglet, motivene ble mistenkeliggjort og jeg ikke sov hjemme første natten, så tenker jeg det er en liten pris å betale sammenlignet med de som står opp for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter over hele verden med livet som innsats hver dag. 

 Vi skylder dem å gjøre det samme.