Bosniatur - Woodstock

Del 1 og del 2 av historien

- Fuck. Dette ser ut som Woodstock 2.

Vi har kommet frem til det andre oppsamlingspunktet for fredsmarsjen, og begynner å bli rimelig overbevist om at å dra sammen denne såkalte fredsbevegelsen ikke vil bety noe annet enn den sikre død. Med sine fargesterke batikkskjortler utgjør de perfekte blinker for serbiske soldater. Dråpen er når vi må fylle ut et papir med navn, alder og nasjonalitet med et passbilde tapet på. Dette skal ”beskytte oss” dersom noe skulle skje. Bytt ut beskytte med ”identifisere liket”, så er vi nok hakket nærmere sannheten. Ikke pokker om vi vil dra gjennom et krigsområde sammen med batikkbefengte hippier i papegøyeøredobber og kveldskurs i reikki-healing.

Vi har tatt båten over fra Rijeka til Split. I Rijeka ble hele kaia lamslått av at Legen, en kvinne, rygget på plass bil og tilhenger i båten uten at noen andre i følget reagerte. Den tredje jenta på lasset, Bergensern, hadde bare minutter tidligere ytret at ”vi bare tasser over her” mens hun kjørte på rødt over et kryss med seks felter med aggressive kroatiere i morgenrushen. Andre høydepunkter med Bergensern som sjåfør inkluderer:

- å vinke forbi en liten Lada da vi fikk motorstopp (hvorpå hun ropte ”såg dokker det – han trodde han skulle dø” i det Ladaen så vidt klarer å styre unna en semitrailer hun ikke så komme),
- skrike ”bræmsæne virker ikkje” når vi balanserer på en smal vei med et flere hundre meters stup på høyre side og fjellvegg på venstre
- kjenne igjen en væpnet grensevakt på vei tilbake, stoppe bilen, rulle ned vinduet og rope muntert ”We’re back” for deretter sette klampen i bånn mens vi andre hiver oss på gulvet i det vi ser fyren ta ladegrep mens han vurderer om vi er krigsforbrytere..

I det hele tatt... Etter å ha brutt med hippiebevegelsen anno 1993 drar vi langs kysten av Kroatia mot Metkovic, en grenseby til Bosnia. Kysten her helt nydelig, og vi kaster lange blikk mot det azurblå havet og de hvite strendene som ligger noen hundre meter under oss. UNHCR bruker Metkovic som base for å kjøre inn mat til Bosnia og Sarajevo. Derfor kan vi snappe opp råd og tips om hva vi kan gjøre her.

Vi får rom på samme hotellet som de engelske UNHCR-sjåførene, som mildt sagt er overrasket over å møte seks norske ungdommer som skal reise alene inn i Bosnia. Av alle syke ting vil de diskutere hvor umoralsk norsk hvalfangst er. Vi kan høre trefninger et stykke unna og finner situasjonen absurd. Men – GT’en koster rundt 3 kroner og kvelden er ung. Et par timer etterpå havner noen av oss på nachspiel, hvor den ene sjåføren henter glasset med kuler han har trukket ut av bilen sin. Vi vurderer hvem av oss vi skal bruke som panserpynt.. eller levende skjold om du vil.