Bosnia - Flyktningeleiren

Bosniatur 1993 - del 1, del 2, del 3 og del 4

Vi blir leid rundt av en skokk med hylende unger og kaklende damer. De bryr seg ikke så mye med tingene vi har med – de er bare overlykkelige over at noen tenker på dem. Skepsisen forsvant da vi klarte å knote frem på ”norsk hjelp” på serbo-kroatisk, og noen løper for å finne en guttunge som snakker engelsk tåelig bra. Vi har samlet inn mat, klær, leker og begynner å bære ting inn i bygningen. Mat blir tatt inn på kjøkkenet, og vi klarer å avverge en liten katastrofe i det vi ser at kvinnene begynner å stable BioTex-posene inn i et matskap. ”Soap, soap”, sier vi. ”Yes, yes, soup, soup,” sier damen smilende. Overskriften ”FpU forgifter bosnisk flyktningeleir” farer gjennom hodet på oss. Fire FpUere som utøver den litt mindre kjente grenen synkronmiming (”såpe” og ”vaske klær”) foran et publikum på ni bosniske kvinner må ha vært et syn.

De har ikke bodd der så lenge. Deres egen by på rundt 2000 innbyggere ble bombet for noen uker siden. Så vidt vi forstod var disse (rundt femti kvinner og barn) de eneste som var igjen. Alle gutter og menn mellom 16 og 50 ble kalt inn til tjeneste for lenge siden, og de fleste har mistet en sønn, mann eller bror – andre vet ikke. Den eldste gutten i leiren er den sjarmerende selvoppnevnte tolken vår på 14, i tillegg til en eldre mann som humper rundt. En av oss bemerker på norsk at det ikke er noen jenter på vår alder der, og det er som om de skjønner hva vi sier – for de ser bort og sier ingenting. Vi spør ikke. Bygningen rett over gata er gjort om til felthospital og vi ser storøyd på at blødende soldater blir båret inn bare meter unna. Mellom oss og hospitalet er det en liten vei, og noen trær gir litt skjul for hva som foregår. Barna har vannkrig og hyler av begeistring når Grønnsak dypper hele hodet i en vannbalje og deretter kaster vann etter noen av dem. Vi andre sitter i skyggen utenfor bygningen og drikker kaffe og spiser druer.

Vi er der i mange timer. Mot et bakteppe av skuddvekslinger i åsene som omgir byen, sårede soldater som blir båret inn på sykehuset ved siden av og unger som leker i den pulserende heten, utveksler vi historier. Engelsken er rusten, de holder oss i hånden og vi smiler mye. De spør oss om reisen, om hvorfor vi gjør dette – vi forteller at de er på nyhetene hver dag og at verden følger med dem. Krigen på Balkan bringer krigshandlinger nærmere europeere flest. Vi ønsket å gjøre noe, og at vi endte opp her ved en tilfeldighet. De ber oss på middag, men i tillegg til at vi ikke har lyst til å spise av deres matrasjoner, så er vi ikke fryktelig lystne på å kjøre etter mørkets frembrudd.
- Ingenting er tilfeldig, sier en av kvinnene når vi drar.

Siste del i morgen