Kampala

Vi lander på flyplassen i Entebbe uten større problemer, og fikk første møte med ugandisk byråkrati i pass/visumkontrollen. Uganda er et av de landene som bruker visumplikt (pris $30) som en måte å få utenlandsk valuta inn i landet, ikke på noen måte noen form for bakgrunnsjekk. Så er vel kanskje ikke innvandring fra Norge et spesielt overhengende problem. Når vi deretter støter på tidenes rushtrafikk (skru av motoren, kjøpe tre aviser fra gateselger) innser vi at selv i den skraphaugen av en doning som vi sitter i har vi det storveis i forhold til de fleste andre. Vi er jo bare tre i bilen, som etter ugandiske standarder antakeligvis hadde hatt romslig plass til en familie på åtte og en geit. Bensinmåleren står og vipper på tom, og det lokale tipset er visstnok å alltid praie en drosje i nedoverbakke. Det er ikke uvanlig å stoppe folk på scootere for å få dem til å hente en kanne bensin mot en neve dollar. Slik skapes arbeidsplasser i det landet Norge har gitt U-hjelp til lengst.

Den norske bistanden til Uganda for 2004 utgjorde 280 millioner kroner, noe som ble halvert året etter fordi landets president Museveni ser ut til å ha fått et litt anstrengt forhold til å gå av etter endt presidentperiode og at opposisjonen opplever å bli trakassert. Går disse pengene til fokuserte prosjekter for å støtte bygging av skoler, sykehus, veier eller annen infrastruktur? Nope. I sin uutgrunnelige visdom har norske myndigheter bestemt seg for å gi penger i direkte budsjettstøtte. Dette for at de korrupte og ineffektive myndighetene selv kan implementere sin fattigdomsstrategi og av demokratiutviklingen. Implementere sin fattigdomsstrategi? Det ser foreløpig ut som at de har lykkes med det. Grundig...

Forøvrig får man litt Havana-følelse av å sitte og spise middag ved siden av to feite middelaldrende tyskere med to unge pene lokale jenter. Det er sikkert ekte kjærlighet. Rørende.