På Høyres landsmøte ble det vedtatt en resolusjon med en sterk og uforbeholden støtte til de norske styrkene i Afghanistan. Samtidig programfestet vi at vi ville oppheve de politiske begrensningene på hvor norske styrker kan operere i Afghanistan.
En jeg kjenner som har tjenestegjort i Afghanistan ble glad for resolusjonen, men i forhold til å åpne for at de norske styrkene kan bidra i sør sa han følgende:
- Forsvaret vil selvsagt gjøre jobben sin og utføre de oppdragene de blir bedt om. Men før du går så varmt inn for dette, så håper jeg du har tenkt gjennom hva dette vil gjøre med kjøttvekta.
«Kjøttvekta». Brutalt. Kaldt. Han viste til at Danmark har mistet langt flere soldater enn Norge. I dag steg tallet til 25. Norge har mistet fire. Åpner vi for at våre styrker skal kunne utføre oppdrag i sør vil tapene med sikkerhet bli større.
Å diskutere en eventuell utvidelse av oppdraget med mennesker som har tjenestegjort i området blir derfor svært personlig. Den norske kontingenten er ikke større enn at tapet av en medsoldat berører alle – også de som er ferdig med tjenesten og er vel hjemme. De vet hvor betydningsfullt det interne fellesskapet mellom soldatene er, og kjenner det presset hver enkelt er utsatt for – både fysisk og mentalt. Belastningen er vel så høy blant familie, venner og kollegaer hjemme. Når meldingen om at en norsk soldat er drept er det mange som sitter med bankende hjerte og skjelvende hender frem til navnet blir offentliggjort. Jeg vet, for jeg har vært en av dem. Lettelsen over at det ikke var noen jeg kjente overskygges bare av den dårlige samvittigheten for at man er takknemlig for at det ikke var min kamerat. Men noen har mistet en god venn, bror, sønn, kjæreste eller far.
Jeg spurte en gang en kadett ved Krigsskolen på Linderud om hvordan det var å dra ut på skarpe oppdrag, vel vitende om at han kunne bli drept.
- Men jeg drar ikke ut for å bli drept, var det kontante svaret.
Han sa han dro ut for å løse et oppdrag som han var trent for, motivert for og ikke minst var overbevist om at han kunne løse. Han var dyktig. Han mente han kunne gjøre en forskjell. I det lå det en risiko, en risiko han var villig til å ta.
Det skal ikke være lett å be om at noen skal behøve å risikere sitt liv på vegne av Norge. Det skal ikke være lett å ta avgjørelsen om å engasjere seg i en væpnet konflikt. De som tror at vi som allikevel mener at dette er riktig ikke har reflektert over verken konsekvensene for sivilbefolkningen, for utfallet av konflikten og ikke minst de som skal delta i den fra vår side, tar helt feil. Helt. Feil.
Men vi har også vurdert konsekvensene av å ikke gjøre noe. Det er også et valg. Liv vil fortsatt gå tapt. Andre liv. I Afghanistan kunne det vært jenter, hvis eneste forbrytelse er å lære seg å lese, eller læreren som lærer dem det. Å kjenne folk som har vært villig til å risikere sitt eget liv for at disse skal få leve, gjør meg uendelig stolt. Å vurdere deres liv som en del av «kjøttvekta» gjør meg uendelig redd.
Det skal ikke være lett å støtte en avgjørelse om å delta i en væpnet konflikt. Det er det ikke heller. «Kjøttvekta» er veloverveid. Men ikke uten et bankende hjerte og skjelvende hender.
Les den danske bloggen Soldat i Afghanistan hos Politiken og om hva som gjør han redd.
Følg VamPus på Twitter.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
9 kommentarer:
Min usikkerhet går blant annet på om vi vet nok om saken.
Hvorfor dro afghanerne opp i fjellene da russerne kom? Det var neppe deres varme følelser overfor nasjonalsangen og flagget. Kanskje var det for retten til å bevare sider av deres kultur (kulturturdefinisjon i denne sammenheng: "the way we do things around here").
Er det sagt at det å sikre skolegang for jenter, demokrati og menneskerettigheter er et realistisk prosjekt? Kanskje er det slik at mange afghanere er villige til å dø for retten til å tvangsgifte sine døtre og steine sine utro kvinner?
Før vi bestemmer hvor mye vi er villige til å satse, er det viktig at vi gjør oss klart hva det er vi vil oppnå, og hva oddsene er for å nå disse målene.
Kanskje er det slik at det ikke er noe poeng å ta en kamp man ikke vil vinne - selv ikke med djevelen? Jeg ville bli veldig glad dersom noen kunne overbevise meg om at Afghanistan kan bli en rettsstat preget av respekt for menneskerettighetene, trosfrihet, og likestilling, men inntil videre spørs det om det beste ikke ville være å la afghanerne fortsette med sitt levevis - hvor frastøtende det enn mnåtte være.
Utrolig at ingen i Norge kommenterer at den største effekten av NATOs nærvær i Afghanistan er at de igjen er verdens største eksportør av opiumsbasert narkotika. Under Taliban var eksporten omtrent 0. Nå, med alle NATO-soldatene og amerikanernes droner står de for 90% av verdenshandelen.
Jammen bra vi bruker skattepenger på å støtte dette!
Nei det var vel greit de nektet kvinner rettigheter, drepte over en lav sko og undertrykte ett helt folk så lenge det ikke kom narkotika til vesten. Kanskje heller her hvor narkotikaen kjøpes problemet bør løses. Trossalt vår etterspørsel i vesten som gjør at narkotikaen dyrkes. Think about that
Ja, hvor mange er på vekta fra Afghanistan nå?
Narkoproduksjonen i Afghanistan hadde ikke vært så himla lønnsom hvis bruken her hos oss ikke hadde vært så himla forbudt.
Det at distribusjonen nå er overlatt til organisert kriminalitet er dyrt for oss, og lønnsomt for dem. Vi burde ha innsett for lengst at rusmisbruk er et medisinsk og sosialt problem. Jeg tror vi innerst inne vet dette, men at «krigen» mot narkotika er vår tids lengste moralpanikk.
Og bakstrevet rammer ikke bare oss, som vi ser. Det skaper store markeder for krigsherrer og banditter i fjerne strøk. Velment tøv på hjemmebane kan koste liv på bortebane.
men er det ingen som har fått med seg at NATOs nærvær i Afghanistan ikke gjør en dritt for kvinnene i landet? Den unskyldningen går vel ikke lenger. Når det rapporteres om at soldater bare står og ser på når kvinnene blir mishandlet og ikke kan hjelpe skadde kvinner uten samtykke fra familien osv. Da er det vel litt feil å skyve kvinnene forran seg som en årsak til et brutalt militært nærvær der?
Kvinners rettigheter står ikke sterkt, og jeg skyver ikke disse foran meg i debatten. La oss se på noen fakta:
* Mer enn 25% av parlamentet består av kvinner
* Millioner av jenter er tilbake til skolene og 400 000 kvinnelige studenter startet universitetsutdannelsen for første gang i 2007.
* Mer enn 100 000 kvinner fikk mikrokredittlån for å starte sine egne forretninger.
* 83% av befolkningen ha nå adgang til medisinsk hjelp mot 9% i 2004.
* 76% av barna under 5 år har fått vaksine mot barnesykdommer.
* Mer enn 4000 lokaler for medisinsk hjelp er opprettet etter 2004.
* Over 600 jordmødre er lært opp og plassert i hver provins i Afghanistan
* Over 7 millioner gutter og jenter går nå på grunnskoler og/eller høyere utdannelse. 30% av de syv mill er jenter. Under Taliban var det 1% jenter.
* 10 universiteter rundt om i landet er etablert. Under Talibanstyret var det 1, som knapt nok fungerte.
* Mer enn 4000 km veier er sluttført
* Bygging av mer enn 20 000 hjem for afghanere som returerer til Kabul
* Mer enn 1 milliard m2 mark er ryddet for miner
* 17 000 lokalsamfunn har fått bistand fra utviklingsprogram som brønnbygging, skoler, sykehus og veier gjennom NSP (The Government National Solidarity Program)
Dersom dette høres ut som et brutalt militært styre, så undres jeg på hva du kaller Taliban.
Les mer hos Vox Populi
Taliban er tungt inne i narkoproduksjon og distribusjon, uansett hva man "lærer" i enkelte miljøer. Uten at dette på noen som helst slags skulle være å antyde at det ikke er andre store aktører i denne bransjen. Pengene som tjenes brukes i stor grad til å kjøpe våpen i Talibanopprøret (www.document.no/2009/06/taliban-narko_til_650_mill.html). Mange av dagens problemer i Afghanistan har bakgrunn i korrupsjon. Bl.a. er president Karzais bror av mange ansett for å være en større aktør i narkobusinessen.
Vedr. kvinner så er det å påstå at "NATOs nærvær i Afghanistan ikke gjør en dritt for kvinnene i landet" en relativ unyansert/uvitende uttalelse, både når det gjelder faktisk innhold og når man tenker på at alternativet nå ser ut til å være gjeninnsettelse av Taliban. Opprettelser av skoler og andre hjelpetiltak skjer for øvrig via FN og ulike hjelpeorganisasjoner. Tenk f.eks. på antallet skoler for jenter som er startet opp etter Talibans fall i 2001/2002. Med Taliban tilbake i makten er det de afghanske kvinnene som får svi mest. Å bruke enkelteksempler med at noen soldater har sett overgrep uten å gjøre noe med det blir feil.
Når det gjelder NATO så er ikke de der som politi eller okkupant, men for å utføre militære oppdrag og sørge for mest mulig sikkerhet. Endring av det sivile samfunn må, som vanlig, gjøres på politisk vis. Og ja, det er langt fra vår kvinnefrigjorte del av verden til de forhold som kvinner lever under i Afghanistan (også uten Taliban, de er bare så uendelig mye verre).
Anbefaler den fantastiske boken "Tusen strålende soler", som gir et lite innblikk i hvordan det har vært å leve i Afghanistan/Kabul opp gjennom de ulike regimene i moderne tid.
Jand
Å blande seg inn i forholdene i et fattig land er på alle måter feil.
Å "hjelpe" med medisin, utdanning osv er en kynisk måte å skape avhengighet på. Det er bare å se hvordan Afrika har "utviklet seg" for å se at dette er feil medisin, bokstavelig talt. Ved å hjelpe tar man ansvaret for at ting er på stell bort fra maktpolitikerne i landet, og de kan istedet surre bort landets ressurser på andre ting. I et slikt klima oppstår lett en korrupsjonsklultur, en klientkultur osv..
Å bruke Forsvaret til å slåss mot folk som ikke har angrepet vårt eget territorium, men som har meninger og verdier som uspiselige ut ifra vårt ståsted, er i seg selv fullstendig feil, og bedre blir det ikke av at man samtidig allierer seg med grupperinger som har omtrent like "forkastelige" verdier ut i fra vår egen vestlige standard.
Utviklingen i området Afganistan/Pakistan er skremmende, og en del av problemet er at en ikke ubetydelig del av våpnene vi har pumpet inn i området havner på feil hender. Dette har det faktisk gjort helt siden USA fant ut at det var lurt å støtte alle som ville ha Sovjet ut av Afganistan, og er symptomatisk for spillet der man støtter de som er litt mindre slemme enn de mest slemme..
Man kan selvfølgelig argumentere med at World Trade Center terroristene hadde støtte fra Afganistan. Men dette var tross alt en gjeng som mer eller mindre på egen hånd koordinerte et terrorangrep. Dessverre er slike ting fullt mulig selv om det ikke bor en som heter Osama bin Laden i Tora Bor, og Taliban syns slike angrep er knall. Både Afganistankrigen og Irak-krigen handler om å rette baker for smed..
Til slutt:
Skal vi være realistiske når det gjelder vaksinasjonsprogrammer, så må vi huske på at i mange lite utviklede land er familiene innstilte på at en del barn faller fra i oppveksten.
Med innstilte menes her at den lokale erfaringen er at det er slik det har vært de siste par hundre år. Dermed har det utviklet seg en "rasjonell" tradisjon for å føde mange barn. Å endre på denne tradisjonen tar ganske lang tid.
- Det gir selvfølgelig en skikkelig god følelse innvendig å gjøre sånn at alle barna kan vokse opp, men vi som hjelper må være ærlige nok til å innrømme at konsekvensen av dette er at landet vi hjelper kan forvente seg en solid befolkningseksplosjon, med alle de problemene det måtte medføre.
KANSKJE er det riktig å drive vaksinasjonsprogrammene likevel, (samvittighet er tross alt noe vi alle har..) men vi bør la være å skryte av dette, for det er altså landet vi hjelper som bærer ulempene av at vi i Vesten ikke klarer å leve med at barn dør.
smartass
Legg inn en kommentar