VG må ha en liten tyrkleif i artikkelen om kostnadsnivået for innbyggerne i norske kommuner. De skriver at Distrikts-Norge rammes av avgiftssjokk, men de mener vel at det er rødgrønne kommuner som rammes?
De 25 dyreste kommunene: Steigen (Sp), Trysil (Ap), Verran (Ap), Vefsn (Ap), Tynset (SV), Nord-Fron (Ap), Sør-Aurdal (Sp), Lebesby (Ap), Hemne (Ap), Fusa (Sp), Leikanger (Ap), Dovre (Sp), Nordkapp (Ap), Lom (Sp), Voss (Ap), Alstadhaug (H - WTF?!?), Grue (Ap), Åmot (Sp), Surnadal (Ap), Risør (R), Karlsøy (Ap), Hattfjelldal (Ap), Tranøy (Ap), Nord-Aurdal (Ap) og Gaular (Sp) (se Wikipedia).
Av de 25 dyreste kommunene er altså 23 styrt av rødgrønne partier, en styrt av kommunistpartiet Rødt og en styrt av Høyre. Man finner svarte får i alle familier...
I tillegg skriver VG at ingen av kommunene på topp 25-listen over de billigste kommunene, har innført eiendomsskatt, mens alle kommunene på topp 25-listen over de dyreste kommunene har innført eiendomsskatt.
Eiendomsskatt blir nok en sak i kommende valgkamp, i likhet med næringsskatt på arbeidsplasser i kommunene.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
tirsdag, februar 22, 2011
fredag, februar 11, 2011
Jeg er VamPus
Erik Nadheim har gjort et forsøk på å ta et oppgjør med sjikane på Internett i en kronikk i Aftenposten. Nadheim søkte jobben som Georg Apenes' etterfølger som direktør i Datatilsynet, og han imponerer på ingen måte i sin sammenblanding av saker i kronikken.
Det er på ingen måte diskvalifiserende at Nadheim ikke kjenner til hvem som står bak nicket VamPus, eller dekknavnet som han velger å kalle det. Jeg tar også selvkritikk på at navnet mitt falt ut da jeg endret bloggerbeskrivelsen i forbindelse med skifte av sivilstatus. Jeg har ikke vært anonym siden jeg for seks år siden deltok i bloggaksjonen for publisering av Muhammed-karikaturene nettopp fordi jeg mente at en så viktig debatt ikke skulle tas anonymt og at jeg hadde rygg til å ta drapstruslene og sjikanen som kom på telefon, e-post og Internett i etterkant. Ønsker man å delta i offentlig debatt må man tåle at debatten blir het, samtidig som trusler og sjikane selvsagt er over streken.
Hadde Nadheim tatt seg bryderiet med å Google meg ville han også finne ut at jeg, i tillegg til å være aktiv i Høyre, også har vært nestleder i organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet - kanskje ikke helt uvesentlig i forhold til de som er engasjert i personvern. I stedet velger han å fremstille undertegnede som en anonym Internett-mobber på kronikkplass i en av landets største aviser. Den såkalte mobbingen består i å sitere han direkte, samt skrive at personvernet trenger en vaktbikkje mot myndighetene, ikke en logrende golden retriver. Mobbing?
Mulig. Men er man så tynnhudet er man neppe kvalifisert til å være en frontkjemper i en debatt som åpenbart bare blir viktigere ettersom teknologien ikke lenger setter grenser for hva man enkelt kan få til.
Dessverre klarer Nadheim gjennom sitt innlegg å ødelegge for flere viktige debatter. At en middelaldrende, livserfaren mann som har søkt seg til et offentlig verv sammenligner seg med unge tenåringsjenter som får slemme kommentarer på sine personlige blogger, er nesten oppsiktsvekkende. Debatten om nettsjikane er viktig, det vet vi som har jobbet med dette lenge. Sammenligningen bidrar bare til å uthule begrepet mobbing, og gjør det vanskeligere for faktiske offere for mobbing å fremme sin sak. Nadheim synliggjør for øvrig sin inkompetanse når han sammenligner bloggere - som må kunne levere interessant innhold over tid for å klare å skaffe seg lesere - med anonyme kommentarer i nettdebatten hos nettavisene. Jeg trodde faktisk vi hadde kommet lengre i debatten om nettdebatten.
Hadde Nadheim vært interessert, ville han visst at debatten om nettmobbing og sjikanering har vært aktiv på nettopp nett og blant bloggere siden fenomenet oppsto. Mobbing derimot, oppsto ikke med Internett.
Deretter ødelegger han debatten om det som kunne vært interessant, nemlig offentlige søkerlister til sentrale stillinger. Om noen blir utsatt for injurier skulle man tro at det er kvalifiserte folk som foretar ansettelsene og som vektlegger CV, referanser og intervjuer med kandidatene, ikke anonyme kommentarer i nettsamfunn. Men Nadheim kan jo ha et poeng når han påpeker at bloggere som graver opp relevant informasjon som burde tas med i vurderingen, som at en søker til stillingen som direktør i Datatilsynet mener at "storebror" og verdien av overvåking er undervurdert, kan påvirke beslutningen. Jeg håper det. Noe av Internetts styrke er nettopp muligheten for at vi alle kan få tak i og dele informasjon. Det er ikke ukjent at mange bloggere går sammen om faktainnhenting og verifisering. Det et fortsatt ikke mobbing.
Nadheim skriver i kronikken sin at han har vært kritisk til Datatilsynet siden 1990-tallet fordi han mener at det er andre samfunnshensyn som er mer viktig enn et "diffust personvernbegrep".
Hvis han lurer på hva som diskvalifiserte han som direktør for et tilsyn som nettopp skal sørge for at personvern, som en grunnleggende rettighet i en liberal rettsstat, ikke blir satt til side av kortsiktige politikere, så kan han jo lese den delen av kronikken sin en gang til.
En av de tingene jeg har vist til i debatten rundt mobbing på Internett er at politi og rettsvesen ikke tar dette seriøst, og mobbing og sjikane får sjelden en konskvens for mobberne. Jeg har ønsket at dette ble tatt på alvor, gjerne gjennom en sak som setter presedens for videre grensesetting og oppfølging.
Siden Erik Nadheim offentlig beskylder meg for å være en anonym nettmobber oppfordrer jeg han herved til å saksøke meg.
Jeg heter Heidi Nordby Lunde og er ansvarlig for denne bloggen.
Ps! Jeg blogger fra en iPad, og har ikke fått lagt til lenker til nevnte kronikker og innlegg. Kronikken til Nadheim finner du på Aftenposten, mitt innlegg om han finner du ved å enten søke på Nadheim i venstre hjørnet her eller Google Nadheim og vaktbikkje.
Det er på ingen måte diskvalifiserende at Nadheim ikke kjenner til hvem som står bak nicket VamPus, eller dekknavnet som han velger å kalle det. Jeg tar også selvkritikk på at navnet mitt falt ut da jeg endret bloggerbeskrivelsen i forbindelse med skifte av sivilstatus. Jeg har ikke vært anonym siden jeg for seks år siden deltok i bloggaksjonen for publisering av Muhammed-karikaturene nettopp fordi jeg mente at en så viktig debatt ikke skulle tas anonymt og at jeg hadde rygg til å ta drapstruslene og sjikanen som kom på telefon, e-post og Internett i etterkant. Ønsker man å delta i offentlig debatt må man tåle at debatten blir het, samtidig som trusler og sjikane selvsagt er over streken.
Hadde Nadheim tatt seg bryderiet med å Google meg ville han også finne ut at jeg, i tillegg til å være aktiv i Høyre, også har vært nestleder i organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet - kanskje ikke helt uvesentlig i forhold til de som er engasjert i personvern. I stedet velger han å fremstille undertegnede som en anonym Internett-mobber på kronikkplass i en av landets største aviser. Den såkalte mobbingen består i å sitere han direkte, samt skrive at personvernet trenger en vaktbikkje mot myndighetene, ikke en logrende golden retriver. Mobbing?
Mulig. Men er man så tynnhudet er man neppe kvalifisert til å være en frontkjemper i en debatt som åpenbart bare blir viktigere ettersom teknologien ikke lenger setter grenser for hva man enkelt kan få til.
Dessverre klarer Nadheim gjennom sitt innlegg å ødelegge for flere viktige debatter. At en middelaldrende, livserfaren mann som har søkt seg til et offentlig verv sammenligner seg med unge tenåringsjenter som får slemme kommentarer på sine personlige blogger, er nesten oppsiktsvekkende. Debatten om nettsjikane er viktig, det vet vi som har jobbet med dette lenge. Sammenligningen bidrar bare til å uthule begrepet mobbing, og gjør det vanskeligere for faktiske offere for mobbing å fremme sin sak. Nadheim synliggjør for øvrig sin inkompetanse når han sammenligner bloggere - som må kunne levere interessant innhold over tid for å klare å skaffe seg lesere - med anonyme kommentarer i nettdebatten hos nettavisene. Jeg trodde faktisk vi hadde kommet lengre i debatten om nettdebatten.
Hadde Nadheim vært interessert, ville han visst at debatten om nettmobbing og sjikanering har vært aktiv på nettopp nett og blant bloggere siden fenomenet oppsto. Mobbing derimot, oppsto ikke med Internett.
Deretter ødelegger han debatten om det som kunne vært interessant, nemlig offentlige søkerlister til sentrale stillinger. Om noen blir utsatt for injurier skulle man tro at det er kvalifiserte folk som foretar ansettelsene og som vektlegger CV, referanser og intervjuer med kandidatene, ikke anonyme kommentarer i nettsamfunn. Men Nadheim kan jo ha et poeng når han påpeker at bloggere som graver opp relevant informasjon som burde tas med i vurderingen, som at en søker til stillingen som direktør i Datatilsynet mener at "storebror" og verdien av overvåking er undervurdert, kan påvirke beslutningen. Jeg håper det. Noe av Internetts styrke er nettopp muligheten for at vi alle kan få tak i og dele informasjon. Det er ikke ukjent at mange bloggere går sammen om faktainnhenting og verifisering. Det et fortsatt ikke mobbing.
Nadheim skriver i kronikken sin at han har vært kritisk til Datatilsynet siden 1990-tallet fordi han mener at det er andre samfunnshensyn som er mer viktig enn et "diffust personvernbegrep".
Hvis han lurer på hva som diskvalifiserte han som direktør for et tilsyn som nettopp skal sørge for at personvern, som en grunnleggende rettighet i en liberal rettsstat, ikke blir satt til side av kortsiktige politikere, så kan han jo lese den delen av kronikken sin en gang til.
En av de tingene jeg har vist til i debatten rundt mobbing på Internett er at politi og rettsvesen ikke tar dette seriøst, og mobbing og sjikane får sjelden en konskvens for mobberne. Jeg har ønsket at dette ble tatt på alvor, gjerne gjennom en sak som setter presedens for videre grensesetting og oppfølging.
Siden Erik Nadheim offentlig beskylder meg for å være en anonym nettmobber oppfordrer jeg han herved til å saksøke meg.
Jeg heter Heidi Nordby Lunde og er ansvarlig for denne bloggen.
Ps! Jeg blogger fra en iPad, og har ikke fått lagt til lenker til nevnte kronikker og innlegg. Kronikken til Nadheim finner du på Aftenposten, mitt innlegg om han finner du ved å enten søke på Nadheim i venstre hjørnet her eller Google Nadheim og vaktbikkje.
torsdag, januar 27, 2011
SV provosert av barn i demonstrasjonstog
Stortingets transport- og kommunikasjonskomité var i går i Mandal, hvor de møtte opprørte demonstranter som krever ny og trygg E 39. SV-representant og komitee-medlem Hallgeir Langeland sa da til fvn.no at han er provosert over at unge skoleelever ble brukt som en del av aksjonen i Mandal.
SVs representanter mener åpenbart at det er umoralsk at unge skoleelever deltar på demonstrasjoner for noe som berører deres hverdag og noe regjeringen faktisk kan gjøre noe med. Å sminke opp barn og unge med blod og bruke dem som levende skjold først i demonstrasjoner mot den israelske ambassaden i Oslo, nei se det er en helt annen sak. Utklipp hentet fra Riks24.
En av demonstrasjonene, der Oslo SV var medarrangør, endte med at politiet måtte bruke tåregass da demonstrasjonsdeltakere skjøt nyttårsraketter, kastet stein og flasker mot politiets kommandobilder og ambassaden. Enkelte hentet også ut bensin fra bilene i området, tente på søppeldunker og sendte disse mot politisperringene. Også her gikk unger først i toget, sammen med rullestolbrukere og - av grunner det er vanskelig å finne en forklaring på - hunder.
Men at skolebarn på sørlandet demonstrerer for tryggere vei, nei det skal vi ikke ha noe av.
Rekk opp hånda de av dere som noen gang har sett en demonstrasjon med SVere som ikke har med barna sine og utstyrt dem med plakater og slagord de umulig kan ha laget selv (uten her å mobbe SV-skolen)? Ingen?
Nei.
SVs representanter mener åpenbart at det er umoralsk at unge skoleelever deltar på demonstrasjoner for noe som berører deres hverdag og noe regjeringen faktisk kan gjøre noe med. Å sminke opp barn og unge med blod og bruke dem som levende skjold først i demonstrasjoner mot den israelske ambassaden i Oslo, nei se det er en helt annen sak. Utklipp hentet fra Riks24.
En av demonstrasjonene, der Oslo SV var medarrangør, endte med at politiet måtte bruke tåregass da demonstrasjonsdeltakere skjøt nyttårsraketter, kastet stein og flasker mot politiets kommandobilder og ambassaden. Enkelte hentet også ut bensin fra bilene i området, tente på søppeldunker og sendte disse mot politisperringene. Også her gikk unger først i toget, sammen med rullestolbrukere og - av grunner det er vanskelig å finne en forklaring på - hunder.
Men at skolebarn på sørlandet demonstrerer for tryggere vei, nei det skal vi ikke ha noe av.
Rekk opp hånda de av dere som noen gang har sett en demonstrasjon med SVere som ikke har med barna sine og utstyrt dem med plakater og slagord de umulig kan ha laget selv (uten her å mobbe SV-skolen)? Ingen?
Nei.
søndag, januar 23, 2011
Må i så fall piskes på plass
VG skriver i dag at Bård Hoksrud (Frp) og Hallgeir H. Langeland (SV) beskylder Høyres ledelse for å presse gjennom et ja-vedtak for EUs datalagringsdirektiv i Stortinget. Hvis partidemokratiet fortsatt har noe å si, så er det tilhengerne - ikke motstanderne - som i så fall må føle partipiskens snert.
Ikke bare har partiet gått til valg på et program som uttrykkelig slår fast at partiet stiller seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet. På forrige landsmøte var det flertall for et nei til direktivet i salen, men partilederen ba da om at man ikke skulle ta en beslutning før en intern partihøring hadde sagt sitt. Til tross for at landsmøtet er partiets høyeste besluttende organ, så valgte landsmøtet å føye seg for en lengre demokratisk prosess - som til slutt munnet ut i at ni fylkeslag svarte på høringen og av dem var åtte i mot.
Høringen ble tatt til etteretning i sentralstyret i fjor høst, og sentralstyret vedtok den gang en uttalelse om at høringen bekrefter at Høyre er klar motstander av datalagringsdirektivet, slik Høyres justispolitiske talskvinne for så vidt hadde sagt før høringen begynte.
I morgen er det ny behandling av datalagringsdirektivet i sentralstyret. Det har ikke vært noen endring i saken annet enn at motstanden bare ser ut til å vokse, og at de som er mot er virkelig i mot, mens de som er for er betinget for og avventende. Nuvel. Med ett solid unntak for Rogalands store sønn, Arve Kambe, som gjerne vil utvide direktivet til å også lagre innhold. La oss håpe det er et solid unntak som må til for å bekrefte en solid faktisk motstand.
Jeg gikk i dag nok en gang gjennom høringsuttalelsene i partiet. Det er fylkeslag, lokallag og enkeltpersoner som har brukt mye tid, arrangert debatter, skrevet innlegg, hatt møter og engasjert seg i saken. Flertallet i partiet av de som mener at saken er så viktig at de deltar i høringen har sagt nei. Sentralstyret skal i morgen på ny behandle saken i forbindelse med at stortingsgruppa nå har fått saken på bordet.
Sentralstyret består av landsmøtevalgte medlemmer av Arbeidsutvalget, Stortingsgruppens leder og nestleder, lederne i fylkesorganisasjonene, lederne i Unge Høyres Landsforbund, Senior Høyres Landsforbund og Høyres Studenterforbund samt 4 landsmøtevalgte medlemmer.
Deres oppgave er blant annet å sørge for partidemokratiet. Jeg hadde akseptert ett ja på forrige landsmøte dersom saken hadde kommet opp for votering. Det er vanskeligere å akseptere dette dersom partiet først trenerer en avgjørelse i partiets høyeste organ, og deretter lar hele organisasjonen bruke tid, krefter og engasjement på en høring som sentralstyret og stortingsgruppen har til hensikt å overse. Det er lite jeg misliker så sterkt som å se misbruk av det engasjementet medlemmer utviser når de frivillig bruker tid på Høyre fordi de tror på noe som er større enn dem selv - tid som de ellers kunne brukt på familie, venner eller karriere.
Dersom partidemokratiet har noe å si, er det derfor tilhengerne - ikke motstanderne - som må føle trykket i morgen.
Ikke bare har partiet gått til valg på et program som uttrykkelig slår fast at partiet stiller seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet. På forrige landsmøte var det flertall for et nei til direktivet i salen, men partilederen ba da om at man ikke skulle ta en beslutning før en intern partihøring hadde sagt sitt. Til tross for at landsmøtet er partiets høyeste besluttende organ, så valgte landsmøtet å føye seg for en lengre demokratisk prosess - som til slutt munnet ut i at ni fylkeslag svarte på høringen og av dem var åtte i mot.
Høringen ble tatt til etteretning i sentralstyret i fjor høst, og sentralstyret vedtok den gang en uttalelse om at høringen bekrefter at Høyre er klar motstander av datalagringsdirektivet, slik Høyres justispolitiske talskvinne for så vidt hadde sagt før høringen begynte.
I morgen er det ny behandling av datalagringsdirektivet i sentralstyret. Det har ikke vært noen endring i saken annet enn at motstanden bare ser ut til å vokse, og at de som er mot er virkelig i mot, mens de som er for er betinget for og avventende. Nuvel. Med ett solid unntak for Rogalands store sønn, Arve Kambe, som gjerne vil utvide direktivet til å også lagre innhold. La oss håpe det er et solid unntak som må til for å bekrefte en solid faktisk motstand.
Jeg gikk i dag nok en gang gjennom høringsuttalelsene i partiet. Det er fylkeslag, lokallag og enkeltpersoner som har brukt mye tid, arrangert debatter, skrevet innlegg, hatt møter og engasjert seg i saken. Flertallet i partiet av de som mener at saken er så viktig at de deltar i høringen har sagt nei. Sentralstyret skal i morgen på ny behandle saken i forbindelse med at stortingsgruppa nå har fått saken på bordet.
Sentralstyret består av landsmøtevalgte medlemmer av Arbeidsutvalget, Stortingsgruppens leder og nestleder, lederne i fylkesorganisasjonene, lederne i Unge Høyres Landsforbund, Senior Høyres Landsforbund og Høyres Studenterforbund samt 4 landsmøtevalgte medlemmer.
Deres oppgave er blant annet å sørge for partidemokratiet. Jeg hadde akseptert ett ja på forrige landsmøte dersom saken hadde kommet opp for votering. Det er vanskeligere å akseptere dette dersom partiet først trenerer en avgjørelse i partiets høyeste organ, og deretter lar hele organisasjonen bruke tid, krefter og engasjement på en høring som sentralstyret og stortingsgruppen har til hensikt å overse. Det er lite jeg misliker så sterkt som å se misbruk av det engasjementet medlemmer utviser når de frivillig bruker tid på Høyre fordi de tror på noe som er større enn dem selv - tid som de ellers kunne brukt på familie, venner eller karriere.
Dersom partidemokratiet har noe å si, er det derfor tilhengerne - ikke motstanderne - som må føle trykket i morgen.
mandag, januar 17, 2011
Hyklekoret og lykkejegeren
Umenneskelig. Absurd. Direkte smakløst. Maria Amelie-saken har virkelig fått frem adjektivene hos norske politikere og pressgrupper.
Det mest absurde er kanskje SVs Heikki Holmås, som representerer ett av regjeringspartiene og rett før jul selv stemte for å innføre EUs returdirektiv i norsk lov. Som Kjetil B. Alstadheim påpekte i lørdagens utgave av Dagens Næringsliv så stemte alle partier - fra SV til FrP - for en tøffere returpolitikk av personer som har oppholdt seg ulovlig i Norge.
Det er kanskje også smakløst at politiet bruker hele åtte tjenestemenn for å pågripe en 25-år gammel jente. Men ikke fullt så smakløst som å dra til Trandum og demonstrere på vegne av èn person, samtidig som flere titalls andre som venter på utsendelse ser på.
Til tross for den enorme folkelige støtten Maria Amelie har fått på kort tid, så er det ingen generell støtte til en mer liberal asyl- og flyktningepolitikk. Tvert i mot. Det som nå karakteriseres som "umenneskelig" i forhold til Maria Amelie er norsk asylpolitikk i praksis. Forskjellen er at hun er en ressurssterk jente med et godt nettverk av gode hjelpere. Ikke alle har det.
Men det er umulig å få til en seriøs debatt om innvandring, flyktninge- og asylpolitikk i Norge. Både de innvandringsfiendtlige og de innvandringsnaive har sett seg tjent med å koke sammen begrepene slik at de enten kan stemple alle som kriminelle voldsmenn på den ene siden eller som uskyldige ofre for et umenneskelig system på den andre siden.
De som kommer til Norge for å søke seg et bedre liv for seg og sin familie, stemples som "lykkejegere" og skal sendes ut. Innvandringsstoppen Norge innførte i 1977 har satt en effektiv stopper for normal innvandring av mennesker som av ulike grunner ønsker bo, jobbe og skape seg et liv i Norge. Noen forsøker allikevel. De bruker, eller misbruker, asylinstituttet, fordi de har ingen annen legitim dør inn til Norge. Det kan synes som at Maria Amelies familie er av dem.
Kanskje vi burde ønske flere lykkejegere velkomne til Norge gjennom en mer liberal innvandringspolitikk, samtidig som en mer rettferdig asyl- og flyktningepolitikk der de som har behov for beskyttelse får det, mens de som forsøker å finne en bakvei inn i Norge blir sendt ut. Ventiler som familiegjenforeninger og opphold på særskilt grunnlag fører til en skjev innvandring som skaper problemer.
Men innvandringsstoppen, og dermed manglende innvandrings- og integreringspolitikk, er det enighet om i Stortinget.
Maria Amelie er og blir en enkeltsak. Dessverre.
Det mest absurde er kanskje SVs Heikki Holmås, som representerer ett av regjeringspartiene og rett før jul selv stemte for å innføre EUs returdirektiv i norsk lov. Som Kjetil B. Alstadheim påpekte i lørdagens utgave av Dagens Næringsliv så stemte alle partier - fra SV til FrP - for en tøffere returpolitikk av personer som har oppholdt seg ulovlig i Norge.
Det er kanskje også smakløst at politiet bruker hele åtte tjenestemenn for å pågripe en 25-år gammel jente. Men ikke fullt så smakløst som å dra til Trandum og demonstrere på vegne av èn person, samtidig som flere titalls andre som venter på utsendelse ser på.
Til tross for den enorme folkelige støtten Maria Amelie har fått på kort tid, så er det ingen generell støtte til en mer liberal asyl- og flyktningepolitikk. Tvert i mot. Det som nå karakteriseres som "umenneskelig" i forhold til Maria Amelie er norsk asylpolitikk i praksis. Forskjellen er at hun er en ressurssterk jente med et godt nettverk av gode hjelpere. Ikke alle har det.
Men det er umulig å få til en seriøs debatt om innvandring, flyktninge- og asylpolitikk i Norge. Både de innvandringsfiendtlige og de innvandringsnaive har sett seg tjent med å koke sammen begrepene slik at de enten kan stemple alle som kriminelle voldsmenn på den ene siden eller som uskyldige ofre for et umenneskelig system på den andre siden.
De som kommer til Norge for å søke seg et bedre liv for seg og sin familie, stemples som "lykkejegere" og skal sendes ut. Innvandringsstoppen Norge innførte i 1977 har satt en effektiv stopper for normal innvandring av mennesker som av ulike grunner ønsker bo, jobbe og skape seg et liv i Norge. Noen forsøker allikevel. De bruker, eller misbruker, asylinstituttet, fordi de har ingen annen legitim dør inn til Norge. Det kan synes som at Maria Amelies familie er av dem.
Kanskje vi burde ønske flere lykkejegere velkomne til Norge gjennom en mer liberal innvandringspolitikk, samtidig som en mer rettferdig asyl- og flyktningepolitikk der de som har behov for beskyttelse får det, mens de som forsøker å finne en bakvei inn i Norge blir sendt ut. Ventiler som familiegjenforeninger og opphold på særskilt grunnlag fører til en skjev innvandring som skaper problemer.
Men innvandringsstoppen, og dermed manglende innvandrings- og integreringspolitikk, er det enighet om i Stortinget.
Maria Amelie er og blir en enkeltsak. Dessverre.
torsdag, januar 13, 2011
Politiet har gjort jobben sin, nå må politikerne gjøre sin!
Utsendingen av Maria Amelie viser nok en gang hvor feilslått norsk innvandrings-, flyktninge- og asylpolitikk er. Jeg foreslår at Maria Amelie får sette seg på et fly ut av Norge idag, for så å umiddelbart bli invitert tilbake av regjeringen som en spesiell gjest for å gi råd om endringer i norsk innvandringspolitikk.
Noen husker kanskje historien om den russiske toppforskeren Nadejda Sokolova som ble kastet ut av Norge etter ti år fordi UNE blant annet mente at pendling var uforenlig med å få innvilget opphold på grunnlag av familiegjenforening (mitt siste blogginnlegg viste seg å være for optimistisk, utlendingsmyndighetene har kastet henne ut).
Nadejda hadde da bodd i Norge i 10 år, snakket flytende norsk og jobbet med å utvikle en spesiell form for satelittnavigasjon, et felt som hennes veileder beskriver som enormt betydningsfullt for Norge som industrinasjon. Utkastelsen førte til at Sokolova måtte avbryte arbeidet med et 20 millioners prosjekt om satelittnavigasjon ved NTNU, mistet rett til å besøke Norge og sin søster som også er bosatt her, og også rett til å komme inn i noe annet EØS-land. Norske myndigheter hadde knapt sagt "utkastelse" før hun hadde jobbtilbud ved et Universitet i Canada, et land som både setter pris på innvandring og kompetanse.
Problemet med dagens innvandringspolitikk er at vi knapt nok har en. Vi har hatt en innvandringsstopp i over tredve år. Nesten alle problemer vi har med ubegrunnede asylsøkere, utfordringer med familiegjenforeninger og integrering, skyldes langt på vei innvandringsstopp. Nå bli asylsøkerinstituttet forsøkt brukt som en bakvei inn i Norge og fungerer som en ventil for en manglende innvandringspolitikk.
En asylsøker er en person som ikke faller inn under FNs kvoteflyktningssystem, men søker om flyktningestatus på individuelt grunnlag. For å få innvilget dette, må det være en reell fare for forfølgelse i hjemlandet og dermed en begrunnet søknad om beskyttelse. Vi kan være enige om at Maria Amelie faller utenfor dette. Ifølge partipolitisk enighet om vedtatt innvandrings(stopp)politikk, skal hun og hennes foreldre sendes ut. Begynner man å gjøre unntak, fordi at akkurat denne jenta liker vi fordi hun er godt "integrert" og snakker norsk, så åpner vi for en tilstrømming av nye ubegrunnede asylsøkere. Å gi et generelt amnesti til alle papirløse personer i Norge (de kan ikke defineres som flyktninger) er også å premiere ulovlige innvandrere som har klart å skjule seg lenge nok for politiet.
Maria Amelie gir ikke ansikt til de papirløse i Norge. Jeg tror ikke på at alle er som henne. Men hun gir ansikt til de tusener av mennesker Norge årlig går glipp av på grunn av innvandringsstoppen. Mennesker som ønsker å komme hit for å søke et bedre liv for seg og sin familie, ønsker å jobbe og leve her, ønsker seg venner og kollegaer som er norske, i det hele tatt har samme drømmer og forventninger som de mange nordmenn som årlig flytter utenlands for å studere, jobbe og kanskje møte kjærligheten. En arbeidssøker er ikke en asylsøker.
Maria Amelie burde bli et symbol for oss som ønsker reelle endringer i norsk innvandringspolitikk, deriblant heve innvandringsstoppen og gi vanlige mennesker en legitim dør inn til Norge.
Jeg foreslår at Maria Amelie får sette seg på et fly ut av Norge, for så å bli invitert tilbake av regjeringen som en spesiell gjest for å gi råd om endringer i norsk innvandringspolitikk.
Noen husker kanskje historien om den russiske toppforskeren Nadejda Sokolova som ble kastet ut av Norge etter ti år fordi UNE blant annet mente at pendling var uforenlig med å få innvilget opphold på grunnlag av familiegjenforening (mitt siste blogginnlegg viste seg å være for optimistisk, utlendingsmyndighetene har kastet henne ut).
Nadejda hadde da bodd i Norge i 10 år, snakket flytende norsk og jobbet med å utvikle en spesiell form for satelittnavigasjon, et felt som hennes veileder beskriver som enormt betydningsfullt for Norge som industrinasjon. Utkastelsen førte til at Sokolova måtte avbryte arbeidet med et 20 millioners prosjekt om satelittnavigasjon ved NTNU, mistet rett til å besøke Norge og sin søster som også er bosatt her, og også rett til å komme inn i noe annet EØS-land. Norske myndigheter hadde knapt sagt "utkastelse" før hun hadde jobbtilbud ved et Universitet i Canada, et land som både setter pris på innvandring og kompetanse.
Problemet med dagens innvandringspolitikk er at vi knapt nok har en. Vi har hatt en innvandringsstopp i over tredve år. Nesten alle problemer vi har med ubegrunnede asylsøkere, utfordringer med familiegjenforeninger og integrering, skyldes langt på vei innvandringsstopp. Nå bli asylsøkerinstituttet forsøkt brukt som en bakvei inn i Norge og fungerer som en ventil for en manglende innvandringspolitikk.
En asylsøker er en person som ikke faller inn under FNs kvoteflyktningssystem, men søker om flyktningestatus på individuelt grunnlag. For å få innvilget dette, må det være en reell fare for forfølgelse i hjemlandet og dermed en begrunnet søknad om beskyttelse. Vi kan være enige om at Maria Amelie faller utenfor dette. Ifølge partipolitisk enighet om vedtatt innvandrings(stopp)politikk, skal hun og hennes foreldre sendes ut. Begynner man å gjøre unntak, fordi at akkurat denne jenta liker vi fordi hun er godt "integrert" og snakker norsk, så åpner vi for en tilstrømming av nye ubegrunnede asylsøkere. Å gi et generelt amnesti til alle papirløse personer i Norge (de kan ikke defineres som flyktninger) er også å premiere ulovlige innvandrere som har klart å skjule seg lenge nok for politiet.
Maria Amelie gir ikke ansikt til de papirløse i Norge. Jeg tror ikke på at alle er som henne. Men hun gir ansikt til de tusener av mennesker Norge årlig går glipp av på grunn av innvandringsstoppen. Mennesker som ønsker å komme hit for å søke et bedre liv for seg og sin familie, ønsker å jobbe og leve her, ønsker seg venner og kollegaer som er norske, i det hele tatt har samme drømmer og forventninger som de mange nordmenn som årlig flytter utenlands for å studere, jobbe og kanskje møte kjærligheten. En arbeidssøker er ikke en asylsøker.
Maria Amelie burde bli et symbol for oss som ønsker reelle endringer i norsk innvandringspolitikk, deriblant heve innvandringsstoppen og gi vanlige mennesker en legitim dør inn til Norge.
Jeg foreslår at Maria Amelie får sette seg på et fly ut av Norge, for så å bli invitert tilbake av regjeringen som en spesiell gjest for å gi råd om endringer i norsk innvandringspolitikk.
tirsdag, januar 11, 2011
Appell mot datalagringsdirektivet
Her er manus til appellen som ble holdt foran drøyt trehundre demonstranter mot datalagringsdirektivet foran Stortinget i dag. Bra stemning generelt, og stort sett gode appeller frem til en eller annen t-skjorte-fyr som mente dette var første steget til konsentrasjonsleirene. Det er lov å sile appellantene. Dersom man ønsker å påvirke Høyre i positiv retning, bidrar verken kritikk av Høyre eller folk som har helt andre utfordringer enn direktivet...
Bidra konstruktivt. Argumenter faktabasert mot direktivet. Argumenter varmt for en liberal rettsstat. Og om noen - rett i hvert fall kritikken mot Arbeiderpartiet - det eneste partiet som uforbeholdent har gått inn for direktivet.
Here goes:
------------------------
Bidra konstruktivt. Argumenter faktabasert mot direktivet. Argumenter varmt for en liberal rettsstat. Og om noen - rett i hvert fall kritikken mot Arbeiderpartiet - det eneste partiet som uforbeholdent har gått inn for direktivet.
Here goes:
------------------------
Jeg har først lyst til å takke for invitasjonen, og bare nevne at dersom noen av dere har opplevd organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet! Som noe nølende i å delta eller arrangere demonstrasjon, så er det fullt og helt min feil. Jeg har en innebygget skepsis til å arrangere utearrangementer i januar, hvor de fleste av oss mest har lyst til å sitte inne. Jeg hadde glemt hvor mye det varmer å stå sammen om en viktig sak, og at i alle kamper så er det noen som går foran på vegne av de mange. Så på vegne av Stopp datalagringsdirektivet og ikke minst meg selv så takker jeg dere for påminnelsen.
For saken er viktig. Når myndighetene vil sette i gang den mest omfattende innhenting og lagring av informasjon noensinne om hvem borgerne har kontakt med, hvor de befinner seg når kontakten finnes sted og hvor ofte man har kontakt, ja – da har vi rett til å reagere. Noen sier at dette ikke er overvåking, jeg spør meg da om hva som er det.
Det er en sentral forskjell på å innhente og lagre informasjon i tilfelle vi alle skulle komme til en gang i fremtiden å gjøre noe kriminelt, og å lagre noe informasjon av faktureringshensyn og gi innsyn når noen er under mistanke.
Datalagringsdirektivet mistenkeliggjør hele befolkningen som potensielle kriminelle, noe som understrekes når politiet forsøker å ufarliggjøre direktivet med å si at ”det gjør det jo enklere for deg å bevise din uskyld”.
Sist gang jeg sjekket, var en rettsstat tuftet på det motsatte – nemlig ikke at du må bevise din uskyld, men at du er uskyldig til det motsatte er bevist. På en annen side, dersom politiet virkelig mener det de sier, så blir det jo enkelt å skaffe seg alibi ved å legge mobiltelefonen med en samtale på i en taxi og så gå av. Men jeg er jammen ikke sikker på om de som til en hver tid sørger for å ha et alibi, er de beste samfunnsborgerne.
I halvannet år har jeg deltatt aktivt i debatter mot politiet, egne partifeller, politiske medstandere og motstandere over hele landet. Tilhengerne har lagt seg på argumentet om at ”kan vi bare beskytte ett barn, så er det verdt det”. Legger man prinsippene til side, så kan vi ta en diskusjon på det. Å skyve barn foran seg i denne sammenhengen er provoserende, i all den tid rapporter fra statsadvokaten etter Lommemannssaken viser at politiet ikke en gang tar seg bryderiet med å ta imot anmeldelser av overgrep når foreldrene står på politistasjonen.
Politiet har allerede omfattende tilgang til overvåking gjennom dagens lovverk, inkludert frysing og utsatt sletting av data. Politiet vil fortsatt ha adgang til lagrede data ved skjellig grunn til mistanke. Teleselskapene vil fortsatt ha behov for å lagre data i fremtiden, selv om flere av oss går over på andre abonnementer enn rene tellerskritt. I Baneheia-saken ble juryen bedt om å se vekk fra trafikkdata og disse ble ikke brukt, ei heller fikk de stor betydning i NOKAS-saken. Men tilhengerne har et – hva skal man si – et like anstrengt forhold til fakta som de som kommenterer på VG nett har til norsk rettskriving. (oppdatert: kanskje med dette unntaket)
Politiet var sågar i dag ute i NRK og fortalte at sosiale medier kan føre til flere overgrep. Da kan det være verdt å ha meg i ”kan vi bare redde ett barn”-ideologien, at sosiale medier ikke omfattes av direktivet. Direktivet er feil virkemiddel, også når man ikke har et prinsipielt forhold til det.
Det er heller ingen korrelasjon mellom økt overvåking og trygghet. På strekningen mellom Oslo City og Oslo S sies det at det er rundt 500 overvåkingskameraer. Man må ha bodd i en hule lenge for å mene at Jernbanetorget er Norges minst kriminelle området.
La meg avslutte med at utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, undergraves først frihetene og dernest selve tryggheten.
Kampen mot datalagringsdirektivet er samtidig en kamp for frihet og trygghet gjennom en liberal rettsstat. Takk for at dere deltar i denne!
fredag, januar 07, 2011
Vel fortjent dom
De to tidligere stortingsrepresentantene Anders Talleraas (H) og Magnus Stangeland (Sp) er i dag dømt til henholdsvis 6 måneders og 60 dagers fengsel for grovt uaktsomt bedrageri i pensjonssaken. Det er vel fortjent.
Økokrim henla i mars 2009 etterforskningen mot blant annet de tidligere statsministrene Gro Harlem Brundtland (Ap) og Kjell Magne Bondevik (KrF) på grunn av foreldelsesfristen, men Riksadvokaten besluttet å ta ut tiltale mot Magnus Stangeland (Sp) og Anders Talleraas (H) for urettmessige pensjonsutbetalinger. Brundtland og Bondevik burde ha en vond smak i munnen nå, med landsmoderen har jo tidligere ettertrykkelig vist at lover og regler ikke gjelder henne.
Tidligere miljøvernminister og AP-politiker Thorbjørn Berntsen sa da han ble gransket i 2008 at ingen hadde gjort han oppmerksom på at han har fått for mye og at han har tatt imot sin pensjon i god tro. Han mente at de som utbetaler pensjoner må ha et ansvar for at det blir riktig.
Samtidig har han selv og hans kollegaer på Stortinget vedtatt lover som gjør at vanlige folk kan bli dømt for bedrageri om man mottar arbeidsledighetstrygd og ikke oppgir arbeidsinntekt. Ved utfyllelse av selvangivelsen så er det den enkeltes plikt å sørge for at alle poster er riktige, også ved ferdig utfylt selvangivelse basert på arbeidsgivers innrapportering av lønn og goder. Selv minstepensjonister må betale tilbake for mye i mottatt pensjon dersom det oppdages feil.
Det er ikke urimelig å forvente at våre fremste folkevalgte tar seg bryderiet med å følge de lover og regler som de forventer at norske minstepensjonister skal følge. Dette burde også være en kraftig påminnelse om at når man lager et komplisert system for skatt og pensjoner, så blir det vanskeligere for folk flest å forholde seg til.
Dagbladet skriver at Anders Talleraas kjempet mot tårene etter at dommen falt. Åpenbart er det tøft, og noen vil nok mene det er å legge sten til byrden, men siden jeg er aktiv i Høyre selv så blir jeg spesielt opprørt når det er noen fra mitt eget parti som bryter reglene. Det er faktisk våre medlemmer som må svare for dette fra kollegaer, venner og familie. Det hjelper ikke på fordommene mot partiet at en som har millionlønn i utgangspunktet jukser seg til mer penger - og det fra et tillitsverv fra partiet og velgerne.
Når det er sagt, så er det bra at ikke norske politikere slipper unna. Det kan jo tyde på at vi har et rettsvesen som fungerer. Og dommen er vel fortjent.
Økokrim henla i mars 2009 etterforskningen mot blant annet de tidligere statsministrene Gro Harlem Brundtland (Ap) og Kjell Magne Bondevik (KrF) på grunn av foreldelsesfristen, men Riksadvokaten besluttet å ta ut tiltale mot Magnus Stangeland (Sp) og Anders Talleraas (H) for urettmessige pensjonsutbetalinger. Brundtland og Bondevik burde ha en vond smak i munnen nå, med landsmoderen har jo tidligere ettertrykkelig vist at lover og regler ikke gjelder henne.
Tidligere miljøvernminister og AP-politiker Thorbjørn Berntsen sa da han ble gransket i 2008 at ingen hadde gjort han oppmerksom på at han har fått for mye og at han har tatt imot sin pensjon i god tro. Han mente at de som utbetaler pensjoner må ha et ansvar for at det blir riktig.
Samtidig har han selv og hans kollegaer på Stortinget vedtatt lover som gjør at vanlige folk kan bli dømt for bedrageri om man mottar arbeidsledighetstrygd og ikke oppgir arbeidsinntekt. Ved utfyllelse av selvangivelsen så er det den enkeltes plikt å sørge for at alle poster er riktige, også ved ferdig utfylt selvangivelse basert på arbeidsgivers innrapportering av lønn og goder. Selv minstepensjonister må betale tilbake for mye i mottatt pensjon dersom det oppdages feil.
Det er ikke urimelig å forvente at våre fremste folkevalgte tar seg bryderiet med å følge de lover og regler som de forventer at norske minstepensjonister skal følge. Dette burde også være en kraftig påminnelse om at når man lager et komplisert system for skatt og pensjoner, så blir det vanskeligere for folk flest å forholde seg til.
Dagbladet skriver at Anders Talleraas kjempet mot tårene etter at dommen falt. Åpenbart er det tøft, og noen vil nok mene det er å legge sten til byrden, men siden jeg er aktiv i Høyre selv så blir jeg spesielt opprørt når det er noen fra mitt eget parti som bryter reglene. Det er faktisk våre medlemmer som må svare for dette fra kollegaer, venner og familie. Det hjelper ikke på fordommene mot partiet at en som har millionlønn i utgangspunktet jukser seg til mer penger - og det fra et tillitsverv fra partiet og velgerne.
Når det er sagt, så er det bra at ikke norske politikere slipper unna. Det kan jo tyde på at vi har et rettsvesen som fungerer. Og dommen er vel fortjent.
mandag, januar 03, 2011
Akk og Voe
Mens VG, Dagbladet, NRK, TV2 og P4 engasjerer seg i nyheten om at en av Norges mest leste bloggere, 15-år gamle Emilie "Voe" Nereng, slutter å blogge, har Aftenposten i dag et innlegg om at "Barnebloggere er fritt vilt". De to sakene henger sammen. Det er ikke de slemme kommentarene hos Voe som er bloggsuksessens bakside, det er den massive uthengingen av en tiåring som forsøkte å kopiere henne.
I går kom nyheten om at Norges mest leste blogger, Voe, slutter å blogge. Min første tanke da jeg leste overskriften på VG.no var "så bra for henne". Det er krevende å oppdatere og videreutvikle en blogg over tid, og jo mer profilert man er, jo mer krevende blir det. Voe er en nydelig og åpenbart talentfull jente, men det må jo være deilig å slippe det presset og "bare" være en normal 15-åring. "Bare" i anførselstegn, fordi som sikkert de fleste av oss husker, så er det ingenting "bare" ved å være 15 år.
Voe skriver at selv om bloggen hennes har gitt henne utrolig mye bra, har bloggen også båret med seg mye negativt som har vært vanskelig for henne å takle. Medaljens bakside har vært at det er ikke bare fansen som skriver i kommentarfeltet hennes.
Det er dessverre her virkeligheten går opp for de fleste. Leser man råd om hvordan lykkes i sosiale medier i dag, så vil alt fra selverklærte eksperter til faktiske eksperter, si at man må dele av seg selv og være personlig. Utfordringen er at når vi velger å dele av oss selv og være personlige foran et potensielt stort publikum av totalt fremmede mennesker, så kan vi ikke velge hvordan de vil reagere. Jeg kan ikke spørre mine lesere om de synes jeg er pen i dag og kreve at det er kun de som synes at jeg er pen som får lov å kommentere. Siden jeg er en lubben brunette på god vei mot 40 er jeg smart nok til å ikke spørre, men dog.
Det er trist og det er leit når unge bloggere som Voe får slemme kommentarer. Det gjør vondt, og det er ikke noe gøy å lese, selv også når man er en lubben brunette på god vei mot 40. For selv om det ikke er slikt at vi skal måtte tåle hva som helst, så er det heller ingen som kan garantere at noen av oss vil gå gjennom livet med bare gøy og positive kommentarer. Jo mer vi eksponerer oss, jo mer vil vi oppleve medaljens bakside.
Voe har vært et nettfenomen, men bak fenomenet står fortsatt en sårbar ung jente. Det skal vi huske. Man skal ikke måtte tåle hva som helst bare fordi man ligger øverst på en bloggliste. Men vi må også huske at som fenomen har hun inspirert tusenvis av andre unge jenter til å enten starte egen blogg eller i hvert fall drømme om hennes suksess. Av de tusenvis av rosabloggere som finnes der ute er det bare en håndfull som kan sies å ha lykkes. De færreste av dem har hatt en far som selger bloggplass for datteren sin og håndterer den kommersielle biten, som i desember var 120.000 kroner. De færreste får redaksjonell omtale fra landets største aviser. De færreste får goodie-bags eller produkter hjemsendt. De færreste av dem som har ønsket å kopiere Voes fantastiske suksess får noe annet enn negative kommentarer på bloggen sin.
Tore Tennøe og Kari Laumann i Teknologirådet skriver i Aftenposten i dag om et annet nettfenomen. En tiåring som har forsøkt å kopiere Voes suksess og startet sin egen rosablogg med dagens antrekk, sminketips og betraktninger om smått og stort. I stedet for å få 120 000 kroner på konto i desember, har tiåringen fått 180 000 seere på YouTube som legger igjen kommentarer som "Jeg ønsker henne livmorskreft, noe som effektivt vil forhindre at hun sprer defekte idiotgener videre senere i livet".
Det er tiåringen som er bloggsuksessens bakside, ikke Voe.
Så kan man jo stille spørsmålet - som jeg alltid gjør når det handler om barn og unge - hvor er foreldrene? Voes far har solgt datteren sin som et kommersielt produkt (kanskje jeg heller burde stille spørsmål om hvor de kritiske journalistene var). Tiåringens foreldre fikk fjernet en sjikanerende video på YouTube, men står nå hjelpeløst og ser at datteren har blitt en "Internet celebrity" som dermed spres videre via sosiale nettsteder. Dersom tiåringen selv har klart å opprette blogg, lage og redigere egne sminketipsvideoer og publisere disse på nettet, så er hun et kreativt talent som sikkert vil klare å legge dette bak seg, lære av det og bruke det når hun kommer tilbake større, sterkere og smartere senere. Men foreldre og andre voksne har faktisk fortsatt et ansvar for å følge opp og passe på sine barn når barna engasjerer seg på en arena - enten det er i det lokale fotballlaget, på ungdomsklubben eller deres utvidete ungdomsklubben vi kaller Internett.
Voe tar en velfortjent pause og jeg håper hun nyter tilværelsen og pengene hun har tjent de siste tre årene. Det står hundrevis av håpefulle rosabloggere klare til å forsøke å fylle plassen hennes. Noen av dem vil sikkert klare å få en god del lesere og gratis lipgloss sendt i posten. Noen av dem vil kanskje for en stakket stund bli "Internet celebrity" på godt eller vondt. De aller fleste av dem vil vil aldri høre om. Kanskje vi skal være glade for det.
Anbefalt: Indregard har skrevet godt om hvordan lykkes som blogger, men det er vel her som ellers - de som leser og forstår det trenger det egentlig ikke, de andre...
I går kom nyheten om at Norges mest leste blogger, Voe, slutter å blogge. Min første tanke da jeg leste overskriften på VG.no var "så bra for henne". Det er krevende å oppdatere og videreutvikle en blogg over tid, og jo mer profilert man er, jo mer krevende blir det. Voe er en nydelig og åpenbart talentfull jente, men det må jo være deilig å slippe det presset og "bare" være en normal 15-åring. "Bare" i anførselstegn, fordi som sikkert de fleste av oss husker, så er det ingenting "bare" ved å være 15 år.
Voe skriver at selv om bloggen hennes har gitt henne utrolig mye bra, har bloggen også båret med seg mye negativt som har vært vanskelig for henne å takle. Medaljens bakside har vært at det er ikke bare fansen som skriver i kommentarfeltet hennes.
I begynnelsen av bloggingen var alt bare gøy, jeg fikk bare positive kommentarer, fikk flere og flere lesere og følte at alt bare var moro. Men etter at jeg havnet øverst på topplisten endret det seg. Noen mener tydeligvis at "dersom man ligger øverst på blogglisten så må man tåle hva som helst". Hallo, jeg er jo bare en helt vanlig jente som blir lei meg når folk snakker stygt om meg! Kan man ikke bare la være å si noe hvis man ikke liker hvordan jeg er eller ser ut, ikke liker hvordan jeg blogger eller mener at jeg ikke fortjener å ligge på 1.plass? Da er det vel bare å slutte å gå inn på bloggen?
Det er dessverre her virkeligheten går opp for de fleste. Leser man råd om hvordan lykkes i sosiale medier i dag, så vil alt fra selverklærte eksperter til faktiske eksperter, si at man må dele av seg selv og være personlig. Utfordringen er at når vi velger å dele av oss selv og være personlige foran et potensielt stort publikum av totalt fremmede mennesker, så kan vi ikke velge hvordan de vil reagere. Jeg kan ikke spørre mine lesere om de synes jeg er pen i dag og kreve at det er kun de som synes at jeg er pen som får lov å kommentere. Siden jeg er en lubben brunette på god vei mot 40 er jeg smart nok til å ikke spørre, men dog.
Det er trist og det er leit når unge bloggere som Voe får slemme kommentarer. Det gjør vondt, og det er ikke noe gøy å lese, selv også når man er en lubben brunette på god vei mot 40. For selv om det ikke er slikt at vi skal måtte tåle hva som helst, så er det heller ingen som kan garantere at noen av oss vil gå gjennom livet med bare gøy og positive kommentarer. Jo mer vi eksponerer oss, jo mer vil vi oppleve medaljens bakside.
Voe har vært et nettfenomen, men bak fenomenet står fortsatt en sårbar ung jente. Det skal vi huske. Man skal ikke måtte tåle hva som helst bare fordi man ligger øverst på en bloggliste. Men vi må også huske at som fenomen har hun inspirert tusenvis av andre unge jenter til å enten starte egen blogg eller i hvert fall drømme om hennes suksess. Av de tusenvis av rosabloggere som finnes der ute er det bare en håndfull som kan sies å ha lykkes. De færreste av dem har hatt en far som selger bloggplass for datteren sin og håndterer den kommersielle biten, som i desember var 120.000 kroner. De færreste får redaksjonell omtale fra landets største aviser. De færreste får goodie-bags eller produkter hjemsendt. De færreste av dem som har ønsket å kopiere Voes fantastiske suksess får noe annet enn negative kommentarer på bloggen sin.
Tore Tennøe og Kari Laumann i Teknologirådet skriver i Aftenposten i dag om et annet nettfenomen. En tiåring som har forsøkt å kopiere Voes suksess og startet sin egen rosablogg med dagens antrekk, sminketips og betraktninger om smått og stort. I stedet for å få 120 000 kroner på konto i desember, har tiåringen fått 180 000 seere på YouTube som legger igjen kommentarer som "Jeg ønsker henne livmorskreft, noe som effektivt vil forhindre at hun sprer defekte idiotgener videre senere i livet".
Det er tiåringen som er bloggsuksessens bakside, ikke Voe.
Så kan man jo stille spørsmålet - som jeg alltid gjør når det handler om barn og unge - hvor er foreldrene? Voes far har solgt datteren sin som et kommersielt produkt (kanskje jeg heller burde stille spørsmål om hvor de kritiske journalistene var). Tiåringens foreldre fikk fjernet en sjikanerende video på YouTube, men står nå hjelpeløst og ser at datteren har blitt en "Internet celebrity" som dermed spres videre via sosiale nettsteder. Dersom tiåringen selv har klart å opprette blogg, lage og redigere egne sminketipsvideoer og publisere disse på nettet, så er hun et kreativt talent som sikkert vil klare å legge dette bak seg, lære av det og bruke det når hun kommer tilbake større, sterkere og smartere senere. Men foreldre og andre voksne har faktisk fortsatt et ansvar for å følge opp og passe på sine barn når barna engasjerer seg på en arena - enten det er i det lokale fotballlaget, på ungdomsklubben eller deres utvidete ungdomsklubben vi kaller Internett.
Voe tar en velfortjent pause og jeg håper hun nyter tilværelsen og pengene hun har tjent de siste tre årene. Det står hundrevis av håpefulle rosabloggere klare til å forsøke å fylle plassen hennes. Noen av dem vil sikkert klare å få en god del lesere og gratis lipgloss sendt i posten. Noen av dem vil kanskje for en stakket stund bli "Internet celebrity" på godt eller vondt. De aller fleste av dem vil vil aldri høre om. Kanskje vi skal være glade for det.
Anbefalt: Indregard har skrevet godt om hvordan lykkes som blogger, men det er vel her som ellers - de som leser og forstår det trenger det egentlig ikke, de andre...
onsdag, desember 08, 2010
Wikileaks: En hær av Davider
Frem til nå har man kunnet skille liberale demokratier og diktaturer ved at diktaturer fengslet og drepte budbringerne av dårlige nyheter, mens demokratier etterforsket og evaluerte seg selv for å ikke gjøre lignende feil igjen. Den største trusselen mot våre liberale demokratier ikke Wikileaks’ avsløringer, men hvordan vestlige demokratier med USA i spissen velger å reagere på dem.
- Aldri har informasjon vært så tilgjengelig som nå. Det er i dag flere måter å spre mer ideer til mange mennesker enn noen gang tidligere i historien. Til og med i autoritære regimer bidrar informasjonssystemer til at innbyggerne oppdager nye forhold og kan holde sine regjeringer ansvarlige for disse.
Ordene ovenfor tilhører ikke en ytterligående Wikileaks-tilhenger, men USAs utenriksminister Hillary Clinton som i en tale hyllet mulighetene ny teknologi gir for spredning av informasjon og demokrati. Hun viste til president Obamas tale i Kina der han understreket at fri flyt av informasjon styrker samfunnet og med slagside mot det kinesiske regimet hyllet det frie Internett. Talen ble holdt i Newseum i Washington, et museum for nyheter og medier, der det amerikanske grunnlovtillegget om retten til en fri presse og ytringsfrihet bokstavelig talt er hugget ut i sten – nærmere bestemt en 22 meter høy marmorblokk utenfor museet.
Det var før Wikileaks publiserte videoen der sivile irakere og journalister blir drept av amerikanske styrker. Før Wikileaks tilgjengeliggjorde 76,900 dokumenter fra operasjonene i Afghanistan. Dokumenter som USAs forsvarsminister Robert Gates for øvrig forsikret Kongressen om at ikke avslørte sensitive amerikanske opplysninger. Og ikke minst, før Wikileaks dumpet ut dokumenter med korrespondanse og rapporter fra det amerikanske diplomatkorpset.
Wikileaks, en prisbelønt nettbasert nyhetsorganisasjon spesialisert på tilgjengeliggjøring av informasjon fra varslere og dissidenter, har det siste året mer enn noe annet nyhetsmedium satt dagsorden over hele verden med sine kontroversielle lekkasjer. Til tross for at de har samarbeidet med internasjonalt høyt respekterte medier ved publisering av materialet, er det Wikileaks’ organisasjon som blir angrepet og opplever at de blir snudd ryggen til av samarbeidspartnerne Amazon og eBay. PayPal fant plutselig ut at Wikileaks bryter med deres retningslinjer etter sigende da amerikanske myndigheter fortalte dem at Wikileaks virksomhet var ulovlig, og kuttet sine betalingstjenester for de som ønsker å donere penger til organisasjonen. At PayPal samtidig tilbyr de samme tjenestene til blant annet den Ku Klux Klan-relaterte organisasjonen Knights Party setter avgjørelsen mildt sagt i et merkelig lys. At amerikanske myndigheter har til gode å referere hvilke lover organisasjonen eventuelt bryter gjør ikke saken bedre.
Kritikere av Wikileaks hevder at vi nå taper vår moralske overlegenhet og legitimitet ovenfor stater vi ikke liker å sammenligne oss med. Når Nord-Korea eller Iran kan henvise til lekkasjene og påpeke at vestlige land bedriver de samme lysskye aktiviteter som dem selv, blir det vanskeligere å irettesette dem og ilegge sanksjoner.
Men forskjellen på demokratiske stater og røverstater har da aldri vært at demokratiske stater er feilfrie. Forskjellen er måten man behandler sine kritikere og hvordan det reageres på når feil avdekkes. Frem til nå har man kunnet skille liberale demokratier og diktaturer ved at diktaturer fengslet og drepte budbringerne av dårlige nyheter, mens demokratier etterforsket og evaluerte seg selv for å ikke gjøre lignende feil igjen. Det er forfølgelsen av Wikileaks, med populistiske utspill a la Sarah Palins oppfordring om at Julian Assange burde bli "hunted like Osama bin Laden", som gjør at vi mister det moralske overtaket. Vi legitimerer forfølgelsen av dissidenter og varslere gjennom å gjøre det samme selv. Den største trusselen mot våre liberale demokratier er med andre ord ikke Wikileaks’ avsløringer, men hvordan vestlige demokratier med USA i spissen velger å reagere på dem.
I sitt varme forsvar for et fritt Internett viste Hillary Clinton til at ny teknologi i seg selv ikke tar side i kampen for frihet og fremskritt. Hun fremholdt derimot ettertrykkelig at USA er tuftet på nettopp forsvaret for en fri utveksling av ideer og informasjon.
En av Wikileaks grunnleggende ideer har vært at folk har rett til å vite på hvilket grunnlag deres folkevalgte har foretatt prioriteringer av ressurser og bruk av skattebetalernes penger, slik at de nettopp kan holde dem til ansvar ved frie valg dersom de mener prioriteringene har vært feil. Man skulle dermed tro at Wikileaks levde opp til grunnleggende amerikanske og vestlige verdier, med de feil og mangler disse fører til.
Selvsagt både kan og bør man problematisere rundt Wikileaks ufiltrerte lekkasjer og hvordan de håndterer og utøver kildekritikk. Men man kan ikke på den ene siden hylle et fritt Internett når dette gavner ens egne politiske mål, for deretter å fengsle de som utøver sin rett til å informere når det som kommer frem er ubehagelig. Prinsipper hugget ut i sten foran et museum i Washington betyr lite i forhold til rekkevidden en fri utveksling av informasjon og idèer har på Internett.
For noen år siden skrev bloggeren og juristen Glenn Reynolds boka "An army of Davids", om hvordan Internett distribuerer makt. I skrivende stund er vi vitne til at tusener av Davider samler seg for å forsvare seg mot Goliat i Operation Payback. Vi vet hvordan den forrige kampen endte.
Det nytter ikke lenger å skyte budbringeren.
------------
Oppdatert: AndreasLunde har mer om Operasjon Payback, Bård Vegard Solhjell forsvarer Wikileaks
- Aldri har informasjon vært så tilgjengelig som nå. Det er i dag flere måter å spre mer ideer til mange mennesker enn noen gang tidligere i historien. Til og med i autoritære regimer bidrar informasjonssystemer til at innbyggerne oppdager nye forhold og kan holde sine regjeringer ansvarlige for disse.
Ordene ovenfor tilhører ikke en ytterligående Wikileaks-tilhenger, men USAs utenriksminister Hillary Clinton som i en tale hyllet mulighetene ny teknologi gir for spredning av informasjon og demokrati. Hun viste til president Obamas tale i Kina der han understreket at fri flyt av informasjon styrker samfunnet og med slagside mot det kinesiske regimet hyllet det frie Internett. Talen ble holdt i Newseum i Washington, et museum for nyheter og medier, der det amerikanske grunnlovtillegget om retten til en fri presse og ytringsfrihet bokstavelig talt er hugget ut i sten – nærmere bestemt en 22 meter høy marmorblokk utenfor museet.
Det var før Wikileaks publiserte videoen der sivile irakere og journalister blir drept av amerikanske styrker. Før Wikileaks tilgjengeliggjorde 76,900 dokumenter fra operasjonene i Afghanistan. Dokumenter som USAs forsvarsminister Robert Gates for øvrig forsikret Kongressen om at ikke avslørte sensitive amerikanske opplysninger. Og ikke minst, før Wikileaks dumpet ut dokumenter med korrespondanse og rapporter fra det amerikanske diplomatkorpset.
Wikileaks, en prisbelønt nettbasert nyhetsorganisasjon spesialisert på tilgjengeliggjøring av informasjon fra varslere og dissidenter, har det siste året mer enn noe annet nyhetsmedium satt dagsorden over hele verden med sine kontroversielle lekkasjer. Til tross for at de har samarbeidet med internasjonalt høyt respekterte medier ved publisering av materialet, er det Wikileaks’ organisasjon som blir angrepet og opplever at de blir snudd ryggen til av samarbeidspartnerne Amazon og eBay. PayPal fant plutselig ut at Wikileaks bryter med deres retningslinjer etter sigende da amerikanske myndigheter fortalte dem at Wikileaks virksomhet var ulovlig, og kuttet sine betalingstjenester for de som ønsker å donere penger til organisasjonen. At PayPal samtidig tilbyr de samme tjenestene til blant annet den Ku Klux Klan-relaterte organisasjonen Knights Party setter avgjørelsen mildt sagt i et merkelig lys. At amerikanske myndigheter har til gode å referere hvilke lover organisasjonen eventuelt bryter gjør ikke saken bedre.
Kritikere av Wikileaks hevder at vi nå taper vår moralske overlegenhet og legitimitet ovenfor stater vi ikke liker å sammenligne oss med. Når Nord-Korea eller Iran kan henvise til lekkasjene og påpeke at vestlige land bedriver de samme lysskye aktiviteter som dem selv, blir det vanskeligere å irettesette dem og ilegge sanksjoner.
Men forskjellen på demokratiske stater og røverstater har da aldri vært at demokratiske stater er feilfrie. Forskjellen er måten man behandler sine kritikere og hvordan det reageres på når feil avdekkes. Frem til nå har man kunnet skille liberale demokratier og diktaturer ved at diktaturer fengslet og drepte budbringerne av dårlige nyheter, mens demokratier etterforsket og evaluerte seg selv for å ikke gjøre lignende feil igjen. Det er forfølgelsen av Wikileaks, med populistiske utspill a la Sarah Palins oppfordring om at Julian Assange burde bli "hunted like Osama bin Laden", som gjør at vi mister det moralske overtaket. Vi legitimerer forfølgelsen av dissidenter og varslere gjennom å gjøre det samme selv. Den største trusselen mot våre liberale demokratier er med andre ord ikke Wikileaks’ avsløringer, men hvordan vestlige demokratier med USA i spissen velger å reagere på dem.
I sitt varme forsvar for et fritt Internett viste Hillary Clinton til at ny teknologi i seg selv ikke tar side i kampen for frihet og fremskritt. Hun fremholdt derimot ettertrykkelig at USA er tuftet på nettopp forsvaret for en fri utveksling av ideer og informasjon.
En av Wikileaks grunnleggende ideer har vært at folk har rett til å vite på hvilket grunnlag deres folkevalgte har foretatt prioriteringer av ressurser og bruk av skattebetalernes penger, slik at de nettopp kan holde dem til ansvar ved frie valg dersom de mener prioriteringene har vært feil. Man skulle dermed tro at Wikileaks levde opp til grunnleggende amerikanske og vestlige verdier, med de feil og mangler disse fører til.
Selvsagt både kan og bør man problematisere rundt Wikileaks ufiltrerte lekkasjer og hvordan de håndterer og utøver kildekritikk. Men man kan ikke på den ene siden hylle et fritt Internett når dette gavner ens egne politiske mål, for deretter å fengsle de som utøver sin rett til å informere når det som kommer frem er ubehagelig. Prinsipper hugget ut i sten foran et museum i Washington betyr lite i forhold til rekkevidden en fri utveksling av informasjon og idèer har på Internett.
For noen år siden skrev bloggeren og juristen Glenn Reynolds boka "An army of Davids", om hvordan Internett distribuerer makt. I skrivende stund er vi vitne til at tusener av Davider samler seg for å forsvare seg mot Goliat i Operation Payback. Vi vet hvordan den forrige kampen endte.
Det nytter ikke lenger å skyte budbringeren.
------------
Oppdatert: AndreasLunde har mer om Operasjon Payback, Bård Vegard Solhjell forsvarer Wikileaks
tirsdag, november 30, 2010
mandag, november 29, 2010
Farlige eller bare pinlige lekkasjer?
Er Wikileaks lekkasjer farlige eller bare pinlige for verdensdiplomatiet?
Søndag kveld publiserte det nå beryktede varslernettstedet WikiLeaks over 250.000 dokumenter fra den amerikanske utenrikstjenesten. Det dreier seg hovedsakelig om telegrammer fra den amerikanske utenrikstjenesten og direktiver fra amerikansk UD.
Wikileaks frontfigur og en av grunnleggerne, Julian Assange, har lenge varslet lekkasjen, som har blitt omtalt som "verdensdiplomatiets 11. september", som mange mener vil føre til global diplomatisk krise. Noen bloggere som mener lekkasjene setter menneskeliv i fare, andre mener det er gårsdagens nyheter. Wikileaks omfattende lekkasjer er kontroversielle, men nok en gang samarbeider den nettbaserte organisasjonen med internasjonalt anerkjente medier i forbindelse med publiseringen.
Som sist er lekkasjene hovedsakelig ugraderte dokumenter, ingen er klassifisert som topp hemmelig, og ser mest ut til å være pinlige for USA, snarere enn en direkte trussel som setter liv i fare. For det meste er det informasjon som enten har vært kjent eller spekulert i blant kommentatorer og journalister verden over. Med unntak av innsamling av biometrisk informasjon fra delegater i FN, som jo er alvorlig nok, ser det meste av lekkasjene ut til å dokumentere diplomatiets liv og virke. Likesom lekkasjene fra Afghanistan primært dokumenterte at feil skjer i militære operasjoner og at folk dør i krig. Det visste vi fra før.
Statssekretær Roger Ingebrigtsten i Forsvarsdepartementet gir stemme til kritikken mot Wikileaks:
- Wikileaks har absolutt ingenting med ærlig journalistikk å gjøre. Det er et tyveri at et lands graderte informasjon. Det spres ut med kun en eneste virkning. Det skadet land og personer. Skulle ønske media tok et seriøst oppgjør med denne ukulturen, skrev han ifølge VG på sin Facebook-side.
Har det blitt "ukultur" at pressen informerer om det som skjer, avdekker kritikkverdige forhold, og ikke gir etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt? Var det i så fall galt av TV2 å avsløre at den amerikanske ambassaden i Oslo har overvåket norske borgere?
Det som gjør lekkasjene fra Wikileaks spesielt er massiviteten i informasjonen, ikke informasjonen i seg selv. Kommentarer om Italias statsminister Silvio Berlusconis fester kan da umulig komme som en bombe på landets utenriksminister, som sammenligner "avsløringene" med et terrorangrep. Dersom en italiensk avis hadde avslørt at den amerikanske ambassaden beskriver Silvio Berlusconi som «fysisk og politisk svak» og viser til «mange fester og sene netter som ikke gir ham nok søvn», så hadde det neppe vært en sensasjon etter at bildene fra toppløsfestene hans gikk verden rundt allerede ifjor. Det sensasjonelle hadde vært om ambassaden rapporterte det motsatte.
At det viser seg at USA har snakket med Sør-Korea om mulig gjenforening dersom Nord-Korea skulle kollapse slik erfaringen er med kommunistiske regimer, er i mine øyne en bra ting. Det samme er nyheten om at USA har forsøkt å få høyanriket uran fjernet fra en atomreaktor i Pakistan i frykt for at avfallet, som kan benyttes i fremstillingen av atomvåpen, skal komme på avveie. At de også står imot presset fra arabiske land som ønsker å bombe Iran, taler til deres fordel.
Det meste andre skaper mer diplomatisk krøll enn reelt farlige situasjoner. Den største trusselen er om utenriksstasjonene begynner å legge bånd på seg før de rapporterer hjem. Da kan viktig informasjon gå tapt. Men i frie samfunn må man leve med muligheten for at informasjon om politiske forhold og relasjoner kommer frem i lyset.
Det er ikke en svakhet ved demokratiet. Det er en styrke.
Les også: Uredigert virkelighet -
Oppdatert: PÅ Facebook har Henning kommentert at "ugraderte dokumenter" ufarliggjør lekkasjen. Dokumentene har vært unndratt offentligheten, som er en gradering av dokumenter. Inntil videre har ikke jeg funnet noen avsløringer fra lekkasjene som underbygger påstandene om at disse vil sette liv i fare. Gi gjerne eksempler i kommentarfeltet om du finner det.
Søndag kveld publiserte det nå beryktede varslernettstedet WikiLeaks over 250.000 dokumenter fra den amerikanske utenrikstjenesten. Det dreier seg hovedsakelig om telegrammer fra den amerikanske utenrikstjenesten og direktiver fra amerikansk UD.
Wikileaks frontfigur og en av grunnleggerne, Julian Assange, har lenge varslet lekkasjen, som har blitt omtalt som "verdensdiplomatiets 11. september", som mange mener vil føre til global diplomatisk krise. Noen bloggere som mener lekkasjene setter menneskeliv i fare, andre mener det er gårsdagens nyheter. Wikileaks omfattende lekkasjer er kontroversielle, men nok en gang samarbeider den nettbaserte organisasjonen med internasjonalt anerkjente medier i forbindelse med publiseringen.
Som sist er lekkasjene hovedsakelig ugraderte dokumenter, ingen er klassifisert som topp hemmelig, og ser mest ut til å være pinlige for USA, snarere enn en direkte trussel som setter liv i fare. For det meste er det informasjon som enten har vært kjent eller spekulert i blant kommentatorer og journalister verden over. Med unntak av innsamling av biometrisk informasjon fra delegater i FN, som jo er alvorlig nok, ser det meste av lekkasjene ut til å dokumentere diplomatiets liv og virke. Likesom lekkasjene fra Afghanistan primært dokumenterte at feil skjer i militære operasjoner og at folk dør i krig. Det visste vi fra før.
Statssekretær Roger Ingebrigtsten i Forsvarsdepartementet gir stemme til kritikken mot Wikileaks:
- Wikileaks har absolutt ingenting med ærlig journalistikk å gjøre. Det er et tyveri at et lands graderte informasjon. Det spres ut med kun en eneste virkning. Det skadet land og personer. Skulle ønske media tok et seriøst oppgjør med denne ukulturen, skrev han ifølge VG på sin Facebook-side.
Har det blitt "ukultur" at pressen informerer om det som skjer, avdekker kritikkverdige forhold, og ikke gir etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt? Var det i så fall galt av TV2 å avsløre at den amerikanske ambassaden i Oslo har overvåket norske borgere?
Det som gjør lekkasjene fra Wikileaks spesielt er massiviteten i informasjonen, ikke informasjonen i seg selv. Kommentarer om Italias statsminister Silvio Berlusconis fester kan da umulig komme som en bombe på landets utenriksminister, som sammenligner "avsløringene" med et terrorangrep. Dersom en italiensk avis hadde avslørt at den amerikanske ambassaden beskriver Silvio Berlusconi som «fysisk og politisk svak» og viser til «mange fester og sene netter som ikke gir ham nok søvn», så hadde det neppe vært en sensasjon etter at bildene fra toppløsfestene hans gikk verden rundt allerede ifjor. Det sensasjonelle hadde vært om ambassaden rapporterte det motsatte.
At det viser seg at USA har snakket med Sør-Korea om mulig gjenforening dersom Nord-Korea skulle kollapse slik erfaringen er med kommunistiske regimer, er i mine øyne en bra ting. Det samme er nyheten om at USA har forsøkt å få høyanriket uran fjernet fra en atomreaktor i Pakistan i frykt for at avfallet, som kan benyttes i fremstillingen av atomvåpen, skal komme på avveie. At de også står imot presset fra arabiske land som ønsker å bombe Iran, taler til deres fordel.
Det meste andre skaper mer diplomatisk krøll enn reelt farlige situasjoner. Den største trusselen er om utenriksstasjonene begynner å legge bånd på seg før de rapporterer hjem. Da kan viktig informasjon gå tapt. Men i frie samfunn må man leve med muligheten for at informasjon om politiske forhold og relasjoner kommer frem i lyset.
Det er ikke en svakhet ved demokratiet. Det er en styrke.
Les også: Uredigert virkelighet -
Oppdatert: PÅ Facebook har Henning kommentert at "ugraderte dokumenter" ufarliggjør lekkasjen. Dokumentene har vært unndratt offentligheten, som er en gradering av dokumenter. Inntil videre har ikke jeg funnet noen avsløringer fra lekkasjene som underbygger påstandene om at disse vil sette liv i fare. Gi gjerne eksempler i kommentarfeltet om du finner det.
tirsdag, november 23, 2010
Den personvernmessige lakmustesten
I 2005 ga daværende direktør for Datatilsynet, Georg Apenes, ut en bok med tolv samtaler om politikk, teknologi og personvern. Boka "Fra tillit til kontroll" burde tas frem og spørsmålene til justisminister Knut Storberget stilt på nytt. Da han var menig stortingsrepresentant mente han at det er nettopp for å beholde rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og personvern at vi insisterer på å ikke veve tettere masker i etterforskningsnettene for å fange opp stadig flere og flere. Dessuten:
- Jeg mener at vi politikere bør bli flinkere til å bruke det jeg kaller "den personvernmessige lakmustesten": Det vil si å spørre ikke bare hva som ville ha skjedd i forbindelse med en sak hvos man hadde hatt de og de hjemlene for de og og de metodene på plass, men spørre hvordan en selv ville ha reagert på å bli utssatt for en nærgående og krenkende metoder - på feilaktig grunnlag?
Bruker man denne lakmustesten i kriminalpolitiske debatter, skifter den karakter fordi de aller fleste ville synes det var høyst ubehagelig i ettertid å få vite at ens telefon eller pc var blitt avlyttet uten holdbar begrunnelse. Eller at stuen, kjøkkenet eller soverværelset hjemme var blitt romavlyttet fordi aupair'en var mistenkt for å være innblandet i planleggingen av en terrorhandling.
Nå er jo ikke en lakmustest noe man består eller ikke består, men en brukes som en metafor for noe man er. Og Storbergets egen lakmustest har vel indikert at han er totalt prinsippløs i møte med direktiver fra EU om omfattende innhenting og lagring av informasjon fra nettopp telefon og pc fra hele Norges befolkning uten mistanke om lovbrudd.
mandag, november 22, 2010
Ikke ta en Trine Grung
- Å blogge er ikke journalistikk, skriver bloggeren Fotballfrue, som har forsøkt å selge produktomtaler på bloggen sin og fått kritikk for dette.
Hva blogging er
En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (blogger). Før den norske bloggsfæren ble oversvømmet av rosabloggere som bruker sine 15 megabytes of fame til å skrive om lipgloss og dagens antrekk, var man faktisk generelt enige om at blogger definitivt kunne brukes journalistisk. Om du er usikker, kan du jo lese hva den norske journalisten og bloggeren Kristine Löwe mener om det. Hun har en internasjonalt lest blogg om nettopp journalistisk bruk av sosiale medier. Eller sjekke ut The New York Times' nyhetsblogg, The Lede, der avisen remikser egne saker med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer, inkludert «borgerjournalister» via kanaler som blogger, videodelingsstedet YouTube, bildedelingsverktøy som Flickr og kortmeldinger fra Twitter. Ikke journalistikk?
Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende.
Kjøpt og betalt
Fotballfrue må gjerne definere at hennes blogg er en kjøpt og betalt narsissistisk reklamekanal. Det betyr ikke at alle andre bruker sin mulighet til å komme til orde i en digital forsamling på samme måte.
Det er forholdsvis mange år siden at bloggsfæren selv problematiserte rundt nettopp det at bloggere lar seg bruke/blir brukt av alt fra kommersielle aktører og PR-byråer til ideelle organisasjoner og politiske partier. Dette ikke bare kan - men vil - svekke bloggerens troverdighet over tid. Nå som jeg vet at Fotballfrue ville tatt seg 7000,- kroner for å anmelde en bok på bloggen sin har jeg ingen grunn til å stole på bokanmeldelser fra henne. Summen er for øvrig nesten dobbelt så mye som en frilansanmelder med kompetanse på å anmelde bøker tar. Er det verdt det?
Mulig. Men likeledes som at det burde være problematisk for bloggere å ta betalt for produktanmeldelser, bør snart de kommersielle aktørene finne ut om varemerket deres har godt av å bli assosiert med bloggere som åpenbart enten ikke kan eller ikke bryr seg om norske lover og regler, ikke kjenner til de uformelle reglene for bruk av sosiale medier og dermed heller ikke evner å håndtere reaksjoner på form og innhold.
Behovet for en bloggplakat
Det var store diskusjoner om behovet for en bloggplakat inspirert av pressens Vær Varsom-plakat for ett år siden. Forslaget fikk et ublidt møte med virkeligheten, blant annet fordi det kom fra en som hadde interesser på begge sider av bordet som "bloggmanager".
Utfordringen med bloggplakat er jo den samme som Vær Varsom-plakaten. De som forstår den og er enige, trenger den ikke. De som kunne trengt den, evner ikke å forstå den. Og i motsetning til Vær Varsom-plakaten så har man ingen sanksjonsmuligheter mot de som bevisst eller ubevisst bryter reglene. Dessuten - når en blogger som har journalistutdanning fra Norges Kreative Fagskole verken vet at tittelen "journalist" ikke er beskyttet eller forstår bloggsfærens uskrevne regler, så hjelper en bloggplakat lite. Det blir i så fall et langt lerret å bleke.
Se på meg - jeg tåler ikke kritikk
Det har vært mange tøffe debatter og harde ordvekslinger mellom norske bloggere. Noen debatter er mer interessante enn andre, også når de polariseres mellom to parter. Det er faktisk mulig å lære noe, også i debattens hete. Det var for øvrig noen som mente at jeg hadde det verste kommentarfeltet i bloggsfæren i sin tid. De som ikke klarte å bidra med konstruktiv kritikk eller nyanserte innlegg, gjorde sitt beste for å veie opp med personangrep og usakligheter. Heldigvis er det mulig å skille saklig, begrunnet kritikk og personangrep, noe som synes å være en mangelvare blant en del bloggere. Dersom Fotballfrue ligger i fosterstilling på egen bryllupsreise så er jo det trist. Trist, men selvforskyldt. Bare fordi man stort sett blogger om sminke og klær så unndrar det ikke den enkelte bloggeren å bruke huet og sunn fornuft. Eller i det minste å følge norsk lov. Å si at "jeg visste ikke at det var forbudt" er ingen godt unnskyldning.
Det hadde vært så hyggelig å se henne komme tilbake med en refleksjon om bloggeres ansvar ovenfor leserne. Fører man leserne bak lyset når man skriver om produkter og får betalt for det? Har ikke bloggere noe ansvar for å opplyse om hva som er betalt reklame? Hva med ansvar for å følge norske lover og regler?
Mange følger spent med på hva hennes neste post vil være, blant dem mange rosabloggere som ser opp til henne og ønsker en lignende suksess for seg selv. Her har Fotballfrue virkelig en anledning til å stå frem som et ansvarlig forbilde som leserne hennes kan lære av. For det er fullt mulig å ta betalt for omtale så lenge man gjør leserne oppmerksom på det - og betaler skatt av inntekt og fordeler man får, som "gratis" produkter.
I skrivende stund er bloggen til Fotballfrue nede. Det kan være på grunn av høy trafikk. Jeg håper det. Vi trenger ikke nok en blogger som tar en Trine Grung - legger ned bloggen og sletter alt innhold etter kritikk, for å gjennoppstå som selvutnevnt bloggekspert noen måneder senere.
Jeg venter i spenning. Skjer dette skal jeg "go pink" i en uke og forsøke meg som rosablogger selv!
Nå er jeg så utrolig frustrert. Jeg føler meg rett og slett uthengt. Det er faktisk grenser for hva en person kan tåle. Jeg er i utgangspunktet veldig sterkt, og tåler forferdelig mye, men nå er det stopp.Det mangler åpenbart ikke på sterke kvinner som bruker sosiale medier for å få oppmerksomhet, og når de får berettiget kritikk eller noen stiller spørsmål ved bloggingen deres går de i fosterstilling, lar være å svare eller legger gråtende ned bloggen sin. For blogging, må vite, er der de kan være seg selv og gjøre hva de vil, fritt for kritiske blikk og tilbakemelding. De vil jo bare berike verden - må vi andre være så jævla surmagede når de forsøker å dele av seg selv. Er det ikke det blogging handler om da? Dele av seg selv?
Hva blogging er
En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (blogger). Før den norske bloggsfæren ble oversvømmet av rosabloggere som bruker sine 15 megabytes of fame til å skrive om lipgloss og dagens antrekk, var man faktisk generelt enige om at blogger definitivt kunne brukes journalistisk. Om du er usikker, kan du jo lese hva den norske journalisten og bloggeren Kristine Löwe mener om det. Hun har en internasjonalt lest blogg om nettopp journalistisk bruk av sosiale medier. Eller sjekke ut The New York Times' nyhetsblogg, The Lede, der avisen remikser egne saker med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer, inkludert «borgerjournalister» via kanaler som blogger, videodelingsstedet YouTube, bildedelingsverktøy som Flickr og kortmeldinger fra Twitter. Ikke journalistikk?
Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende.
Kjøpt og betalt
Fotballfrue må gjerne definere at hennes blogg er en kjøpt og betalt narsissistisk reklamekanal. Det betyr ikke at alle andre bruker sin mulighet til å komme til orde i en digital forsamling på samme måte.
Det er forholdsvis mange år siden at bloggsfæren selv problematiserte rundt nettopp det at bloggere lar seg bruke/blir brukt av alt fra kommersielle aktører og PR-byråer til ideelle organisasjoner og politiske partier. Dette ikke bare kan - men vil - svekke bloggerens troverdighet over tid. Nå som jeg vet at Fotballfrue ville tatt seg 7000,- kroner for å anmelde en bok på bloggen sin har jeg ingen grunn til å stole på bokanmeldelser fra henne. Summen er for øvrig nesten dobbelt så mye som en frilansanmelder med kompetanse på å anmelde bøker tar. Er det verdt det?
Mulig. Men likeledes som at det burde være problematisk for bloggere å ta betalt for produktanmeldelser, bør snart de kommersielle aktørene finne ut om varemerket deres har godt av å bli assosiert med bloggere som åpenbart enten ikke kan eller ikke bryr seg om norske lover og regler, ikke kjenner til de uformelle reglene for bruk av sosiale medier og dermed heller ikke evner å håndtere reaksjoner på form og innhold.
Behovet for en bloggplakat
Det var store diskusjoner om behovet for en bloggplakat inspirert av pressens Vær Varsom-plakat for ett år siden. Forslaget fikk et ublidt møte med virkeligheten, blant annet fordi det kom fra en som hadde interesser på begge sider av bordet som "bloggmanager".
Utfordringen med bloggplakat er jo den samme som Vær Varsom-plakaten. De som forstår den og er enige, trenger den ikke. De som kunne trengt den, evner ikke å forstå den. Og i motsetning til Vær Varsom-plakaten så har man ingen sanksjonsmuligheter mot de som bevisst eller ubevisst bryter reglene. Dessuten - når en blogger som har journalistutdanning fra Norges Kreative Fagskole verken vet at tittelen "journalist" ikke er beskyttet eller forstår bloggsfærens uskrevne regler, så hjelper en bloggplakat lite. Det blir i så fall et langt lerret å bleke.
Se på meg - jeg tåler ikke kritikk
Det har vært mange tøffe debatter og harde ordvekslinger mellom norske bloggere. Noen debatter er mer interessante enn andre, også når de polariseres mellom to parter. Det er faktisk mulig å lære noe, også i debattens hete. Det var for øvrig noen som mente at jeg hadde det verste kommentarfeltet i bloggsfæren i sin tid. De som ikke klarte å bidra med konstruktiv kritikk eller nyanserte innlegg, gjorde sitt beste for å veie opp med personangrep og usakligheter. Heldigvis er det mulig å skille saklig, begrunnet kritikk og personangrep, noe som synes å være en mangelvare blant en del bloggere. Dersom Fotballfrue ligger i fosterstilling på egen bryllupsreise så er jo det trist. Trist, men selvforskyldt. Bare fordi man stort sett blogger om sminke og klær så unndrar det ikke den enkelte bloggeren å bruke huet og sunn fornuft. Eller i det minste å følge norsk lov. Å si at "jeg visste ikke at det var forbudt" er ingen godt unnskyldning.
Det hadde vært så hyggelig å se henne komme tilbake med en refleksjon om bloggeres ansvar ovenfor leserne. Fører man leserne bak lyset når man skriver om produkter og får betalt for det? Har ikke bloggere noe ansvar for å opplyse om hva som er betalt reklame? Hva med ansvar for å følge norske lover og regler?
Mange følger spent med på hva hennes neste post vil være, blant dem mange rosabloggere som ser opp til henne og ønsker en lignende suksess for seg selv. Her har Fotballfrue virkelig en anledning til å stå frem som et ansvarlig forbilde som leserne hennes kan lære av. For det er fullt mulig å ta betalt for omtale så lenge man gjør leserne oppmerksom på det - og betaler skatt av inntekt og fordeler man får, som "gratis" produkter.
I skrivende stund er bloggen til Fotballfrue nede. Det kan være på grunn av høy trafikk. Jeg håper det. Vi trenger ikke nok en blogger som tar en Trine Grung - legger ned bloggen og sletter alt innhold etter kritikk, for å gjennoppstå som selvutnevnt bloggekspert noen måneder senere.
Jeg venter i spenning. Skjer dette skal jeg "go pink" i en uke og forsøke meg som rosablogger selv!
torsdag, november 11, 2010
Rød dømmekraft
- En gang i tida var jeg dum og naiv og ga bort bilder av meg selv i hytt og pine. Men jeg er nå blitt mer politisk interessert, og gjør ikke det lenger, sier Rødt-politiker Kjersti Nyhagen til Dagbladet.
"En gang i tida" er visstnok to år siden, men dømmekraften kan umulig ha bedret seg siden damen nå er medlem av Rødt.
"En gang i tida" er visstnok to år siden, men dømmekraften kan umulig ha bedret seg siden damen nå er medlem av Rødt.
Ubrukelige skattelister
Ifølge VGs dekning av rettssaken mot blant annet Høyres Anders Talleraas sjekket sekretæren til Stortingets pensjonstyre Talleraas' ligning. Der var han oppført med inntekt på over 800.000 kroner, noe som fikk henne til å reagere:
Som jeg har skrevet før - dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet, så hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.
Da kunne vi sluppet de klamme unnskyldningene fra mediene om hvorfor åpenhet rundt hva naboen tjener er viktig for demokrati, rettferdighet og ikke minst - for den kritiske og gravende journalistikken. Hvordan kunne ellers TV2 rettferdiggjort å ha som toppsak på nyhetene i dag morges at Johan H. Andresen er Norges rikeste mann, eller at VG skriver om Snåsamannens lønnshopp og Dagbladet som kanskje mener de viser frem forskjells-Norge ved å trekke frem hvem som tjener mest av de hotteste kjendisparene som toppsaken.
- Jeg kan ikke huske om det var i den boka på biblioteket hvor vi har oversikt over ligningen, eller hvor jeg sjekket Talleraas, men det var en ubehagelig følelse jeg fikk, forklarte Risnes.Med andre ord er skattelistene mer eller mindre ubrukelige til "informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold" slik pressen hevder når de bruker listene til å avsløre hvem som tjener mest av deltakerne i "Skal vi danse".
Inntekten han stod oppført med var over 800.000, noe som var langt over hva stortingspensjonistene hadde lov til å tjene samtidig som man fikk utbetalt pensjon. Problemet til Risnes var at hun ikke visste hva som lå i disse inntektene og ikke hadde fullmakt til å gå inn i ligningen hans.
Som jeg har skrevet før - dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet, så hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.
Da kunne vi sluppet de klamme unnskyldningene fra mediene om hvorfor åpenhet rundt hva naboen tjener er viktig for demokrati, rettferdighet og ikke minst - for den kritiske og gravende journalistikken. Hvordan kunne ellers TV2 rettferdiggjort å ha som toppsak på nyhetene i dag morges at Johan H. Andresen er Norges rikeste mann, eller at VG skriver om Snåsamannens lønnshopp og Dagbladet som kanskje mener de viser frem forskjells-Norge ved å trekke frem hvem som tjener mest av de hotteste kjendisparene som toppsaken.
mandag, november 08, 2010
Isn't it ironic?
Her drar man fra fedrelandet i en uke og går glipp av to debatter på NRK, blir gjenvalgt som nestleder i Stopp DLD in absentia og går glipp av opprullingen av nok en overvåkningsskandale. Da fikk jeg heller ikke skrytt av Marie Simonsens utmerkede kommentar i Dagbladet, der hun skriver at justisminister Knut Storberget ikke finner seg i at amerikanerne overvåker norske borgere. Det vil han gjøre selv, i langt større omfang og dybde gjennom datalagringsdirektivet.
For å sitere Alanis Morrisette: Isn't it ironic.... don't you think?
Treholt-etterforsker Leif Karsten Hansen skal ha vært med på å starte overvåkningsenheten ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Han fortalte til Dagbladet i går at han ble forbannet på TV2 som ringte på døra hjemme hos han for en kommentar:
- (...) Hjemmet vårt er vår private sfære, og skal forbli det.
A little too ironic. Yeah, I really do think...
mandag, oktober 25, 2010
Sirkushesten Hagen
Flere har sammenlignet Hagen med en gammel sirkushest som lukter sagmugg. Han tiltrekkes av manesjen. Det er fortsatt er mange som underholdes av å se gamle sirkushester som traver rundt i sirkler. Spørsmålet er om det er så lurt å bruke dem til noe annet enn nettopp det - underholdning.
Ifølge VG svartelister Carl I. Hagen Høyre-topper som "utmerker seg med negative karakteristikker av Frp" som statsråder i en mulig samarbeidsregjering mellom Høyre og FrP. Svartelister han ikke dermed seg selv som både mulig statsråd, men også ordførerkandidat i Oslo?
Det er ingen tvil om at et hvert samarbeid, enten det er mellom partier, organisasjoner eller bedrifter, til en hver tid er tuftet på menneskene som skal samarbeide og forholdet mellom dem. Man kan være enige i 80% av sakene, men allikevel strande på at den ene eller andre ønsker å markere seg på de mindretallet av sakene man er uenige om. Hagen trekker spesielt frem innvandringspolitikken som en av de sakene han ønsker at FrP skal stå beinhardt på. I samarbeidsklimaets navn, da?
Se også Cracked actor: Kongen og jeg
Det er sikkert riktig at det finnes Høyre-folk som ikke tåler trynet på enkelte FrPere og omvendt. Jeg har vært i begge partier og mener det er gode grunner til det. Høyre-folk kan virke ekstremt arrogante i møte med FrP, mens enkelte FrPere reagerer 5-åringer i trassalderen når de hører Høyre-folk snakke. Likheten mellom dem er at de ser på hverandre som politiske motstandere, ikke politiske konkurrenter. Man kan samarbeide med en konkurrent om å nå de samme målene, men aldri med en motstander.
Nøkkelen til et godt samarbeid er å komme ut av skyttergravene og snakke med hverandre, ikke om hverandre. Hadde Carl I. Hagen ønsket et godt samarbeid kunne han forsøkte å finne frem til sin indre statsmann og tatt initiativ til nettopp dette. Det gjør han ikke.
Ifølge VG svartelister Carl I. Hagen Høyre-topper som "utmerker seg med negative karakteristikker av Frp" som statsråder i en mulig samarbeidsregjering mellom Høyre og FrP. Svartelister han ikke dermed seg selv som både mulig statsråd, men også ordførerkandidat i Oslo?
Det er ingen tvil om at et hvert samarbeid, enten det er mellom partier, organisasjoner eller bedrifter, til en hver tid er tuftet på menneskene som skal samarbeide og forholdet mellom dem. Man kan være enige i 80% av sakene, men allikevel strande på at den ene eller andre ønsker å markere seg på de mindretallet av sakene man er uenige om. Hagen trekker spesielt frem innvandringspolitikken som en av de sakene han ønsker at FrP skal stå beinhardt på. I samarbeidsklimaets navn, da?
Se også Cracked actor: Kongen og jeg
Det er sikkert riktig at det finnes Høyre-folk som ikke tåler trynet på enkelte FrPere og omvendt. Jeg har vært i begge partier og mener det er gode grunner til det. Høyre-folk kan virke ekstremt arrogante i møte med FrP, mens enkelte FrPere reagerer 5-åringer i trassalderen når de hører Høyre-folk snakke. Likheten mellom dem er at de ser på hverandre som politiske motstandere, ikke politiske konkurrenter. Man kan samarbeide med en konkurrent om å nå de samme målene, men aldri med en motstander.
Nøkkelen til et godt samarbeid er å komme ut av skyttergravene og snakke med hverandre, ikke om hverandre. Hadde Carl I. Hagen ønsket et godt samarbeid kunne han forsøkte å finne frem til sin indre statsmann og tatt initiativ til nettopp dette. Det gjør han ikke.
torsdag, oktober 21, 2010
KrF horer med Ap, men kommer hjem til Høyre
Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen er bekymret over homopolitikken dersom KrF skyves over i armene på Høyre og FrP. Det er mulig at dette ikke er riktig tidspunkt å minne om at KrF hadde statsministeren og Høyre hadde finansministeren i samme regjering. En finansminister som var homo og så langt den eneste norske politiker på ministernivå som har vært det. I motsetning til de rødgrønnes rene heterofile regjering. De må ha glemt en kvote. Nok om det.
Det er sikkert teit og også minne om at KrF ikke trenger å skyves over på borgerlig side. Mulig partiet preges mer av å ligge i sykeseng enn i ekteseng for tiden, men selv om de har horet med Ap under forhandlinger om statsbudsjettet tidligere, så vet de hvem de skal hjem med.
Men jeg kunne kanskje oppfordre Trettebergstuen om å lese Aftenpoften i dag (slapp av, det er årevis siden det var en borgerlig avis - den er helt ufarlig) og spørre om hun synes det er greit at Uganda fortsatt er et av de største mottakerlandene for norsk bistand og om hun synes å henge homser er å få valuta for pengene - de rundt 430 millionene av dem? For mens KrFs utviklingsminister Hilde Frafjord begynte å kutte i bistanden til landet da partiet satt i regjering med Høyre, så kan vi ikke se at verken SV eller Ap har videreført dette.
Frafjord var kritisk til at den nykristne president Museveni endret på grunnloven slik at han kunne ta flere presidentmandater. Han sitter fortsatt. Og får blant annet fortsatt direkte budsjettstøtte fra Norge. Nå skal jeg ikke tillegge Frafjord noen homovennlige intensjoner bak kuttene til Uganda, men Trettebergstuen kan jo spørre sin 100% heterofile egen regjering om de har tenkt å gjøre noe.
Så tror jeg Trettebergstuen skal bruke mindre tid på å bekymre seg over homopolitikken til Høyre. Tror nok homoene våre vil bitche oss på plass om det skulle bli nødvendig. Det blir det neppe.
Det er sikkert teit og også minne om at KrF ikke trenger å skyves over på borgerlig side. Mulig partiet preges mer av å ligge i sykeseng enn i ekteseng for tiden, men selv om de har horet med Ap under forhandlinger om statsbudsjettet tidligere, så vet de hvem de skal hjem med.
Men jeg kunne kanskje oppfordre Trettebergstuen om å lese Aftenpoften i dag (slapp av, det er årevis siden det var en borgerlig avis - den er helt ufarlig) og spørre om hun synes det er greit at Uganda fortsatt er et av de største mottakerlandene for norsk bistand og om hun synes å henge homser er å få valuta for pengene - de rundt 430 millionene av dem? For mens KrFs utviklingsminister Hilde Frafjord begynte å kutte i bistanden til landet da partiet satt i regjering med Høyre, så kan vi ikke se at verken SV eller Ap har videreført dette.
Frafjord var kritisk til at den nykristne president Museveni endret på grunnloven slik at han kunne ta flere presidentmandater. Han sitter fortsatt. Og får blant annet fortsatt direkte budsjettstøtte fra Norge. Nå skal jeg ikke tillegge Frafjord noen homovennlige intensjoner bak kuttene til Uganda, men Trettebergstuen kan jo spørre sin 100% heterofile egen regjering om de har tenkt å gjøre noe.
Så tror jeg Trettebergstuen skal bruke mindre tid på å bekymre seg over homopolitikken til Høyre. Tror nok homoene våre vil bitche oss på plass om det skulle bli nødvendig. Det blir det neppe.
onsdag, oktober 20, 2010
Naturlig utvalg
– Vi putter jo ikke folk på listene på bakgrunn av det de mener, sier nominasjonskomitélederen i Finnmark Arbeiderparti til avisen Ságat.
Nei. Det blir vel først relevant etter at man har sørget for kvinnekvoten, minoritetskvoten, fagforeningskvoten, ungdomskvoten og eldrekvoten. I Oslo kan du legge på fordeling i forhold til øst, vest og lokallagene generelt.
via @magnemahre
Nei. Det blir vel først relevant etter at man har sørget for kvinnekvoten, minoritetskvoten, fagforeningskvoten, ungdomskvoten og eldrekvoten. I Oslo kan du legge på fordeling i forhold til øst, vest og lokallagene generelt.
via @magnemahre
Skatteporno - mer grafsende enn gravende journalistikk
Dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.
Det er nok en gang tid for min årlige fåfengte øvelse i å argumentere mot offentliggjøring av skattelistene.
Hvert år undergraver de samme mediene som påstår at skattelistene er et viktig for deres gravende journalistikk argumentene sine gjennom å bruke "gravende" journalister til å taste inn navn på politikere, kjendiser og næringslivsfolk for å skrive lettvinte artikler om hvem som tjener hva i Norge. Et journalistisk arbeid som like gjerne kunne vært gjort av en seksåring som kan stave.
For det første forteller likningsutskriften kun hva en person har hatt i skattbar nettoinntekt i henhold til innrapporteringsregler og fradrag. Det forteller deg ingenting om hva personen faktisk tjener. Mer graverende er at likningsutskriften publiseres før skattebetalerne får tilgang til denne selv og mulighet for å korrigere de tusenvis av feil som skattemyndighetene har gjort.
For det andre er hva naboen tjener langt mindre relevant enn å vite om fradragsordningene i skatten fungerer etter intensjonen. Men dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet, så hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.
Da kunne vi sluppet de klamme unnskyldningene fra mediene om hvorfor åpenhet rundt hva naboen tjener er viktig for demokrati, rettferdighet og ikke minst - for den kritiske og gravende journalistikken. Hvordan kunne ellers TV2 rettferdiggjort å ha som toppsak på nyhetene i dag morges at Johan H. Andresen er Norges rikeste mann, eller at VG skriver om Snåsamannens lønnshopp og Dagbladet som kanskje mener de viser frem forskjells-Norge ved å trekke frem hvem som tjener mest av de hotteste kjendisparene som toppsaken.
I år er det tydeligvis barnehageeierne som skal tas, i tråd med de rødgrønnes politikk og argumentasjon fra i sommer. Rimi-Hagen tjener også penger på barna dine. Gitt at du gir dem mat. Det er faktisk ikke forbudt å tjene penger på varer og tjenester folk trenger. Tvert i mot.
Journalister tror kanskje at de klarer å finne mye relevant informasjon i skattelister som kun inneholder formue og skattbar nettoinntekt i henhold til innrapporteringsregler og fradrag. Dersom mediene er interesserte i hemmelige nettverk og skumle forbindelser, så er det for øvrig ikke skattelistene det lønner seg å snoke i, men i årsrapportene som selskaper er forpliktet til å sende inn til Brønnøysundsregisteret. Her rapporteres det både om eierstruktur og administrerende direktørs lønn og frynsegoder. Her kan det også nøstes i hvem som sitter i hvilke styrer, sjekke ut mulige nettverk og få en oversikt over gutteklubben Grei. Men dette er noe mer krevende å gå gjennom enn å kunne stave navnet på en finanskjendis riktig i søkefeltet hos skattemyndighetene.
Høyre har foreslått en ordning der det automatisk sendes en epost til den man søker på med informasjon om hvem som har sjekket hans eller hennes skatteoppgjør. Dette kan gjøre det mindre fristende å uten videre søke opp en nabo eller kollega. Det er en start. Men målet må være å fjerne offentliggjøringen av skattelistene helt.
Hensynet til personvern og vern av den private sfære er en like stor forutsetning for et demokrati som åpenhet og informasjonsfrihet. I denne saken bør personvernet veie tyngst.
onsdag, oktober 13, 2010
Hyklersk om valgfrihet og abort
SV er prinsipielt mot at private kan brukes til å gjøre folk friske. Men når det gjelder å gi kvinner mulighet til å ta abort, da er plutselig valgfrihet viktig og private gode nok.
Sosialistisk Venstreparti nøler sjelden med å vise sin forakt og moralske forargelse ovenfor de som tilbyr private helse- og omsorgstjenester. Mangelen på logikk er derfor slående når SVs Inga Marte Thorkildsen forsvarer regjeringens prøveprosjekt der privatpraktiserende gynekologer kan gi kvinner abortpiller og begrunner dette med "valgfrihet". I tillegg har Thorkildsen frekkhetens nådegave å kalle KrFs motstand for hyklersk.
I 2005 brukte de rødgrønne mye tid og krefter på hvor umoralsk det var at private tjente penger på andres sykdom. Det resulterte i en regjeringserklæring som slo fast omfanget at avtaler med private kommersielle sykehus måtte begrenses. Resultatet er stadig lengre helsekøer. Private skal ikke få lov til å gjøre mennesker friske. Til å abortere friske fostere er de derimot gode nok til. For der skal kvinner få ha sin valgfrihet.
KrF har et relativt konsekvent syn mot abort, men bruker for så vidt vikarierende argumenter mot ordningen. SV derimot er for fri abort på friske fostere, men kaller det sorteringssamfunnet dersom kvinner ikke ønsker å bære frem et fosteret med alvorlige skader eller sykdommer. De er mot at private kan brukes til å gjøre folk friske, men altså for å gi kvinner valgfrihet til å velge private for å utføre abort.
Dersom jeg var Inga Marte Thorkildsen så ville jeg vært ytterst forsiktig med å kalle andre hyklere i denne saken. Men siden jeg ikke er det, så kan jeg kalle Thorkildsen hykler uten å nøle.
Sosialistisk Venstreparti nøler sjelden med å vise sin forakt og moralske forargelse ovenfor de som tilbyr private helse- og omsorgstjenester. Mangelen på logikk er derfor slående når SVs Inga Marte Thorkildsen forsvarer regjeringens prøveprosjekt der privatpraktiserende gynekologer kan gi kvinner abortpiller og begrunner dette med "valgfrihet". I tillegg har Thorkildsen frekkhetens nådegave å kalle KrFs motstand for hyklersk.
I 2005 brukte de rødgrønne mye tid og krefter på hvor umoralsk det var at private tjente penger på andres sykdom. Det resulterte i en regjeringserklæring som slo fast omfanget at avtaler med private kommersielle sykehus måtte begrenses. Resultatet er stadig lengre helsekøer. Private skal ikke få lov til å gjøre mennesker friske. Til å abortere friske fostere er de derimot gode nok til. For der skal kvinner få ha sin valgfrihet.
KrF har et relativt konsekvent syn mot abort, men bruker for så vidt vikarierende argumenter mot ordningen. SV derimot er for fri abort på friske fostere, men kaller det sorteringssamfunnet dersom kvinner ikke ønsker å bære frem et fosteret med alvorlige skader eller sykdommer. De er mot at private kan brukes til å gjøre folk friske, men altså for å gi kvinner valgfrihet til å velge private for å utføre abort.
Dersom jeg var Inga Marte Thorkildsen så ville jeg vært ytterst forsiktig med å kalle andre hyklere i denne saken. Men siden jeg ikke er det, så kan jeg kalle Thorkildsen hykler uten å nøle.
torsdag, oktober 07, 2010
Penger til gode formål
Det er en prestasjon at Arbeiderpartiet konsekvent klarer å fremstå som moralsk overlegne når de driter seg ut, sender regningen til andre og så bruker småpenger i forhold på "gode formål".
Etter å ha brukt 500 millioner mer enn planlagt på et kulturhus, ble Lørenskogs Arbeiderparti-ordfører Åge Tovan i går gitt æren for idèen om å innføre en næringsskatt på arbeidsplasser i egen kommune for å få "mer penger til gode formål"(se reportasjen fra Dagsrevyen- virkelig!). Næringskatten vil gi Lørenskog kommune 30 millioner kroner i ekstra inntekter.
Spørsmålet om ikke kommunen burde rydde i egen økonomi før de går "på jakt etter mer penger" ble aldri stilt. Som NRK sier i intro til reportasjen; Mange kommuner trenger pengene, blant annet til skole og rusomosorg. Arbeiderpartiet kunne ikke regissert toppsaken i Dagsrevyen bedre om de hadde gjort jobben selv.
Vi blir presentert for Maiken, en nydelig ung jente som bor på et bosenter for rusavhengige på Lørenskog. Hun sier at tilbudet er viktig for henne, hun har selv gått gatelangs tidligere. Så går vi over til Arbeiderpartiets ordfører i Lørenskog, Åge Tovan, som i våres var på "jakt etter mer penger til gode formål". Da kom han med den geniale ideen om å skattelegge arbeidsplasser enda mer lokalt. Som han selv sier:
- En fornuftige, rettferdig fordeling av skatt som skulle gå til gode formål for Lørenskogs innbyggere.
Alle forslag til skatteøkninger begrunnes med de gode formål. Vi ønsker Maiken alt godt. Men hvorfor måtte ordføreren i Lørenskog "på jakt etter mer penger til gode formål"? Kan det være fordi de hadde brukt opp pengene sine på dårlige?
I Romerikes Blad 13. august i år kunne vi lese at det nye kulturhuset i Lørenskog nå er oppe i en prislapp på 770 millioner kroner. Det er en budsjettsprekk på over 500 millioner kroner. Mens politikere fra blant annet Høyre har kritisert investeringen og spurt om ikke pengene bør prioriteres til annerledes, så har de rødgrønne trumfet gjennom byggingen av kulturhuset, som blant annet skal inneholde fire kinosaler og en kaffe- og vinbar.
NRK forteller videre at ordføreren gleder seg til å gi mer til bosenteret for rusavhengige når 30 millioner ekstra kommer inn til Lørenskog kommune neste år. Det er Maiken glad for. Mon tro hva Maiken synes om at kommunen på den ene siden sløser bort 500 millioner kroner, og deretter belaster næringslivet med en ekstraskatt som gir dem 30 millioner til "gode formål".
Høyre-styrte Oslo gikk på en helvetes smell med Holmenkollutbyggingen. Den ansvarlige byråden fra FrP måtte gå, og jobben med å dekke inn utbyggingen - som hele nasjonen nyter godt av - har blitt gjennomført. Uten kutt. Uten økt skattebyrde på næringslivet. Det er en prestasjon at Arbeiderpartiet konsekvent klarer å fremstå som moralsk overlegne når de driter seg ut, sender regningen til andre og så bruker småpenger i forhold på "gode formål".
Det kritiske spørsmålet ordføreren får er derimot om ikke næringslivet vil flytte til andre kommuner uten næringsskatt, men nei - det har han ingen tro på.
- Nei, jeg mener at Lørenskog er en indrefilet når det gjelder marked. (...) Her vil dem være, altså. Her er det så attraktivt å være.
For de av dere som aldri har hørt om indrefileten Lørenskog, så er det et sted vi i Oslo passerer på vei ut til Gardermoen.
Da Høyre-styrte Oslo var vrangvillige og krevde store penger fra bedrifter som ville etablere seg her rundt slutten av 70-tallet (kanskje begynnelsen av 80), forsvant de store bedriftene ut til (den også Høyre-styrte kommunen) Oppegård. IBM, Kodak, Stabburet med flere, sørget for at Oslo-folk kjørte ut av byen for å jobbe. Oppegård fikk selvsagt også arbeidsplasser og inntekter via kommunale skatter og avgifter. Alle Arbeiderparti-styrte kommuner er mer enn velkomne til å kopiere tabben Oslo kommune gjorde den gang. Så får heller vi i Høyre sørge for at det er en Høyre-styrt kommune i nærheten som griper muligheten og ønsker næringsliv og arbeidsplasser velkommen. Og der det er næringsliv og arbeidsplasser, er det som regel et godt velferdstilbud.
Etter å ha brukt 500 millioner mer enn planlagt på et kulturhus, ble Lørenskogs Arbeiderparti-ordfører Åge Tovan i går gitt æren for idèen om å innføre en næringsskatt på arbeidsplasser i egen kommune for å få "mer penger til gode formål"(se reportasjen fra Dagsrevyen- virkelig!). Næringskatten vil gi Lørenskog kommune 30 millioner kroner i ekstra inntekter.
Spørsmålet om ikke kommunen burde rydde i egen økonomi før de går "på jakt etter mer penger" ble aldri stilt. Som NRK sier i intro til reportasjen; Mange kommuner trenger pengene, blant annet til skole og rusomosorg. Arbeiderpartiet kunne ikke regissert toppsaken i Dagsrevyen bedre om de hadde gjort jobben selv.
Vi blir presentert for Maiken, en nydelig ung jente som bor på et bosenter for rusavhengige på Lørenskog. Hun sier at tilbudet er viktig for henne, hun har selv gått gatelangs tidligere. Så går vi over til Arbeiderpartiets ordfører i Lørenskog, Åge Tovan, som i våres var på "jakt etter mer penger til gode formål". Da kom han med den geniale ideen om å skattelegge arbeidsplasser enda mer lokalt. Som han selv sier:
- En fornuftige, rettferdig fordeling av skatt som skulle gå til gode formål for Lørenskogs innbyggere.
Alle forslag til skatteøkninger begrunnes med de gode formål. Vi ønsker Maiken alt godt. Men hvorfor måtte ordføreren i Lørenskog "på jakt etter mer penger til gode formål"? Kan det være fordi de hadde brukt opp pengene sine på dårlige?
I Romerikes Blad 13. august i år kunne vi lese at det nye kulturhuset i Lørenskog nå er oppe i en prislapp på 770 millioner kroner. Det er en budsjettsprekk på over 500 millioner kroner. Mens politikere fra blant annet Høyre har kritisert investeringen og spurt om ikke pengene bør prioriteres til annerledes, så har de rødgrønne trumfet gjennom byggingen av kulturhuset, som blant annet skal inneholde fire kinosaler og en kaffe- og vinbar.
NRK forteller videre at ordføreren gleder seg til å gi mer til bosenteret for rusavhengige når 30 millioner ekstra kommer inn til Lørenskog kommune neste år. Det er Maiken glad for. Mon tro hva Maiken synes om at kommunen på den ene siden sløser bort 500 millioner kroner, og deretter belaster næringslivet med en ekstraskatt som gir dem 30 millioner til "gode formål".
Høyre-styrte Oslo gikk på en helvetes smell med Holmenkollutbyggingen. Den ansvarlige byråden fra FrP måtte gå, og jobben med å dekke inn utbyggingen - som hele nasjonen nyter godt av - har blitt gjennomført. Uten kutt. Uten økt skattebyrde på næringslivet. Det er en prestasjon at Arbeiderpartiet konsekvent klarer å fremstå som moralsk overlegne når de driter seg ut, sender regningen til andre og så bruker småpenger i forhold på "gode formål".
Det kritiske spørsmålet ordføreren får er derimot om ikke næringslivet vil flytte til andre kommuner uten næringsskatt, men nei - det har han ingen tro på.
- Nei, jeg mener at Lørenskog er en indrefilet når det gjelder marked. (...) Her vil dem være, altså. Her er det så attraktivt å være.
For de av dere som aldri har hørt om indrefileten Lørenskog, så er det et sted vi i Oslo passerer på vei ut til Gardermoen.
Da Høyre-styrte Oslo var vrangvillige og krevde store penger fra bedrifter som ville etablere seg her rundt slutten av 70-tallet (kanskje begynnelsen av 80), forsvant de store bedriftene ut til (den også Høyre-styrte kommunen) Oppegård. IBM, Kodak, Stabburet med flere, sørget for at Oslo-folk kjørte ut av byen for å jobbe. Oppegård fikk selvsagt også arbeidsplasser og inntekter via kommunale skatter og avgifter. Alle Arbeiderparti-styrte kommuner er mer enn velkomne til å kopiere tabben Oslo kommune gjorde den gang. Så får heller vi i Høyre sørge for at det er en Høyre-styrt kommune i nærheten som griper muligheten og ønsker næringsliv og arbeidsplasser velkommen. Og der det er næringsliv og arbeidsplasser, er det som regel et godt velferdstilbud.
fredag, september 17, 2010
Klovner og nyttige idioter
Først opptrer mediene som nyttige idioter for en oppmerksomhetskåt kunstner som er mer kjent for rumpa si enn kunsten sin, dernest hyller de Helle Vaagland for å harselere med bildet Marianne Aulie får oppmerksomhet for i avisene.
Dagbladet skriver at Demi Moore var første kvinne ute med å legge ut bilde av seg selv i undertøy på badet og sende det ut via Twitter. Som om det er en nyhet at det finnes bilder av lettkledde damer på internett. Det triste er at mediene faller forfallerte filmstjerner og talentløse kunstneres behov for oppmerksomhet på denne måten. Hadde det ikke vært for at mediene skriver om dem når de gjør det, ville ikke Helle Vaaglands harselas vært nødvendig.
Marianne Aulie mener at det å ta bilde av seg selv i undertøy og distribuere på internett viser henne som en "en sterk og selvstendig kvinne". Hun om det. For meg stiller hun seg på samme linje som glamourmodeller, det medieskapte fenomenet der oppmerksomhet blir gitt til jenter hvis størrelsen på silikonbrystene er omvendt proporsjonal med talentet. Har du ikke noe annet å vise til så vis alt.
Jeg synes det var deilig og befriende å se Vaaglands harselas, men mest fordi jeg er drittlei av å få lettkledde, tynne damer i trynet når jeg forsøker å finne nyhetene blant kuriosa og kjendiser på nettavisene.
Men hadde VG bare latt være å lage saker av talentløse kunstnere, skuespillere og sangere som har lite annet å vise til enn kroppen sin, hadde ikke VGs debattredaktør trengt å hylle Helle i dag.
Dagbladet skriver at Demi Moore var første kvinne ute med å legge ut bilde av seg selv i undertøy på badet og sende det ut via Twitter. Som om det er en nyhet at det finnes bilder av lettkledde damer på internett. Det triste er at mediene faller forfallerte filmstjerner og talentløse kunstneres behov for oppmerksomhet på denne måten. Hadde det ikke vært for at mediene skriver om dem når de gjør det, ville ikke Helle Vaaglands harselas vært nødvendig.
Marianne Aulie mener at det å ta bilde av seg selv i undertøy og distribuere på internett viser henne som en "en sterk og selvstendig kvinne". Hun om det. For meg stiller hun seg på samme linje som glamourmodeller, det medieskapte fenomenet der oppmerksomhet blir gitt til jenter hvis størrelsen på silikonbrystene er omvendt proporsjonal med talentet. Har du ikke noe annet å vise til så vis alt.
Jeg synes det var deilig og befriende å se Vaaglands harselas, men mest fordi jeg er drittlei av å få lettkledde, tynne damer i trynet når jeg forsøker å finne nyhetene blant kuriosa og kjendiser på nettavisene.
Men hadde VG bare latt være å lage saker av talentløse kunstnere, skuespillere og sangere som har lite annet å vise til enn kroppen sin, hadde ikke VGs debattredaktør trengt å hylle Helle i dag.
tirsdag, september 14, 2010
Engler og demoner
Definisjonen av absurd:
Når seremonimestere innenfor en mytologisk sjanger advarer prinsesser som snakker med engler mot å ta kontakt med de døde fordi det ifølge bibelen kan være demoner som svarer.
Det er så man lengte tilbake til de tider da man mente det var Ari Behn som ødela kongehuset.
Når seremonimestere innenfor en mytologisk sjanger advarer prinsesser som snakker med engler mot å ta kontakt med de døde fordi det ifølge bibelen kan være demoner som svarer.
Det er så man lengte tilbake til de tider da man mente det var Ari Behn som ødela kongehuset.
Abonner på:
Innlegg (Atom)