Politi og overgripere - en hemmelig historie

Oppdatert: skjermbilde fra telefonen fjernet inntil videre.

Samme dag som mitt eget parti omfavner både EUs datalagringsdirektiv og Martin Kolberg, skulle jeg vært innom å anmelde nok en sjikane-sak til politiet. Jeg gjør det med jevne mellomrom. Kvinner som opptrer i mediene får nemlig alle ubehagelig meldinger og seksuell trakassering via tekstmeldinger. Vi får bare ikke lov å si det til noen. For, ifølge politiet, da blir det bare verre.

De er som Internett-troll - jo mer oppmerksomhet man gir dem, jo mer sender de av meldinger. Det er alt fra bilder av egen penis til rene tekstmeldinger. Sender man melding tilbake med "du politianmeldes på mandag" får du gjerne to til i samme sjanger.

De vet jo at selv om de politianmeldes så skjer det ingenting. Det er ingen konsekvens og de kan bare holde på. Jeg vet jo selvsagt at de ikke bare sender til meg, men gjerne har en 10-20 jenter på lista som de sender til med jevne mellomrom. Jenter som kanskje blir mer redde og føler mer ubehag enn meg, som egentlig mest synes synd på det jeg forestiller meg er skitne, feite menn som lever triste liv og hvis eneste seksuelle kontakt med kvinner er nettopp disse smsene. Patetisk, ja. På så mange nivåer. Men dette er faktisk overgrep.

En del av disse mennene kommer aldri til å gjøre annet enn å sende smser, men noen av dem kan begå fysiske overgrep dersom de blir tirret. Nok en gang ifølge politiet. Tirret blir de dersom du forsøker å spore dem, ringer fra en annen telefon en stund etter smsen, eller på annen måte konfronterer dem.

På en annen side er det å oute dem vanskelig. De bruker gjerne en separat mobil med et kontantkort, slik at vi ikke finner dem så lett. Dermed kan de holde på. For selv om de vet de blir politianmeldt, så vet de også at politiet gir faen.

Derfor er det så fint at politiet setter kvinnene som mottar disse meldingene i en klassisk Catch 22 som kun tjener politiet selv. Ikke si det høyt for da blir det bare verre. Når man ikke kan si det høyt, får heller ingen vite at politiet gir faen. Når politiet gir faen så kan disse overgriperne bare holde på. Det vet overgriperne. Og ofrene. Og nå også du.

Alternativet kunne jo vært at politiet faktisk gjorde noe med anmeldelsene. Alle som bruker kontantkort må registrere seg i Norge og med tekstmelding og telefonnummer så har man vel skjellig grunn til mistanke, som det så fint heter, for å få ut navn som er registrert.

Fikk tre meldinger i går i samme sjanger som den på bildet. Jeg skal anmelde saken, vel vitende om at den automatisk henlegges - slik de jeg har anmeldt tidligere. Jeg gjør det av prinsipp, fordi jeg nekter å akseptere at kvinner skal finne seg i den typen oppførsel når vi deltar i samfunnsdebatten. De som etterlyser flere kvinner i offentlig debatt kan jo tenke litt over nettopp det. Kjønn, i likhet med hudfarge eller seksualitet, er en ekstra belastning dersom man opptrer i offentligheten. Det vet vi som er der, men kan ikke si det høyt for da får vi det bare verre.

Samtidig påstår politiet at de trenger EUs datalagringsdirektiv for å ta overgripere. Er det rart jeg ikke tror på dem?

PS! Jeg forstår at politiet har bedre til å ta seg til en å følge opp noen simple smser til meg. Fra mine daglige vandringer i byen så vet jeg også at de har bedre ting å ta seg til enn å ta narkodealing på åpen gate, stoppe organiserte bander på Oslo S, etc. De er vel opptatt med å ta bakmennene...

Earth hour - ren symbolkampanje

Det er adferdsendring som må til, ikke symbolkampanjer designet for å få folk til å få litt midlertidig god samvittighet.

Kampanjen "Earth hour" nærmer seg og min kjære gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke har lagt ut lenke til innlegget på bloggen. Så da gjør jeg gjerne det - les det hos Aftenposten her.

Noen mener jeg ikke har forstått hensikten med kampanjen fordi jeg gjør et poeng av at et stearinlys avgir mer CO2 enn en 7 watts sparepære. I og med at "Earth hour" ikke hadde ført til mindre CO2 utslipp enn det Kina slipper ut på under ett minutt dersom alle som har tilgang til elektrisitet i verden hadde skrudd av lyset, så skjønner selv jeg at kampanjens mål ikke er energisparing. Selv om Verdens naturfond mer enn gjerne gjør et poeng av det selv.

Men hvis kampanjens mål er bevisstgjøring, så kan man jo spørre hvorfor strømforbruket i Norge øker hvert år og avisene av fulle av strømkrisekommentarer når strømprisen øker. Pris er et av flere virkemidler for å regulere forbruk. Skulle jo da tro at økte strømpriser er en bra ting. Det er det åpenbart ikke. Regjeringen går inn med krisehjelp for å betale strømregningen til folk når prisene skyter i vers. Om Christian Dørum i kveld skrur av lyset for å støtte Earth Hour vet jeg ikke, men det var åpenbart ikke aktuelt å ta på en ekstra genser og sokker på ungene under strømkrisa sist i stedet for å fyre opp inne for å gå i t-skjorte. Hvis bevisstgjøring er målet, så er ikke kampanjen vellykket.

Så hva med å bevisstgjøre politikerne da? En gigantisk kampanje for å vise at vi forventer at politikerne tar ansvar i og med at vi ikke gidder sjøl?

Vel. Siden dette er det femte gangen aksjonen gjennomføres så har det åpenbart ikke hatt noen effekt så langt. Poenget er at politikerne, i likhet med de som klarer å ofre seg en time i kveld, vil ha løsninger som ikke koster dem noe. Se gjerne fotballkampen på tv, bare gjør det i mørket. Selv å miste en fotballkamp er altså ikke kloden vår verdt. Det er som handlefri dag før jul. Man shopper bare dobbelt så mye dagen etter. Det tyder i hvert fall tallene fra julehandelen på, siden den når nye rekorder hvert eneste år.

Dersom man skal la forurenseren betale, så kunne jo bensin/dieselavgift en fornuftig avgift. Men da må den legges så høyt at den ikke bare gir økte utgifter, men faktisk adferdsendring blant forbrukerne. Det vil gå utover folk i distriktene og transportnæringen. Da blir det plutselig politisk vanskelig igjen, for da må sosialisten "utjevne" - altså sende regninga til andre slik at noen bare kan fortsette som før. I årevis har man også gitt billigere kraftkontrakter til kraftkrevende industri for å verne om arbeidsplassene, og dermed har man sluppet forstyrrende omstilling til mer miljøvennlig produksjon også der.

Dersom målet er å påvirke politikerne har jeg ikke sett noen bevis for at Earth hour har hjulpet der heller, hverken i Norge eller internasjonalt. Korriger meg gjerne om jeg tar feil.

Verdens naturfond mener rundt 2 millioner nordmenn skal delta på kampanjen i kveld. Ifjor regnet de ut at nedgangen strømforbruket i den timen Earth hour varte, tilsvarte 6 millioner slukte 40-watts lyspærer. WWF får jo håpe at folk gidder å skru av mer en tre lyspærer per person, da. Selv om de lar TVen stå på, og twitrer fra sine forhåndsoppladede iPads.

2 millioner er for øvrig det antall personer som dør hvert år på grunn av luftveisinfeksjoner på grunn av innendørs fyring med kull og ved på grunn av manglende tilgang til elektrisitet. Når Earth hour er over kan ikke 1,5 milliard mennesker bare flippe på en bryter og fortsette som før. De har ingen.

Disse menneskene er avhengige av økonomisk vekst for å få tilgang til det vi tar som selvfølgeligheter - deriblant elektrisitet. Når miljøbevegelsens svar ofte er nullvekst og nullutslipp er dette ikke forenelig med en lysere fremtid for verdens fattige.

At Verdens naturfond ikke har 2 millioner medlemmer i Norge, eller en milliard på verdensbasis, så er det vel fordi de som deltar i kampanjen kanskje ikke deler deres perspektiver på løsningene, men bidrar med nøyaktig det de selv gidder for å få litt bedre samvittighet.

Jeg lar nå lyset stå på. Siden Mannen nå har bestemt seg for å faktisk se den jævla fotballkampen så skal i hvert fall jeg kunne hygge meg i et lyst og varmt hjem litt unna tv'n. Ja, og sjekke ut hvor mange som skryter av at de deltar på Twitter. For gudhjelpe meg - å ofre seg for klodens skyld og skru av all strøm er vel for mye å be om?

Kvinnens eget valg

Har i dag kronikk i Dagbladet om retten til å velge abort dersom fosteret ikke er friskt. Det er lenge siden jeg har skrevet noe som har vakt så stor debatt med så mange følelser. I tillegg til debatt på Twitter, går det så livlig for seg i kommentarfeltet hos Dagbladet at jeg ikke finner tilbake til innlegg som jeg gjerne skulle svart på, og jeg får epost og private meldinger. Flere kvinner skriver om sine opplevelser og ønske om tidlig ultralyd og diagnostikk fordi det faktisk har vært noe svært galt med fosteret og man ønsker ikke å gå gjennom en traumatiserende senabort noen uker senere.

Det er ikke en enkel debatt. Det er ikke meningen at det skal være en enkel debatt. Det er ingen unnskyldning for å ikke ta den. En som har lest kronikken skriver i en privat melding at "Jeg får helt vondt inni meg av å tenke på hva alle med Downs tenker når de leser artikkelen din, og følger debatten om hvorvidt de har rett til å leve eller ikke."

Det er nettopp det nivået debatten ikke fortjener å havne på. Dessuten - om man ikke skal kunne ta debatter fordi noen kan bli såret er et jævlig dårlig argument for å ikke ta debatten.

På Twitter skriver @magvol - "lei av de livshistoriene til søsken?takk det samme til "er i en livssituasjon der alt annet enn et a4-barn er utenkelig"historier."

Det kunne vært et poeng hadde det ikke vært for at ingen barn så vidt meg bekjent er A4. Som en annen skrev - å få barn er et risikoprosjekt. Men jeg antar at det er en grunn til at nybakte foreldre sender ut lykkemeldinger som "velskapte Vesla ankom verden i dag morges" etc. Det er ingen som ønsker seg barn med alvorlige funksjonshemninger - både fordi man ønsker seg selv og barnet sitt et godt og langt liv, ikke et liv i smerte, frykt og hjelpesløshet. Ønsker man seg syke barn så er det fortsatt en lang rekke smertefulle sykdommer vi mennesker kan få - kroniske, kurerbare og dødelige. Men hvis jeg kan velge, så velger jeg et liv uten.

Jeg synes fortsatt at det er helt absurd at folk som ellers er for fri abort plutselig stempler dem som vil bruke valgmuligheten sin som halvnazister for et sorteringssamfunn. Er det mer moralsk riktig å abortere friske fostre enn syke?

I så fall kan dere klappe dere selv på ryggen, for de siste 20 årene har hovedsakelig unge norske kvinner abortert bort hele 300 000 presumptivt friske fostre. Et tankekors neste gang debatten om at vi trenger mer arbeidskraft i Norge kommer. Men hvis man er enige om at mennesket har en verdi i seg selv, så skal ikke barn fødes til verden for å oppfylle samfunnets behov og ønsker om arbeidskraft eller om mangfold.

At foreldre og søsken av barn med Down syndrom føler et behov for å uttrykke sin kjærlighet til sitt barn eller søsken kan jeg forstå. Det er også et tankekors at det i Danmark nesten ikke fødes barn med Downs lenger. En del av valgmuligheten må jo være å vite at du vil elske ditt barn uansett, og at det er fullt mulig å leve et godt og givende liv med Downs eller med et barn som har det i familien. Det er et viktig poeng.

Men for meg er det uforståelig at når teknologien og muligheten for å kunne velge annerledes finne, så skal jeg ikke få lov til å bruke den. Spesielt når det er fritt frem for å abortere friske fostre frem til 12. uke og søknader om abort senere sjeldent får nei.

Kontorplass

Noen mente det ville være sunt å finne en ekstern kontorplass for å få inspirasjon som frilanser. Så i stedet for å sitte hjemme og stirre ut av vinduet, sitter jeg nå i Torggata og gjør det samme.

Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du motstand finne.

Ghost of a libelous future

Så. Over til noe mer viktig og morsomt. I anledning VM i plank på snø bør man jo ha et hint av patriotisme for gamlelandet, hvor mye man enn kritiserer det ellers. Og vi alle vet at det er ikke så nøye hvordan vi gjør det i konkurranser, bare vi gjør det bedre enn svenskene.

Min perifere bekjente, Ghost of Goldwater, har i et anfall av ren nestekjærlighet startet en blogg hvor han svarer på spørsmål og oppklarer åpenbare misforståelser om Norge og nordmenn for de millioner der ute som ligger våkne om natten og lurer. Og selvsagt på pur faen mobber svensker.

Fornøyelig lesning.

Smser og sekretærer

Dersom kjønn teller i Oslo Høyre, så er det å være kvinne utelukkende positivt. Dørene blir holdt oppe for oss på alle måter.

Oppdatert: Les også Kristin Clemets blogg.

På lederplass i Dagsavisen (ikke på nett) i dag kan jeg til min forbløffelse lese at Oslo Høyre skviser kvinner og politiske talenter. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene av Oslo Høyre som organisasjon i disse dager. Men som sagt til flere journalister – dersom de mener at det er den etablerte politiske ledelsen som skviser så må de jo ikke spørre meg. Jeg er jo en del av den ledelsen.

Det som slår meg er på hvor tynt grunnlag mediene kommenterer en sak. Opinionen farges som kjent av hvordan ting blir presentert i mediene. Når mediene kun har en side av saken så blir bildet ganske vridd.

Dagbladet omtalte også sjefssekretæren i Oslo Høyre på lederplass. Lørdag som ”bare en sekretær” (heller ikke på nett). Dagbladet er forbauset over at Oslo Høyre holder seg med en sjefssekretær som har et så ”elendig politisk gangsyn” og ikke anerkjenner kvinnepolitisk leder i Høyre, Julie Voldberg, som et ”talent utenom det vanlige som bør løftes frem”. Og jeg som trodde at å bli stemt inn i ledelsen i Høyre, med Oslo Høyres stemmer, var nettopp å bli løftet frem og gitt muligheter. Så feil kan man åpenbart ta.

Bakgrunnen for Dagbladets lederartikkel er tekstmeldinger som sjefssekretæren har sendt med råd til en person mange kan bekrefte at han har hatt nære relasjoner til. Lederen av DKSF skulle holde støttetale for Julie Voldberg på Oslo Høyres nominasjonsmøte 7. februar. Til tross for at hun hadde en flertallsinnstilling fra nominasjonskomiteen bak seg, var det mange som mente at hennes motkandidat, Øystein Sundelin, kunne vinne. Rett og slett fordi han også er et ”talent utenom det vanlige som bør løftes frem”. Han har gang på gang imponert – både som leder av Oslo Unge Høyre, i skoledebatter, i programkomiteer, under flere valgkamper – hvor han har stått på for Oslo Høyre. Styret i DKSF var delt i forhold til hvem de skulle støtte og i tillegg til det var lederen selv kandidat på listen. Å holde støttetale for en annen kandidat gir ofte en rekyleffekt – vinner kandidaten virker det positivt på ditt eget kandidatur, taper kandidaten kan ditt eget kandidatur svekkes. Mellom venner er det ikke en trussel å si fra om dette. Men de var mer enn bare gode venner. De var sjefssekretær og leder av DKSF. Dermed burde sjefssekretæren ikke ha gitt råd. Det har han tatt selvkritikk på og også fått en reprimande for. Dette er med andre ord ingen bagatellisering. En uavhengig evaluering, gjennomgang på et møte med hele ledelsen og alle lokallagsledere til stede, samt skriftlig advarsel er ikke det.

Dagbladet skriver at sjefssekretæren har forsøkt å hindre nominasjonen av Julie Voldberg med å true hennes støttespillere med represalier. Å gi råd om hvorvidt noen bør holde en støttetale eller ikke er, for å si det mildt, verken et forsøk på å hindre en nominasjon eller å true noen med represalier.

Nå vet vi også at to tekstmeldinger har blitt endret før de ble referert i media. En har blitt mindre personlig, i melding nummer to er et smilefjes byttet ut til å bli ”hold deg unna”. At meldingene ikke var ment som trusler, og neppe oppfattet slik at mottaker, blir underordnet når noen først bestemmer seg for å bruke dem i etterkant av en nominasjon. Utfallet av kampvoteringen mellom Øystein Sundelin og Julie Voldberg var 108 – 70. Voldberg hadde altså ikke støtten hun trengte for å bli nominert på det man mener er sikker plass på Oslo Høyres bystyreliste. Det skal heller ikke være noen selvfølge, selv om man sitter i partiledelsen. På samme måte fikk ordføreren og byrådslederen nedstemt et forslag de hadde fremmet på forsiden av Aftenposten under årsmøtet til Oslo Høyre. Ingen kalte det skvising eller mafiavirksomhet når Oslo Høyres øverste organ gikk mot ordfører og byrådsleder.

Inntil nå har en nominasjonskomite anbefalt en liste ovenfor Oslo Høyres øverste organ, representantskapet. Nominasjonskomiteen forsøker å ivareta flere hensyn – blant annet at bystyregruppen skal representere hele Oslo i forhold til kjønn, alder, bosted, erfaring og bakgrunn. Det betyr at 23 år gamle Saida Begum fra Stovner er forhåndskumulert for å hjelpe et nytt, ungt politisk talent frem, mens flere som allerede har fått muligheten til å sitte i bystyret forventes å komme inn for egen maskin. En så markert person som Julie Voldberg burde heller ikke trenge nominasjonskomiteens hjelp for å komme inn. Derfor var jeg mer overrasket over at hun i det hele tatt var nevnt på de ti første plassene. Det er vel ingen som har tvilt på at hun kommer inn i Oslo bystyre for Oslo Høyre om hun vil det.

Samtidig har Oslo Høyre hatt en prøveordning med urnominasjon der alle betalende medlemmer kan stemme, samt at alle lokallagene i Oslo Høyre gir sine anbefalinger. Tanken er at urnominasjon etter hvert skal bli bindende og erstatte de andre prosessene. Ønsket er å revitalisere organisasjonen, bringe frem flere spennende kandidater og demokratisere hele prosessen. En av forkjemperne for det har vært nettopp Geir Staib. Han har også, så lenge jeg har kjent han, vært en av de ivrigste til å foreslå og støtte spesielt unge talenter inn i komiteer, utvalg og ikke minst politisk. At han skulle være spesielt kvinnefiendtlig, eller at Oslo Høyre skulle ha en kvinnefiendtlig kultur, er så absurd at jeg faktisk trodde det skulle falle på egen urimelighet – men saken tar jo ingen ende.

Oslo Høyre har i dag lederen for Stortingets utenrikskomite, Ine Marie Eriksen Søreide (34), den yngste noen gang. Vi har Kristin Vinje (47) som finansbyråd i Oslo og Anniken Hauglie (38) som sosialbyråd. De to siste, samt Saida Begum (23) og Annelise Høegh (62), er nominert på topp ti i Oslo. Av 65 plasser på bystyrelisten er 27 sterke kandidater kvinner. I tillegg til kvinnepolitisk leder, Linda Treider (28), sitter jeg selv som en av fire direktevalgte til Oslo Høyres arbeidsutvalg (OHs ledelse). Linda spesielt har gjort en kjempejobb med å aktivisere flere kvinner i Oslo Høyre, samt også jobbe med nye velgergrupper. Alle med god støtte fra blant annet sjefssekretæren.

Dersom kjønn teller i Oslo Høyre, så er det å være kvinne utelukkende positivt. Høyre-damer trenger ikke velge mellom makt og muligheter eller menn med gammeldagse holdninger til folkeskikk. Dørene blir holdt oppe for oss på alle måter.

Det er dette Trygve Hegnar kaller ”mafiastil” på side 2 i avisen sin under vignetten ”Finansavisen mener” (aldri på nett). Finansavisen mener altså at Oslo Høyre kjører mafiametoder mot kvinner. Karita Bekkemellem kaller det ”brutalt spill”, Dagbladet er forbauset over at Oslo Høyre holder seg med en sjefssekretær som er ”plump og kvinnefiendtlig”, PR-rådgiver Haakon B. Schrøder skriver som kommentator i NA24 at sjefssekretæren er en løs kanon som må demonteres, Dagsavisen mener Oslo Høyre ”skviser” kvinner, i tillegg til at den opprinnelige saken om smsene (som altså viste seg å være endret) er referert bredt i landets aviser.

Tidligere journalist og nå rådgiver, Frode Nakkim (broren til leder for samfunnsavdelingen i NRK) skal ha truet andre i Oslo Høyres ledelse med at dette ville bli en ”grisete sak” i pressen (i dag på VG papir). Det fikk han jo rett i. Dagsrevyen var en av de første som refererte en endret tekstmelding i en reportasje som feil nok meldte at Julie Voldberg ikke står på Oslo Høyres bystyreliste, hvilket hun da faktisk gjør - men ikke korrigeres av NRK.

Det er grenser for hvor mye Geir skulle måtte tåle før han tok til motmæle. Det som var en sms mellom nære venner har eskalert ut av alle proporsjoner. At sjefssekretæren i Oslo Høyre, som jeg er stolt av å kunne kalle en nær venn, føler behov for å renvaske seg mot den massive uthengingen forfalskede tekstmeldinger og èn sleivbemerkning har ført til, har jeg forståelse for. Men nå må det ta slutt. Ingen er tjent med at dette fortsetter.

De som tok denne saken til media til å begynne med bør også innse det. Å starte en slik ukultur seks måneder før valget vil ikke hjelpe Julie Voldberg inn i bystyret. Hun er også avhengig av at Oslo Høyre gjør et godt valg. At hun kan være med på å bidra til det er hevet over enhver tvil.

For å si det med president Bartlett i tv-serien West Wing – What’s next?

Navnebytte = slutt?

På vegne av foreningen "Vi som setter pris på presis journalistikk" (også kjent som Leserne), markerer vi i dag at å bytte navn på et konsept er ikke det samme som å legge det ned.