Porno og Pinsevenner

Gi barna porno før pinsevennene tar dem!

Med jevne mellomrom hører jeg Pinsevennenes frontorganisasjon, Barnevakten, slå alarm om ting våre barn blir utsatt for gjennom å bruke Internett, spille dataspill eller rett og slett se på tv. De får slippe til uten særlig motstand. Sist i dag er en bekymringsmelding om at norske barn ned i 11-års alderen er avhengige av nettporno. Really? Er dette virkeligheten til mange norske barn? Et samfunnsproblem? Noe foreldre bør skremmes med?

Ja. Hvis din misjon (et ikke tilfeldig valgt ord) er å sørge for kristne verdier i mediene. Barnevakten.no  eies av Familie & Medier som igjen eies av sine medlemmer, som er alt fra Det norske Misjonsforbund, Frelsesarmeen, Indremisjonsforbundet, Kristen Muslimmisjon, Metodistkirken i Norge, Pinsebevegelsen og Norges Samemisjon, for å nevne noen. De sistnevnte var bidragsytere til "fornorskingen" av samene, som de så på som "halvville og djevelbesatte mennesker som ved hjelp av troen skulle gjøres til levedyktige nordmenn". Det er vel det de vil med barna våre også.

Barnevakten startet som en aksjon mot tv-serien "Xena - Warrior Princess". Besudle unge barnesinn med sterke kvinneskikkelser i relativt dårlig regisserte slåsskamper falt dem tungt for brystet. De har senere tatt opp saker som voldeliggjøringen av Hotel Cæsar, og med en gang en bekymret forelder har ringt dem, så har de en sak de kan sette dagsorden med og gi velmenende råd om. For de vil jo ikke at du skal overvåke barnet ditt. Nei, slett ikke. Men det kan være lurt å sette datamaskinen i et fellesrom og dermed sikre at barna dine bruker Internett "fornuftig". Ordet kristen er så godt som ikke å finne på nettsidene deres, ei heller hvem deres eiere er. De definerer seg som en organisasjon som gir råd om barn og medier. Punktum.

Jeg er ikke mot nettvett og en del av rådene de gir er helt greie nettvettregler som ikke helt nedsnødde foreldre stort sett klarer å tenke seg ut selv. Faktisk klarer de fleste barn å tenke seg til dette selv. Og gjør det.

Men Internett genialitet ligger nettopp i at selv barn av foreldre som er aktive i Kristen Muslimmisjon og Pinsebevegelsen kan få informasjon om verden - si for eksempel at Guds eksistens er høyst diskutabel, og det finnes alternativer til skapelsesberetningen. Om barna i indremisjonen blir avhengige av nettporno så forstår jeg det godt, nesten på grensen til at jeg unner dem det. Snevre verdensbilder må utfordres, og for noen blir Internett en ventil der de titter på "ulovlige" ting i protest mot begrensningene de har rundt seg.

Jeg er ikke fremmed for mediekritikk og er sikkert like lei klikkhoreri og nakne kropper for å selge forsider eller enkeltsaker hos mediene som Familie & Medier. Det devaluerer journalistikken. Som når NRK Nyheter og VG kjører saken om at norske barn er avhengig av nettporno, uten annet enn at Indremisjonsforbundets frontorganisasjon har mottatt "noen henvendelser". De må gjerne slippe til, og de må gjerne gi råd, men jeg mener mediene har en plikt til å fortelle meg hvem som står bak de tilforlatelige rådene om nettbruk og medier. Alt annet er sløvt.

Den alltid glitrende Kjetil B. Alstadheim i DN har skrevet en glimrende kommentar om hvordan barna vokser opp med GPS-sporing, filtering og logging av deres handlinger. Blir neste generasjon bedre av at de blir utsatt for velmenende kontroll?

Det er mange ting barn utsettes for og må lære seg å vokte seg mot. Som Alstadheim poengterer - også at det finnes noen som utgir seg for å være snille voksne, men som egentlig vil frata dem retten til privatliv.

De er ikke noe bedre sjøl...

Det eneste som kan matche selvtilfredsheten til en sosialist som får bekreftet at "alle" FrPere er rasister når en tillitsvalgt hos dem har driti seg ut, er FrPere og andre på høyresida når de får bekreftet at sosialister er minst like ille gjennom at en tillitsvalgt hos dem gjør det samme.

Du har sett det mange ganger. En eller annen mer eller mindre perifer tillitsvalgt eller lokalpolitiker fra ett parti sier noe komplett idiotisk, og det tar ikke lang tid før frådende mer eller mindre perifere tillitsvalgte fra politiske motstandere hoverer over det. Det skjedde før sosiale medier, og det ble ikke mindre med sosiale medier. Dermed tror begge parter at det er greit. Terrorbalansen er i orden. De er ikke noe bedre sjøl.

Da jeg var liten og prøvde å unnskylde dårlig oppførsel eller dårlige karakterer med at "NN" også hadde gjort noe eller fikk dårlig på prøven, så var svaret alltid: Du skal ikke sammenligne deg med de som er dårligere enn deg. Innenforstått - du skal strekke deg mot noe bedre.

Ikke vanskelig å være enig i det. Heller ikke vanskelig å forstå at noen ganger så blir man så eitrandes forbanna, frustret og engasjert at hodet koker over og det er vanskelig å uttrykke seg i logiske, empatiske og dannede setninger. Selv kokte jeg over da Aps Liebe Rieber Mohn mente at byrådet i Oslo ikke gjorde noe mot voldtektsbølgen, fordi jeg - som er en enkel sjel - trodde det var regjeringen som hadde ansvaret for politi, rettsvesen og justisdepartementet. Og jeg var vel ikke så snill mot Hanne Nabintu Herland heller, når jeg tenker meg om. Så ja, jeg kan forstå at man kan bli CAPS LOCK FORBANNA og jeg kan forsvare at det kommer til uttrykk, selv om jeg selvsagt mener at vi alle og jeg selv skal og må tilstrebe en mer dannet debattform.

Men de sier jo gjerne at det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Når rasisme kommer til uttrykk er det altså ikke fordi det er et problem å snakke i hele logiske setninger, men at det som menes i utgangspunktet til daglig er undertrykt og her kommer til overflaten. Uansett hva som er beveggrunnen - pent er det ikke.

Statusmeldingen på Facebook fra et ungt tidligere AUF-medlem (oppdatert: korrigert fra "uten tillitsverv" til "tidligere") på Hamar som mente at "Hitler skulle komme tilbake og dusjet dere litt mer ... jævla jøder" er helt uakseptabel. Den er ikke bare rasistisk, den er komplett historieløs og mangler fullstendig empati. Måten den blir møtt på av en ledende lokalpolitiker er også kritikkverdig. Men er det representativt?

AUFs Eskil Pedersen skrev da han anmeldte FrPs Tybring-Gjedde "Tenk bare hvordan vi instinktiv ville ha reagert dersom ordet “muslim” og “innvandrer” hadde vært byttet ut med ordet “jøde” i disse utspillene." Synd da, at når rasismen viser sitt stygge ansikt på venstresida så trenger vi ikke bytte ut noe - fordi det er jøder det går utover.

Begge deler er uakseptabelt. Rasismen finnes på begge sider. Den beste måten å håndtere det på er å faktisk håndtere det, ikke hovere over at "dere er minst like ille". For at de andre ikke er noe bedre, er ikke et argument, det er en unnskyldning for å la være å gjøre noe for å bli bedre selv. Det holder ikke.

Så. Forsøk å snakk i hele, logiske setninger, UTEN CAPS LOCK, med empati og vilje til å forstå motpartens intensjoner. En som gjør det, er Øyvind Strømmen. Kudos.

....og da tenker jeg at jeg må overvåke kommentarfeltet. Alle som ikke snakker i hele, logiske setninger, bruker caps lock, med vilje misforstår motparten eller generelt oppfører seg som rasstapper blir slettet. Vil du ha ytringsfrihet - lag din egen blogg.

Svette og tårer

Mormor kom til Oslo i 1949. Hun forlot gården hun vokste opp på, sine fem søsken og sine foreldre. Tøffe tider betydde at man måtte flytte på seg for å arbeid. På Hurtigruten hadde hun, i likhet med svært mange andre, ikke råd til lugar, men snek seg til å sove i en stol på gangen i første klasse. Hun tror hun slapp å bli jaget fordi betjeningen skjønte at hun ikke ville lage bråk. Det er hun fortsatt takknemlig for i dag.

Hennes første stilling i Oslo var som tjenestepike hos en legefamilie på Grünerløkka. I nabolaget kunne hun ofte se lysluggen Rune Gerhardsen, og hun er stolt av at hun av og til kunne støte på både Einar og Werna Gerhardsen.

Som nordlending i Oslo på 50- og 60-tallet lærte hun fort å slipe ned dialekten. Nordlendinger fikk ikke jobb, fikk ikke leid steder å bo. Men hun var et arbeidsjern, og da hun begynte som stuepike på hotell skjønte de fort at det lønnet seg å ha sånne som henne i arbeid, så de spurte om hun kunne anbefale noen til stillinger hos dem. Snart jobbet både kusine og en søster sammen som stuepiker, og ble senere oppgradert til serveringen i frokostsalen. Deretter fulgte jobb som servitør på Continental, der mormors søster klarte å få autografen til alle i Rolling Stones unntatt Mick Jagger, for han "tok frokosten på rommet". Jeg har de autografene et eller annet sted.

Der hun selv sier hun tjente mest var som servitør på The Scotsman. Jepp. Jeg har også vanskelig for å se for meg søte, gamle mormor skyfle øl til tørste gjester. Men hun forteller at sjefen hennes var veldig fornøyd, for hun taklet fulle nordlendinger som bare det. Den gamle vitsen om å vise frem knokene når du bestiller øl til "gutta på saga" blir enda morsommere når hun forteller om stamgjesten som bare holdt opp den halve fingeren (mistet resten i saga) når han bestilte et snitt (liten øl) til dama.

Det var også i den røykfylte støyen på The Scotsman hun fikk problemer med hørselen, og hun hadde knapt fylt seksti da de oppdaget en kul i venstre skulder. Etter operasjonen var det ikke så lett å bære tunge brett med øl lenger, så jeg mener å huske at hun pensjonerte seg før fylte 67, men ikke helt når.

Mormor er i dag 86, og bor i den samme treroms leiligheten som hun kjøpte på Veitvet for 30 år siden, for å komme nærmere oss barnebarna. Hvert år kjøper jeg flybilletter til henne for å dra nordover for å besøke familien, og hun skal ha den billigste billetten hjem. Over tusen kroner er hårreisende mye, så da finner vi et annet tidspunkt. Hun lever nøkternt. Det har hun gjort hele livet. Men det er hovedsakelig pensjonen hun har spart som gjør at hun vel bikker 750 000 på bok.

Det er faktisk min mormor vi snakker om når vi snakker om "de som bygget landet", om enn ikke mutters alene. Med blod, svette og ganske mange tårer - særlig da hun måtte sende sin eneste datter hjem til familien i nordnorge for å vokse opp der, mens hun selv jobbet døgnet rundt for å tjene nok penger til å få henne ned til Oslo igjen.

Ja. Hun har bedre råd enn de fleste. Men hun har pokker meg skutt inn til fellesskapet så det holder. Fordi hun har jobbet hardt hele livet og levd nøkternt så straffes hun for dette fordi noen vil ta "rikingene". Vel. Denne "rikingen" er min mormor. Og jeg synes hun fortjener hver. eneste. krone. Jeg mener faktisk at den store, stygge staten kan la hennes hardt oppsparte midler være i fred. Hun kan komme til å trenge dem. Skal vi kjøpe ny leilighet til henne når hun selv ikke er sterk nok til å håndtere den hun har, så kan disse pengene være greie å ha. Jeg kan faktisk ikke tenke meg ett eneste bedre formål å bruke de pengene på, enn på mormor selv. Ikke et eneste.

Denne nydelige damen
slekter jeg på!

Nå utgjør vel ikke formuesskatten for henne mer enn i underkant av 10 000 kroner. Det har hun sikkert råd til, men jeg ser overhodet ingen grunn til at hun skal "tas" uansett sum. Og når fire av seks som betaler formuesskatt betaler under 10 000 kroner, så kan jo det tyde på at mange er i samme situasjon.

Mormor har betalt sin skatt i alle år. Om det er med glede vet jeg ikke, men det Arbeiderpartiet som Einar Gerhardsen ledet var hennes parti. Nå har hun sluttet å stemme. Hun mener hun er for gammel til å bestemme hvordan landet skal ledes, og at fremtiden hører ungdommen til. Men i den nære fremtid som hun har igjen, skal jeg ha meg frabedt ironisering over det hun har ytt av svette, tårer og innskudd til fellesskapet. For det er mer enn nok.

Rabiate skattekutt og rasering av velferdsstaten

I 2008 var de rødgrønnes statsbudsjett på til sammen 771 milliarder kroner i utgifter. I år har de rødgrønne lagt frem et budsjettforslag på litt over 1000 milliarder. Det er altså 229 milliarder mer enn for fire år siden. Allikevel så høres det ut som om velferdsstaten Norgevil raseres dersom noen foreslår å redusere skatte- og avgiftene.

Høyre og FrP er skjønt enige om å gradvis redusere formuesskatt og arveavgift. Det utgjør rundt 16-17 milliarder i året. Hvis vi sørger for et skattekutt på til sammen 40 milliarder kroner, så er vi tilbake til 2011 budsjettet på 960 milliarder. Dersom en Høyre/FrP-regjering gikk tilbake til der de rødgrønne var for ett-to år siden, så er det å "rasere velferdsstaten" om vi skal tro Arbeiderpartiets retorikk.

Problemet i Norge er ikke at du har rabiate høyrepartier som foreslår urealistiske skattekutt som "raserer velferdsstaten". Problemet er en regjering som bruker mer penger raskere enn folk på høyresida klarer å si "redusere formueskatten". Dermed flytter de makt, ansvar og deltakelse fra de frivillige fellesskapene og enkeltmenneskene, til det tvungne fellesskapet og staten. I stedet for å frivillige fellesskap og organisasjoner, autonome individer i fri utfoldelse, skaper de rødgrønne skattefinansierte leilendinger som er avhengige av den hånden som forer dem.

"There is no such thing as a free lunch", sies det. Når de frivillige fellesskapene og individene tilpasser seg rammebetingelsene fra staten, i stedet for å utvikle seg selv slik de ønsker å være, har vi i sannhet blitt fattige. 

Som Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen skrev i DN - Alt de har er penger - det er også alt de har. Men for all del, venstresida må gjerne fortsette den rabiate retorikken. For nå virker det som at de har lite annet enn akkurat det.

Få ønsker rødgrønn regjering

Det er mandatfordelingen på Stortinget som har gitt de rødgrønne makten, ikke det norske folk.

Svært få ønsker rødgrønn regjering, skrev Dagbladet i går og henviste til en måling gjennomført av Sentio for Nationen. Sannheten er at det aldri har vært noe sterkt ønske om rødgrønn politikk i Norge.

Ved stortingsvalget i 2005 fikk den borgerlige siden 22 000 stemmer mer enn de rødgrønne. Høyre, Frp, KrF og Venstre fikk totalt 1 288 842 stemmer,  mens Ap, SV og Sp fikk 1 266 490. Hiver jeg på RVs 32 355 stemmer for å være grei, så gir det venstresida et overtak på 10 003 stemmer. Det er ikke noe å bruse med fjærene for. Og det har vært mye fjær de siste syv årene.

Bedre blir det ikke i 2009. Da fikk de rødgrønne partiene 1 280 416 stemmer. Det er 47 651 stemmer mindre enn den borgerlige siden, som fikk 1 330 067. Skulle man tatt med Rødts stemmer, ville fortsatt den borgerlige siden hatt mer enn 11000 stemmer i overvekt.

I 2005 fremsto ikke de borgerlige som et reelt alternativ, men det er likevel ingen grunn til den arrogansen de rødgrønne har hatt rundt oppslutning om egen politikk. Som når Kristin Halvorsen sier hun ikke forstår hva velgerne tenker på (det er jo for så vidt godt synlig på SVs oppslutning) når de heller vil ha Erna Solberg enn Jens Stoltenberg som statsminister.

Det er altså mandatfordelingen til Stortinget som har gitt de rødgrønne makten, ikke det norske folk. Mer spennende blir det til neste år. Hvis valget gir de blåblå både flertall i mandatfordeling OG flertall blant velgerne, så må man jo da (i hvertfall med de rødgrønnes retorikk om seg selv) kunne si at det finnes bred folkelig oppslutning for en blåblå politikk.

Det er jo noe å ta med i programbehandlingen for partiene på høyresida.

Stans subsidieringen

Familier som velger vekk inntektsgivende arbeid for å få mer tid med barna, må ta det økonomiske ansvaret for egne valg.

Dette var hovedessensen i innlegget leder for kvinneforum i Oslo Høyre, Berit Solli (følg @bsolli på twitter), og jeg hadde i DN Lørdag.  Vi tar til orde for å stanse subsidieringen av (hovedsakelig) kvinner som velger vekk lønnsgivende arbeid og økonomisk selvstendighet. Hvis vi virkelig mener noe med at det skal lønne seg å arbeide, så er jo dette et greit sted å begynne. Siden DN ikke har lagt ut innlegget på nett, publiserer jeg det også her. 

Kvinner tar mer utdannelse enn menn, men tjener og eier likevel mye mindre enn menn. Nesten like mange kvinner som menn er i jobb, men langt flere kvinner enn menn jobber deltid, bare 14 prosent menn jobber deltid, mot hele 41 prosent kvinner. Selv om kvinner bruker mindre tid på husarbeid nå enn før , viser det seg at kvinner bruker mest tid – uansett lønns- og stillingsforhold. En ny undersøkelse fra NOVA viser at syv av ti kvinner synes dette er greit.

Til tross for at likestilling er et uttalt ønske fra politisk hold, som gjennom ulike tiltak, regler og incentiver forsøker å få kvinner og menn til å velge utradisjonelt, viser tallene at det fortsatt er store forskjeller på kjønnene både hjemme og på arbeidsmarkedet. Kanskje det kan være fordi tiltakene som skal fremme likestilling, blir slått i hjel av tiltak som er ment å kompensere kvinner som velger vekk pensjonsgivende inntekt i arbeidslivet?

Det er for all del et legitimt valg å være hjemmeværende. Men er det et valg som staten bør stimulere gjennom økonomiske incentiver?

Satsing på barnehageutbygging har vært en viktig forutsetning for å få kvinner ut i arbeidslivet. Da kontantstøtten ble innført i 1998 hadde rundt 60 prosent av alle barn barnehageplass. I dag har 90 prosent av alle barn barnehageplass, men likevel jobber ikke norske kvinner flere timer. Til tross for at forholdene legges til rette, velger mange kvinner vekk økonomisk uavhengighet. Det bør de ikke oppmuntres til eller kompenseres for. Det bidrar verken til likestilling eller økonomisk vekst. Det er heller ikke rettferdig ovenfor dem som er avhengig av en jobb samtidig som de tar seg av barn og hjem.

Kontantstøtte, pensjonspoeng til hjemmeværende og skatteklasse to til ektepar der den ene har lav eller ingen arbeidsinntekt, er alle ordninger som belønner kvinner som velger å være hjemme. De som mener at det skal lønne seg å arbeide, bør være villige til å se på alle ordninger som gjør det lettere å velge å trekke seg ut av arbeidsmarkedet, ikke bare ulike trygdeordninger. Selv om den milliarden staten bruker på å subsidiere ektepar der den ene er hjemmeværende gjennom skatteklasse to betyr lite på statsbudsjettet, får den store konsekvenser for den som velger vekk økonomisk selvstendighet.

At noen familier velger å organisere seg med en som er hjemmeværende bør ikke bekostes av de familiene der begge to jobber. Alle familier må ta seg av husarbeid, hjelpe barna med lekser og sørge for fritidsaktiviteter. Det er mange som gjerne skulle jobbet mindre.

Det er arbeidskraften som gjør at Norge er et riktig land med en rik stat. Vi er heldige som har oljen, men oljefondet alene ville ikke båret våre pensjoner i mer enn noen år. Vår virkelige rikdom her i landet ligger i alle som jobber. Og i alle som kommer til å jobbe. Vi har høy arbeidsdeltagelse blant kvinner, og det blir født mange barn. Deri ligger vår formue. Arbeidskraften er mye mer verdt enn oljen, og den er fornybar. Uansett er det ulønnsomt å holde seg med ordninger som oppfordrer folk til ikke å jobbe. Det er ulønnsomt for landet, for staten og for den enkelte.

Som borgerlige feminister mener vi at kvinner trenger å styrke sin posisjon i familien og i arbeidslivet. Det gjør de først og fremst ved å sørge for sin egen inntekt og formue. Det føles ganske uvirkelig å måtte skrive et innlegg om at kvinner må forsørge seg selv, nesten 40 år etter Kvinnekuppet av 1975. Hele poenget den gang var at kvinner holdt på å bli gale av å dytte rundt på vaskemopper og barnevogner, uten å ha rom eller penger for seg selv.

Ordninger som legger til rette for at kvinner ikke skal jobbe blir et stort tilbakeslag i kampen for kvinners selvstendighet. Eller som feministikonet Elizabeth Wurtzels sier: «Hvem kan ta feminisme seriøst når det tillater hva som helst, bare det er kvinner som velger det?”

Politiet svikter både offer og overgriper

Når en voldtektsmann for strafferabatt for sen saksbehandling, er både lang saksbehandling og mindre straff en dobbel belastning for offeret.

VG skriver at statsadvokaten i Oslo er ikke fornøyd med politiets etterforskning av voldtektssaker. En inspeksjonsrapport fra Statsadvokaten i Oslo viser at det er for få politifolk som er kvalifisert til å etterforske slike saker, og det kan føre til at saker blir henlagt. Ifølge sak i NRK fører også lang etterforskningstid ofte til straffereduksjon på grunn av lang saksbehandling.

Og hva er egentlig nyheten her?

Politiet innrømmet allerede i 2006 at de tar for lett på overgrepssaker, særlig mot barn (!). Året etter viste rapporten fra en arbeidsgruppe satt ned av riksadvoktaten for å se på hvorfor det var så mange frifinnelser i voldtektssaker. Den påpekte mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. I kjølvannet av Lommemannssaken evaluerte en arbeidsgruppe politiets etterforsking seksuelle overgrep mot barn begått av mobile overgripere. Rapporten var en knusende dom over politiets håndtering og oppfølging av overgrepssaker.

Det er ikke bare i Oslo de sliter. Tidligere i år meldte NRK at personavsnittet ved Stavanger politistasjon, tilknyttet drap, vold og grove seksuelle overgrep, sliter med å rekruttere etterforskere. Flere slutter eller finner andre oppgaver fordi arbeidet er svært krevende.
 - Det å sitte å se på grove voldssaker, drapssaker, barnepornografi, sterke bilder og lyd i dagevis gjør noe med folk, sa hovedtillitsvalgt Arild Sandstøl i Politiets Fellesforbund den gang.

Det kan jeg faktisk forstå. Det jeg ikke forstår er hvor mange ganger dette skal påpekes og rapporteres før noen faktisk gjør noe med det. Det er ikke pengene det står på. Ikke at jeg lenger stoler på Arbeiderpartiets forsikringer om at alt er i orden i politiet, men de har tross alt fått store tilføringer av penger. Det er prioriteringer og arbeidsmåter. Det er lov å stille spørsmål ved ressursbruk også i politiet.

Her er noen forslag:

Hev pensjonsalderen. Politifolk er en av de yrkesgruppene der de kan pensjonere seg 57 år gamle. I et samfunn der vi lever lenger og vil at folk skal stå lenger i jobb er dette sløsing med ressurser og erfaring. At noen av dem slutter, for så å starte egne etterforskningsvirksomheter med pensjon som backup viser at det er fullt mulig å gjøre.

Mer jobbrotasjon mellom etterforskerne, slik at belastningen kan spres og kanskje flere kan læres opp kan være en løsning.

Mer opplæring til å håndtere vold- og sedelighetssaker. Ikke bare fra anmeldelsen, der det viser seg at mange ikke vet hvilken seksjon som skal håndtere saken, men håndtering av egen arbeidshverdag. Kan politi og helsevesen ha noe å lære av hverandre her?

Bedre oppfølging. Jeg forstår at dette er en krevende arbeidshverdag. I forsvaret evaluerer de og følger opp personell som har vært i skarpe oppdrag når de kommer hjem. Tettere oppfølging kan gi bedre rotering av arbeidsoppgaver ved behov for å senke belastning.

Mer fleksible arbeidsordninger. Kanskje noen saker krever turnusordning for å få intensitet og kontinuitet, mens andre er 8-16 jobb. Kombinert med jobbrotasjon, kan det bidra til å gjøre det mer attraktivt å jobbe der til tross for tunge saker.

Men uansett så håper jeg at neste gang det er en nyhet om voldtektssaker og politiressurser, så er det at saksbehandlingstiden er redusert kraftig, etterforskningen er grundig, avhørene er tilstrekkelige og at flere saker kommer til rettsvesenet innen rimelig tid. Strafferabatten som kommer tiltalte til gode, er en dobbel straff for offeret, men systemet svikter begge.

Nei, Helga lyver ikke!

Jeg er en av de mange som ikke lar meg begeistre av Arbeiderpartiets Helga Pedersen og hennes hersketeknikker og arroganse i politiske debatter. Men hun lyver ikke når hun sier at Høyre vil tvinge kvinner til å føde frem barn uten hjerne. Dette programfestet Høyre allerede på landsmøtet i 2009, så det er ikke noe nytt at Høyre ønsker å stramme inn abortloven. Formuleringene står også i det nye programforslaget for perioden 2013-2017 - en periode hvor Høyre høyst sannsynlig vil sitte i regjering og få gjennomført sin politikk.

Programmet stadfester at Høyre vil "fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium".

Det betyr med andre ord å fjerne abortlovens paragraf 2C som selvstendig abortkriterium. I dag kan abort innvilges når "det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet".

De fire andre kriteriene, som på selvstendig grunnlag kan gi mulighet til å innvilge abort er voldtekt, en usikker livssituasjon, at du selv er psykisk syk eller at svangerskapet, fødsel og omsorge kan medføre en "urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse". Siden de fleste svangerskap heldigvis ikke er et resultat av voldtekt, de fleste av oss er psykisk friske, og de aller fleste norske kvinner ikke befinner seg i en spesielt vanskelig livssituasjon, vil altså det for de fleste av oss være om det vil bli en "urimelig" psykisk belastning å bære frem barnet som vil telle. Hva som er en rimelig belastning sier ikke loven noe om, men jeg vil anta at de kvinner som søker om abort etter 12 uke har vurdert at svangerskapet, fødsel og omsorgen for barnet kan medføre en "urimelig" belastning. Så om fosteret er levedyktig spiller ingen rolle, men at du griner foran nemda gjør det. For dersom det er en urimelig belastning, så må det jo være noe som er definert som rimelig. Jeg har absolutt ingen ide om hva det kan være.

Både Bent Høie og Sonja Sjølie sier i dag at Høyre ikke på noen måte vil tvinge noen til å bære frem barn som vil dø. Fint det. Men da forutsetter dere at nemdene skal ha en liberal abortpraksis og innvilge abort etter kvinnens ønske. Bent skriver på NRK Ytring i dag at "Endel kvinner vil oppleve tungtveiende grunner for at de ikke kan bære frem barn som får avdekket funksjons- og utviklingshemninger. De vil med Høyres politikk, som i dag, fortsatt kunne søke om abort. Å si noe annet er løgn."

Det er helt riktig. Du kan alltids søke. Men du får ikke innvilget abort med mindre nemnda er enig med deg i at det er en urimelig belastning utifra din livssituasjon og inntekt. For de aller fleste av oss betyr altså det et nei. Dersom fosteret mangler hjerne så er det ikke et selvstendig kriterium for abort. Kvinnen må godtgjøre at det vil være en urimelig belastning å bære det frem, og dette kan i prinsippet bli avslått. 

Da dette ble vedtatt (mot min og fleres stemmer) på landsmøtet i 2009 så var ikke forslagsstillernes intensjon at vi skulle ha liberale abortnemder. Hvis du tror det, så sjekk formuleringen en gang til. "Eugenisk indikasjon" brukes av folk som vil stemple meningsmotstandere ved å gi assosiasjoner til  arvehygiene og nazismen. Et så belastet begrep er forkastelig i seg selv, og åpner ikke for liberale tolkninger. Argumentet fra en av delegatene var at vi ville drepe broren hans med Down. Enhver debatt på det nivået burde man bare vende ryggen til. I stedet vedtok vi forslaget.

Så litt statistikk:

Det aborteres rundt 15 000 presumptivt friske fostere hvert år i Norge. Tallet har holdt seg relativt stabilt i nesten 20 år, hvilket vil si at rundt 300 000 norske barn er valgt vekk i dette tidsrommet. De siste årene (har ikke tall fra tidligere) er rundt 600 aborter nemnbehandlet og innvilget etter 12. uke. I 2010 ble 17 fostere diagnostisert med anencefali, altså at store deler av hjernen og hodeskallen mangler. Av disse ble to født, og 15 abortert. Babyer med anencefali vokser i mors liv, men dør som regel innen tre dager etter fødselen.

Siden denne debatten egentlig dreier seg om Down, bare at ingen sier akkurat det, så er tallene for 2010 at 43 fikk innvilget abort på fostere med en Down diagnose, 69 barn kom til verden med Down og tre var dødfødt.

Dette handler ikke om rettighetene til fosteret, men rettighetene til kvinnen. Denne debatten vekker sterke følesler og det har jeg stor forståelse for. Jeg kjenner flere som har måttet føde ut fostere etter fire måneders ønsket graviditet fordi det ikke var levedyktig. At disse kvinnene burde få slippe denne belastningen burde være åpenbar. I stedet vil vi stramme inn abortloven fordi vi ikke ønsker et såkalt sorteringssamfunn der familier velger vekk alvorlig syke fostre eller barn med alvorlige diagnoser.

Jeg er for kvinnens frie valg også når jeg ikke liker valget. Det aborteres årlig 15000 friske fostere i Norge. Det synes jeg er langt mer bekymringsfult enn at 43 familier valgte vekk et foster med Down.

Har skrevet mer om dette her.

Lisens til å drepe

Akkurat nå pågår det programdebatter i alle politiske partier, der naturlig nok mediepolitikken også diskuteres. Det bør åpnes for en langt større debatt om NRKs rolle og finansiering før pressestøtten endres. Ligningen går ikke opp ellers.

FrPs Per Sandberg har i dag et utspill om å selge NRK til høystbydende og argumenterer med at de kun lager programmer "som fire ser på". Det hender ganske ofte at jeg er enig med konklusjonene til FrP, men mener de har kommet dit med helt håpløse argumenter. I dette tilfellet er jeg både uenig i argumentet - ut fra at det faktisk er feil, og at det er en utfordring nettopp at NRK tar over stadig mer av programmet til de kommersielle kanalene - og i konklusjonen. For eksempel bruker NRK sine milliarder til å kjøpe serier og sportsrettigheter som de kommersielle kanalene mer enn gjerne sender. Det er en større utfordring enn at de lager programmer som bare "fire ser". 

Men jeg vil likevel ha endring.

NRK har dobbelt så mange ansatte som som sine fem direkte konkurrenter til sammen. NRK trenger ikke konkurrere om annonsekroner for å finansiere driften. NRK har en eier som begrenser premissene for konkurrentenes handlingsrom. Likevel var NRK unntatt mandatet da mediestøtteutvalget i 2010 evaluerte dagens ordninger for direkte og indirekte mediestøtte. Grunnen var at ”NRK befinner seg i en helt annen finansiell situasjon enn privateide konkurranseutsatte medier”. Det er jo helt riktig. Med sine fire milliarder lisenskroner er NRK i en helt annen posisjon enn de som daglig må gjøre seg fortjent til lesernes eller seernes gunst, og dermed også annonsørenes gunst. Mot fire milliarder virker den direkte, og langt mer omdiskuterte, pressestøtten på rundt 300 millioner nesten litt stusselig.

Den statlige styringen av kringkasting er den største formen for statlige intervensjon, også i forhold til regulering og subsidiering av avisindustrien. Derfor er NRKs rolle som allmennkringkaster den viktigste mediepolitiske debatten, ikke pressestøtte til papirproduksjon eller momsnivå for aviser.

I forslaget til ny medieeierskapslov opprettholder kulturdepartementet en eierskapsbegrensning på 33 prosent. I et mediemarked der aktørene konkurrerer mot en statseid tidligere monopolbedrift er det ikke en sterk eierkonsentrasjon hos de private aktørene som er utfordringen. Med sine 3500 ansatte i fire riksdekkende tv-kanaler og tre riksdekkende radiokanaler har NRK mer enn dobbelt så mange ansatte som TV2, TVNorge, TV3, P4 og Radio Norge til sammen. Disse har i tillegg tidligere måtte betale for å få konsesjon til å drive sine virksomheter, i motsetning til NRK.

De landsdekkende konsesjonsrettighetene til TV2 og P4 ble likevel kalt «license to print money» av mediehuset Schibsted. Små lokale eller regionale nyhetsmedier har aldri kunnet konkurrere med de privilegiene som norsk pressepolitikk har unt noen få. Spørsmålet er om ikke disse privilegiene har svekket den lokale nyhetsproduksjonen mer enn pressestøtten klarer å veie opp. Med digitaliseringen av kringkastingsdistribusjonen er ikke lenger knapphet på frekvenser en trussel mot mangfold. I dag kan de fleste norske tv-seere ta inn smalere programmer enn 80-tallets finske fjernsynsteater. En uke med Discovery Channel alene gir mer detaljert kunnskap om 2. verdenskrig og haier enn det en skulle tro var mulig, og God TV dekker godt inn for kristelige budskap også utenom høytider.  

En diskusjon om mediepolitikk uten NRK med i ligningen gir et skjevt bilde av mediesituasjonen i Norge. I tillegg får andre mediehus det til å høres ut som om det norske folk ville stått helt uten gode, redaksjonelle nyheter dersom deres støtte til papirproduksjon eller momsfritak forsvinner. Men hvis ikke fire milliarder til den statlige allmennkringkasteren klarer å sørge for gode redaksjonelle nyheter i et land med fem millioner innbyggere, hvem kan vel da sørge for det?

Den direkte pressestøtten ble opprettet i 1969 for å hindre ytterligere avisdød etter en periode med nedleggelse av mange aviser i Norge. Målet om en differensiert dagspresse ble utformet, noe som senere ble presisert til at det skulle være en ”direkte konkurranse mellom aviser som representerer forskjellige politiske grunnsyn”. I dag er det bred enighet om at målet om å opprettholde lokal aviskonkurranse ikke er oppfylt. Samtidig har debatten flyttet seg til hvordan finansiere det viktige journalistiske innholdet, uavhengig av hvilke plattformer journalistikken leveres på.

Mediestøtteutvalget ble delt i sitt løsningsforslag for plattformuavhengig støtte, og resultatet ville kanskje vært enda mer spenstig om NRK hadde vært en del av løsningen. En debatt om NRKs rolle og finansiering, kunne kanskje åpnet for løsninger som i Irland, der 5% av lisensinntekten er avsatt til film-, tv- og radioproduksjon, som tildeles prosjekter uavhengig av kanal og eierskap. Det kunne åpnet for en spennende debatt om eierskapet til NRKs monopolbaserte og lisensbetalte skattekiste av et arkiv. Burde det bare være tilgjengelig hos NRK, eller også for andre som produserer film, tv og radio? Burde NRK få sterkere begrensninger slik at de ikke kan kjøpe de samme seriene som de kommersielle kanalene må bruke hardt opptjente penger på?

Jeg mener FrP både misforstår og er for drastiske, mens mitt eget parti Høyre er alt for veike i sitt nye programforslag. Kan de ikke bare høre på moi?

I forrige stortingsprogram vedtok Høyre å fjerne lisensen og ta finansieringen av NRK inn på statsbudsjettet. Det mener jeg er en feil, og er glad for at dette reverseres i det nye programutkastet. Men å ta tak i NRKs rolle som allmennkringkaster, sette en cap på lisensinnkreving og kanskje fordele lisenspengene til produksjon av av radio og tv for alle kunne vært spennende å diskutere.

Politi og prioriteringer

Hvor mange ganger må det avsløres at voldtekt- og overgrepssaker ikke er prioritert hos politiet, og lider under store mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret?

Til morgenen i dag kunne vi høre om voldtektsofferet som fikk saken sin henlagt etter to år. Det tok politiet tre måneder før den mistenkte ble avhørt. Hennes sønn på 13 år forsøkte fortvilet å åpne den låste døren for hjelpe mammaen sin da han forstod hva som skjedde. Hun fikk ikke lov å snakke med han om hendelsen for å ikke "påvirke" hans vitneutsagn. Politiet gadd ikke avhøre han før det hadde gått seks måneder.

Til dette svarer politiet at det er svært vanskelig å etterforske voldtektssaker på grunn av bevisets stilling. Også der gjerningsmannen er kjent.

Det er kanskje ikke så rart. I voldtektssaker har ikke beviset noen stilling for politiet. I en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av riksadvokaten  fant de at:

- rettsmedisinske undersøkelser av offeret er av høyst varierende, og utfyllingen av sporsikringsjournalen av varierende kvalitet, med "vet ikke" og "prøver ikke tatt" som forklaring på felter som ikke var fylt ut (side 42)
- i nesten halvparten av sakene er det ikke gjennomført åstedsundersøkelse som kunne sikret spor, spesielt der tiltalte hevder at seksuell omgang var frivillig (side 43)
- i kun 1/3 av sakene blir det gjennomført ransaking hos siktede (side 45)
- kvaliteten på avhør av siktede i sakene som arbeidsgruppen har gjennomgått har vært variabel, og ofte får siktede legge frem sin versjon uten å bli konfrontert med opplysninger fra fornærmedes forklaring (side 54).

Det er med andre ord store mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. Men det nytter ikke. Politiet erkjente allerede i 2006 at voldtekt og seksuelle overgrep - selv mot barn - etterforskes dårlig. Dette ble bekreftet nok en gang i kjølvannet av Lommenmann-saken i en rapport fra 2010 (les hjerteskjærende utdrag i denne bloggposten). I mellomtiden leser vi forstemmende statistikker over overgrep og voldtekter.

Selv der offeret leverer DNA-bevis, bilde og navn på voldtektsmannen, henlegger politiet sakene. Var det noen som snakket om bevisets stilling?

Spor er ferskvare. Både fysiske, biologiske og digitale spor. Også hukommelsen vil over tid forvitre, selv ved - og kanskje spesielt ved - traumatiske hendelser. Hadde vi tillatt at politiet i andre grove volds- eller drapssaker droppet åstedsundersøkelser og brukte et halvt år på å avhøre vitner, for så å skylde på "bevisets stilling" når de henlegger?

Dette er virkelig en av sakene jeg skulle ønske jeg ikke kunne si "hva var det jeg sa" - men jeg har jo knapt skrevet om annet det siste året - og før det også.

Det er for lett å si at det kun er en minister som har skylden. På et eller annet tidspunkt må politiet ta ansvar for egne prioriteringer på flere nivåer. Jeg er så enig med Andre Oktay Dahl som i dag sier til VG at "Samfunnet og politiet voldtar kvinnen på nytt".

I saken mot politiet taler bevisenes stilling klart - dere gjør ikke jobben deres. Dere burde skamme dere. 

Virkelig!

Mye sirkus, lite brød

Dersom man må bruke et globalt gigaarrangement som unnskyldning til å få fart på byutviklingen i hovedstaden vil det være en fallitterklæring. 

I kveld arrangerer Oslo Høyre medlemsmøte om hva et vinter-OL kan bety for Oslo. Med seg har de Vancouvers byplansjef både før og under vinterlekene, Brent Toderian, for å fortelle hvordan et gigaarrangment som OL kan brukes til offensiv byutvikling. Gjenbruk, etterbruk og kapitalisering på den voldsomme oppmerksomheten vertskapsbyen får under de olympiske lekene er helt sentralt for å kunne legitimere et arrangement av denne størrelsen for seg selv og for andre. Erfaringene fra andre byer som har arrangert OL de siste femten årene tyder på at arrangementet er et kostnadssluk med få positive ringvirkninger. Allikevel utreder Oslo by mulighet for å arrangere vinter-OL i Oslo i 2022. 

Forskerne Bent Flyvbjerg og Allison Stewart er blant flere som har forsket på de økonomiske konsekvensene av å arrangere OL. De slår fast at kostnadsoverskridelser er et vedvarende problem for de olympiske lekene, med en 100% historikk for store overskridelser de siste 50 årene. OL på Lillehammer i 1994 ble fire ganger dyrere enn antatt, fra 1,8 til 7,4 milliarder kroner. Det opprinnelige budsjettet for OL i London ble estimert til rundt 24 milliarder kroner, men prislappen ble i underkant av 100 milliarder. Estimatene for OL i Tromsø gikk opp fra 15,5 mrd til 28,5 mrd før søknad ble sendt. Å gange opp prislappen som blir presentert fra prestisjehungrige politikere kan med andre ord være lurt. 

Det er ikke bare gigantiske kostnadsoverskridelser som er et problem. De positive ringvirkningene mange håper på viser seg som regel å utebli. Tall fra European Tour Operators Association (ETOA) viser at et OL-arrangement i beste fall fører til et lite oppsving av turister akkurat under arrangementet, men i verste fall tapte turister både før, under og i ganske lang tid etter arrangementet. Erfaringen viser også at lokalt næringsliv blir fortrengt. Det er altså ingen økonomiske argumenter for å avholde et mega-arrangementet. Frem til nå har også arrangementet båret preg av utøvernes motto om å prestere høyere, raskere, lengre gjennom å bygge mer, større, dyrere. Dersom noen stat i det hele tatt skal kunne ta på seg giga-arrangementet må man tenke nytt og bærekraftig. Flerbruk og gjenbruk av arenaer er ikke nok.

Prognosene for norsk økonomi viser et knekkepunkt omtrent samtidig som lekene skal avholdes. I rundt 2025 synker oljeinntektene samtidig som forventet avkastning fra pensjonsfondet ikke klarer å dekke opp for dette. Samtidig begynner eldrebølgen for alvor å gjøre seg gjeldende, med færre arbeidstakere til å støtte opp om flere pensjonister. Hvordan vi bruker handlingsrommet frem til 2025 vil være helt avgjørende for bærekraften i norsk økonomi. Går vi mot en gresk tragedie på bakgrunn av overforbruk, forvokst stat og uvettig bruk av penger, eller klarer Norge å runde av skjærene i sjøen. Minner om at London søkte om OL da de var i økonomisk oppdrift, men arrangerte det da de måtte kutte alle andre steder enn nettopp i arrangementet. For Oslo og de andre søkerkommunene er plass en utfordring.

Med en Plan- og bygningsetat som får selv den enkleste byggemelding til å bli en byråkratisk gordisk knute, bør man spørre ikke bare om vi har arealene som skal til, men også hvilke byggeprosjekter i byen som skal lide når alle ressurser blir satt på å sørge for at lekene blir gjennomført. Erfaringene fra London viser at det er mulig å forsere byråkratiet, men dette skjer på bekostning av at oppgaver ikke blir løst for befolkningen. Dersom man må bruke et globalt gigaarrangement som unnskyldning til å få fart på byutviklingen i hovedstaden vil det være en fallitterklæring.

Noen argumenterer med at et OL-arrangement kan tvinge staten til å prioritere infrastruktur på Østlandet, i stedet for å bruke en halv milliard på ny molo, tunnel, bro og nye veier til 911 innbyggere i Torsken kommune. Men Oslo styres av de samme partiene som planlegger regjeringsmakt fra 2013. Har de ingen tro på at egen regjering vil prioritere samferdselsprosjekter bedre? Dermed står vi igjen med gleden av å arrangere en folkefest. Jeg er ikke den som takker nei til fest, men å takke ja til en invitasjon som kan innebære en økonomisk byrde som kan forringe tjenestetilbud, boligbygging, næringsliv og turisme til hovedstaden er rett og slett ikke ansvarlig.

Ønsker man mer turisme, internasjonal oppmerksomhet, utbygging av gode anlegg for breddeidrett og investering i samferdsel bør pengene brukes direkte på nettopp det.

Folk er folk, men ikke folk flest

Organisasjonen Folk er folk er ikke helt som folk flest. Da ville de nemlig blitt utsatt for harmdirrende kritikk fra hele venstresida for å drive privat arbeidsformidling gjennom smutthull i lovverket.

Folk er folk er registrert som en organisasjon i Brønnøysundsregisteret, men formidler arbeid til tilreisende romfolk. Alle som driver med utleie av arbeidskraft i Norge (bemanningsforetak) skal være registrert hos Arbeidstilsynet, i tillegg til å være registrert som aksje- eller allmennaksjeselskap. Folk for folk omgår dette ved å utnytte smutthull, som venstresida ville kalt det, i lovgivningen, der arbeid for under kr 4000,- per person kan utbetales uten melding til myndighetene. Ved større oppdrag sender Folk er Folk faktura. I tillegg fakturerer Folk er folk for strøjobber til bedrifter.

Spørsmålet er jo om Folk er folk har lov til å drive slik de gjør. De er ikke registrert som bemanningsforetak, og slipper dermed unna krav til arbeidsavtale, yrkesskadeforsikringer, OTP-sparing, arbeidsgiveravgift, tariffavtaler for renhold og byggoppdrag, og alt annet som bidrar til ordnede arbeidsforhold.

Jeg kan levende se for meg partiet Rødt gå i fistel dersom, si, Adecco, forsøkte seg på det samme. Partiet Rødt vil jo som kjent totalforby privat arbeidsformidling, og regjeringspartiet SV er egentlig enige, men holder klokelig kjeft.

Men Folk er folk kaller seg en demokratisk medlemsorganisasjon. Har de vedtekter for organisasjonen? Medlemstall? Revisor for regnskap? Hvordan kan man bli valgt? Hvordan er de organisatoriske leddene? Har de generalforsamling eller representantskap?

Talsperson Bjønnulv Evenrud har tidligere startet Fellesaksjonen mot fattigdom sammen med Rødt-politiker Ben Borgen, hvor han blant annet deltok på høringer om fattigdom på vegne av organisasjonen. Nå er han arbeidsledig, eller med NRK Østlandssendingens ord - har satt sin egen karriere på vent for å hjelpe romfolket. Med seg har han Silje Helen Malm Martin som styreleder, Gorm Eirik Svendsen og Marte Elise Granlund er styremedlemmer. De fire har egentlig den litt merkelige fellesnevneren for aktive folk i dag - det er så godt som ingen informasjon om dem på nettet. De finnes, altså, det er ikke det. Marte Elise Granlund har for eksempel vært styremedlem av et lokallag i SOS Rasisme (du vet, den organisasjonen som ble dømt til å betale 10 millioner tilbake til staten etter omfattende medlemsjuks).

Jeg tenkte omkring her å finne ut av om bankkontonummeret er en korrekt organisasjonskonto eller en privatkonto, men tenker at de har nok sysakene i orden. Med den bakgrunnen vet de hvordan de setter opp organisasjon og konto som frontorganisasjon, så jeg gadd ikke gå videre på det.

Men se for dere en privat arbeidsformidler som har folk i styret som har vært (om enn perifert) involvert i et annet foretak som er dømt for juks og bedrag. NRK kunne gjemt en mygg av en mikrofon i nordmarka, og venstresidas harme ville likevel kommet godt frem.

Men Folk er folk er ikke som folk flest. Og det burde flere kanskje stille spørsmål ved.


Har du tips om hvordan Folk er folk opererer? Send meg gjerne mail på vampus (a) gmail.com .

Kommentarfeltet nedenfor er moderert. Av meg. Og jeg er streng. Oppfør deg.

SV vil gi masse til de rike

Etter at Høyre i går reagerte på regjeringens forslag om at kapitalinntekter (for eksempel renteinntekter på å spare til bolig med BSU) skulle telle som inntekt i Lånekassens beregning for lån og stipend, kom SVs twittervaktbikkje og ansatt i stortingsgruppen med følgende:

Jepp. De grådige studentene som følger regjeringens oppfordring om å spare til egen bolig er selvsagt kviser på samfunnets rumpe. Kan vi flå en riking, så spiller det ingen rolle hvordan systemet slår ut for vanlige folk, ikke sant.

Hm? Ikke sant?

Innsparingen, som i går var god fordelingspolitikk, ville vært på svimlende 20 millioner. Eller en halv Astrup, som vi kaller det. Det er vel en null komma null null null et eller annet promille på statsbudsjettet (Twitter mente det var rundt 0, 016 promille). Det skulle ikke fordeles noe mer til studentene, forslaget var et rent sparetiltak. Jeg har noen andre forslag til kutt om dere trenger det.

Men Kristoffersen har smartere folk over seg som innså, riktignok etter kraftig kritikk fra studenter, banknæringen og opposisjonen, at forslaget var kontraproduktivt og velger heller "å gi masse til rike da".

Velkommen til rikingklubben. Vi pleier å møtes over en pjolter i shippingklubbens lokaler hver aften kl. 17 for å le av arbeidernes lønninger. Sees der!

Brutalisert turistliv

Dersom EØS-borgere kan konkurrere på lønn eller at det blir lettere å få midlertidig arbeid i Norge, så er det brutalisering av arbeidslivet og sosial dumping. Dersom du tigger for hundre kroner dagen, men får tilgang til do og dusj, så er det et mer verdig liv.

Ingen kommer til Norge fordi de må på do, sier Bjørnar Moxnes i Rødt om romfolket som nå har slått leir ved Sofienberg kirke i Oslo. Han mener kommunen snarest må bruke ressurser på å sørge for at turister som ikke har råd til å være turister får tilgang til både do og dusj for å forbedre de sanitære forholdene og skape mer verdighet for turistene.

For de er vel turister?

EØS-avtalen, som åpner grensene våre mot Europa og europas grenser for oss, krever at du kan sørge for eget opphold dersom du er arbeidssøkende i annet land. Kan du ikke dette, skal du dra hjem. Reiser du innenfor tremånedersregelen som turist er det også forventet at du kan betale for reise og opphold. Lite poeng å være turist ellers. På Bogstad camping koster det 270 kroner for et døgn med en karavan og fire personer. Det er 67,50 kroner per person for å få lovlig leirplass og tilgang til både do og dusj. Dersom dette er uoverkommelig burde du kanskje også ha blitt hjemme.

Igjen - det er hvis du er turist. Dersom du likevel er arbeidssøkende skal du altså kunne sørge for eget opphold mens du søker arbeid. Og dersom du søker arbeid i Norge måtte gud forby at du forsøkte å konkurrere på lønn eller at det var lettere å få midlertidig arbeid. Det er brutalisering og sosial dumping, skal vi tro venstresida. Å tigge for hundre kroner dagen, men å ha tilgang til dusj og do, derimot, er mer verdig. Jeg ville kanskje sagt at det er et brutalisert turistliv.

EØS-avtalen er for øvrig venstresida mot. Der kunne vi løst problemet bare der. Meld oss ut av EØS og snu ryggen til, så skaper vi internasjonal solidaritet. Men EØS-motstanden er ikke så viktig når det gjelder romfolket. Det er heller ikke kampen mot privat arbeidsformidling, som Rødt mener må totalforbys - noe regjeringspartiet SV også mener, men holder pent kjeft om. Unntaket er altså fortsatt romfolket - der organisasjonen Folk er folk driver privat arbeidsformidling for å få tilreisende romfolk (altså ikke norske) i arbeid - og med bekreftet arbeid - inn i NAV-systemet.

Vi trenger ikke ny politikk for å gjøre noe med tilreisende som sover i parker. Vi har regelverk både gjennom EØS for arbeidssøkende, internasjonalt for turistvisum og lokalt for ordensforstyrrelser. Det vi trenger er noen som faktisk mener brudd på lover og regler skal ha en konsekvens og gjør noe med det.

En ny regjering for eksempel.

I mellomtiden kan jo den rumenske ambassadøren, som har kronikk i Dagbladet i dag, kanskje åpne dørene til ambassaden og sin bolig for sine trengende landsmenn - eller i hvert fall la dem låne toalettet, om de skulle trenge det. Adressen er Oscars gate 54 og ambassaden ser romslig ut den.

Oppdatert: Min venninne Legen minnet meg om at arbeidsminister Hanne Bjurstrøm allerede i januar i år oppfordret blakke arbeidsledige sør-europeere i Norge til å reise hjem. Burde hun kanskje gå ut med en ny oppfordring til øst-europeere?

Helt som ville vesten

Skal du voldta datteren din eller forgripe deg på alle barn du møter, så lønner det seg å gjøre det i Norge.

VG skrev i helgen om nordmannen som ble dømt for seksuelle overgrep mot sin datter fra da hun var ti år gammel. Han fikk "svimlende" 80 års fengsel for overgrepene. USA-ekspert Ole Moen forklarer den høye straffen med at delstaten Arizona er helt som ville vesten.

  - Arizona er blant de røffe statene. Her tror man på den avskrekkende effekten av strenge straffer, og både aktoratet og dommerne går ofte inn for høyest mulig straffeutmåling, sier han til VG.

Ja, huff. Tenk at pedofile overgripere faktisk får straff. USA-eksperten mener tydeligvis at det er avskrekkingseffekten som er grunnen til strenge straffer, ikke at man faktisk skal straffes for det man har gjort - og i enkelte tilfeller - beskytte samfunnet mot kriminelle og overgripere ved å låse de inne.

Nå har ikke jeg dyptpløyende kunnskaper om lov og rett i ville vesten på 1800-tallet, spesielt ikke i forbindelse med kvinnesyn og syn på voldtekt, overgrep og seksuelt misbruk. Men skulle jeg gjette ville jeg trodd at det kanskje så mer slik ut:

 - barn og unge kan ikke selv anmelde overgrep - må ha signatur fra mor eller far, som mest sannsynlig er overgriperen

- seksuelle overgrep mot barn får under ett år per barn, som for eksempel treneren som fikk tre år for seksuelt overgrep mot fire gutter, der den yngste var 12 år eller lommemannen som fikk 9 års forvaring for overgrep mot 66 barn (svært mange anmeldelser var foreldet innen han ble tatt, så disse ble han ikke dømt for)

 - seks års fengsel for bestefar som har forgrepet seg på sitt barnebarn fire-fem ganger i uken fra hun var syv år  og etter jentas utsagn ødela hele barne- og ungdomstiden.

- fire år og strafferabatt for far som har forgrepet seg på sine tre barn

 - beundring av voldtektsmenn som Roman Polanski

 - en rett som finner minimumsstraff på tre år  for voldtekt så streng at de kvier seg for å finne voldtektsmenn skyldige selv om det er bevist. Tenk å ødelegge livet til kjekke, unge menn på den måten.

I det hele tatt, det lovløse ville vesten - som jo hadde sin form for lov og orden likevel - ville kanskje minne mer om dagens Norge. Skal du voldta datteren din eller forgripe deg på alle barn du møter, så lønner det seg å gjøre det her. Men det er selvsagt i Arizona det er helt vill vest.

Samlede meninger

Under overskriften "Sprikende skatteløfter" viser A-pressen i dag ganske samlede meninger i flere av sine aviser. Kommentaren fra det A-presseeide Avisenes Nyhets Byrå (ANB) politiske redaktør Kjell Werner står på trykk som usignerte lederartikler i blant annet Firda, Sarpsborg Arbeiderblad, Fremover, Rana Blad, Finnmarken, Telemarksavisa, Demokraten, Oppland Arbeiderblad, Oppdalingen og Namdalsavisen. I tillegg har den vært publisert som "Dagens kommentar" i, så vidt jeg kan se, samtlige av nettutgavene til A-pressens papiraviser. Dette er ikke første gang, og garantert ikke siste.

Jeg har ingenting imot syndikert innhold, tvert i mot. Jeg er for at aviser og mediehus samarbeider om journalistiske ressurser der det er smart, og organiserer seg så effektivt som mulig. Dermed kan lokale ressurser brukes på lokaljournalistikk, sentrale ressurser brukes på nasjonale saker og kanskje noen spesialressurser - som økonomijournalister og gravegrupper - kan ha som spesialfelt å følge opp kommunal forvaltning og investeringer i tja, amerikanske sub-prime lån for eksempel.

Utfordringen er at noe av målsettingen for mediepolitikken, som inkluderer privilegier som mvafritak og økonomisk støtte, er både mediemangfold og ikke minst meningsmangfold. I stedet kan det synes som at mangfold er tolket som publisering av meningsenfold i så mange publikasjoner som mulig. Jeg har ikke gått gjennom pressestøtten for alle disse, men Demokraten er vel den som får mest med sine 3,5 millioner av skattebetalernes kroner for å spre det samme budskapet som alle andre.

Jeg er faktisk en av dem som mener at den direkte produksjonsstøtten på rundt 300 millioner ikke er det store problemet i et mediemarked med NRK. Statskanalen begunstiges hvert år med rundt 4 milliarder kroner i lisenspenger som betaler for 3500 ansatte i fire riksdekkende tv-kanaler og tre riksdekkende radiokanaler, i tillegg til flere digitale radiokanaler. Det er mer enn dobbelt så mange ansatte som TV2, TVNorge, TV3, P4 og Radio Norge til sammen. Disse har i tillegg i årevis betalt for å få konsesjon til å drive sine virksomheter, i motsetning til NRKs lisensfinansierte virksomhet. Allikevel blir NRK alltid tatt ut av ligningen når mediepolitikken skal diskuteres - enten det er eierskapsbegrensninger eller mediestøtte. Det var en liten digresjon, som kommer til å bli en ganske stor en ganske snart.

Det som er spesielt med A-pressens aviser (dette kan godt gjelde flere, men familie og venner har tipset spesielt om A-pressen i flere tilfeller, gi gjerne andre eksempler i kommentarfeltet) er ikke at det brukes innhold fra ANB. Men når du som utgiver eller redaktør i en lokalavis lar andre fylle lederartiklene dine med innhold, nei, da ser jeg virkelig ikke poenget lenger. Er det mangel på stolthet eller kompetanse? Har den ene skriveføre, meningsbærende journalisten i redaksjonen dratt på ferie? Lite som skjer lokalt og ingen mening om det som skjer nasjonalt?

Det er vel ingen som leer et øyelokk dersom jeg sier jeg er for grunnleggende endringer i mediepolitikken i Norge. Behovet for dette bekreftes omtrent daglig...
(Takk til snille @christopherea for hjelp til å søke opp - han fritas herved for alt ansvar for hvordan resultatet blir brukt - følg han gjerne).
--------
Og apropos - nedenfor ser du en redaksjonell artikkel om å bli lurt av annonser via sosiale medier, den andre er en...ehm.. annonse for å gå ned 7 kilo på en uke i den samme (tradisjonelle) avisen. Selvbetjent annonsering i begge tilfeller. Noen som melder seg frivillig som prøvekanin for å gå ned syv kilo på en uke - fortrinnsvis uten amputasjoner - gjennom annonsen på Dagbladet.no?

Jeg tipper prisen for kuren svir en del før de kiloene er nådd.

Forbrytelse og straff

I NRK Aktuelt blir det i dag stilt spørsmål om Anders Behring Breivik blir kjent strafferettslig utilregnelig, og da i teorien kan gå fri, er i strid med folks rettsoppfatning. Jeg mener premisset er galt. Folks rettsoppfatning har antakeligvis aldri tilsagt at voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn skal gå fri fordi de er sinnsyke i gjerningsøyeblikket. Dette har vært politisk villet gjennom årtier. Eller som professor Ole Gjems-Onstad skrev i en kronikk i DN: "Arbeiderpartiet har ofte valgt normalisering av psykotiske og rehabilitering av mordere fremfor beskyttelse av folk flest." Og som han påpeker - selv om morderen dømmes til behandling, betyr ikke det at han vil slippe ut med det første. Men utryggheten vil være der.

I årevis har voldtektsmenn, voldsforbrytere og drapsmenn kunne gå fri etter relativt kort tids behandling for grusomme handlinger fordi de er kjent strafferettslige utilregnelige, eller utilregnelig/psykotisk/sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Ett eksempel er trikkedrapsmannen, som drepte en og skadet fem på trikken i Oslo. Han ble kjent strafferettslig utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og gikk ute i Oslos gater ett år senere. En mann som skar strupen over på sin kone og sine ett og to år gamle døtre fordi stemmer i hodet befalte ham å drepe, fikk permisjon to dager i uken bare to år senere. En mann som gikk amok med kniv og skadet fem personer i Oslo sentrum i 2008 kunne ikke fengsles fordi han var psykotisk.

Den fremste representanten for det rettsvesenet vi har i Norge i dag, der vi ikke skal straffe de som kanskje gjør det de gjør fordi de kanskje er syke, er professor i kriminologi Nils Christie. Bjarne Hjeltnes, som mistet sin sønn etter at han ble slått ned i Oslo sentrum og gjerningsmannen fikk to år for drapet, spurte i en kronikk om når norsk rettsvesen skulle begynne å bry seg mer om offrene og deres pårørende enn om gjerningsmannen. Nils Christie, konfliktsrådets far, svarte med å mistenkeliggjøre de pårørende for å være styrt av hevngjerrighet. Da tok mor Hjeltnes pennen fatt og tok avstand fra mistenkeliggjøringen fra den mektige kriminologiprofessoren. Men hun også mener at bare det å være lei seg for å ha drept noen er ikke nok. Samtidig skrev faren til ei jente som ble drept av sin kjæreste til Christie: Vi bygger samfunnet vårt på rettsstatens prinsipper og i det ligger det at vi må stå til ansvar for våre handlinger. For en person som har drept et annet menneske betyr det at konsekvensen er at samfunnet idømmer personen en straff. 

En del av folk flests rettssfølelse er altså at den som har krenket enkeltindividets rett til liv, frihet eller eiendom skal straffes for sin krenkelse. Man kan godt forsøke å forstå deres handlinger, gjerne tilgi - men å bare være lei seg for å ha tatt liv og frihet er ikke nok.

Til dette svarer Christie:

"Hvor jernbanesporet endte inne i en av de største utryddelsesleirene under den annen verdenskrig sto en galge. Der hengte de kommandanten. Jeg har aldri kunnet forsone meg med synet. En knekket kommandantnakke, mot millioner av mennesker: Gasset, sultet og pint ihjel. Hva annet kunne man gjort, spurte mine polske kolleger, leiren lå i det nåværende Polen. Jeg hadde og har ikke annet svar enn at det burde vært laget et gigantisk møte hvor alle som hadde noe å si i denne sak, overlevende så vel som nærstående, kunne vitne om hva som var skjedd. Kommandanten måtte få svare, om han kunne og ville. Så måtte administrator av møtet si sin mening. Mitt håp er at han ville si omtrent som følger: Det du har gjort, hr. kommandant, det er så forferdelig at det ligger utenfor den menneskelige fatteevne. Det kan ikke gjenopprettes, men heller ikke gjengjeldes. Gå herfra i skam."

Med andre ord. Etter at obduksjonsrapportene var lagt frem og overlevende fra Utøya hadde forklart seg, skulle Anders Behring Breivik i teorien kunne ha gått fra Oslo Tinghus. I skam. For mannen som har vært den ledende figuren bak utviklingen av den norske kriminalomsorgen ønsker å se Behring Breivik tilbake i samfunnet.

Norge er ett av de svært få landene der en gjerningsmann kan bli kjent strafferettslig utilregnelig. Dette er en del av den ideologien som mener man skal ha en human rettsstat der man ikke straffer de syke. Det må være spesielt for offrene og pårørende for de psykotiske gjerningsmenn som har drept og lemlestet, enten det var på trikken eller i Oslo sentrum, å se hvordan rettssaken mot Anders Behring Breivik spilles ut disse siste dagene.

Det er i ekstreme situasjoner man særlig skal hegne om rettsprinsipper. Jeg har med dyp forakt lyttet til flere sesjoner av Dagsnytt 18 der ulike snakkende hoder har begynt en setning med at "siden denne saken er så spesiell". Det er nettopp når saker er så spesielle at vi må holde hodet kaldt og sørge for at også de "spesielle sakene" blir behandlet etter normen. Det er jo i de spesielle sakene at prinsippene blir spesielt viktige.

Dersom Anders Behring Breivik skulle bli kjent strafferettslig utilregnelig, og dermed ikke kan straffes, så er det ikke vanlige folks rettsoppfatning dette først og fremst er et problem for. Vanlige folk har følt seg ubeskyttet mot politikernes vilje lenge. Spørsmålet burde være om Anders Behring Breivik ikke kan kjennes strafferettslig utilregnelig fordi det strider mot Arbeiderpartiet. For dette er en ideologisk kamp. En kamp om å være offre for en ekstremistisk hatideologi snarere enn senere å bli offre for sin egen tilgivelsesideologi.

Jeg håper Anders Behring Breivik til kjent strafferettslig tilregnelig og blir buret inne så lenge vi kan. Under forutsetning av at debatten om tilregnelighet blir tatt opp og lovene endret til å nettopp reflektere vanlige folks rettsoppfatning - nemlig at man skal stå til ansvar for sine handlinger, syk eller ikke, og ikke utgjøre en fare for folk flest.

Nei til jentetaxi!

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne støtte initiativet til Sparebank1 Oslo/Akershus og P5 med en gratis, rosa jentetaxi i forebyggingsarbeidet mot voldtekt. Virkelig. Alle som engasjerer og bryr seg fortjener en stor takk. Også Sparebank1 og P5.

Problemet er at når det kommer initiativer som forskjellsbehandler på bakgrunn av kjønn kan man bidra til å gjøre vondt verre. Det har tidligere vært diskusjoner om hvorvidt jenter skulle kunne ringe og be om kvinnelige sjåfører, og dette gikk man vekk fra. En av grunnene er at dersom det finnes alternativer som eksplisitt er satt opp for å skape mer trygghet, er signalet om å ta en "vanlig" taxi (eller pirattaxi) at de kvinnene som velger dette kan skylde seg selv om det blir overfalt og voldtatt.

Egentlig burde i så fall alle taxier i Oslo være "rosa" - trygge sjåfører i en tryggere by. Men når Næringsetaten og Oslo kommune ikke en gang klarer å frata løyvet til en sjåfør som er dømt for vold mot egne passasjerer, så løper vi alle en stor risiko når vi forsøker å komme oss trygt hjem - uansett om du er mann eller kvinne.

Såkalte "Pink taxi" er tilgjengelige i flere land som kommersielle tilbydere. Jeg er mot. Vi må rydde opp i næringen, ikke forskjellsbehandle. Og heller ikke skape et tilbud som gjør at de som velger noe annet da kan bli beskyldt for risikoadferd. I 2012 i verdens mest likestilte land er det som kjent fortsatt kvinnens ansvar at hun blir voldtatt. Denne holdningen bør bekjempes, ikke bygges opp under!

Bloggplakat revisited

De som trenger en bloggplakat, skjønner det ikke. Vi andre lever godt uten. Dessuten ser det ut til at de som trenger en bloggplakat mest, ikke tåler kritiske spørsmål og ligger i fosterstilling og gråter når noen påpeker etiske problemstillinger. Da nytter en bloggplakat lite.

På papir har Aftenposten i dag publisert et utdrag fra gårsdagens twitterdebatt om et "felles etisk rammeverk" for bloggere som Stine Bjerkestrand tar til orde for i kronikken "Makt uten ansvar". Hun avviser at er det samme som Thomas Moens famøse forslag om "bloggplakat" for noen år siden, men insinuerer friskt at det var manglende modenhet som gjorde at forslaget om bloggplakat falt på stengrunn for to år siden.

Bjerkestrand insisterer på at hun ønsker å belyse viktige etiske problemstillinger, men har ingen forslag til hvem som skal regulere hvem, hvordan og med hvilken sanksjonsmulighet. Spørsmål om dette blir tolket som å "gå rett i strupen" og å "avvise" debatten. Når jeg påpeker at de etiske problemstillingene har vært diskutert i årevis, er det "latterliggjøring". Er det jeg som bruker hersketeknikker, Stine?

Les debatten på Twitter via Storify og døm selv.

Etiske problemstillinger har blitt debattert av bloggere, i avisredaksjoner, debatter hos Fritt Ord og på Litteraturhuset, i forbindelse med forslaget om bloggplakat, i mediestøtteutvalget og ikke minst medieansvarsutvalget, ja, debattert til en så stor utstrekning at jeg var overraska over at Aftenpoften gadd trykke innlegget. Faktisk var debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås en av bloggernes krasseste kritikere, særlig når det gjaldt anonymitet, allerede i 2006. Men etter at professor Bernt Hagtvedt i 2009 kalte bloggere og nettdebatten for "kloakk"(selvsagt uten å noen gang ha lest en blogg eller deltatt i en nettdebatt - et godt utgangspunkt for en faktabasert og konstruktiv debatt), innrømmet selv Åmås at nettdebatten, anonym eller ikke, var berikende. Vi har i tillegg debattert kommersiell blogging, problematisert rundt unge bloggere, kildekritikk og mangel på sådan, hets og sjikane. Innlegget til Stine Bjerkestrand kommer altså ikke med noe nytt, men hun skal være unnskyldt i og med at Aftenpoftens valg av å trykke innlegget jo kan forlede den beste til å tro akkurat det. Det meste har blitt debattert med langt mer interessante vinklinger, problemstillinger og eksempler. 

Da Thomas Moen kom med sitt forslag om bloggplakat i 2010 var det ikke manglende modenhet som gjorde at den falt på stengrunn. Det var heller ikke mangel på forståelse for det brede spekteret av blogger som finnes. Det er motsatt. Det er vel nettopp fordi det er et bredt spekter av blogger at det ikke finnes "én felles overbygging eller organisatorisk enhet alle bloggere føler tilhørighet til, som kan legitimere en felles etikk." Dessuten ble ikke Thomas Moen "beskyldt" for å ha kommersielle interesser bak initiativet. Han eide og drev bloggplattformen iPublish og opererte som bloggmanager for flere såkalte rosabloggere. Du kan ikke "beskylde" noen for å være noe de er. Det var heller ingen som beskyldte han for å ville begrense bloggeres ytringsfrihet eller ikke forstå hva blogging dreier seg om. Tvert i mot. Som kommersiell aktør innen bloggsfæren var hans motiver hevet over en hver tvil. Heidi Helene Sveen, bloggeren bak HvaHunSa, tok debatten flere steder - og hun har gyldige synspunkter fortsatt.

Grunnen til at debatten ikke kommer videre er ikke fordi vi andre er så jævla vanskelige, men fordi de som vil regulere ikke klarer å komme opp med et eneste konkret forslag om hvem som skal ha reguleringsmyndighet over hvem, hvordan et etisk rammeverk skal håndheves, hvilke sanksjonsmuligheter som skal finnes og hva som ikke allerede er dekket av norsk lov. For ikke å snakke om at denne bloggen ligger på en amerikansk server og dermed er underlagt amerikansk lovverk og bestemmelser, ikke norsk. Når vi stiller spørsmål om det, er det altså å gå rett i strupen, avvise debatten og latterliggjøring. Hvis du vil at vi skal ta debatten, så får du gi oss noe mer å debattere enn at "debatten er viktig". Det er faktisk den som vil regulere som har bevisbyrden og må argumentere for sitt forslag. Eller med Stines egne ord

Forresten - dersom jeg har kommet med noen påstander som trenger begrunnelse så påpek gjerne det.

Som skrevet tidligere - de som trenger en bloggplakat, skjønner det ikke, vi andre lever godt uten. Det hjelper dessuten lite når de som trenger en bloggplakat mest, ikke tåler kritiske spørsmål og ligger i fosterstilling og gråter når noen påpeker etiske problemstillinger og at de bryter norsk lov.

Tro meg, dersom jeg trodde det ville nyttet å regulere idioti, hadde jeg signert på dagen. Men at noen velger ukritisk å tro på noe som er publisert anonymt på Internett, eller forholder seg helt ukritisk til hva som står i dagens VG, kan vi ikke regulere oss vekk fra.