Herodes Falsk og Skavlan

Jeg har hatt gleden av å ha Tom Mathisen til bords på TV Norges 20 årsjubileum, hvor jeg brukte brorparten av kvelden til å plage han med å lese opp smser fra venner og kjente som jeg hadde sendt smser til om at jeg hadde Tom Mathisen til bords på TV Norges 20 årsjubileum. Les den setningen ti ganger høyt uten å få vondt i huet. Han humret i hvert fall for hver gang et nytt sitat fra egne show tikket inn med hilsener fra nevnte venner og kjente som var fans. Etter den kvelden var jeg også fan. Veldig trivelig type. Eller "godt gemytt på gutten", som de sier på bygda. Dette skrev jeg selvsagt bare for å skryte.

Litt senere skulle jeg ha gleden av å møte Herodes Falsk, som var gjest hos oss i Studio Fem. Ved en inkurie hadde jeg kort tid før lest boka hans "Det er på tide å reise hjem når..." og kunne konstantere at mannen skriver smart og selvsagt utrolig morsomt om det å reise, og med en ikke så liten oppstrammer til nordmenns harryoppførsel i utlandet, spesielt hans elskede Spania. Det siste kom som en overraskelse. Han var i Studio Fem i forbindelse med sin høyst lesbare krimdebut "Elsk din fiende" - som jo kan være noe å ta med på påskefjellet. For de av dere som driver med slikt.

Men man trenger ikke vente på bøkene hans. Den gode Herodes blogger, og for en blogg. Du kan jo begynne med å lese om da han kunne vært gjest hos Skavlan, som er kaffesprutende morsom (altså for oss som er så dumme å ta en slurk kaffe rett før punchline). Dernest kan du svinge innom grunn nummer to, eller tre eller fire, til å elske mannen - hans kronikk om forlag i fosterstilling, for så å laste ned hans nye ebok "Calima" på iTunes.

Det er ingen grunn til å ikke elske denne mannen!

Moralsk selvforsvar

I kveld raser Debatten videre om Audun Lysbakkens omgang med byråkrati og penger til egne partifeller. Men 154 00 kroner til en god sak. Er'e så nøye a?

De 154 000 er ingenting. Ifølge de som vet slikt har alle politikere i posisjoner, statsråder, ordførere og dess like, en pott moropenger de kan drysse over gode formål når de føler for det - og de føler for det oftere når det er noen de kan sole seg i glansen fra eller deres egne. Når statsministeren overrekker en gigasjekk til tv-aksjonen på vegne av regjeringen i beste sendetid, så er ikke det statsrådene selv som har bladd opp millionene (selv om Jonas Gahr Støre kunne ha råd til det), men skattebetalerne som betaler. Flere kritiske spørsmål burde stilles oftere og til flere.

Tidligere i februar deltok jeg selv i Debatten på NRK1. Temaet var makt, misbruk og overgrep i politiske miljøer i kjølvannet av at Venstres nestleder akkurat hadde trukket seg fra alle verv nettopp på grunn av dette. Det var særlig to som utmerket seg i debatten: Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn, og Ebba Boye fra Sosialistisk Ungdom. Sistnevnte var sterk og klar i beskjeden: Vi puler ikke nedover. Videre forklarte Boye at i SU har de et svært bevisst forhold til makt og seksuelle relasjoner, og at deres medlemmer skoleres i dette og ikke minst at de med tillitsverv minnes om at tillit ikke skal misbrukes ved å nettopp "pule nedover".

Etter Debatten hentet vi jakkene våre i venterommet, og Boye var tydeligvis misfornøyd med en ting. Hun sa noe sånt som at "de andre ungdomspartiene sier de har en høy bevissthet på dette", men mente at det ikke var riktig. Det var kun de på venstresida som hadde det feministiske perspektivet, og i særdeles de i Sosialistisk Ungdom.

Det feministiske perspektivet skal jeg ikke utfordre dem på. Det har Boye helt sikkert rett i. Men jeg hadde ikke tid til å påpeke det da vi raste ut døren, men ærlig talt. Trenger man et feministisk perspektiv for å la være å voldta noen? For å la være på pule nedover? For å ta sitt tillitsverv på alvor?

Som liberalist har jeg nemlig alltid hatt et individualistisk perspektiv. Og individualistisk perspektiv betyr å respektere enkeltindividet og hennes rettigheter. Jeg ønsker ikke dele folk opp i grupper og gi dem særrettigheter på bakgrunn av kjønn, hudfarge, religion, seksuell legning eller annet som er egnet til å splitte oss, på bakgrunn av foreldede maktstrukturer som jeg uansett ønsker å bekjempe - ikke sette i et nytt system.

Det irriterte meg da, og det irriterer meg fortsatt. Denne moralske overlegenheten som så ofte preger venstresida. Det minnet meg om en Mina Gerhardsen, som da hun var statssekretær ved Statsministerens kontor ble portrettintervjuet i DN Lørdag. Hun beskrev forskjellen på å jobbe i Røde Kors og å jobbe ved Statsministerens kontor slik:
– Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Jaha. De gode, du. Men siden det er de snille, gode og overhodet ikke skinnhellige, kan vi jo ikke dømme dem når de gjør noe galt. For de gjør det jo i beste mening. Og da er jo alt ok. Som Sigve Indregaard ironiserer over på bloggen sin - unge jenter trenger kurs til å rope nei slik at det høres ut av et hotellrom og det er jo bare folk Lysbakken kjenner som driver med slikt her i landet. All verdens Tae Kwon Doe-grupper, ungdomsklubber og alle andre frivillige organisasjoner som organiserer arbeid blant unge og som ofte også kurser i selvforsvar og rettigheter har sikkert ikke det riktige feministiske perspektivet.

Selvsagt blir Audun Lysbakken sittende, mens hans statssekretær vil gå. Selvrettferdigheten består. De jobber jo for de gode, må vite!