Representant med reservasjoner?

Fra jeg satte mine ben på Stortinget som innkalt representant og frem til nå, har jeg hatt journalister etter meg hver eneste dag angående spørsmålet om reservasjon for leger. Det er helt greit. Syv av ti innkommende samtaler de to første ukene var om dette, nå er det redusert til to-tre om dagen. Det fine er at jeg har en oppdatert telefonliste til de fleste i politiske redaksjoner på Østlandsområdet.

Det har aldri vært noen tvil om hva jeg mener om reservasjonsrett. Jeg er prinsipielt i mot. Men allerede 3. oktober la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg åpnet for reservasjonsmuligheten, gitt klare retningslinjer for hvordan og når det kan skje. Det er en grunnleggende forskjell på en rett til å reservere seg og en mulighet. De som skaper mest usikkerhet rundt spørsmålet, er motstanderne som insisterer på det motsatte.

Fra hva jeg kan se fra signalene til departementet, så kommer retningslinjene til å være tydelige på når og hvor det vil være mulig å reservere seg. Det er ikke en rett, det er en mulighet - der prinsippet om pasientenes rett til likt helsetilbud i hele landet holdes i hevd. Det betyr at ingen kommuner kan innvilge reservasjon dersom det ikke er tilgjengelige alternativer for pasienten - det vil si andre fastleger med ledig kapasitet på sine lister. Departementet har sagt at de som eventuelt måtte få innvilget reservasjon, må sende brev til alle eksisterende pasienter for å opplyse om dette - med informasjon om hvem eller hvordan velge noen andre, vil jeg anta. I tillegg vil legene måtte opplyse om at de er reservasjonsleger når de listes opp i fastlegeregisteret, der vi som pasienter kan velge hvem vi vil ha. Som jeg skrev 3. oktober, skulle jeg gjerne i tillegg sett en reduksjon i deres percapitatilskudd per pasient, men ser at den kan være vanskelig å få gjennom, og det kan jeg leve med. Uansett skal reservasjonsmuligheten ha en konsekvens for legen, ikke pasienten, og det synes jeg departementet så langt har svart godt på.

Så - til dagens oppslag i Dagsavisen. De la det frem som en artikkel med gårsdagens høring i Stortinget om reservasjonsmulighet som bakgrunn, med noen kommentarer til det, men jeg ser jo at det er morsommere å spille opp til uenighet internt i Høyre.

Her er sitatene som ble oversendt i sin helhet:

- Jeg er i mot at fastleger skal ha en rett til å reservere seg mot å henvise til abort, men er åpen for å gi mulighet for reservasjon dersom pasientens rettigheter kommer først. Men jeg vil se retningslinjene før jeg tar en endelig beslutning.

- Forutsetningen er at pasientens rett til helsetilbud skal  være lik uansett hvor du bor. I 20-30 kommuner i Norge er det kun én fastlege. Disse vil, slik jeg forstår departementets signaler, ikke ha mulighet til å reservere seg. Om vedkommende reserverer seg, og nekter å henvise til abort, så får en i verste fall sparke legen, og ansette en ny.

- I høringen argumenteres med at dette har fungert fint i 30 år, før rundskrivet i 2011 kom, og det vises til at en kan telle på en hånd de pasientene som har klaget på legen sin, når det gjelder denne problemstillingen. Hva mener du om det?

- Jeg mener det er helt meningsløst å forvente at kvinner i en sårbar situasjon i tillegg vil å ta belastningen det er å opprette klage mot sin egen lege. Det sier kanskje noe om forståelsen for pasientenes situasjon hos de som mener dette.

- Forslagsstillerne mener det er en ekstra belastning for pasienten å bytte fastlege og å orientere seg om hvilke fastleger som har reservert seg. Er dette et reelt argumentet slik du ser det, eller en overdrivelse?

- Jeg mener dette er litt overdrevet. Som pasient har jeg fortsatt ansvar for å orientere meg om mitt helsetilbud. Ingen bør bare akseptere legen de får tildelt, men sjekke om det er en lege du faktisk vil gå til. Det gjelder også om du er en middelaldrende mann. Men retningslinjene fra politisk ledelse i helse-og omsorgsdepartementet bør være helt tydelige på at reservasjonsmuligheten har en konsekvens for legen, ikke pasienten.

- For kommunen sin del kan det fort bli kostbart om de innvilger reservasjon for en lege, og senere må ansette en lege til for å oppfylle prinsippet om likt helsetilbud til alle. For det må de.

- Sykepleierforbundet er blant dem som tror at flere helsepersonellgrupper kan finne på å be om reservasjoner, med denne adgangen. Hva tror du om det?

- Jeg skjønner at enkelte har behov for å overdramatisere bilde. Jeg tror ikke det er en fare for det. Jeg for min egen del har i hvert fall strukket meg så langt jeg kan i denne saken, men vi lever i et demokrati så flere grupper kan ønske seg dette, men det betyr ikke at vi vil tillate det.

---
Men Dagsavisen glemte å spørre hva jeg kom til å stemme når saken(e) kommer til Stortinget. Jeg har til de noen-og-tredve andre journalistene jeg har snakket med sagt at jeg ikke sier noe før saken kommer til Stortinget - men det ser ut til at dette blir resultatet:

- Jeg vil stemme mot SVs forslag som kommer opp i Stortinget på nyåret. I og med at departementet jobber med et forslag som skal ut på høring, så ser jeg ingen grunn til å stoppe den prosessen.

- Med de signalene departementet har gitt så langt, så vil jeg gå inn for en mulighet til å reservere seg for legene under helt bestemte omstendigheter, når saken kommer til Stortinget til høsten. Pasienten først. Så enkelt. Så vanskelig.

Altså overhodet ingen grunn til og helt unødvendig å rasle med partipisk eller annet. Når det er sagt - uten debatten om reservasjon for fastleger tror jeg ikke retningslinjene ville blitt så akseptable som de har blitt. Så takk til Susanne Kaluza og alle dere andre som har engasjert dere - fortsett med det!

Er det da mulig å reservere seg mot flere henvendelser fra journalister, mon tro? For utover dette, har jeg faktisk ingen kommentar.

Flyskrekk for nybegynnere

Noen fikk sikkert med seg at jeg var i Transylvania i helgen etter at Twitter-kontoen ble hacket av det Dagbladet mente så ut som russiske kryssordentusiaster. Men hacking av twitterkontoer er ikke det jeg bekymrer meg mest for når jeg er ute på tur. Jeg har nemlig et litt over middels anstrengt forhold til å fly.

Fra Oslo til München forløp turen relativt greit. Har man BOSE-hodetelefoner som reduserer støy fra fly og medpassasjerer så hjelper det også. Men ingen hodetelefoner i verden hjelper mot de to ordene som på alle europeiske språk er lett gjenkjennelige; "tekniske problemer".

Det var det eneste jeg skjønte av samtalen ut døren av bussen på flyplassen i München, hvor vi passasjerene sto og ventet på å gå ombord i flyet som skulle ta oss til Cluj-Napoca. Da hadde jeg allerede oppdaget grunnen til at jeg fikk utdelt en bagasjelapp til minikofferten jeg hadde på slep. Dette flyet var langt mindre enn det jeg hadde sett for meg. Håndbaggasje ble stuet inn under flyet, da kabinen var for liten. I tillegg er det sent. Det snør. Og jeg hører bakkemannskapet snakke om "technische problemen".

Hadde følt meg lurt om jeg betalte for å sitte på Business her...

Når de da endelig åpner for boarding, som jeg i grunn er relativt lite lysten på, så virker det som om alle andre også dødsdømt sleper beina etter seg på vei inn i flyet. Selvsagt er dette kun sånn folk er, men det slår meg ikke der og da. Flyet er ikke verre enn at de har Business Class. Det så skikkelig classy ut. Og du dør like fort der som i resten av flyet. Sånn tenker jeg når jeg går ombord.

Omtrent slik høres det ut inne i hodet mitt når kabinpersonalet skal gå gjennom sikkerhetsrutinene ombord.

---------

Hei, kan vi få deres oppmerksomhet for å gå gjennom sikkerhetsrutinene ombord. Ja. Vi har faktisk sikkerhetsrutiner i dette flyet. Og ja. Dette er faktisk et fly.

Dere HAR sikkerhetsbelter i setene deres, men så trangt dere sitter burde disse være unødvendige. Strekker dere litt på ryggen skulle dere fint låses i posisjon mellom sete og tak... eller det vi liker å kalle et tak.

Vi har seks nødutganger, noe som nok overrasker de fleste av dere gitt størrelsen på flyet. Disse er dog overflødige. Ved problemer vil antakeligvis vinduene ristes løs og dere bli sugd ut en etter en.

Flytevester? Ehm... nei. Har ikke. Men ærlig talt, når leste dere sist om en flystyrt der folk ble fisket levende opp av vannet. Og når sjekket du egentlig under setet sist? De andre flyselskapene har dem ikke de heller.

Oksygenmaskene trenger dere ikke da dette ikke er en trykkkabin. Ikke forsøk å hjelpe andre i en krisesituasjon. Redd deg selv. Om du kan. *kaklende latter*

God tur.

---------
Ja. Omtrent slik. Og rett ovenfor meg sitter en dame helt uberørt og løser kryssord. FOR DET ER JO DET DU HAR LYST TIL Å GJØRE DE SISTE MINUTTENE AV DITT LIV-

Flyet tar av og etter en stund deler de ut vårt siste måltid. Her er et tips til flyselskapene - det er INGEN som ønsker at rugbrød med tunfisksalat skal være sitt siste måltid.

På dette tidspunktet har hjernen implodert og til tross for at jeg aldri drikker alkohol på fly så kjenner jeg at det er det eneste riktige å gjøre akkurat nå. Da kommer de rundt med kaffe. For koffein er jo det jeg trenger nå.

På Business Class, altså de fire setene foran lommetørkleet som sikkert aspirerer til å bli gardin når den blir står, så serverer de mat på brett. Og vin.

Gi. Meg. Rødvin. Nå.

Meg. Fått. Rødvin. Nå.

Det. Hjalp. Ikke.

Så da sitter jeg i spenn da. Med hvite knoker og vilt stirrende blikk i litt over en time på det som kan ha vært den mest behagelige flyturen jeg har hatt noen sinne. Og det er jo bare provoserende. Litt kan man jo få igjen for flyskrekken, men neida.

Uansett. Lander i Transylvania, tar taxi til hotellet og sjekker inn sånn rundt ett om natten. Helt greit rom, skal bare kaste et blikk ut av vinduet for å sjekke utsikten. Riktignok er Dracula fiksjon, men det er ikke det du tenker når du ser at din nærmeste nabo er den største gravlunden i byen. Priceless.

Den store barnehagebløffen

Med de rødgrønnes budsjettalternativ ville 5 800 barnefamilier verken fått barnehageplass eller barnepass. Det skyldes blant annet at løftet om full barnehagedekning aldri ble innfridd. Hadde vi hatt full barnehagedekning, der barn får plass der de trenger det, når de trenger det, hadde vi heller ikke hatt en debatt om to opptak i året.

Det var ikke meningen å få Audun Lysbakken til å nesten ramle av sin taburett da jeg stilte spørsmål om barnehageplasser og kontantstøtte til hans gode kollega Snorre Valen under finansdebatten i Stortinget i dag. Det har egentlig en ganske naturlig forklaring. Jeg er fortsatt skeptisk til kontantstøtte, men får ikke gjort noe med det. Men jeg vet også at i mangel på full barnehagedekning har mange barnefamilier i hvert fall kunne bruke kontantstøtte til å betale for barnepass. Med det rødgrønnes budsjett ville rundt 5 800 familier verken fått plass eller pass.

Den sosialistiske versjonen av "full barnehagedekning" er tilbud til barn født før 1. september hvert år. Barn som er født etter 1. september kan gå så lenge som opp mot to år uten noe tilbud. Vi vet at mange av disse har brukt kontantstøtte som en mulighet til å betale for barnepass fordi begge foreldrene er i arbeid, eller i hvert fall vært en liten kompensasjon for at en må være hjemme.

Så kommer de rødgrønnes innstilling til nytt statsbudsjett. Etter åtte år er det plutselig modent å fjerne både skatteklasse 2 og hele kontantstøtten i likestillingens navn. Jeg syntes for så vidt dette var gode grep for likestilling, jeg. Men det hjelper jo lite når de rødgrønne 1) ikke har fått til full barnehagedekning, og 2) ikke legger ved nok penger i budsjettet til å gjennomføre sitt lovede 2. opptak til barnehage - her er utsnitt statsbudsjettet fra de rødgrønne for 2014, side 29.

 

Det koster 1,5 milliarder å gjennomføre to opptak i året. De rødgrønne (som i teksten fra den avgåtte regjeringen da omtales som "Regjeringen") foreslår her å bevilge 241 millioner kroner, som de mener tilsvarer en tredel av plassene som må opprettes for å innføre to opptak.

 

Det betyr at to tredjedeler vil stå uten barnehageplass. Og siden de rødgrønne i sitt budsjett også fjernet kontantstøtten helt, ville altså 5 800 familier også stått uten kontantstøtte - og mulighet til barnepass.

 

Og i dag skal vi altså sitte gjennom tolv timers debatt der de rødgrønne beskylder vår regjering, etter fire uker, for brutte løfter?

 

Jada, så neida. Om det ikke akkurat er ragnarok vi blåblå leder til (synd, har alltid hatt en ønske om å se Midgardsormen live), så fører vi visstnok retropolitikk for mindre likestilling, økte forskjeller og mer oljeavhengighet.

 

Hadde jeg vært partiet som lovet å fjerne fattigdom med et penneslag i 2005, og gikk ut av regjeringskontorene med 15 000 flere fattige barn, så tror jeg at jeg hadde sittet litt stillere i taburettene mine. Ok. Med unntak av når jeg plutselig høres ut som en varm tilhenger av kontantstøtten, da.

Arven fra de rødgrønne

Den norske velferdsstaten står på vaklende grunn. Likevel forteller Jonas Gahr Støre at finansministeren i dag kommer til det best dekkede bordet noen sinne. Den norske økonomien ble konsekvent presentert som ”bunnsolid” fra representantene fra de rødgrønne partiene under den to dager lange trontaledebatten i Stortinget. Det til tross for at alle tegn i tiden viser det motsatte og at deres egen perspektivmelding viser at den sosialdemokratiskevelferdsstaten ikke er økonomisk bærekraftig på sikt.

Selv om norsk økonomi fortsatt har en høyere vekst enn de aller fleste land rundt oss, er veksten på vei ned i Norge, samtidig som den er på vei opp i mange andre land. Mens mange europeiske land har måttet gjennomføre nødvendige endringer for å sikre en mer robust økonomi og bærekraftig velferd, benyttet de rødgrønne finanskrisen til å bruke mer penger og erstatte midlertidige utgiftsøkninger med permanente.

I tillegg har det som skulle være en rød-grønn regjering sørget for en sterkere todeling av norsk økonomi, der vi er mer avhengig av oljen enn noen gang. Ifølge NHO investeres det rundt 200milliarder i petroleumsnæringen, mot rundt 20 milliarder i fastlandsindustrien. En analyse fra SSB gjort i 2010 viser at norsk industri står for drøyt 10 prosent av verdiskapingen i leveransene til oljevirksomheten. Tjenestenæringene, som konsulentvirksomhet i ingeniørfag og data, hoteller, restaurant, transport, bank, forsikring og eiendomsdrift, står for 27 prosent. Oljen sprer segoveralt. Rundt 210 000 jobber er direkte eller indirekte knyttet til etterspørselen fra oljeselskapene.

DnBs administrerende direktør, Rune Bjerke, sa nylig at den norske økonomien er på vei fra full gass til halv fart. Sjeføkonom Steinar Juel i Nordea sier at Norge aldri tidligere har hatt en så sterk forverring avkonkurranseevnen som i årene etter 2005. I Norge ligger lønningene nær 70 % over - ikke Kina - men gjennomsnittet i OECD. Og selv om norsk sysselsetting er høy, ligger vi nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidetper person i arbeidsfør alder. Det er et rekordhøyt gjeldsnivå ikommunene. Det er 15.000 flere fattige barn i Norge i dag enn da de rødgrønnetok over i 2005. Arbeidsledigheten er økende – og harvært det det sist året.

Det er dette som er arven etter de rødgrønne. Likevel sto tidligere næringsminister Trond Giske sto på Stortingets talerstol og kalte norsk næringsliv og norsk økonomi for bunnsolid.

De siste åtte årene har en hver økning i statens utgifter vært presentert som historiske satsninger. Der har nok de rødgrønne helt rett. Det økonomiske handlingsrommet som de rødgrønne har hatt til å ta Norge videre er historisk. Aldri før, og som perspektivmeldingen slår fast, neppe senere, vil Norge ha det økonomiske handlingsrommet som de foregående åtte år. Men som VG skrev om norsk bistandspolitikk på lederplass – å måle politisk vilje i bare penger er skadelig. Som med bistand, har rødgrønn politikk handlet mer om innsats enn resultater. Og som med bistand, har andre såkalte satsninger handlet om at viljen til å gjøre noe måles i hvor mye penger man er villig til å betale. Men det blir ikke mer velferd jo mer penger som tas fra skattebetalerne, sluses gjennom det offentlige og kommer ut som «satsning» i andre enden.

Vi har åtte år med tapte muligheter for å sikre en bærekraftig velferdsstat, konkurransedyktige norske arbeidsplasser og nettopp en fremtidig bunnsolid norsk økonomi. Er det noe finanskrisen i Europa har vist oss, er at uten reformer får vi en vaklende velferdsstat som forsøker å være alt for alle, men ender opp med å svikte de som trenger den mest.

Under Nordisk Råds sesjon i oktober var det mange av delegatene som snakket varmt for den nordiske velferdsmodellen. Få pekte på det faktum at Sverige, Danmark og Island har måttet gjøre til dels store endringer i velferdsstatens innretning og omfang for å sikre bærekraft. Ikke Norge. De rødgrønne i Danmark har blant annet

·      Senket selskapsskatt fra 25 % til 22 %

·      Veksten i offentlige utgifter skal halveres – fra 0,8 % til 0,4 % kommende år.

·      Offentlig sektor skal effektiviseres og gi innsparing på 12 milliarder.

·      Sosialhjelp til ungdom under 30 erstattes av hjelp til utdanning.

·      Studielån bare til studier på normaltid pluss 6 måneder

·      Studenter som bor hjemme, får lavere ytelser fra lånekassen

·      Også samboere skal ha gjensidig forsørgelsesplikt, ikke bare ektepar.

·      Reduksjon av avgifter, for til sammen 6 milliarder, redusere kostnader for næringslivet

·      Reduserte avgifter på «grensefølsomme» varer

·      Økt skattekreditt for bedrifter som satset på forskning og utvikling

·      Økt arbeidsinnvandring av høykompetent arbeidskraft

·      Planlagt økning i oljebeskatningen frafalles.

·      Planlagte kjøreavgift i transportsektoren frafalles.

·      Private gis inntektsfradrag for håndverkertjenester, vedlikehold og energisparing inntil 15000 per person i husstanden

·      Vekstfremmende offentlige investeringer, som gir avkastning, ikke økt offentlig forbruk.

Den nye regjeringen møter store forventninger til både retning og resultater. Vanligvis kårer mediene årets budsjettvinnere ut fra hvem som har fått flest skattebetalerkroner tildelt. Men jeg håper at budsjettvinnerne de neste åtte årene er generasjonen som kommer etter meg. Det vil si at vi ikke bare får justeringer, men en ny retning som bygger opp under et konkurransedyktig norsk næringsliv. Nettopp dette er forutsetningen for et bærekraftig velferdssamfunn, der de som kommer etter oss arver et sterkt sosialt sikkerhetsnett som tar vare på de som trenger det mest. Den nye regjeringen har dreid budsjettet i en bedre retning. Spørsmålet er om det er nok.

Slottsmiddag

Raske skift på toalettet på Litteraturhuset.

No way at Supermann klarer å skifte på 30 sekunder i en telefonkiosk. I så fall er det en superpower jeg gjerne skulle hatt!

Torsdag forrige uke var det duket for slottsmiddag. Da skulle man ifølge invitasjonen trekke i festdrakt - det fineste man har, det være seg galla eller bunad. For min del betyr stort sett det "den kjolen jeg kommer inn i". Da ingenting i skapet passet retningslinjene lang, ikke svart og "kommer inn i", fant jeg med litt flaks noe passende dagen før i lunsjpausen. Den var i hvert fall lang nok, så lang at den strengt tatt burde vært lagt opp ti centimeter. Det kommer jeg tilbake til.

Til Slottsmiddag sier det seg selv at man forsøker å se sitt beste ut, og kanskje setter av litt tid til å gjøre nettopp det. Dernest kan man jo forsøke å møte sine kollegaer til en fordrink, for så dra i samlet flokk der alle bare kan følge den høflige henstilling om å komme i tidsrommet mellom 19:20 og 19:40 i flokk. Jeg derimot, satt i debatt om kvinner i offentligheten frem til kl 19. Har man en avtale, så har man en avtale. Bildet over er hvordan det så ut på toalettet på Litteraturhuset kl 19:05. Da sto undertegnede, riktignok med ferdig oppsatt hår, og rev og slet i pushup og hold-in, samt forsøkte å få på kjole, bling og sminke samtidig. En liten takk til damen som hjalp til med på trekke opp glidelåsen og kneppe knappen bak på kjolen. Det er utrolig hvor lite sjenert man blir når man har 25 minutter på seg for å se nogenlunde anstendig ut.

Det er omtrent på dette tidspunktet det demrer for meg at kjolen er minst ti centimeter for lang, og må holdes godt oppe for at jeg ikke skal tryne i den. Derfor ser jeg slik ut på dette bildet.

Dypt konsentrert om å forsøke å skride verdig over gulvet på vei inn for å håndhilse på Kongen, Dronningen, Kronprins Haakon og prinsesse Astrid. Samtidig hadde jeg fått det for meg at vi ikke skulle komme med bare skuldre, så det som ikke kommer så tydelig frem her er det desperate forsøket på å få det satans skjerfet over skuldrene.

Det var godt at den gode Michael Tetzschner hadde forbarmet seg over meg. Vi ble spilt inn av studenter ved Norges Musikkhøyskole, med norske slåtter da vi kom opp trappen fra garderobene, videre inn til saksofon spilt av ei flott jente, inn via Fuglerommet - der visstnok de som har audiens hos Hans Majestet venter på å få komme inn, til Lille ballsal og store ballsal og så tror jeg at jeg mista grepet. Jo, hilste på de kongelige i forbifarten, men der var målet egentlig å ikke bli husket. Jeg tror jeg lykkes med det. Jeg var mest opptatt av å få skjerfet over skuldrene og å holde kjolen så høyt at det ikke skulle være noen overhengende fare for at jeg plutselig skulle ligge langflat foran vårt overhode. Får være måte på bukking, selv fra en representant fra Høyre.

Vakre kandelabre, storslåtte krystallkroner, ornamenterte møbler. Det er bare å henge seg på en omvisning, så får du se omtrent det samme som oss og mer til.

Vi kom til dekket bord, der nok en gjeng fra Musikkhøgskolen satt høyt på en avsats og spilte utvalgte klassiske svisker, ispedd en medley av ABBA og en av Michael Jacksons schlagere. Meny? Ja, det var det også. Vi fikk mat. Og til tross for at kokken på et eller annet tidspunkt kunne tenkt - næh, de kommer jo ikke for matens skyld uansett, så var det godt dekke - en forrett med norsk laks, en med kamskjell, lam fra Kongens gård - koselig - og kjempegod dessert. Men om man ikke kommer for maten, så anbefaler jeg selskapet. Jeg fikk sitte ved siden av en av Kongens adjuntanter.  Vel, fikk og fikk, jeg mistenker at de putter litt ekstra mannskap på nybegynner så vi holder oss til etikketten, men middagen ble usedvanlig hyggelig.  Jeg blir sjelden lei meg av å sitte ved siden sjarmerende menn i uniform.

Tiden flyr når man har det gøy. Hele viraken varer fra rundt åtte til elleve, hvor stortingsrepresentanter flyter som en stri strøm mot Lorry. Der sjekker allerede påseilede gjester innholdet i glasset for å avstemme om de kanskje har fått nok når ballkjolene kommer tett. Ved en inkurie var også svært mange journalister i lokalet. Sikkert helt tilfeldig. Men siden det ikke har blitt rapportert om noen skandaler eller inngåtte allianser fra kvelden, så får vi heller vente på boka til Per Sandberg. Det MÅ jo være mye popcorn-materiale der.

Men var det gøy?

Definitivt. Verdt en tur til neste år, synes jeg...

Awesome trontaledebatt

Debuterte på talerstolen - som dagens siste taler. Gøy, gøy, gøy!

I dag var dagen for trontaledebatten. Det betyr debatten som følger av Kongens tale ved åpningen av Stortinget, der han legger frem regjeringens ambisjoner og planer for neste periode. Litt spesielt denne gang, siden han presenterte avgående regjerings planer. Fredag la statsminister Erna Solberg frem sin tiltredelseserklæring. Debatten i dag handlet - vel, forsøksvis - om begge.

Her er det som skjer i kulissene. På forhånd er det flere inntegnede talere, og taletid fordelt til partiene. Jeg har ikke skjønt hele forretningsordenen enda (noen har fjernet den lille manualen som skulle ligget i pulten min...grrrr) - men de som var tegnet inn for fem minutters innlegg så ut til å kunne få inntil fire replikker, mens vi som holdt treminutters innlegg slapp det. I motsetning til hva man skulle tro, trenger ikke replikken forholde seg til hva representanten faktisk snakket om. Flere ganger lurte jeg faktisk på om de var forplikta til å snakke om noe helt annet.

Uansett. Trontaledebatten er jo da også første gang de nye stortingsrepresentantene får anledning til å gå på Stortingets talerstol. Dette håndteres jo på ulike måter, fra borderline nervesammenbrudd til de som ikke ser ut til å ha gjort annet. Jeg liker best de første, en kategori jeg kjenner meg igjen i.

Dagen startet egentlig ganske bra - mye humor i replikkutvekslingene fra de erfarne representantene, og ikke så få spydigheter. Som da Rigmor Aaserud tok replikk på Knut Arild Hareide, og gratulerte han som fortsatt parlamentarisk leder. Som hun sa: Det føles trygt at du er her.

Ellers hadde vi Telemarksrunden - da FrPs nye stortingsrepresentant (og gammel fridemokrat) Kristian Norheim fikk sine fem minutter om utenriks, og fikk replikk om bompenger fra Aps telemarksrepresentant Lene Vågslid og KrFs telemarksrepresentant Geir Bekkevold. Bekkevold og Aps nye telemarksrepresentant Christian Tynning Bjørnø (slektning av forloveren til Gubben, gitt) satt og fniste bak meg da Norheim kalte bompenger for en viktig hjertesak for FrP. De har vel andre tanker om hjertesaker. Etter runden sto Norheim og Vågslid og gratulerte hverandre med vel overstått replikkutveksling. Nye stortingsrepresentanter som debuterte på talerstolen i dag fikk mye støtte fra med- og motdebattanter. Tommel opp og støttemeldinger - særlig for de yngste representantene. Motgang og tøffe debatter kommer tidsnok, veldig greit å bli litt husvarm først.

Og apropos husvarm - det er vel ikke en kanal eller avis jeg ikke har kommunisert med i dag om reservasjonsmulighet for leger mot henvisning til blant annet abort. Inntil videre avventer jeg hvordan departementet ser for seg at dette skal implementeres. Det er ikke så mye partipisk som skal til, stortingsgruppa aksepterte avtalen med KrF på Sundvollen. Men der var ikke jeg. Noen av mine innspill til implementering har jeg blogget om før. Kan hende vi klarer å kombinere reservasjonsmulighet med å sørge for likt helsetilbud til alle. Så jeg har altså sagt min første - ingen kommentar i dag. En gang må jo være den første.

Ikke nok med det - både intervjuet av Nettavisen i forbindelse med aktiviteten som #nypåstortinget i sosiale medier, og også i den meningsbærende blekka "Saker & Ting", de stortingsansattes internavis. Håper på rykter og skandaler der.

Og til slutt - etter å ha misunt de andre for å ha debutert på Stortingets talerstol og derfor være ferdig med det, så tok jeg siste ordet i kveldens sesjon. Som Lillebror tekstet da jeg sendte sms til han om det "Awesome"!

Her er innlegget jeg holdt (sånn cirka).

Første innlegg

Omtrent slik gikk første innlegg fra Stortingets talerstol (måtte hoppe over noe for å holde meg innenfor tre minutter):

President (for alle innlegg stiles til Stortingets president, ikke forsamlingen. Like greit, store deler av forsamlingen er jo for det meste ute av salen... nok om det). Altså:

President

Jeg har med stigende undring hørt flere av talerne i dag muligens forveksle år 2013 med 2005. For det var i 2005 at Dagsavisens Arne Strand skrev at de rødgrønne kom til dekket bord. Arbeidsledigheten var på vei ned, renta på vei ned, økonomien på vei opp etter kræsjet i 2002.

I dag er situasjonen litt annerledes.  DnBs administrerende direktør, Rune Bjerke, sier økonomien er på vei fra full gass til halv fart. Ledigheten har steget siste året og er på vei oppover. Det er et rekordhøyt gjeldsnivå i kommunene. Todelingen av økonomien har økt - det investeres 200 milliarder årlig i petroleumsnæringen mot 20 milliarder på fastlandet. Og det er 15.000 flere fattige barn i Norge i dag enn da de rødgrønne tok over i 2005.

Dette skjer samtidig som at Perspektivmelding anno 2013 fastslår at den norske velferdsstaten ikke er bærekraftig på sikt grunnet blant annet bortfall av oljeinntekter og pensjonsforpliktelser og andre utgifter knyttet til den kommende eldrebølgen. Underdekningen av velferdsstaten vil øke enda mer om vi vedtar flere velferdsgoder til oss selv. I Norge ligger lønningene 60% over - ikke Kina - men gjennomsnittet i OECD. Vi har høy sysselsetting, men ligger nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidet per person i arbeidsfør alder.

(Dette ble tatt ut, men les likevel: Valutaanalytiker Magne Østnor sa nylig til DN at «Det store bildet er at Norge har gått fra å være annerledeslandet med positivt fortegn til annerledeslandet med negativt fortegn. Den endringen skjedde i februar.» Videre påpekte han at selv om norsk økonomi fortsatt har høyere vekst enn de aller fleste land rundt oss, er veksten på vei ned i Norge, mens den er på vei opp i mange andre land. )

Arbeiderpartiet mente i valgkampen at skattelette ikke var forenelig med offentlig velferd. Dette er selvsagt ikke riktig. Det visste de da, og det viste i statsbudsjettet 2014. I statsbudsjettet for 2014 har den avgående regjeringen foreslått å øke fribeløpet for arveavgiften og bunnfradraget for formuesskatten.

President - Ingen er uenige i at alle skal betale skatt for å finansiere offentlige tjenester som komme hele befolkningen til gode. Men det er ikke helt uvesentlig hvordan skattesystemet er utformet, og hvilke offentlige tjenester disse finansierer, dersom den norske velferdsstaten skal være bærekraftig.

Flere har i dag sagt at det er godt å bo i Norge. Men det er et øyblikksbilde, et Kodak-moment. Og som vi alle vet, søkte Kodak om konkursbeskyttelse i fjor. Manglende innovasjon, manglende prioriteringer, manglende nytenking og feil investeringer gjorde at denne bransjekjempen ikke overlevde. Det var en beslutning tredve år tidligere som førte Kodak ut i uføret, da de valgte vekk digitalkamera til fordel for papirfilm. Det samme er det med velferdsstaten Norge. Uten nødvendige justeringer vil den ikke være bærekraftig i en ikke altfor fjern fremtid.

Derfor er jeg utrolig glad for at vi har fått en ny regjering, som har ambisjoner for norske elever, ambisjoner for norske arbeidsplasser, for innovasjon, forskning og nyskaping. Skattelette og velferd er ikke motsetninger. Forrige gang Høyre satt i regjering, satt vi ned skattene for vanlige folk, samtidig som vi reduserte helsekøene. Høyre har gjort dette før, og vil nå gjøre det igjen.
------------
(Sorry - glemte nye idèer og bedre løsninger, men tror jeg fikk med muligheter for alle...)

Så da var det gjort. Sånn ser det ut på skjermen når du trykker for å få innlegg, og får det.

Stedet for de store ting

Foregående fredag var min første dag i Stortingets plenumsmøte. Med den fabelaktige Ine Eriksen Søreide som forsvarsminister, så rykket yours truly opp fra første vara til fast møtende stortingsrepresentant. Det føles, for å si det forsiktig, ganske spesielt å komme inn i salen og lete etter plassen sin.

Takknemlig for at første møtet betydde formaliteter knyttet til konstituering av ny regjering og da nytt Storting, i all den tid utnevnelsene av statsrådene førte til omrokkeringer blant representantene. Deretter fulgte tiltredelseserklæringen fra statsminister Erna Solberg.

Jeg hadde trodd at første dag skulle føles .... større. Men egentlig er det så mye å ta inn at jeg satt der litt nummen. Salen var ganske full, med de nye statsrådene, presseoppbud og publikum på galleriet. Fra presselosjen kunne du se det blinke i gullpennen til DNs Kjetil Alstadheim når han sporadisk tok notater. Det klikket og snurret i kameraer, spesielt da statsministeren gikk opp og ned til talerstolen. Hadde de håpet på snubling i teppet kanskje?

Men man sitter jo der da, og ser seg rundt. Noen kjente ansikter, noen helt ukjente. Får et gjenkjennende blunk fra Anette Trettebergstuen i det hun snur seg mot Knut Storberget. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg, som virker som han er tre meter der han sitter og følger talen han vel så gjerne selv ville holdt. De helt nye representantene sitter rake i ryggen, mens mer erfarne har inntatt det man i forsvaret kaller NATO-posisjon - sitte eller stå på en slik måte som er minst belastende (og i vått vær - færrest mulig fuktige klær som berører kroppen). Noen er konsentrerte, andre har et drømmeaktig blikk som jeg kjenner igjen fra spansken i tredje klasse på videregående. Det er vel en form for mental NATO-stilling.

Men å orientere seg i stortingssalen er jo ingenting i forhold til å orientere seg på Stortinget. For her er underjordiske ganger, mystiske forkortelser og henvisninger. Det føles som en blanding av gamle gotiske kirker, som jo var bygget for å få enkeltindividet til føle seg liten i forhold til Kirken (ikke Gud...), og en rundtur på respektive Hogwarts og Ministry of Magic. Man har følelse av at heisene går litt i kryss og tvers, selv om jeg er ganske sikker på at faktisk bare går opp og ned, og med en femte etasje som ligger høyere enn sjette, så er jeg jaggu ikke sikker på om ikke trappene beveger seg eller står stille. For å være helt ærlig, så tar jeg absolutt høyde for at inngangen til Ministry for Magic befinner seg under en av stortingsbygningene et sted. Hva foregår egentlig på Komitehuset når ingen av oss representantene er der?

Sånne som meg er jo evig fascinert av rørpost, og jeg er egentlig for utbygging til alle husstander så vi kan sende sjokolade til hverandre ved behov. Men som medlem av finanskomiteen, så *kremt* er det mulig det går for mye utover provenyet, selv om jeg er overbevist om at man kan argumentere for fordelingseffekten.

Inntil videre forsøker jeg det gamle sekretærtrikset - bare plukke opp en tilfeldig papirbunke (de er det nok av) og forsøke å se opptatt ut når jeg går frem og tilbake. Hvis ikke det fungerer, i hvert fall ikke se påfallende mer forvirret ut enn alle de andre. Om ikke alt dette var nok, så er det middag på Slottet på torsdag.

Jeg får bare være glad jeg ikke har lappen. Da slipper jeg i hvert fall å bekymre meg for å ta feil vei og kjøre ned slottstrappa....

Bilder og øyeblikk deles også her på Facebook.

Reservasjon mot rettigheter?

Likestillingsombudet langer ut mot den kommende blåblå regjeringens kvinneprofil fordi de ønsker å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise til abort. Det er faktisk mulig å både gi reservasjonsmulighet, samtidig som at vi forplikter alle kommuner å gå et likt helsetilbud til alle.

Jeg har tidligere skrevet at jeg er mot at leger skal få reservere seg mot å utføre forskriftsfestede arbeidsoppgaver som også er beskyttet av norsk lov, og at de som nekter å fylle alle sine forpliktelser burde få avskjed. Det til tross for at jeg forstår at det er en dyp overbevisning hos de legene dette gjelder. Kristin Clemet argumenter, som vanlig, godt for å opprettholde reservasjonsmuligheten her.

De aller fleste av de over 20 000 yrkesaktive legene i Norge har dessuten ikke henvisning til abort som del av sin arbeidshverdag. Jeg mener derfor at det er fullt mulig å være lege i Norge med sin samvittighet i full behold. Det er ingen menneskerett å være en offentlig fullfinansiert fastlege. Kvinners rett til selvbestemt abort er derimot ikke bare vedtatt i norsk lov, men også reist som rettighet av Norge i FN.

Men det er andre ting vi kan gjøre for å både opprettholde en reservasjonsmulighet, og samtidig beskytte pasientenes rett til faktisk å få det tilbudet de lovmessig har krav på.

De som søker seg til fastlegestillinger bør pålegges å opplyse om de er villige til å utføre alle de forskriftspålagte arbeidsoppgavene en fastlege skal løse. Dermed blir det opp til arbeidsgiver å vurdere de ulike kandidatenes egnethet. Alle kommuner burde være forpliktet til å gi befolkningen et fullverdig tilbud. Ved ansettelser bør de derfor være forpliktet til å velge de kandidatene som er villig til å gi dette. I kommuner der det er enkelt å bytte fastlege, er dette mindre viktig. Fastlegeregisteret bør opplyse om hvilke leger som reserverer seg mot å henvise pasienter videre.

Dernest kunne vi vurdert å redusere percapitatilskudd per pasient hos de legene som reserverer seg mot forskriftsfestede arbeidsoppgaver. Jeg vil selvsagt anta at for de legene det gjelder, så er deres etiske verdier langt sterke enn økonomiske verdier, og at dette burde være uproblematisk i all den tid de reserverer seg mot å oppfylle alle sine forpliktelser ovenfor sine pasienter. Det burde være urimelig at de da skulle få full kompensasjon.

Den varslede kommunereformen kan jo også bidra til å løse fastlegeproblematikken gjennom at færre og større kommuner vil være bedre rustet til å gi et godt helsetilbud til alle sine innbyggere, der det er mulig å velge vekk de legene som reserverer seg mot dette gjennom at det faktisk er flere fastleger å velge mellom.

Jeg er helt enig med Erna Solberg når hun sier at dette ikke bare er et spørsmål om kvinner og likestilling. Det er i alle høyeste grad et etisk-moralsk spørsmål, og ikke minst et spørsmål om at alle skal ha rett til likt helsetilbud uansett hvor de måtte bo i landet.

Oppdatert: Astrid Nøklebye Heiberg går mot reservasjonsretten i dag.

Fordummende forenkling og politisk dressur

Hvem bestemmer i kulissene i norsk politikk? Hvor mye makt har kommunikasjonsrådgivere og pr-rådgivere?

Etter en dag med debatt om hva jeg egentlig mener om sexkjøpsloven og hallikparagrafen så er jeg bedre forberedt enn jeg trodde til temaet for kveldens NRK Ytring TV-sending. Sigrid Sollund har invitert gjester, blant annet undertegnede, til å diskutere konsekvensene av kommunikasjonsbransjens inntog i politikken, og hvorvidt rådgiverne legger føringer på de folkevalgte. I mitt tilfelle skulle de vel ønske det, ja.

Utgangspunktet for min dag var egentlig en debatt hos Likestillings- og diskrimineringsombudet forrige uke om sexkjøpsloven og konsekvenser av den. Høyre, FrP og Venstre ønsker å fjerne sexkjøpsloven. Det er prinsipielt betenkelig å forby noe som i utgangspunktet er lov - sex mellom voksne, samtykkende mennesker. Samtidig mener vi at menneskehandel, frihetsberøvelse og tvang er dekket andre steder i loven, og at politiets ressurser primært må spisses inn for å bekjempe nettopp dette. Selv mener jeg at bakmennene for menneskehandel ikke skal slippe unna med mindre straff gjennom å bli dømt for noe annet enn det de er skyld i - nemlig frihetsberøvelse, tvang og nettopp menneskehandel. Samtidig viser det seg at sexkjøpsloven, sammen med blant annet hallikparagrafen, har forverret situasjonen for kvinner som selger seksuelle tjenester og gjort utsatte kvinner enda mer utsatt. Derfor har jeg (ikke partiet Høyre) sagt at vi må se på helheten i lovverket før sexkjøpsloven fjernes, slik at vi faktisk straffer de som straffes bør - men samtidig forsøker å unngå uønskede virkninger. Et helt greit innslag fra NRK Radio om akkurat det, blir av NRK på nett, tekst-tv og i redaksjonen oversatt til "Høyrepolitiker vil tillate hallikvirksomhet" i radio og deretter:

Really?

Da kan jo saktens pressen skylde seg selv for at de får politikere som "mumler seg til makt" gjennom å polere uttalelsene sine til det uforståelige og minst håndgripelige.

En ting er at man da får et behov for kommunikasjonsrådgivere som stopper kontroversielle saker, hjelper politikere å polere uttalelsene sine før de skal i studio og trener oss til å håndtere mediene på best eller verst mulig måte, alt etter som du ser det.

En annen ting er at når vi opplever det på den måten, så blir vi også mer forsiktige med hva vi sier. Dermed risikerer vi på den ene siden å få politikere som fremstår som sjelløse maskiner som mimer partiprogrammet, og på den annen side at vi blir politiske rasshøl som begjærlig griper tak i medstanderes og motstanderes uttalelser og tolker i verst tenkelige meninger for å score politiske poenger. De som sutrer over en kjedelig valgkamp kan jo tenke litt over akkurat det. Er det virkelig PR-bransjen som er problemet?

Resten av dagen har gått til møte med hyggelige folk i sikkerhetsbransjen i Norge. Eller en pressgruppe eller særinteressegruppe om du vil. Poenget er å lære mer om en bransje som faktisk jobber med sikkerhet og trygge byrom, på sin måte. Det er vel dette mange ser på som et problem. Gitt at man har politikere uten evne til å tenke sjæl og mene noe. Nå var ikke dette organisert av et PR byrå, men kunne like gjerne vært det. Og så? Jeg står omtrent der jeg sto på sikkerhetsspørsmål før jeg møtte dem, jeg vet bare litt mer om akkurat den delen av bransjen, hva de kan gjøre og noen av de ønskene de har.

I Brennpunkt-programmet "Halv makt i denne sal" viser NRK hvordan et PR-team jobbet med å få InterCity-utbyggingen inn i Nasjonal Transportplan. Ja, så var det en strategi om samarbeid mellom ordførere for å få det til. Javel, så skrev byrået en kronikk på vegne av ordførerene. (disclaimer; jeg kjenner folk i Gambit. Og Geelmuyden.Kiese. Og... i de fleste andre store byråene også). Men som Brennpunkt så vidt nevner (direkte til innslag) - pressen, inkludert NRK, sto klar med mikrofoner og skriveblokker på grunn av en smart strategi. Ett år etter kommer Brennpunkt og skal kritisere PR-bransjen og kommunikasjonsrådgivere?

Igjen. Really?

For at pressgrupper skal kunne presse forutsetter det at de har folk foran seg som lar seg bøye og tøye i alle mulige retninger. Det hjelper med en ukritisk presse, som fremmer sakene for dem, og politikere som da har blitt trent til å stå oppreist uten hjelp av ryggrad. Gratulerer.

Denne symbiosen skal altså diskuteres i dag fra kl 19:10 her. Gjester i sendingen er: Beate Nossum, Henrik Langeland, Heidi Nordby Lunde, Ove Vanebo, Silje Lundberg og Mimir Kristjansson.

Les mer her.

Med staten som hallik

Dette innlegget var skrevet som kronikk sammen med Oslo Venstres stortingskandidat Guri Melby, men har ikke fått plass hos noen av redaksjonene - så da sampubliserer vi på hver vår blogg. Den var skrevet i etterkant av en debatt i regi av Likestillings- og Diskrimineringsombudet, hvor sexkjøpsloven var tema.

Les Guri Melbys blogg her. (Her er direkte link til innlegget)

Høyres standpunkt er at kun sexkjøpsloven skal fjernes. Jeg står ene og alene i partiet om standpunktet om at vi må se på lovverket som helhet for å sikre at vi straffer det som straffes skal strengt (menneskehandel, frihetsberøvelse og tvang), samtidig forsikre oss mot uønskede virkninger som at kvinnene føler seg mer utsatt enn tidligere. Derfor bør vi også se på hallikparagrafen og annet som berører kjøp og salg av seksuelle tjenester, slik at vi er sikre på at disse er utformet slik at vi faktisk tar bakmenn for for frihetsberøvelse og tvang, uten at vi gjør allerede utsatte kvinner mer utsatt.
 ------

Med staten som hallik

Staten, ved skatt Øst, fikk i en dom i Oslo tingrett i juni i år gjennomslag for at kvinner som selger seksuelle tjenester skal betale skatt til fellesskapet Norge. Dette begrunnes med at skattereglenes formål ikke er å forhindre uønsket virksomhet, men å gi det offentlige inntekter til finansiering av felleskapets goder. Sexkjøpsloven, som ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009, er utformet slik at salg av sex er lov, det er kjøpet som er forbudt. Dermed må prostituerte ikke bare betale skatt, men får også momsplikt. Samtidig vil staten straffe kundene deres, og de som selger sex får ingen sosiale rettigheter knyttet til sin virksomhet. Resultatet er at staten har blitt de prostituertes verste fiende, halliken som tar store deler av inntekten, men ikke gir noe beskyttelse tilbake.

Intensjonene bak innføringen av forbudet mot sexkjøp i Norge var gode. Hensikten var å ramme bakmennene for organisert kriminalitet og menneskehandel. Derfor ble loven utformet for å straffe kjøpet, men ikke salget, slik at kvinner som har vært utsatt for menneskehandel eller er tvunget inn i prostitusjon, ikke skal settes i en enda vanskeligere situasjon. Men gode intensjoner er ikke nok. Overkommelige bøter til den som kjøper, straffer ikke det leddet som burde straffes – nemlig de som står bak menneskehandel og overgrep.

Kvinner som selger seksuelle tjenester forteller at endringene i lovverket har gjort deres situasjon verre. Hallikparagrafen og politiets forfølging av menneskehandelsparagrafen fører til at kvinnene blir kastet ut av leiligheter og hotellrom. I tillegg gjør loven det vanskelig å organisere seg eller jobbe sammen, fordi dersom to venninner jobber sammen risikerer den ene å bli dømt for hallik- eller bordellvirksomhet om hun eier leiligheten eller er den som tar imot betaling. Det som kunne gjort hverdagen enklere og tryggere, har blitt betydelig vanskeligere.

På et seminar i regi av Likestillings- og diskrimineringssombudet (LDO) i forrige uke fortalte kriminalinspektør Simon Häggström fra politiet i Stockholm om deres erfaring fra innføringen av sexkjøpsloven. Han mente at den har fungert forebyggende mot kriminalitet og var et effektivt våpen i arbeidet mot menneskehandel. Selv om vi mener at en lov ikke legitimeres av resultatene den gir, var det interessant å høre hvordan svensk politi jobber. Med to timers spaning, to politifolk og en person fra sosialtjenesten som kunne hjelpe kvinnen, kunne de ofte ta både sexkjøperen, halliken og tilby kvinnen plass på krisesenter.

Vi spør oss om hvor krevende det ville vært for norsk politi å avdekke menneskehandel og tvangsprostitusjon sommeren 2008, før loven ble innført, og utenlandske kvinner solgte sex åpenlyst på Karl Johan. Vi tror to timers spaning, to politifolk og en person fra sosialtjenesten som kunne tilby kvinnen umiddelbar hjelp, raskt ville gitt resultater. Vi har allerede et lovverk mot menneskehandel, frihetsberøvelse og overgrep. Men som kriminalinspektør Simon Häggström påpekte; en lov virker ikke om det ikke settes inn ressurser på å håndheve den.

I stedet ble det vedtatt en sexkjøpslov som verken har vært fulgt opp med ressurser, har gitt særlige resultater, og i tillegg har forverret situasjonen for svært mange kvinner. I den påfølgende debatten hos LDO ble det klart at den norske lovgivningen ikke var myntet på de som flere yndet å kalle luksusprostituerte. Den var bare ett av flere midler i kampen mot menneskehandel, frihetsberøvelse og tvangsprostitusjon.

Fra et liberalt standpunkt er det galt å forby noe som i utgangspunktet er tillat for å nå andre mål. Det å forby en i utgangspunktet lovlig handling, altså sex mellom voksne, samtykkende mennesker, for å unngå overgrep og menneskehandel finner vi problematisk. Vi tror oppriktig på ønsket om å hjelpe kvinner utsatt for menneskehandel ut av en vanskelig situasjon. Men fire år etter at loven ble vedtatt er bare 14 personer dømt for menneskehandel. Samtidig som resultatene uteblir, har altså den nye lovgivningen bidratt til å gjøre livet vanskelig for de kvinnene som av ulike grunner har valgt sexarbeid som inntektsgivende arbeid.

Marit Nybakk i Arbeiderpartiet mener at skattedommen fra Oslo Tingrett må reverseres, da denne ikke er i tråd med stortingsflertallets intensjoner. Det er å gå i feil retning. Det er sexkjøpsloven som må reverseres, samtidig som sosiale rettigheter må gis på linje med resten av oss som betaler skatt til fellesskapet.

Norsk politi burde lære av Stockholmspolitiet og spisse innsatsen mot det sexkjøpsloven ble vedtatt for å unngå – nemlig menneskehandel, frihetsberøvelse og tvangsprostitusjon. Dette er som regel en del av større organisert virksomhet som burde være en av norsk politis hovedprioritet å bekjempe. Til det trenger vi ikke flere lover og vedtak, men bedre ressurser og prioriteringer.

Formuesskatt til det kjedsommelige

Formuesskatten er venstresidas retoriske yndling. Men selv om setninger om at de ikke vil gi skattelette til de som har mest fra før fungerer retorisk, betyr ikke at argumentasjonen deres blir riktigere av den grunn. Vi kunne snudd det og sagt at Arbeiderpartiet heller vil prioritere høye skatter fremfor norsk eierskap og arbeidsplasser. Facebook, Spotify og nå også Tesla er selskaper som aldri kunne vært etablert i Norge. Når gründerne må betale formuesskatt av verdien av selskapet, gjerne før selskapet har begynt å tjene penger, så sier det seg selv at fremtidsrettede teknologibedrifter ikke gründes i Norge. Burde vi påstå at Arbeiderpartiet er mot Facebook?

Arbeiderpartiet bruker nå tid på å fortelle velgerne at Høyre ikke lytter til forskning. Så henviser de til en masteroppgave fra to studenter ved Norges Handelshøyskole som de mener viser at norske bedrifter ikke har problemer med å betale formuesskatt. For det første er det ikke bedrifter som betaler formuesskatt, det er personer. Ofte kalt gründere. Eller rikinger, om du tilhører venstresida. For det andre viser oppgaven at noen eiere av bedrifter som går godt og med overskudd ikke har problemer med å betale formuesskatt. At noen ikke har problemer med å betale skatt, betyr jo ikke at den er riktig. Og eiere av bedrifter som har store verdier på lager, ikke går med overskudd eller ikke har begynt å tjene penger, sliter fortsatt med å betale. Dessuten er dette en særskatt for norske eiere. Eierne av Mack Bryggeri i Tromsø må betale formuesskatt fordi de er norske, mens Ringnes slipper fordi de er eid av danske Carlsberg. Om det er slik at eierne av Mack ikke har problemer med å betale, betyr jo ikke at det at skatten verken er rettferdig eller spesielt smart.

For en ting er jo eksisterende arbeidsplasser. Hva med forutsetningene for et fremtidsrettet, bærekraftig næringsliv som satser for eksempel på miljøvennlig teknologi?

Selskapet bak den mye hypede elbilen Tesla, er nå verdsatt til over 100 milliarder norske kroner. De har så langt har investert i ny teknologi og produksjon, men det er en stund til de faktisk begynner å tjene penger. Hadde Tesla vært produsert i Norge, ville eieren allerede måttet betale 1,1 milliarder kroner i formuesskatt. For alle norske gründere har jo en milliard eller to stående på bok...

Det er jo ikke slik at disse bedriftene ikke betaler skatt. De betaler blant annet 28% skatt av overskuddet i dag. I tillegg betaler bedriften arbeidsgiveravgift for alle ansatte, og alle ansatte betaler skatt. Når det å "ta rikingene" er viktigere enn å sikre norske arbeidsplasser og eierskap, så er det jo lett å se bort fra det.

Men det er jo interessant at Arbeiderpartiet heller lytter til to studenter enn tidligere LO-leder Roar Flåthen. Det er bare to år siden han advarte mot at formuesskatten kan true norsk industriutvikling og norske arbeidsplasser. Også næringsminister Trond Giske har tidligere har sagt at han er positiv til å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital, finansminister Sigbjørn Johnsen vil ikke svare på hva han mener om formuesskatten og oljeminister Ola Borten Moe i Senterpartiet sier han vil redusere formuesskatten med 5 milliarder. Tilfeldigvis samme sum som DN mente at regjeringen ga til Aker-eier Kjell Inge Røkke på vegne av norske skattebetalere. Var det noen som sa noe om å gi til de som har mest fra før?

Men det var en digresjon.

Vi kommer til å diskutere formuesskatten de neste to ukene og det er helt ok. Vi som er i Høyre vet at det er mulig å både øke velferd og å gi skattelette, vi har nemlig gjort det før. Vi kommer også til å høre mer om Arbeiderpartiets historiske satsninger. Men det hjelper ikke å bruke mer penger på alt, når resultatene uteblir.

Hjerteskjærende fra SV

Audun Lysbakken sier at tallene på mennesker som utsettes for vold i nære relasjoner er hjerteskjærende. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men hadde jeg vært den som sto bak den såkalte 45-punkts tiltaksplanen mot vold i nære relasjoner så hadde jeg holdt kjeft om det.

Jeg er også helt enig med Arbeiderpartiets Anna Ljunggren, som tidligere skrev et frustrert innlegg om hvor lite oppmerksomhet vold i nære relasjoner får i mediene. Problemet er at når regjeringen legger frem stortingsmeldinger og tiltaksplaner er det lite nytt. Jeg oppsummerte den 45-punkts tiltaksplanen mot vold i nære relasjoner slik: Det skal utarbeides, oppdateres, revideres, utvikles, synliggjøres, vurderes, styrkes og videreføres. Av og til skal det også gjennomføres ting. Som for eksempel å dele ut en pris for gode modeller for samarbeid og samordning. Ikke minst skal det etableres en nettportal om vold i nære relasjoner (tiltak 18 a) og i den forbindelse vurdere en alarmtelefon for voldsutsatte, men bare etter at Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress har kartlagt behovet (tiltak 18 b).

Det er sikkert velmenende. Men det er ikke nok.

Videre har Lysbakken arrogansens lysende kraft når han får uttale at Høyres familiepolitikk er en fattigdomsfelle. Det er friskt fra SV. For åtte år siden uttalte SVs daværende leder, Kristin Halvorsen, at det bare var mangel på politisk vilje som gjorde at vi hadde fattigdom i Norge. Med SV i regjering skulle fattigdommen fjernes med et pennestrøk. Etter åtte år med SV i regjering er det 15 000 flere barn i fattigdom i Norge. Hadde jeg vært SV hadde jeg vært anstendig nok til å holde kjeft om hva jeg mener er konsekvensene av andres politikk, og konsentrert meg om min egen.

Jeg er så dritt lei av venstresidas mistenkeliggjøring av motivasjoner hos andre enn dem selv. Jeg har faktisk tro på at SV mener godt, at de har hatt et ekte ønske om å fjerne fattigdom og at Inga Marte Thorkildsens engasjement for barn og familie er reelt og brennende. Jeg har stor forståelse for at fattigdomsproblematikken er utfordrende og at vold i nære relasjoner er kompleks og vanskelig. Men i motsetning til SV beskylder jeg ikke andre for å ha mangel på politisk vilje når tallene er hjerteskjærende. Jeg går ikke rundt og forteller at jeg skal fjerne fattigdom og redusere vold i nære relasjoner med et pennestrøk.

Jeg håper SV gjør et bedre valg enn det ser ut til i dag. Jeg håper å se Heikki Holmås og Bård Vegar Solhjell, SVs to mest sympatiske politikere, på Stortinget til høsten. Men fortsetter Lysbakken slik, så er ikke jeg et bedre menneske enn at hele partiet kan pakke sammen og forsvinne for min del. Ærlig talt!

Fra nei til ja

Når et regjeringsparti ønsker å melde seg ut av Schengen-samarbeidet for å bekjempe kriminalitet, så er det en fallitterklæring for regjeringens egen innsats for å styrke politiet og gi dem effektive virkemidler for kriminalitetsbekjempelse. 

Vel forlikte før debatten.

I går hadde jeg gleden av å delta i en debatt om Schengen-samarbeidet med Senterpartiets Per Olaf Lundteigen. På 25 minutter klarte Lundteigen å gjøre det Nikolai Astrup ikke har klart på 8 år i Høyre – snu meg fra å være moderat EU-motstander til å bli skeptisk EU-tilhenger.

Innledningen spredte seg fra et Europa i flammer, med arbeidsledighet, fremvekst av faschisme og stater i oppløsning, til at Quisling var for et samlet Europa (en relativ frisk referanse fra Senterpartiet), og at Nei til EUs viktigste symbol var det norske flagg. De er mot den usunne nasjonalismen som bunnet i rasisme, men for den sunne nasjonalismen som tok vare på nasjonalstaten. Derfor skal vi gå ut av Schengen, og opprette grensekontroll langs vår 1630 kilometer lange grense mot Sverige, den lengste mellom to land i Europa–Schengen-sonens yttergrense.

Da Senterpartiet på sitt landsmøte vedtok utmelding av Schengen-samarbeidet, intervjuet Aftenposten Sandra Lindstrøm fra Senterpartiets søsterparti i Sverige. I følge Aftenposten fulgte hun debatten på landsmøtet med undring. - Jeg ble sjokkert, sier hun. At man vil melde seg ut av Schengen fordi man er redd for kriminalitet fra utenlandske bander, virker fremmedfiendtlig. I den svenske debatten er det bare innvandringskritiske Sverigedemokraterna som bruker lignende retorikk, sa Lindström.

Bildet som ble malt på møtet om verden rundt oss, var en verden på randen av krig på grunn av fattigdom og fordeling av ressurser. Da nytter det lite å melde oss ut av Schengen. Dersom det norske flagget skal vaie i frihet mellom lysegrønne, nyutsprungne bjørketrær ved havet, så burde vi – med den retorikken – ruste oss mot invasjon. Det er vår rikdom og våre ressurser Europas fattige vil ha en del av. Hvis de vil det nok, hjelper det lite med en bomstasjon ved Svinesunds-brua.

Senterpartiets Jenny Klinge, som var en pådriver for vedtaket, har flere ganger understreket at det for å forebygge kriminalitet – da særlig grenseoverskridende, organisert kriminalitet. Problemet er at en utmeldelse av Schengen også er en utmeldelse av det europeiske, grenseoverskridende politisamarbeidet. Likevel tror altså en regjeringspartner i den mest EU-kritiske regjeringen noen sinne har hatt, at vi kan føre tollkrig mot EU, og si opp avtaler og gjensidige forpliktelser, og samtidig forvente at EU med stor velvilje vil gi oss gunstige særavtaler for å beskytte våre interesser. 

Regjeringens europautredning beskriver Schengen-avtalen som den største og viktigste justispolitiske avtalen mellom EU og Norge. Den knytter Norge til EUs regler om reisefrihet i Schengen-området, som innebærer at det ikke skal foretas personkontroll ved grensene. Til gjengjeld regulerer Schengen-avtalen den ytre grensekontrollen mot tredjeland, samt regler om visum, politisamarbeid, informasjonsutveksling, retur av innvandrere, m.m. En av Schengensamarbeidets viktigste verktøy er SIS, Schengen Information System, der politi og myndigheter deler informasjon om bander og grupper man bør holde øye med, personer som er mistenkt og etterlyst, narkotikasmuglere og illegale innvandrere.

Denne typen lagring og utveksling av informasjon blir sett på som prisen man betaler for reisefrihet. Vi kan for argumentasjonens skyld snu det på hodet. Reisefrihet er prisen vi betaler for å få tilgang til et politisamarbeid som gir resultater og holder oss orientert over kriminalitetsutviklingen i andre land slik at vi kan forberede oss her. Senterpartiet mener altså alvorlig at der er sannsynlig at EU villig vekk vil samarbeide uten at Norge oppfyller forutsetningene for deltakelsen.

Når utfordret med hvordan køene vil se ut ved grenseovergangene dersom Norge bestemmer seg for å være siste skanse, så sier Senterpartiets Jenny Klinge at det ikke blir noe problem. Det er jo bare å bruke ny teknologi.

- Vi må finne tekniske løsninger som gjør det mulig med en smidig og effektiv grensekontroll slik at vi luker ut kriminelle, men ikke skaper hinder for andre som reiser, sier Jenny Klinge.

Hvis det bare er å finne smidige og effektiv ny teknologi, så foreslår jeg at regjeringen bare begynner å gjøre det i politiet. For det er norsk kriminalitetsbekjempelse, organisering og prioritering i politiet som er problemet, IKKE Schengen-avtalen. Etter åtte år med rødgrønn regjering er fortsatt ikke straffeloven som ble vedtatt av Stortinget i 2005 implementert på grunn av problemer med politiets IT-systemer. De ser for seg at arbeidet først er ferdig i 2021, altså 16 år etter at straffeloven ble vedtatt. Når et regjeringsparti ønsker å melde seg ut av Schengen-samarbeidet for å bekjempe kriminalitet, så er det en fallitterklæring for regjeringens egen innsats for å styrke politiet og gi dem effektive virkemidler mot kriminalitetsbekjempelse.

Etter å ha lest meg opp på Schengen-samarbeidet gikk jeg til debatten som EU-skeptiker, men tilhenger av Schengen. Etter å ha hørt Lundteigen, meldte jeg meg inn i Europabevegelsen. Han kommenterte at det var en logisk konsekvens av hans resonnement. Akkurat det skal jeg gi han 100% rett i.

Det er ikke en oppsigelse av Schengen-avtalen som vil sørge for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse i Norge. Det er bytte av regjering.

Les også DNs Kjetil Wiedswangs utmerkede kommentar: Sp i passgang.

Arne på tur

Du husker kanskje bamsen din da du var liten? Bamsen som hadde sjel, som snakket til deg, lekte og var med over alt? Om du noen gang mistet eller glemte han, så var det helt krise. Det går ikke an å miste sin beste venn. For tross alt er han jo egentlig en bit av deg, det er jo tross alt du som har gitt han sjel.

Men da skal jeg si en ting. Det hjelper ikke å bli voksen. Og i helgen så mistet vi Arne.

Vi fant Arne i London i 2009, og siden har han vært med på alle reiser. Han har vært med pappa på kontoret, og kjørt rørpost på Stortinget.

Arne er bissi på kontoret.

Arne er glad i oppmerksomhet, og ser han et kamera så vil han gjerne være med. Han har til og med prøvd seg som programleder i Dagsnytt 18 (uten at det ble noe mer sus over eteren av den grunn).

Arne og Småen i Kampanje.

Arne var med da mamma fridde til pappa i Paris. Da vi besøkte den legendariske bokbutikken Shakespeare & Co fikk han inspirasjon til å begynne på det han kalte sitt "epsike værk". Gudene må vite hva det ville blitt. Men det var ikke fargebånd i skrivemaskinen. Enkelte ting trenger man liksom ikke si fra om.





Selvsagt var Arne med da vi giftet oss i New York. Der battlet han et ekorn i Battery Park, drakk seg skeiv på champagne på Balthazar, fikk kjøre motorsykkel til NYPD, feiret 17. mai i Brooklyn og selvsagt pyntet seg som ringbærer på New York City Hall.

Arne har både mektige og morsomme venner. Sveriges statsminister kom litt brått på, men Arne fikk gitt han en button fra Høyre i Norge. Arne er litt i overkant glad i politi. Faktisk tror vi Arne kan være den mest "connectede" lemuren i historien, selv om han var litt opprørt over at Erna besøkte familien hans i Kristiansand uten å si fra. Han mente det var den dårlige grenen av familien...

Utover det så er Arne en livsnyter av rang. Han chiller gjerne i parken, elsker honni korn, og mener mammabrus gjør at det skummer inne i hodet på han. 

Arne chiller i parken i Geneve.

Arne eeeelsker honni korn.

Arne drikker mammabrus.

Ikke minst har Arne en lillebror, Småen, som ikke skjønner hvor storebror er. De har gjort alt sammen siden Småen ble fjerneadoptert av venner på ferie i 2011.

Arne og Småen koser seg på verandaen i sola.

Arne og Småen ser mamma på tv.

Arne og Småen på ferie.

Nå sitter Småen her alene og lurer på hvor storebror er. Det gjør vi også. Sist sett som gjest i bryllup på Roklubben på Bygdøy. Vi har vært der ute og hengt opp savnet-plakater, utlovet dusør på 1000,- og Hans Kristian satt i går og gikk gjennom søpla etter bryllupsfesten, bare sånn i tilfelle. Men nå mistenker vi at vi aldri ser Arne igjen. Han kan ha blitt observert utenfor lokalet, og så søt som han er skjønner vi godt at noen har plukket han opp. Kanskje han nå er på vei til Japan etter at turister plukket han opp på vei til Folkemuseet?

Vi håper Arne er ute på tur. Det ville ikke vært første gang. Men mest av alt skulle vi ønske at Arne kom hjem...

Hva jeg kunne blitt

Da jeg var liten drømte jeg om å bli astronaut. I stedet endte jeg opp som stortingskandidat for Høyre.

Liten VamPus første skoledag på Veitvet skole.

Jeg skal ikke ene og alene klandre den norske enhetsskolen for det. Egen motivasjon og innsats teller også. Og ikke minst talent. Men å skape en skole som har ambisjoner på vegne av elevene er krevende. Derfor skjønner jeg ikke diskusjonene rundt nivådeling, karakterer og læreren som den viktigste personen i klasserommet. Jeg lurer på hvor jeg kunne ha vært i dag om jeg hadde gått på grunnskolen i Oslo med dagens innhold.

Jeg føler jeg kom godt ut i norsk rettskriving, og ikke så verst i engelsk, men mitt talent i matematikk er ytterst diskutabelt. Det kan ha noe med at jeg jukset for å være raskest da vi pedagogisk nok skulle lære gangetabellen gjennom en variant av bingo i tredjeklasse. Det kan ha noe med at vår lærer i matematikk i hovedsak var fraværende i femte og sjetteklasse (men vi elevene ble noen jævler på hangman og slåball med vikarene), eller at jeg byttet skole i niende, der vi fikk et pensum som var ukjent for meg.

At matte var det faget jeg behersket minst og dermed mislikte mest var i hvert fall tydelig ganske tidlig. Derfor fikk jeg ekstratimer i matte allerede i fjerdeklasse. Eller egentlig ikke. "Ekstratimene" gikk samtidig som de ordinære mattetimene, ikke som et tillegg. Som om ikke det var nok, var ekstratimene med han læreren var kjent for å henge opp bråkete elever opp på knaggene i gangen for å skjelle de ut. Grunnen til det var kanskje at flerparten i "ekstratimene" var de bråkete elevene. Og meg. Så det ble litt "hangman" i ekstratimene også.

For å si det slik - jeg tror at grunnen til at jeg ble relativt god med ord er at jeg har spilt veldig mye hangman.

Jeg husker at vi gledet oss til å begynne å få karakterer i 7. klasse. Det var som en overgangsrite, at vi ble mer voksne. Men vi fikk et merkelig utslag i vår klasse. Med karakterene stryk, Noget godt, Godt, Meget godt og Særdeles godt, så ble "Noget godt" det man skrøt av. Skal du være tøff var ikke gode karakterer veien å gå. Dessuten klarte en venninne og jeg å snike oss opp på taket på skolen (vi pleide å kjøpe smågodt og ligge å se på skyene som gled forbi) en gang det var foreldremøte. Gjennom vinduet kunne vi høre diskusjonen gå på at vi fikk for mye lekser. Vi holdt på å rulle av taket. Lekser? Særlig, som vi sa på åttitallet. Våre foreldre hadde ikke så store ambisjoner for oss de heller. Da hadde det vært desto viktigere at skolen og våre lærere hadde det. To år med en sykemeldt klasseforstander, og vikarer på vikarer gjorde at vi stort sett konkurrerte om å få vikaren gråtende ut av klasserommet. Eneste gangen vi gikk og hentet en inn igjen, var da vi hadde mobbet han til gråt for å se ut som John Lennon. Etter at vikaren lutrygget forlot klasserommet var det en som utbrøt - "men John Lennon var jo kul da". Så han ble hentet tilbake, og vi fikk en strålende skoletime. Med hangman.

Som elev var jeg den som leverte inn håndskrevne skolestiler på 12 sider, når læreren strevde med å få klassen til å levere inn i hvert fall én side. På barneskolen lagde jeg tegneserien om spøkelset Laban, inspirert av barnetv. Det var smart å havne på gruppe med meg, for om jeg mistenkte kvaliteten på arbeidet til de andre - så gjorde jeg alt arbeidet for dem. Mitt første skoleprosjekt om verdensrommet kom i 3. klasse, en heller tvilsom affære der også stjernebildene i dyrekretsen ble tegnet inn. Det ble selvsagt ikke påtalt av læreren. Jeg har fortsatt kladden til skoleprosjektet om romfart som jeg skrev i 7. klasse. Da læreren leste gjennom denne sa han at jeg kun trengte å føre inn, så ville jeg få en særedeles godt. Det gadd jeg selvsagt ikke. Det holdt å vite at jeg ville fått det. Jeg var flink, ikke skoleflink, og leste følgelig så godt som aldri til noe som helst, og gikk ut med karakterer som reflekterte den sosialdemokratiske modellen til det fulle - middelmådig +.

I første klasse på videregående fikk vi som sleit i matte faktiske ekstratimer etter skoletid. Siden dette var frivillig, sier det seg selv at vi var en liten, men ganske motivert gjeng. Det kan vi ikke si om læreren. Eller det vil si, han var veldig motivert på sin unike måte. Han fortalte at han hadde kjempet med og mot egen dysleksi siden har var elev selv, og hadde all mulig forakt for elever som ikke leste fem timer om dagen ekstra for å forstå fag som de sleit med. Siden han hadde brukt fem timer ekstra hver dag hadde han aldri hatt venner. I det hele tatt så han ikke ut til å like andre mennesker i det hele tatt, og da hans avgang ble annonsert på en skoleavslutning brøt spontan applaus ut i lettelse for at han skulle slutte. Rektor tolket det selvsagt om en spontan hyllest til en populær lærer. Det var skolelederen sin, det. Vi elever hadde falt fra timene hans for lenge siden.

Uansett. Det ble ikke naturfaglinja og en fremtid i NASA på meg. Alternativet var språklinje eller drama, og siden jeg ikke er spesielt dramatisk av natur, endte jeg opp med å lese litt flere engelske noveller enn gjennomsnittseleven, samt få et godt grunnlag for å bestille øl på spansk i Syden.

Så jeg vet litt om det der med nivådeling og viktigheten av læreren i klasserommet. Nivådeling er ikke noe nytt. Jeg fikk i teorien undervisning på mitt eget nivå, som i matte var "hangman".

Derfor er mitt håp for alle barna som i dag begynner på skolen at noen har ambisjoner på vegne av dem. Jeg mener foreldrene er sjefer for barneoppdragelsen, mens læreren er kunnskapssjefen. Det er læreren og skolen som må ha ambisjoner om å løfte barnas drømmer til å bli muligheter. I Oslo-skolen gjøres dette gjennom det Høyres skolebyråd Torger Ødegaard kaller "skjerpet læringstrykk" - mer undervisning på kortere tid, ikke reduserte krav og dermed valg av andre karrieremuligheter.

Det er ikke sikkert jeg hadde blitt astronaut bare fordi jeg hadde fått mer undervisning i matte. Men vi trenger gutter og jenter som kan nok til at når de skal velge veien videre, så er det ikke manglende ferdigheter som setter begrensningen.

Så jeg lurer av og til på hva jeg kunne ha blitt. Ikke minst hvor mange strekfamilier som har lidd på grunn av dårlige lærere og manglende oppfølging...