Arbeidsliv er mer enn jobb

Arbeidslivet er så mye mer enn bare jobb.

Mye skrives om utfordringene med at mellom 800 000 og 900 000 nordmenn i arbeidsfør alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Ifjor var tallet fra NAV at hele 307 000 nordmenn var uføre. Av disse, utgjorde de unge uføre et helt årskull.

Dette får store konsekvenser for samfunnet, som tar kostnaden for tapet av arbeidsinnsatsen og utgiftene til livsopphold, og for bedriftene som har behov for arbeidskraft. Men ikke minst får det konsekvenser for den det gjelder. Unge uføre risikerer et langt liv som uførepensjonister.

Men det å ha jobb handler om mye mer enn det. For svært mange er jobben den viktigste sosiale møteplassen. Det er også på jobben de fleste av oss møter folk med andre meninger enn oss selv, får utfordret hvem vi er og hva vi står for, i omgivelser der det er naturlig å opptre relativt dannet. Dette er jo et tankekors, når vi ser hvordan kommentarfelt eksploderer på nettavisene. Hvem er de som kommenterer, hvor kommer tankene deres fra - hvorfor har de så god tid til å kommentere midt i arbeidstiden til vanlige folk?

Arbeidsplassen er også der vi ofte får oppgaver som utfordrer og utvikler oss som mennesker. Det er faktisk mange gode grunner til at vi bør jobbe for å få flere tilbake i arbeidslivet. Det handler også om mestring i eget liv, mulighet til å utfolde sin livskraft og mulighet til å bidra. I tillegg handler det om kjærlighet. Enten til jobben i seg selv eller til det sosiale miljøet. Ikke minst at vi ofte møter for utkårede på jobb.

I dagens Aftenpoften kan vi lese at hver femte arbeidstaker forelsker seg på jobben. Derfor er dette en av mine yndlingskampanjer - Kärlek på jobbet - fra Moderaterna i Sverige.

Arbeidslivet er så mye mer enn bare jobb.

Fullt og helt

Det er hyggelig å være en "sterk stemme" i samfunnsdebatten. Men jeg vil mer!

Siden 2005 har jeg vært priviligert nok til å kunne sette dagsorden, drive frem debatter og påvirke saker i samfunnsdebatten. Plattformen har vært denne bloggen, og jeg har de siste syv årene på bakgrunn av denne jobbet som borger- og debattredaktør i ABC Nyheter, programleder i Kanal FEM og sittet i det regjeringsnedsatte Mediestøtteutvalget - alle med krav om å være en uavhengig stemme. I tillegg har jeg hatt jobb privat næringsliv, hvor jeg har forpliktelser til arbeidsgiver - og ikke minst verv i Oslo Høyre som også forplikter. Det er mange hatter å sjonglere i offentligheten.

Forrige søndag fylte jeg førti (takker og bukker). Med det føler jeg at det er på tide å ta noen veivalg. Det er ingen tvil om at politikken er det jeg brenner for, enten jeg skriver kronikker, deltar i debatter eller holder foredrag land og strand rundt. Men det jeg leverer inn i debatten i dag er basert på frivillig engasjement etter at arbeidsdagen er over. Jeg har hatt høyst tilgivende arbeidsgivere for å av og til kunne dra litt tidligere fra jobb for å ta flyet til Bergen eller ta telefoner for research til dagens debatt i Dagsnytt 18. Men jeg ønsker ikke basere et politisk engasjement på å bruke av arbeidsgivers tid på et frivillig engasjement. Jeg er innstilt på 10. plass fra nominasjonskomiteen i Oslo Høyre. Om det ikke påvirker dagens arbeidssituasjon, så snakker vi da om en potensiell varaplass til Stortinget hvor min arbeidsgiver må belage seg på å ha en arbeidstaker som er borte tre måneder her og to uker der, i tillegg til å selvsagt være lojal i saker som kommer på Stortinget. De neste fire årene vil det med andre ord sterkt begrense hvilke jobber jeg kan være aktuell for.

Derfor går jeg nå "all in" - jeg stiller i dag på nominasjonsmøtet til Oslo Høyre på 7. plass. Dagsavisen lurte i går på hva jeg da mente om sammensetningen av listen. Som jeg sa, jeg kan dessverre ikke gjøre noe med min alder eller kjønn - men hvis det hjelper, så er jeg jo faktisk opprinnelig fra Veitvet i Groruddalen.

Det er hyggelig å få støtte som en sterk stemme i samfunnsdebatten, og til tross for forrige ukes oppmerksomhet rundt hvordan kvinner møtes i debatten, så mener jeg at det tross alt er verdt det. Men debatt er ikke nok. Grunnen til at jeg engasjerte meg politisk er at jeg faktisk vil endring. Og jeg føler at det er nå jeg har momentum - at det er nå det er riktig å gjøre deg jeg ønsker fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Jeg stiller på 7. plass. Vi har sterke, gode kandidater på alle plasser på listen. Dette er en av de plassene jeg ser på som helt realistisk til å få inn på Stortinget etter høstens valg. Derfor er det den jeg stiller på.

Når litt blir nok

I over tyve år har jeg hørt "du må jo tåle litt" når jeg har protestert mot sjåvinistisk oppførsel på jobb eller privat.

SVT viste i går en dokumentar om hvordan svenske journalister og aktører i offentlig debatt blir utsatt for grov sjikane og trusler om vold, voldtekt og drap. Unnskyld. Skrev jeg svenske journalister? Jeg mente selvsagt svenske kvinnelige journalister.

Se dem lese hva slags kommentarer de får på mail og på nett her. 

Det de svenske kvinnene leser opp er utvilsomt grovt krenkende og truende. Det er drapstrusler og trusler om mishandling og voldtekt. Kvinnelige journalister og kommentatorer opplever akkurat det samme i Norge. De får også mindre alvorlige kommentarer om utseende (som f.eks. "Det er så merkelig at du er så grotesk stygg, når alle andre er så pene"). Det er ikke vanskelig å reagere på de grove truslene. Men hva med resten?

Kvinner blir fortalt hele tiden at vi må jo tåle litt. Enten det er sjåvinistiske vitser i lunsjen, klapp på rumpa eller kollegaer som tafser på julebord. Litt må vi tåle. Men hva er egentlig litt. Er det at jeg som 26 år gammel markedsfører ble bedt flere ganger om å vise billett (skal du egentlig sitte her?) på Business Class fordi jeg åpenbart ikke hørte hjemme blant dresskledde menn? Er litt å le av historier om dumme kjerringer i lunsjen? Bli med på strippeklubb i utlandet? Alternativet er nemlig ikke å gå på en annen bar, men å gå tilbake til hotellet alene med beskyldningen "snerpe" hengende over hodet. Er "litt" å få sms fra menn på konferanser, som kunne vært potensielle samarbeidspartnere for selskapet du jobber for, om romnummeret deres - fordi det er det de valgte å bruke visittkortet ditt til? Er "litt" å få sms med bilde av kjønnsorganer, eller deskriptive beskrivelser av hvordan avsender ønsker å pule deg? Er "litt" å få kommentarer på utseende og vekt når du tar opp samfunnsspørsmål, både små og store? Trusler, hets og sjikane?

Siden jeg har opplevd alt det overnevnte, så lurer jeg fortsatt på hva folk mener når de sier "du må tåle "litt". For når blir "litt" nok?

En ting er hva man opplever når man tar plass på en offentlig arena. En helt annen ting er hva du opplever fordi du rett og slett har en jobb. Kanskje deler av årsaken til at kvinner er litt mer sykemeldte enn menn er at vi hele tiden også skal tåle litt mer?

Som jeg skrev til en journalist i Dagbladet som sendte meg noe av det hun får av kommentarer - jeg er glad for alle rasistene og kvinnehaterne på Internett. Faktisk ønsker jeg å personlig takke dem, alle som en. Fordi det vi tidligere ble beskyldt for å bare "føle" eller at bare var anekdotiske eksempler, står nå svart på hvitt. Og gjerne også under fullt navn. Det er ikke det at arbeidsgivere skal legge seg opp i hva de ansatte mener på fritida, men deres ansatte er ikke akkurat reklame for bedriften når nettavisene bruker Facebook Connect som kommentarverktøy, og både fullt navn og arbeidsgiver er godt synlig i kommentarfeltet. Problemet er at du kan ikke boikotte Statoil fordi de har en ansatt som er rasshøl på nett, for det har Shell også. De er mange. Det er ikke noe vi "føler" eller er anekdotisk. Det er jo nettopp derfor det er et problem. Og dette problemet oppsto ikke med Internett.

Kvinner fra næringsliv og akademia etterlyses ofte i offentlig debatt. Det er de samme kvinnene som har uttalt seg i kraft av sin posisjon og kompetanse, og opplever at deres barn tar telefonen hjemme på kvelden der en fremmed stemme forteller dem hva han vil gjøre med moren deres. Dette er nok anektdotisk, for jeg har bare hørt det fra tre ulike kvinner i separate sammenhenger - to akademikere og en fra næringslivet. Så da er det sikkert ikke sånn. Nå har vi jo ikke fasttelefoner hjemme lenger, så problemet er løst. Nå kan barna heller lese hvordan moren bør voldtas i kommentarfeltet på Internett, før moderator rekker å fjerne det. Der står det i minste under fullt navn og med arbeidsgiver, så slipper de å lure på hvem den fremmede stemmen er.

(Som journalisten og kåsøren Olav Brostrup Müller skriver i om høyst humoristiske og lesverdige Med kuken på rette staden - Kvinnelige søkere kan du bare glemme. Og jo høyere utdanning de tar, jo feigere blir de.)

Jeg husker Marie Simonsen en gang fortalte at hun nesten hadde sluttet å reagere på truslene og sjikanen. Det er jo bare en drapstrussel til. Massiviteten i det gjør oss numne. Det er som å lese American Psycho fra side en til siste side. Etter hvert oppleves hovedpersonens grusomheter mindre ekstreme. Vi tilpasser oss mentalt over tid. Men slår du bare tilfeldig opp på en av Batemans mishandlinger, så føles den som et slag i magen.

Og det holder med en. Faktisk. Det er ikke litt. Det er nok.

Dette blogginnlegget er faktisk en del av problemet. Når vi må fokusere og håndtere denne problemstillingen, bruker vi også tid og energi på dette i stedet for å sette fokus på andre ting (f.eks hadde jeg tenkt å skrive kronikk til VG om bokloven). Da blir vi også mindre viktige, selv om saken er viktig. For som debattredaktør i Bergens Tidende Hilde Sandvik skriver - de har makt til å kneble. Hun er også en av de norske journalistene som også selv opplever grove trusler og sjikane. Derfor er det så viktig at vi er flere, at vi er synlige og at vi ikke lar oss sjikaneres til taushet.

For jeg er drittlei av at kvinner - og mer alvorlig - unge jenter skal måtte tåle litt. Det er holder nå.