Arbeidslivet er så mye mer enn bare jobb.
Mye skrives om utfordringene med at mellom 800 000 og 900 000 nordmenn i arbeidsfør alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Ifjor var tallet fra NAV at hele 307 000 nordmenn var uføre. Av disse, utgjorde de unge uføre et helt årskull.
Dette får store konsekvenser for samfunnet, som tar kostnaden for tapet av arbeidsinnsatsen og utgiftene til livsopphold, og for bedriftene som har behov for arbeidskraft. Men ikke minst får det konsekvenser for den det gjelder. Unge uføre risikerer et langt liv som uførepensjonister.
Men det å ha jobb handler om mye mer enn det. For svært mange er jobben den viktigste sosiale møteplassen. Det er også på jobben de fleste av oss møter folk med andre meninger enn oss selv, får utfordret hvem vi er og hva vi står for, i omgivelser der det er naturlig å opptre relativt dannet. Dette er jo et tankekors, når vi ser hvordan kommentarfelt eksploderer på nettavisene. Hvem er de som kommenterer, hvor kommer tankene deres fra - hvorfor har de så god tid til å kommentere midt i arbeidstiden til vanlige folk?
Arbeidsplassen er også der vi ofte får oppgaver som utfordrer og utvikler oss som mennesker. Det er faktisk mange gode grunner til at vi bør jobbe for å få flere tilbake i arbeidslivet. Det handler også om mestring i eget liv, mulighet til å utfolde sin livskraft og mulighet til å bidra. I tillegg handler det om kjærlighet. Enten til jobben i seg selv eller til det sosiale miljøet. Ikke minst at vi ofte møter for utkårede på jobb.
I dagens Aftenpoften kan vi lese at hver femte arbeidstaker forelsker seg på jobben. Derfor er dette en av mine yndlingskampanjer - Kärlek på jobbet - fra Moderaterna i Sverige.
Arbeidslivet er så mye mer enn bare jobb.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
15 kommentarer:
Jeg kommenterer i arbeidstiden, deretter jobber jeg overtid for å kompensere. :)
Det er litt problematisk at man bruker begrepet "unge uføre" i debatten, fordi dette er en ganske spesiell gruppe i NAV-systemet. "Unge uføre" som gruppe består av personer som har så alvorlige sykdommer eller skader at de ikke med noen rimelighet kan forventes å delta i arbeidslivet. "Unge uføre" har en særstilling i systemet, og får bl.a en høyere sats enn umiddelbart sammenlignbare grupper.
Siden "unge uføre" som gruppe skal bestå av de med de verste plagene og diagnosene blir tallene veldig små, og med det vil naturligvis selv små endringer gi voldsomme utslag i statistikken. Det er f.eks på landsbasis ikke mer enn 9 uføre unge menn (18-39 år, ikke nødvendigvis "Unge uføre") med Revmatoid Artritt. Det vil si at jeg alene kunne hevet eller senket andelen personer med RA på uførepensjon på landsbasis med over 10%. Tar man for gitt at ikke absolutt alle disse 9 mennene har status som "Unge uføre" blir situasjonen enda verre dersom man bruker dette som et eksempel på hvor galt alt har blitt.
Vil gjerne tipse om Anna T Worsleys utmerkede kommentar om emnet på Aftenposten, som etter mitt syn svarer godt på debatten som har rast i mange år:
http://www.aftenposten.no/meninger/.T3W_cY7ujC0
Jeg tviler ikke på tallene som PA Jensen gjengir.
Jeg tviler heller ikke på prinsippet Jensen refererer nemlig at "personer som har så alvorlige sykdommer eller skader at de ikke med noen rimelighet kan forventes å delta i arbeidslivet". Prinsippet er jeg ikke uenig i. Spørsmålet er hvordan dette fungerer i praksis.
Hva er årsaken til at så mange f.eks. får en alvorlig psykiatrisk diagnose? Er det overdiagnostisering i denne kategorien? Er de virkelig varig ute av stand til å ha en jobb?
Til Konrad. Viktig spørsmål det der. En del mennesker med en psykiatrisk diagnose har sine problemer med det å kunne utføre en jobb på rett tidspunkt og kunne levere nok arbeid til at det blir lønnsomt for arbeidsgiver i lang tid. Skal man være en perfekt arbeidstaker så er man nødt til å levere varene for ellers kan man bare gi opp og leve på trygd resten av livet. Hvis ikke er jobben nødt til å tilrette arbeidsplassen for den svake part og dette kan da bli for kostbart til at det lønner seg.
Jeg ville aldri ha ansatt en person som for eksempel trenger fler og lengre pauser enn den vanlige mann i gata, bruker lang tid på det å jobbe, har konsentrasjonsproblemer og gjør tingene feil. Er enig i at det er altfor mange unge uføre i samfunnet vårt, men jeg vil heller være en som stiller krav til den ansatte istedet for å tape penger.
Furelid:
Det er vanskelig å gå inn i en substansiell diskusjon om hvor arbeidsfør person X eller Y "egentlig" er. Jeg bare forsøkte å få frem at prinsippet "personer som har så alvorlige sykdommer eller skader at de ikke med noen rimelighet kan forventes å delta i arbeidslivet" er greit, men prinsipp og empiri er ikke det samme. Om dette prinsippet etterleves i praksis kan ikke vurderes ut fra opplagte enkelttilfeller, det er de mange grensetilfellene og de store gråsonene som er interessante. Hvordan håndterer helsevesenet og Nav dette i praksis? Hva skyldes veksten i antall uføre? Er flere reellt uføre? Er det Navs/legenes håndtering? Er arbeidslivet blitt hardere slik at flere i grenseland støtes? Jeg tror ikke vi trenger flere meninger om dette, men empiri.
De hundretusner usynlige arbeidsledige, de som AP overser.
Mange jenter, de alle fleste egentlig, har deltidsstillinger. Men la oss ikke lure av politikerne og deres bruk av språket, egentlig så er disse jentene deltidsarbeidsløse og må regnes inn i arbeidsledighetsstatestikkene.
Det er i hvertfall helt sikkert at man blir å savne fellesskapet og tilhørigheten en arbeidsplass gir når man blir syk og havner utenfor. Det er ikke godt på noen som helst måte.
Det er faktisk bare trist.
Jeg har fulgt denne debatten i noen år nå, og er begynt å gå lei av at vi kjører i det samme sporet om og om igjen der vi skal mistenkeliggjøre de som ikke er i arbeid.
Vi skal være opptatt av den enkelte og vi skal jobbe for å få ned antallet som havner utenfor arbeidslivet.
Men vi bør også sette krav til at arbeidsgiverne gjør det de kan for å tilpasse slik at folk _kan_ være i arbeid, slik at det finnes arbeidsplasser for dem som ikke kan yte 110% også. Hvis det er et sånt samfunn vi vil ha da. Hvis vi bare vil ha 100%-menneskene i arbeid og at det ikke er plass til de andre så kan vi jo bare fortsette slik vi gjør nå.
Hvis Høire mener at flest mulig skal være i jobb, hvorfor er de da så ivrig på å tilsidesette Lov om Arbeidsmiljø?
Selvsagt er det viktig å få flest mulig ut i jobb, men det underlige er at Høire representerer et kaldt gufs fra fortiden hvor det forventes at arbeidstakere skal stå med "lua i hånda" og be om unnskyldning for at man er til.
Det er blant annet masse knebling av ansatte i Oslo kommune (Aftenposten høst 2012. Er dette en verdig personalpolitikk fra Høire?
Dette er vel reprise fra Libertas på 1970-tallet da en fremtredende rektor frå Høire brukte uakseptable metoder mot vanlige folk (fattigfolk). Er denne reprisen i personalpolitikken dressur eller personalutvikling?
" Dette er jo et tankekors, når vi ser hvordan kommentarfelt eksploderer på nettavisene. Hvem er de som kommenterer, hvor kommer tankene deres fra - hvorfor har de så god tid til å kommentere midt i arbeidstiden til vanlige folk?"
Så hvis jeg har forstått vår kommende stortingsrepresentant riktig:
Oppmykning av arbeidstidslovgivningen slik at folk står fritt til å inngå avtaler om en «ønsketurnus» som passer til deres personlige livssituasjon, og slipper å bli tvunget til å innordne seg 50-tallets kvelende A4-norm = bra.
At de samme folkene bruker av sin ikke-A4-fritid til å delta i nettdebatter = høyst mistenkelig.
Og forøvrig kan det kanskje være verdt å påpeke at 9 av Vampus' 10 siste "private blogginnlegg" er lagt ut innenfor "arbeidstiden til vanlige folk".
det er vel ett poeng at vi har fjernet stort sett alle muligheter for innteksgivende arbeid for personlighetstypen asosial/innadvent/flegma- etter min mening ikke en sykdom men rett og slett en type menneske som ikke like lett finner sin plass i den moderne sosiale verden. skal disse menneskene(vi) være avhengig av familie eller også være sikret en mulighet til å bo alene og kunne kjøpe mat?
sålenge vi ikke har ett fritt samfunn blir det vanskelig å leve på liberalistiske idealer. kampen må først og fremst rettes mot å fjerne tvang, formynderi osv. når så mennesket er sluppet fri- ja da kan man si at folk får klare seg selv eller gå sammen i frivillige grupper og hjelpe hverandre.(derfor synes jeg kamp mot trygder må være den siste kampen som tas.)
Helt offtopic her. Men det er et seriøst spm. Hvilken voksen dame og leder i næringslivet kaller seg for VamPus og snakker om denne pusens verden?
Er ivrig leser av Kampanje og har stor interesse for kommunikasjon. Har lest veldig lite av det du har skrevet, og det burde jeg naturlignok gjøre før jeg sier noe. Men jeg orker aldri å lese det du skriver, både på nett og papir, for førsteinntrykket mitt er alltid så dårlig.
Du gjør at det høres ut som du fint kan jobbe i komm.bransjen med bakgrunn som fotballfrue og utdannelse i helse & sosial på VGS. Selv om jeg ser at du har en god kompetanse og sikkert erfaringer også.
Hyller ellers et flott engasjement.
Til Kjetil. Da Heidi begynte å blogge som Vampus var det mye om pusedyret hennes og veldig lite om politikk og samfunnsliv. Altså mye av vinkvelder med venninner og datamaskin som ble stjålet. Nå er det mer skriverier om politikk og lite av hverdagslivet som en ung jente. Men bloggen har hun beholdt sammen med navnet på bloggen.
Legg inn en kommentar