De andre verdiene

Flertallet av verdens mødre har vært treller, gårdsarbeidere, tjenestepiker, fabrikkarbeidere. Det har for flertallet av verdens mødre ikke vært et valg om å arbeide eller ikke.

Kan du skjønne at det er så kontroversielt å si at det ikke lønner seg å velge vekk inntektsgivende arbeid?

Jeg fatter det ikke. At du ikke tjener penger når du ikke jobber gir forside i Dagsavisen. Det neste blir vel at jeg får Nobelprisen i økonomi for min revolusjonerende teori om at det ikke lønner seg å ikke jobbe.

Det virker ikke som om dette går helt hjem; Jeg respekterer fullt og helt et valg om å være hjemme med barn. Jeg respekterer retten til å velge vekk inntektsgivende arbeid. Jeg respekterer at det finnes andre verdier enn penger. Jeg respekterer at folk velger å gå ned i levestandard, forbruk og muligheter. Helt topp. Kjør på.

Det jeg sier er at de andre verdiene ikke betaler for bolig, mat, klær, leker, fritidsaktiviteter til verken deg selv eller barna. Vi lever ikke av de andre verdiene alene. Og når vi vet at velferdsstaten Norge ikke er bærekraftig på grunn av ytelsene vi blant annet gir til friske, arbeidsføre kvinner, så blir det helt galt at noen mener de kompenseres ytterligere for deres eget valg om å ikke jobbe.

Dessuten var utgangspunktet et oppgjør med vrangforestillingen om at normaltilstanden er at mor er hjemme med barn. Dette gjaldt for en svært liten privilegert overklasse der kvinnen ikke fikk lov til å jobbe. Flertallet av verdens mødre har vært treller, gårdsarbeidere, tjenestepiker, fabrikkarbeidere. Det har for flertallet av verdens mødre ikke vært et valg om å arbeide eller ikke. Jeg mener i hovedsak at det ikke skal være et valg om man skal forsørge seg selv i dag heller. Men om noen kan innrette familielivet slik at den ene kan være hjemme, så gjerne for meg. Men de som fortsatt ikke har noe valg om å være hjemme eller ikke skal ikke kompensere de som velger å være hjemme for det. Det må partneren gjøre.

Jeg kan faktisk ikke begripe at det skal være så himla kontroversielt. Virkelig ikke. Kanskje noen blir forbanna fordi de vet jeg har rett, hva vet jeg. Men det er faktisk slik at

Deltidsarbeid gir pensjonstap - i tillegg til at du er økonomisk avhengig av en annen

Du burde kreve pensjon av partneren din - velger familien at en ikke skal ha inntektsgivende arbeid eller bare skal jobbe deltid, er det jo rimelig at den som skal forsørge familien også kompenserer den som ikke har inntektsgivende arbeid.

Kontantstøtten gjør kvinner til sinker i arbeidslivet - Mange kvinner som mottar kontantstøtte, fortsetter å jobbe redusert, lenge etter at stønadsperioden er over. Klart det får konsekvenser.
Dagens mødre stjeler fra sine døtre - he he, ikke en egentlig overskrift, men helt reell problemstilling. Friske, arbeidsføre mennesker som i dag krever ytelser fra det offentlige når de velger vekk inntektsgivende arbeid bidrar til at velferdsstaten ikke er bærekraftig. Dine døtre må jobbe til de er 78 år fordi du valgte å være hjemme med dem i dag. Da kan vi jo begynne å snakke om verdivalg og generasjonsregnskap.

Dersom det er like verdifullt å være hjemme som å jobbe - hvorfor velger ikke flere vekk fars inntekt? Det er jo da ikke et argument at far ofte tjener mer. Dersom det er like verdifullt å være hjemme med barna, så burde jo far også få muligheten?

Jeg setter like stor pris på de andre verdiene i livet som de fleste andre. Men jeg innser at de andre verdiene ikke betaler husleia eller gir meg økonomisk trygghet for fremtiden. Og begriper fortsatt ikke hvorfor det er så himla kontroversielt.

Apropos: Jeg skrev om det i 2006 også gitt. Godt å se at jeg er konsekvent kjip.

Oppdatert: Og fortsatt - hva med far? En av mammabloggerne som inspirerte disse to innleggene skrev at hun måtte ofre mye for å være hjemme med barna. Blant annet så hun mindre til mannen sin, fordi nå som de kun skulle leve av hans inntekt, så måtte han jobbe mer. Så frem til begge barna begynte på skole, så jobber far så mye at han knapt ser kone og barn. For barnas beste. Sees om syv-åtte år liksom. Begriper ikke at menn finner seg i det. 

Tidsklemma - et verdispørsmål

Dersom det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe, hvorfor ofrer ikke flere familier fars inntekt slik at han kan være mer hjemme med barna?

Det er bare en liten andel privilegerte kvinner som har kunnet dyrke en hjemmetilværelse med barn. Resten  har måttet jobbe døgnet rundt for å få endene til å møtes. I dag vil de som vil være hjemme med barn at de som ikke har annet valg enn å jobbe skal betale for deres verdivalg. Det er ikke bare dårlig gjort, det er direkte provoserende. 

Vi snakker om det å være hjemme med barn som om et koselig familieliv med hjemmebakt brød på bordet og mor som hjelper barna med lekser har vært normalen. Bare en liten andel kvinner hadde "privilegiet" av å være hjemme. Den øvre middelklassen og det vi i dag kaller "rikingene" følte ikke at dette var et privilegium for 100 år siden. Tvert i mot var det et privilegium å få lov til å stemme, jobbe, utdanne seg og bidra til samfunnet. Det var dette de kjempet for, suffragettene og de norske stemmerettskvinnene, samtlige fra øvre middelklasse. Deres søstre kunne ikke engasjere seg i kampen for egne rettigheter. De hadde ikke tid. De jobbet. Enten de jobbet på gård, i tjeneste hos en familie eller på fabrikk, så jobbet de. Og hvor var så barna?

I jobb de også. Tidsklemme?

I England var 11–12 timers dag alminnelig på første del av 1800-tallet, selv for kvinner og barn. Målet for de første reformer var 60 timers uke; dette ble oppnådd i England omkring 1850 for en del av industrien. På gård har kvinnene og barna jobbet hele tiden. Og hvis mor var i tjeneste hos de bemidlede vokste barna opp hos besteforeldrene eller andre slektninger. Hvor de antakeligvis jobbet og bidro på gården.

Min mormors første minne av at hun jobbet på gården hjemme i Troms var da hun var fem år og begynte å få tilleggsplikter utover å ta vare på lillesøsteren. Enkle ting. Som å karde ull til garn. Hente og levere ting mellom gårdene. Etter hvert vaske, hjelpe til i fjøset, og da de var store nok - skrekk og gru - hente vann i bekken. Hun forteller at de enten bar vann i bøtter, eller tok en tønne på en kjelke og manøvrerte så godt de kunne. Men uansett skvulpet vannet over, og de ble våte, skjørtene frøs til is og de brukte timer på å få igjen varmen. Tidsklemme?

Mulig de ikke hadde så mye tidsklemme. Det hadde de ikke tid til. Dagen var full av sysler som skulle gjøres. Oldemor jobbet ikke deltid. Hun hadde seks barn og jobbet for fullt på gården, uten inntekt, pensjonspoeng eller barselpermisjon. Hun døde i 1992, 92 år gammel. Jeg tror hun følte livet hadde gitt henne mye. Siden hun hadde bursdag 17. mai, var det tradisjon på bygda at skolemusikkkorpset møtte på tunet og spilte for henne på dagen. Hva hun hadde gjort for å fortjene det, vet jeg ikke. Mulig hennes begeistring for korpsmusikk er noe annet enn min...

Mormor gikk i tjeneste hos en lokal storbonde, før mulighetene for arbeid ble færre og hun måtte dra til Oslo for å jobbe som tjenestepike her. Det var her hun møtte mannen sin og fikk ett barn. Ett barn hun senere måtte ta med tilbake til foreldrene i Nord-Norge da hun selv ble skilt og ikke kunne ha min mor hos seg fordi hun hadde få muligheter for økonomisk hjelp eller barnepass. Tidsklemma? Jeg tror min mormor mer enn gjerne skulle hatt den. Jeg tror hun ville drømt om å kunne løpe fra jobben for å hente datteren sin og tilbringe tid med henne. I stedet vokste datteren opp mer enn 160 mil unna.

Datteren kom senere til Oslo, og fikk selv sin første datter - meg. Jeg gikk i park som liten, deretter barnehage til jeg var seks og begynte på skole. Etter skolen hadde jeg skolefritidsordning, og når den var ferdig tasset jeg fornøyd hjem, med nøkkelen rundt halsen (vi het jo "nøkkelbarn"). Tidsklemme?

Jeg satte på potetene kvart over fire, så de skulle være ferdige kokte til mamma kom hjem og lagde resten av middagen. Hadde jeg ikke gjort lekser, gjorde jeg disse før jeg kunne gå ut og leke. Jeg savnet aldri min mor. Jeg savnet min far. Tiden med han var liten før de ble skilt, og mindre etter. I dag leser jeg mammabloggere som skriver rasende om dem som ikke er villige til å betale av sin inntekt i skatt for at de skal være hjemme. At de prioriterer barna. At det koster dem å være hjemme med barna, for far må jobbe mer, så de ser mindre til mannen sin.

I say - "what"? Ikke bare skal de kunne velge å være hjemme på bekostning av alle de kvinner som ikke har annet valg enn å jobbe fordi hans inntekt ikke kan forsørge familien, men i tillegg fratar de fars og barnas mulighet til samvær. Far må jobbe mer fordi mor er hjemme. Hvem har tidsklemme, sa du?

Det er en rett og plikt å jobbe for å klare seg selv. Økonomisk uavhengighet er en av de sentrale likestillingsspørsmålene. Om du ikke ønsker å være likestilt, så er det i orden. Du må gjerne velge vekk økonomisk uavhengighet og si at du gjør det for barnas skyld, men ikke kom å be om at de som jobber for å klare seg selv skal kompensere deg for det. Det er mulig "tidsklemma" går utover cafeliv, storbyturer, shopping med venninner og helgeturer med yogaklassen. Det som kalles fritid. Familieliv og barn ER fritid.

Vi snakker om et verdivalg. Ja, det er det. Det er om man velger den egenverdien det er å være hjemme med barna, men da må du akseptere at verdien av økonomisk selvstendighet og muligheter til å velge blir mindre. Alternativt vil en heltidsjobb gi mer økonomisk selvstendighet og muligheter til å velge. Også for far, som da kan jobbe mindre og være mer hjemme med barna, for barna som nyter godt av mor og fars inntekt og tilstedeværelse, og ikke minst for mor - som ikke blir lønnstaper og pensjonstaper, og må bære konsekvensen av dette valget resten av livet. Bitre, gamle damer som angrer på alt de ikke fikk gjort er heller ikke kule bestemødre.

Inga Marte Thorkildsen har selvsagt helt rett - det er ikke like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. Hvis det hadde vært tilfelle - hvorfor ofrer ikke familien heller fars inntekt, slik at han kan være hjemme med sine egne barn?

Definisjonen av pragmatisk

Kvinnesak og gutteting

Når jeg tenker på politikk, tenker jeg at det er en gutteting.

Sitatet ovenfra er hentet fra en artikkel i Aftenposten fredag 1. mars om at bare halvparten av unge kvinner mellom 18-21 bruker stemmeretten sin (finner ikke hovedartikkelen elektronisk, men de har en oppfølgingsartikkel om at én av to jenter ikke stemmer).

Jeg har tidligere understreket viktigheten av å ha ulike stemmer i samfunnsdebatten, fordi det er et demokratisk problem dersom det bare er noen stemmer som blir hørt, dersom det er kun noen som setter dagsorden og dermed føringer på politiske prioriteringer. Dette gjelder ikke bare for kvinner som kjønn, men ulike mennesker med ulike ønsker for fremtiden. Det er spesielt er når politikk som sådan blir sett på som en gutteting i et så gjennompolitisert samfunn som Norge. Både hva politikerne bryr seg med og ikke bryr seg med er her et resultat av politiske prioriteringer. Alt har blitt politikk. Også der politikerne "laissez faire" - ikke griper inn.

Det er interessant hva som blir definert som politikk. Jeg husker veldig godt debatten(e) i bloggsfæren rundt 2005-2006 der det var en vedtatt sannhet at det i hovedsak var menn som skrev om politikk og samfunn, mens kvinner skrev om alt annet. "Alt annet", oppdaget vi, var blant annet temaene som svært gode kvinnelige bloggere skrev om, som Mihoe's blogg "Reality challenged", Drusillas "Dagens onde kvinner" og Fjordfitte med..vel, bloggen "Fjordfitte". Samtlige av disse skrev rasende, ofte i bokstavelig forstand, gode innlegg med mediekritikk om hvordan saker ble fremstilt, om maktbalansen i samfunnet, om sex og samfunn, vold, overgrep og voldtekt, diskriminering på arbeidsplassen, respekt for enkeltindividet og individuelle valg (selv om vel alle tre befant seg på venstreaksen politisk), gjerne med personlige erfaringer og selvironi og humor. Særlig det siste gjorde bloggene svært lesverdige og populære. Særlig det siste manglet hos mannlige bloggere. Så de kvinnelige bloggerne, som gjerne var selverklærte feminister, ble av journalister og andre kategorisert som "personlige bloggere", mens gutta selvsagt var samfunnsbloggere.

For feminisme er jo ikke politisk, eller hva?

Det sies at den som har definisjonsmakten, altså den som får definere virkelighetsbildet vi lever i, også gis makt og mulighet til å definere løsningen. Når "kvinnesak" enten blir definert som uviktig eller definert vekk som politikk, vil saker som berører kvinner mest også bli prioritert ned på den politiske dagsordenen. Selvsagt ser vi endringer i samfunnet også på dette. Det skulle da bare mangle. Men ta et eksempel som justisområdet. Kvinnesak eller gutteting?

Organisert kriminalitet, ran, drap, gjengoppgjør, smuglerligaer, bedrageri, hvitsnippkriminalitet, utelivsvold, knivstikking, tyveri og innbrudd. Sjekk ut hvor mange krimreportere som følger denne typen saker, både før, under og etter rettssaker. Er de menn eller kvinner?

Så hva med jusisområdene overgrep, familievold, voldtekt? Kvinnesak eller gutteting? Krimreporterne som dekker rettssaken er fortsatt i hovedsak menn, selv om jeg hører noen få kvinner kommenterer. Hvordan dekkes disse i mediene? Er det hardkokte krimreportere som forsøker å komme "inside" på krisesentre, i miljøer der overgrep finner sted, som intervjuer offer eller overgriper i oppfølgingssaker? Eller er det Magasinstoff - temanummer, kortvarige kampanjer som gir oppmerksomhet og feature-stoff?

For en ting er den tilfeldige kriminaliteten vi alle kan bli utsatt for på gata. En annen ting er å leve daglig i frykt for å gå hjem til de menneskene som skulle være din trygge havn. Dette gjelder både for jenter og gutter. Vold og overgrep i hjemmet er definitivt også en gutteting. Hvis du lurer på hvorfor, så se en gang til på bildet av Christoffer.

Dersom en mann slår en mann er det vold. Dersom kvinne slår en mann er det vold. Dersom mann slår kvinne bak hjemmets fire vegger havner det under likestilling og integrering. Hva med å kalle det, behandle det og dømme det for hva det er, nemlig vold? Det er ikke likestillingsministeren som skal arbeide mot vold mot kvinner i FNs kvinnekommisjon, det er justisministeren.

Eller hva med økonomisk politikk. Kvinnesak eller gutteting? Når det blir innført ordninger som i hovedsak bidrar til at kvinner velger vekk økonomisk selvstendighet og jobb til fordel å være hjemme med barna og leve litt på kontantstøtte, deretter på mannens lønn? Er det kvinnesak eller gutteting å legge forholdene til rette for at kvinner blir pensjonstapere og ubetalte omsorgsarbeidere?

Parolekampene som har vært i Oslo og Bergen foran 8. mars-toget i år viser at det heller ikke er én politisk retning blant kvinner. Ja, jeg skjønner at det er provoserende for kvinneaktivister som har vært dominerende i kvinnekampen de siste tjue åra at det plutselig dukker opp unge jenter som vil legalisere kjøp av sex, når de selv har jobbet så intenst mot. I kampen mot menneskehandel står vi garantert sammen, i kampen om retten til kvinnens kropp mener vi to forskjellige ting. Jeg mener at kvinnen blir objektivisert og tingliggjort når kroppen hennes blir lovregulert vekk fra egne valg. Venstresida mener at "eget valg" i denne sammenheng ikke er gyldig, for ingen kan frivillig velge å bli sexarbeider. Kanskje har de rett gitt samfunnets eksisterende maktstrukturer, jeg mener jeg har rett i et samfunn der kvinnen i hovedsak er likestilt - og at det er prinsippet vi skal demonstrere for.

De ti siste årene har vi hatt tre kvinnelige forsvarsministre. Siden departementet kom i 1991, har barne- og familiedepartementet hatt to menn som ministre, samt én som midlertidig settestatsråd. Er hvordan vi organiserer for barn og familie en kvinnesak eller berører barn og familie også menn?

Likestilling og organisering av familien hører vel så mye under justis-, forsvar-, finans-, utdanning-, næring-, arbeids- og sosialpolitikk. Kanskje departementet bør legges ned, slik at vi slutter å definere noen spørsmål som kvinnesaker og andre som gutteting? At vi innser at hvordan vi organiserer familien  avhengig av hvordan arbeidslivet er organisert? At vold mot kvinner er justispolitikk. At likestilling er et ansvar i alle departementer og et klart lederansvar i alle deler av regjeringen, uavhengig av politisk vridning?

Apropopos: Les også Anne Lise Strandens glimrende kommentar om at kvinner må ta ansvar for egen økonomi. 

Fri sex og alt gratis?

Det er gode intensjoner bak forslaget om å gi hormonelle prevensjonsmidler til unge, friske kvinner mellom 20-25 år gratis, men det er helt feil prioritering å bruke 100 millioner på nettopp unge, friske, voksne kvinner.

I Dagbladet i dag tar AUFs Eskil Pedersen til orde for å gi unge, friske kvinner "gratis" hormonell prevensjon, og får støtte fra lederen i KrFU, Elisabeth Løland. Sammen med Andreas Halse i SU var vi fire akkurat i en debatt arrangert av Bayer Healthcare, et legemiddelselskap som produserer nettopp hormonelle prevensjonsmidler. Det er selvsagt rørende å se de nevnte stå opp for et multinasjonalt, kapitalistisk legemiddelselskap, om enn noe uvant.

Jeg forsvarer gladelig legemiddelbransjens rett til å tjene penger, og tror gjerne på deres gode intensjoner om å få bedre legemidler til folk flest. Men å bruke 100 millioner av skattebetalernes penger for å gi bort prevensjon til unge, friske voksne mennesker er en dårlig prioritering.

La meg begynne med den gode intensjonen, som de tre ungdomslederne forsvarte godt. Særlig imponert over Elisabeth Løland, som ikke bare hadde svært gode innvendinger mot en slik ordning, men likevel ønsket å støtte dette fordi for henne er kampen om å få ned antall aborter viktig. Jeg husker ikke hvem som sa det (Halse?) - det er forfriskende med en KrFU-leder som inntar et progressivt standpunkt til sex og prevensjon, og vi skal vel være glad for at vi i Norge ikke har et sterkt kristenkonservativt miljø som preker avholdenhet fremfor seksualundervisning.

Så selv om vi andre er for fri abort, så ønsker vi selvsagt at færrest mulig skal måtte behøve å ta det. Her er det også en god nyhet. Aborttallene i Norge har holdt seg relativt stabilt de siste 20 årene, med rundt 15 000 aborter i året. Samtidig har Norges befolkning vokst med rundt 700 000 innbyggere. Andelen aborter har altså gått ned, samtidig som tenåringsgraviditeter og aborter heldigvis ikke er en stor utfordring i Norge.

Allikevel har Helsedirektoratet anbefalt at kvinner under 25 år skal tilbys gratis prevensjon for å forebygge provoserte aborter. Helsedirektoratet har kun sett på dette forslaget, ikke vurdert om andre tiltak kunne gitt samme resultat. En studie fra SINTEF fra to kommuner i Norge konkluderer med at gratis prevensjon fører til 50% nedgang i antall aborter. Men konklusjonene er basert på en svarprosent på under 35%, og utført i to kommuner (Tromsø og Hamar) utvalgt fordi de har høyt antall studenter. Om kvinnene velger å ta abort der de studerer eller der de egentlig bor, sier tallene lite om. I tillegg vil en studie av denne typen kunne påvirke adferd, fordi spørreundersøkelser og kontakt med de berørte, vil kunne påvirke adferd. Det er altså ikke nødvendigvis slik at resultatene vil vedvare om alle får alt gratis i morgen.

Så er jo spørsmålet - om vi hadde hatt 100 millioner til overs og ikke trengte å prioritere ressurser i helsevesenet, skal vi da gå inn for det?

Jeg synes ikke det. Jeg synes faktisk ikke det er en offentlig oppgave å finansiere prevensjon til unge, friske kvinner som er voksne nok til å velge eget studiested, finne sted å bo, betale husleie, mobiltelefon, mat og klær. Studiene viste også at økonomi i svært liten grad var en årsak til om kvinnene brukte hormonell prevensjon eller ikke. De fleste har råd til å betale 66 kroner i måneden for p-piller. Dette er altså ikke et fattigdomsspørsmål. Men hvis det var det, så er det lite treffsikkert å bruke 100 millioner til alle, dersom det er noen få som trenger hjelp og støtte. Dersom man skal betale alt for alle, blir det mindre til de som trenger mest hjelp.

I tillegg mener jeg fortsatt at det er noe dritt at kvinner er de som bærer byrden for prevensjon. Gratis p-piller vil være enda en grunn til at gutta ikke gidder å bruke kondom, og dette til tross for at kondomer er tilgjengelige gratis og både beskytter mot graviditet og kjønnssykdommer. Mulige bivirkninger av p-pillen for kvinner er stadig vekk blodpropp, slag, hjerteinfarkt, leversvults og høyt blodtrykk. Andre bivirkninger: kvalme, blødningsforstyrrelser, vektøkning, depresjon, hodepine og nedsatt sexlyst. Og det skal vi gi incentiver til at flere skal bruke over lengre tid uten å vite hva slags langtidsvirkninger hormonelle prevensjon har på kroppen?

Dessuten er det et paradoks at det kommer forslag om å bruke 100 millioner helsekroner på prevensjon til friske kvinner i fertil alder, hvor man anbefaler kvinner å få barn, samtidig som vi på andre siden betaler for assistert befruktning for kvinner som ofte har ventet for lenge.

Oppsummert - friske, voksne mennesker har ansvar for egen helse og avgjørelser som gjelder egen fremtid, det er dårlig helseprioritering å bruke 100 millioner på unge, friske voksne, og det er heller ikke treffsikkert om man ønsker å nå ressursvake, sårbare grupper. Alt til alle, betyr mindre til de som trenger det mest.

Apropos: Og for øvrig mener jeg at abortloven skal bestå slik den er i dag.