Kvinnesak og gutteting

Når jeg tenker på politikk, tenker jeg at det er en gutteting.

Sitatet ovenfra er hentet fra en artikkel i Aftenposten fredag 1. mars om at bare halvparten av unge kvinner mellom 18-21 bruker stemmeretten sin (finner ikke hovedartikkelen elektronisk, men de har en oppfølgingsartikkel om at én av to jenter ikke stemmer).

Jeg har tidligere understreket viktigheten av å ha ulike stemmer i samfunnsdebatten, fordi det er et demokratisk problem dersom det bare er noen stemmer som blir hørt, dersom det er kun noen som setter dagsorden og dermed føringer på politiske prioriteringer. Dette gjelder ikke bare for kvinner som kjønn, men ulike mennesker med ulike ønsker for fremtiden. Det er spesielt er når politikk som sådan blir sett på som en gutteting i et så gjennompolitisert samfunn som Norge. Både hva politikerne bryr seg med og ikke bryr seg med er her et resultat av politiske prioriteringer. Alt har blitt politikk. Også der politikerne "laissez faire" - ikke griper inn.

Det er interessant hva som blir definert som politikk. Jeg husker veldig godt debatten(e) i bloggsfæren rundt 2005-2006 der det var en vedtatt sannhet at det i hovedsak var menn som skrev om politikk og samfunn, mens kvinner skrev om alt annet. "Alt annet", oppdaget vi, var blant annet temaene som svært gode kvinnelige bloggere skrev om, som Mihoe's blogg "Reality challenged", Drusillas "Dagens onde kvinner" og Fjordfitte med..vel, bloggen "Fjordfitte". Samtlige av disse skrev rasende, ofte i bokstavelig forstand, gode innlegg med mediekritikk om hvordan saker ble fremstilt, om maktbalansen i samfunnet, om sex og samfunn, vold, overgrep og voldtekt, diskriminering på arbeidsplassen, respekt for enkeltindividet og individuelle valg (selv om vel alle tre befant seg på venstreaksen politisk), gjerne med personlige erfaringer og selvironi og humor. Særlig det siste gjorde bloggene svært lesverdige og populære. Særlig det siste manglet hos mannlige bloggere. Så de kvinnelige bloggerne, som gjerne var selverklærte feminister, ble av journalister og andre kategorisert som "personlige bloggere", mens gutta selvsagt var samfunnsbloggere.

For feminisme er jo ikke politisk, eller hva?

Det sies at den som har definisjonsmakten, altså den som får definere virkelighetsbildet vi lever i, også gis makt og mulighet til å definere løsningen. Når "kvinnesak" enten blir definert som uviktig eller definert vekk som politikk, vil saker som berører kvinner mest også bli prioritert ned på den politiske dagsordenen. Selvsagt ser vi endringer i samfunnet også på dette. Det skulle da bare mangle. Men ta et eksempel som justisområdet. Kvinnesak eller gutteting?

Organisert kriminalitet, ran, drap, gjengoppgjør, smuglerligaer, bedrageri, hvitsnippkriminalitet, utelivsvold, knivstikking, tyveri og innbrudd. Sjekk ut hvor mange krimreportere som følger denne typen saker, både før, under og etter rettssaker. Er de menn eller kvinner?

Så hva med jusisområdene overgrep, familievold, voldtekt? Kvinnesak eller gutteting? Krimreporterne som dekker rettssaken er fortsatt i hovedsak menn, selv om jeg hører noen få kvinner kommenterer. Hvordan dekkes disse i mediene? Er det hardkokte krimreportere som forsøker å komme "inside" på krisesentre, i miljøer der overgrep finner sted, som intervjuer offer eller overgriper i oppfølgingssaker? Eller er det Magasinstoff - temanummer, kortvarige kampanjer som gir oppmerksomhet og feature-stoff?

For en ting er den tilfeldige kriminaliteten vi alle kan bli utsatt for på gata. En annen ting er å leve daglig i frykt for å gå hjem til de menneskene som skulle være din trygge havn. Dette gjelder både for jenter og gutter. Vold og overgrep i hjemmet er definitivt også en gutteting. Hvis du lurer på hvorfor, så se en gang til på bildet av Christoffer.

Dersom en mann slår en mann er det vold. Dersom kvinne slår en mann er det vold. Dersom mann slår kvinne bak hjemmets fire vegger havner det under likestilling og integrering. Hva med å kalle det, behandle det og dømme det for hva det er, nemlig vold? Det er ikke likestillingsministeren som skal arbeide mot vold mot kvinner i FNs kvinnekommisjon, det er justisministeren.

Eller hva med økonomisk politikk. Kvinnesak eller gutteting? Når det blir innført ordninger som i hovedsak bidrar til at kvinner velger vekk økonomisk selvstendighet og jobb til fordel å være hjemme med barna og leve litt på kontantstøtte, deretter på mannens lønn? Er det kvinnesak eller gutteting å legge forholdene til rette for at kvinner blir pensjonstapere og ubetalte omsorgsarbeidere?

Parolekampene som har vært i Oslo og Bergen foran 8. mars-toget i år viser at det heller ikke er én politisk retning blant kvinner. Ja, jeg skjønner at det er provoserende for kvinneaktivister som har vært dominerende i kvinnekampen de siste tjue åra at det plutselig dukker opp unge jenter som vil legalisere kjøp av sex, når de selv har jobbet så intenst mot. I kampen mot menneskehandel står vi garantert sammen, i kampen om retten til kvinnens kropp mener vi to forskjellige ting. Jeg mener at kvinnen blir objektivisert og tingliggjort når kroppen hennes blir lovregulert vekk fra egne valg. Venstresida mener at "eget valg" i denne sammenheng ikke er gyldig, for ingen kan frivillig velge å bli sexarbeider. Kanskje har de rett gitt samfunnets eksisterende maktstrukturer, jeg mener jeg har rett i et samfunn der kvinnen i hovedsak er likestilt - og at det er prinsippet vi skal demonstrere for.

De ti siste årene har vi hatt tre kvinnelige forsvarsministre. Siden departementet kom i 1991, har barne- og familiedepartementet hatt to menn som ministre, samt én som midlertidig settestatsråd. Er hvordan vi organiserer for barn og familie en kvinnesak eller berører barn og familie også menn?

Likestilling og organisering av familien hører vel så mye under justis-, forsvar-, finans-, utdanning-, næring-, arbeids- og sosialpolitikk. Kanskje departementet bør legges ned, slik at vi slutter å definere noen spørsmål som kvinnesaker og andre som gutteting? At vi innser at hvordan vi organiserer familien  avhengig av hvordan arbeidslivet er organisert? At vold mot kvinner er justispolitikk. At likestilling er et ansvar i alle departementer og et klart lederansvar i alle deler av regjeringen, uavhengig av politisk vridning?

Apropopos: Les også Anne Lise Strandens glimrende kommentar om at kvinner må ta ansvar for egen økonomi.