Vissen verdighet

Hvorfor er det slik at vår eneste vei til verdighet i når det gjelder rom er å innføre statlig etnisk diskriminering i Norge? 

Ifølge Dagbladets Marie Simonsen er vi i ferd med å stryke i lakmustesten for det siviliserte samfunn. Våre demokratiske verdier og rosetogets honnørord etter 22. juli 2011 visner fordi vi ikke legger til rette for etnisk diskriminering av en særskilt gruppe.

Mennesker fra fire kontinenter - Asia, Afrika, Australia, Amerika - nektes adgang til riket utover tre måneders turistvisum, eller må søke asyl eller familiegjenforening for å bli i Norge. EØS-borgere har det samme turistvisumet, men kan få bli i landet om de har meldt seg som arbeidssøkere i inntil seks måneder. For samtlige disse gjelder reglene om at du skal kunne sørge for eget livsopphold i det tidsrommet du er her. Har du ikke funnet arbeid innen seks måneder, eller når du ikke lenger klarer å betale for eget opphold innen de seks månedene, så er det på tide å dra hjem. Så mens portugisere, spanjoler, polakker, svensker, italienere og alle andre europeere forventes å finansiere eget opphold og livsnødvendigheter, og eventuelt hute seg hjem når finansene tar slutt, er det en gruppe vi skal gjøre unntak for: romfolk. Som Marie Simonsen skriver – romfolket er ikke turister på sightseeing.

Vel. Lite tyder på at de er arbeidssøkende heller. Gamle Oslo NAV, som registrerer arbeidssøkende EØS-borgere, har under 115 personer registrert hos seg, de fleste fra Spania, Baltikum, Polen – knapt en håndfull fra Romania. Siden vi (heldigvis) ikke driver etnisk registrering i Norge, vet jeg ikke om dette er rumenere eller rom. Dersom de er arbeidssøkende EØS-borgere er de fortsatt forpliktet til sørge for eget opphold. Siden romfolket ikke er turister på sightseeing, må vi forutsette at de er arbeidssøkende EØS-borgere og skal ha samme rettigheter  og oppfylle samme krav som alle andre arbeidssøkende EØS-borgere. (Jeg finner ikke info på hvor mange EØS-borgere som er registrert hos politiet, som alle arbeidssøkende er pliktig til å gjøre - legg gjerne ut lenke i kommentarfelt om du finner).

Dagbladet skriver at romfolk er diskriminert og utestengt fra boligmarkedet fordi de ikke klarer å få leid bosted til ca 1500,- i måneden i Oslo (180 000 kr delt på 120 personer). Vel, da er i så fall alle diskriminert og utestengt fra Oslos boligmarked. Når alle er det, kan vi jo stille spørsmål om denne gruppen er det.

Det handler ikke om at Norge skal stille opp med toaletter, dusj eller tak over hodet for tilreisende rom som ”ikke er turister på sightseeing”, eller at noen er redd for at det da kommer flere romfolk til Norge. Spørsmålet må jo være om Norge skal stille opp med bosted for alle EØS-borgere som søker arbeid og lykken i Norge. Det bryter i så fall med forutsetningene for prinsippet om fri utveksling av arbeidskraft innen EU og EØS. Men ingen kan for alvor mene at eneste veien til verdighet er å gi til noen i en vanskelig situasjon, men ikke til andre i samme situasjon. Det er å drive aktiv diskriminering. I dette tilfelle basert på etnisitet.

Noen mener at romfolk blir jaget fordi de er rom. Tror noen virkelig at svensker, finner, polakker, etiopere, latin-amerikanere, new-zealandere og tyskere ville blitt behandlet annerledes om de i flokk campet i parker og skogsområdet, brukte bakgårder som toalett og hadde talspersoner som krevde særbehandling? Eller en gruppe etniske nordmenn for den saks skyld?

Dagsavisens Hege Ulstein syntes tidligere denne måneden at russefeiringen var en rimelig sammenligning. Kanskje det. Men russen blir også jaget, bøtelagt og klaget på når de bråker, forsøpler og demonstrerer mangelfull hygiene. Forskjellen er at til og med russens egne talspersoner synes dette er helt rimelig, legger seg langflate og lover å rydde opp.

Så kan du selvsagt si at russen har et hjem å dra til. Det har jo faktisk også tilreisende rom. At reiseveien er noe lenger er ingen unnskyldning mot likebehandling. Og det er likebehandling som, sist jeg sjekket, var en av grunnsteinene for det siviliserte samfunn, ikke særrettigheter på bakgrunn av etnisitet. Det kan umulig være en verdig politikk å legge til rette for at en gruppe som ofte opplever nettopp diskriminiering og forskjellsbehandling, fortsatt skal forskjellsbehandles for å gjøre det lettere å leve av å tigge. Det er en ganske vissen form for verdighet.

Apropos: Arbeiderpartiet mener at et generelt tiggerforbud er for ressurskrevende for politiet, selv om politiet selv ønsker dette. De vil heller ha soner der man kan tigge nå og da, men ikke hele tiden. For det er jo mye enklere for politi, tiggere og befolkning å forholde seg til…

Verneplikt og valgfrihet

I 2013 er ikke den viktigste likestillingskampen verneplikt for kvinner, men valgfrihet for menn.

Venstres landsmøte gikk inn for verneplikt for kvinner, Arbeiderpartiet tar opp saken på sitt landsmøte i helgen og Høyre på landsmøtet i begynnelsen av mai.

La det være klart. Grunnen til at jeg er mot kvinnelig verneplikt er fordi jeg er prinsipielt mot verneplikt generelt. Det er prinsipielt galt å kreve ett år av et menneskes liv i statens tjeneste til luselønn. Å utvide ordningen til også å gjelde kvinner er å gå et skritt i feil retning. Prinsipielt sett.

Når det er sagt, kan unge kvinner tjene på å gå inn i forsvaret. Særlig om de velger å ta en av de mange utdanningsmulighetene forsvaret kan tilby. Det er få steder unge mennesker kan få lignende type tillit og ansvar så raskt som i en organisasjon som forsvaret. Dermed kan også de få en anerkjent ledererfaring de ellers måtte jobbe dobbelt så lenge for å få i både offentlig sektor eller privat næringsliv.

Forsvaret vil få fordelen av at de har flere talenter å plukke fra. I kritikken mot et vervet forsvar har vi ofte sagt at det er ikke alltid de ivrigste kandidatene som er mest egnet (slik det også er andre steder). Innen rekruttering er ofte "den motvillige kandidaten" den mest interessante, fordi de gjerne har reflekterte motforestillinger som gjør dem bedre egnet som ledere. Dessuten skal ikke kjønn i seg selv være diskvalifiserende for en stilling, men kan av og til være kvalifiserende. Som for å komme i dialog med hele sivilbefolkningen under oppdrag i utlandet.

Det er altså en fordel for kvinner å verve seg til forsvaret, og det er en fordel for forsvaret å verve flere kvinner. Men når jeg først er for valgfrihet så mener jeg det bør være valgfritt å dedikere seg til tjeneste for fedrelandet. Også for menn. Men skulle vi gå inn for kvinnelig verneplikt i Norge så kan jeg leve med det. Det rammer ikke flere, det rammer bare et annet utvalg.

Derimot er en av våre viktige likestillingssaker kamp mot kontantstøtte og deltidsarbeid. Hele 41% av arbeidsføre kvinner jobber deltid. Vi ser at menn jobber mer når de får barn, mens kvinner jobber mindre. Barn får med andre ord ikke mer tid med mor og far, de får mindre tid med far og mer tid med mor. Først etter at barnet har blitt syv år øker fars tid med barna (se boks). Noen mener det er til barns beste at barna mer eller mindre kun vokser opp med mor, og en sliten, tidspresset far. Jeg synes begge foreldre har rett på tid med barna, og dermed at mor kunne jobbe mer og far mindre. At likestillingslandet Norge gir økonomiske incentiver som tar arbeidsføre, friske kvinner ut av arbeidslivet og reduserer fars tid med barna mens de er små, er for meg et mysterium. Vi vet at kvinner ofte tjener mindre og at det økonomisk sett fra familiens side derfor vil være kvinnen som fratrer arbeidslivet, derfor er ikke kontantstøtten kjønnsnøytral. Den sementerer eksisterende skjevheter i samfunnet, noe som gjør kvinner til yrkes- og pensjonstapere og mannen taper tid med barna sine.

Suksessfulle, eldre menn får gjerne spørsmål om hva de angrer på når de ser tilbake på sitt liv. Det ene svaret som går igjen er at de gjerne skulle sett mer til ungene da de vokste opp. I 2013 er nettopp det den viktigste likestillingskampen. Ikke verneplikt for kvinner. Men valgfrihet for menn.

Oppdatert: Interessant om presset og bekymringen menn har for å være den som bærer hele den økonomiske byrden for familien. 

Jernkvinnen

Hun er en av de politiske lederne som vil bli husket best fra det 20. århundret, ikke fordi hun var Storbritannias første kvinnelige statsminister, men fordi hun hadde en standhaftighet og gjennomføringskraft som få andre kan vise til.

Det tar tid før ikoner av hennes legering ruster.

R.I.P Margaret Thatcher 1925-2013

Min kommentar i VG. Les gjerne også Asle Tojes på NRK Ytring.

Politikere vi fortjener

Grunnen til at de fleste politikere "feiler" i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre noe feil i det hele tatt. 

- Det er veldig lett å kritisere politikere for å ikke mestre de nye mediene, det som er positivt er at man prøver og er på de nye plattformene, prøver å være aktive og kommunisere med velgerne. 

Dette sa førsteamanuensis på Institutt for medier og kommunikasjon, Gunn Enli, på NRK Kulturnytt i dag morges. Men hun la til at politikerne ofte sliter med å finne den riktige balansen i innholdet på det de ønsker å dele.

- Sosiale medier er en slags semiprivat arena hvor man skal dele, skal ytre seg som privatperson, hvor man skal vise sin personlighet på en litt annen måte. 

Her feiler mange, mente hun. Men gjør de egentlig det?

Etter å ha holdt kurs om politisk bruk av sosiale medier både i og utenfor eget parti, opplever jeg helt riktig at mange er usikre. På den ene siden oppfordres de til å nettopp dele av seg selv, la leserne bli kjent med dem på en annen måte, åpne for dialog og innspill. Men de, som alle andre, ser jo også hvordan kollegaer blir pisket på plass av såvel illsinte brukere, både politiske motstandere og medstandere som tar avstand om de nettopp forsøker seg med humor, dialog og å ytre seg som privatperson. Og gud forby - skulle man drite seg ut ved å si at en politisk motstander har et poeng, så er det lite nåde å få. Er man raus med en politisk motstander vil det du sier garantert bli brukt mot dine egne, og dine egne vil se på deg som en som dolker eget parti i ryggen. Hvordan man i tillegg med vilje tolker hverandre i verste mening som del av det politiske spillet har SVs Jens Kihl skrevet godt om i en kronikk på NRK Ytring.

Det politiske spillet åpner rett og slett ikke for raushet.

Dette har lite med sosiale medier å gjøre. Som tidligere Høyre-rådgiver Odd Hoen-Sevje så fint har oppsummert i egen Twitter-profil: "Twitrer privat helt til jeg twitrer noe som er dumt nok til å havne i en avis". De tradisjonelle mediene forflater saker, fragmenterer og polariserer, samtidig som de mener at det er den stadig voksende staben av kommunikasjonsrådgivere som er et demokratisk problem.

Hva kom først - høna eller egget?

Da Sveriges utenriksminister Carl Bildt begynte å blogge i 2005, kritiserte svenske medier han for å være udemokratisk. At en politiker skulle kunne kommunisere direkte med velgerne uten å filtreres gjennom journalister var helt uhørt. Lignende holdninger kunne vi høre i debatter i Norge. Det var selvsagt før mediene oppdaget hvilken gullgruve sosiale medier var for politisk skandalejournalistikk. Som for eksempel når en samferdselsminister fra Senterpartiet retvitrer en melding fra en som skriver "Fuck Oslo" når hun koser seg hjemme på påskeferie (både jenta og statsråden, vil jeg tro). Det er vel neppe noen av dem som gjør noe lignende igjen. Som jeg skrev i Kampanje - vær deg selv nok.

Dette er ikke en feil på linje med når Ulf Leirstein i FrP trykker "like" på¨rasistiske kommentarer på Facebook, og i NRK Kulturnytt forklarer det med at han er for ytringsfrihet fordi da kan han ta til motmæle mot de han er uenige med. Å trykke "like" er ikke å ta til motmæle, selv om det ofte brukes for å vise at jeg har lest og satt pris på kommentaren din.

Men det største problemet til de fleste politikere er uansett ikke at tabber seg ut i sosiale medier. Det største problemet er at ingen gidder å høre på hva de sier. Selv om vi ber dem komme seg på sosiale medier, opplever de at de overhodet ikke får respons. Trygt, godt og kjedelig skriver de om gode skoler, for eller mot skattelette, fellesskap, næringspolitikk, byutvikling og samferdsel. Bare for å oppleve at det er bildet av den mislykkede bursdagskaka som får flest likes på Facebook. Kanskje ikke så rart. Når vi blir trent til å høres ut som politiske løpesedler, med innøvde svar for å ikke støte noen, blir det lite engasjerende.

Når da en sjelden gang kommentarfeltet i bloggen din blir tatt over av en rasende masse som antakeligvis aldri ville stemt partiet ditt, men nå later som om du er helt og holdent grunnen til at de ikke vil gjøre det, fordi du har sagt ja/nei til innvandring/EU/skattelette/kontantstøtte/abort - vel, da får vi de politikerne på sosiale medier vi fortjener.

Grunnen til at de fleste politikere feiler i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre "feil" i det hele tatt. Hvilket betyr at modige valg antakeligvis også uteblir også andre steder.

Jeg personlig tror dessuten at de som kan gjøre størst suksess er lokalpolitikere som skriver om nære ting, ikke profilerte politikere nasjonalt. Hva mener du er utfordringen med den politiske debatten på sosiale medier og hvorfor? Hva kan, om noe, gjøres med det?