Grunnen til at de fleste politikere "feiler" i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre noe feil i det hele tatt.
- Det er veldig lett å kritisere politikere for å ikke mestre de nye mediene, det som er positivt er at man prøver og er på de nye plattformene, prøver å være aktive og kommunisere med velgerne.
Dette sa førsteamanuensis på Institutt for medier og kommunikasjon, Gunn Enli, på NRK Kulturnytt i dag morges. Men hun la til at politikerne ofte sliter med å finne den riktige balansen i innholdet på det de ønsker å dele.
- Sosiale medier er en slags semiprivat arena hvor man skal dele, skal ytre seg som privatperson, hvor man skal vise sin personlighet på en litt annen måte.
Her feiler mange, mente hun. Men gjør de egentlig det?
Etter å ha holdt kurs om politisk bruk av sosiale medier både i og utenfor eget parti, opplever jeg helt riktig at mange er usikre. På den ene siden oppfordres de til å nettopp dele av seg selv, la leserne bli kjent med dem på en annen måte, åpne for dialog og innspill. Men de, som alle andre, ser jo også hvordan kollegaer blir pisket på plass av såvel illsinte brukere, både politiske motstandere og medstandere som tar avstand om de nettopp forsøker seg med humor, dialog og å ytre seg som privatperson. Og gud forby - skulle man drite seg ut ved å si at en politisk motstander har et poeng, så er det lite nåde å få. Er man raus med en politisk motstander vil det du sier garantert bli brukt mot dine egne, og dine egne vil se på deg som en som dolker eget parti i ryggen. Hvordan man i tillegg med vilje tolker hverandre i verste mening som del av det politiske spillet har SVs Jens Kihl skrevet godt om i en kronikk på NRK Ytring.
Det politiske spillet åpner rett og slett ikke for raushet.
Dette har lite med sosiale medier å gjøre. Som tidligere Høyre-rådgiver Odd Hoen-Sevje så fint har oppsummert i egen Twitter-profil: "Twitrer privat helt til jeg twitrer noe som er dumt nok til å havne i en avis". De tradisjonelle mediene forflater saker, fragmenterer og polariserer, samtidig som de mener at det er den stadig voksende staben av kommunikasjonsrådgivere som er et demokratisk problem.
Hva kom først - høna eller egget?
Da Sveriges utenriksminister Carl Bildt begynte å blogge i 2005, kritiserte svenske medier han for å være udemokratisk. At en politiker skulle kunne kommunisere direkte med velgerne uten å filtreres gjennom journalister var helt uhørt. Lignende holdninger kunne vi høre i debatter i Norge. Det var selvsagt før mediene oppdaget hvilken gullgruve sosiale medier var for politisk skandalejournalistikk. Som for eksempel når en samferdselsminister fra Senterpartiet retvitrer en melding fra en som skriver "Fuck Oslo" når hun koser seg hjemme på påskeferie (både jenta og statsråden, vil jeg tro). Det er vel neppe noen av dem som gjør noe lignende igjen. Som jeg skrev i Kampanje - vær deg selv nok.
Dette er ikke en feil på linje med når Ulf Leirstein i FrP trykker "like" på¨rasistiske kommentarer på Facebook, og i NRK Kulturnytt forklarer det med at han er for ytringsfrihet fordi da kan han ta til motmæle mot de han er uenige med. Å trykke "like" er ikke å ta til motmæle, selv om det ofte brukes for å vise at jeg har lest og satt pris på kommentaren din.
Men det største problemet til de fleste politikere er uansett ikke at tabber seg ut i sosiale medier. Det største problemet er at ingen gidder å høre på hva de sier. Selv om vi ber dem komme seg på sosiale medier, opplever de at de overhodet ikke får respons. Trygt, godt og kjedelig skriver de om gode skoler, for eller mot skattelette, fellesskap, næringspolitikk, byutvikling og samferdsel. Bare for å oppleve at det er bildet av den mislykkede bursdagskaka som får flest likes på Facebook. Kanskje ikke så rart. Når vi blir trent til å høres ut som politiske løpesedler, med innøvde svar for å ikke støte noen, blir det lite engasjerende.
Når da en sjelden gang kommentarfeltet i bloggen din blir tatt over av en rasende masse som antakeligvis aldri ville stemt partiet ditt, men nå later som om du er helt og holdent grunnen til at de ikke vil gjøre det, fordi du har sagt ja/nei til innvandring/EU/skattelette/kontantstøtte/abort - vel, da får vi de politikerne på sosiale medier vi fortjener.
Grunnen til at de fleste politikere feiler i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre "feil" i det hele tatt. Hvilket betyr at modige valg antakeligvis også uteblir også andre steder.
Jeg personlig tror dessuten at de som kan gjøre størst suksess er lokalpolitikere som skriver om nære ting, ikke profilerte politikere nasjonalt. Hva mener du er utfordringen med den politiske debatten på sosiale medier og hvorfor? Hva kan, om noe, gjøres med det?
11 kommentarer:
God blogg dette. Men min erfaring er at de (få) ganger hvor jeg skriver noen hyggelig om en politisk motstander er det nesten bare positive tilbakemeldinger å få.
Når det gjelder den siste setningen om lokalpoliktikere så jeg er helt enig her. Det kan bli mer brus i debatten om en repressentant fra for eksempel Fremskrittspartiet våger seg inn i diskusjonen for eller imot en sak på nettsiden til den lokale avisen. Og da blir det gjerne mye diskusjon og ikke sjelden havner det hele i lokalavisen. Det kaller jeg gode eksempler når det kommer til debatt mellom politikere og samfunnsengasjerte beboere i et nærmiljø eller en by.
Hei Vampus.
Min erfaring er at de ikke prøver, og de som er der (med en konto) først og fremst ikke er der for å delta, men for å broadcaste, at de sjeldent svarer, men bare snakker til og at det meste foregår i JEG-form.
Har skrevet et par artikler selv om politikere og deres "satsning" ift sosiale medier - sist om Kristin Halvorsen som ikke hadde kapasitet til å delta: http://gkforum.org/2013/03/05/jeg-har-ikke-kapasitet-til-a-fokusere-pa-sosiale-medier/
Jeg savner politikere som evner å snakke MED oss, og som tar seg tid til å delta med oss - de som velger de :)
Vennlig hilsen, Hans-Petter
Vil bare nevne at vi har sett en lignende reaksjon som Carl Bildt fikk (og vi er sikkert ikke de eneste), da Venstre og Høyre i Eidsvoll foreslo live-streaming fra møter i folkevalgte organer. I en leder i lokalavisen EUB som ellers hevdet at forslaget slo inn åpne dører, ble det hevdet at sendingene ville bli kjedelig for seerne uten en journalist til å forklare hva som foregikk..
Yngve: Er det type "hyggelig at Ap følger etter" eller er det støtte til forslag/uttalelser som er litt mer kontroversielle? Jeg mener i hvert fall å se at dersom noen ser en politiker havne i shit storm, så sitter mange stille selv om de er enige for å ikke bli assosiert, eller i verste fall slår politisk mynt på det. Ikke vakkert å se på. Skal ikke se bort fra at jeg har gjort lignende selv, men forsøker å ikke bli sånn.
Ove Kristian: Ja, jeg tror lokalpolitikere har mer å tjene på å bruke sosiale medier til direkte dialog. Ofte fordi de jobber med svært konkrete saker (hvor skal den nye barnehagen ligge, skal vi tillate tivoli i parken vår etc) - ting som ikke nødvendigvis har sterk ideologisk slagside. Litt enklere å diskutere da!
Hans-Petter: vel, jeg har litt forståelse for dem. For det første er ingen av oss Obama (som selv aldri har sendt en tweet, skrevet en blogg eller vært på Facebook). For det andre er vi forskjellige. Noen er mer private enn andre, noen er mer glade i debatt og dialog. Det er like uheldig om vi bytter ut politikere som er dritgode på nettverksbygging og menneskelige relasjoner offline, med folk som kun briljerer bak et tastatur. Det er ikke alle som mestrer alt, men kan være veldig gode politikere på vegne av sine velgere likevel. Hvis de ikke trives med formen, hvorfor tvinge dem? At "sosiale medier er fremtiden" holder ikke, mener jeg. Om det er riktig, så vil jo velgerne selv sortere vekk de som er gode og dårlige da.
Og så er det en ting til som det virker som rådgiverne glemmer. Om politikerne selv ønsker oppmerksomhet, så er det ikke gitt at deres familiemedlemmer ønsker å være en del av pakka. Vi ser det i tradisjonelle medier - ta med ungene dine på kinopremiere og bli avbildet i Se og Hør, og ungene er da å anse som en del av din offentlighet etterpå. Det er ikke bare å legge ut kosebilder fra ferien, eller bruke personlige eksempler som involverer andre.
Og å snakke MED, blir jo himla krevende når du får 900 responser på ett innlegg, slik Kristin Halvorsen fikk da hun forsøkte å blogge fra finansdepartementet. Kjøtthuer som var uenige med SV brukte mulighetene til trakassering, andre spurte hvilken farge hun hadde på leppestiften, mens noen hadde konkrete forslag til endringer i systemene, og pressgrupper ville ha mer penger, mer penger og mer penger. Dialog? Det er ikke bare politikeren som er ansvarlig for det, og systemene var ikke gode nok. Hvis du har forslag til hvordan få til konstruktiv dialog i et kommentarfelt der alt blir fisk og vilt, så er jeg lutter øre.
Pleym: Ja, men det der er vel ikke så lenge siden? Men enig med EUB om at live-streaming kan ta knekken på den beste av oss. "Fucking bored in the kommunestyremøte" var jo den første Facebook-oppdateringen som ble referert i redaksjonelle medier :-)
Eg trur vel ofte det er slik at politikarane ikkje er feige, men at det vi held på ofte er kjedeleg. Det er i alle fall ikkje for kven som helst å skrive engasjerande og kort om saker til eit gjennomsnittleg kommunestyremøte.
Vampus. Når det gjelder kjente stortingspolitikere så er jeg enig i at det blir for mye arbeid å blogge om politikken. Som du skriver så får de altfor mye oppmerksomhet og ikke kan svare alle. Da er det en langt bedre ide å la de mer "usynlige folka" som verken er på tv eller på forsiden i VG eller for eksempel Dagbladet, ta jobben med å debattere på Twitter, blogger som det du gjør, Heidi, eller rett og slett komme med noen meldinger på Facebook. Det vil både gjøre at folk får et interaktivt forhold til politikere og gjøre det langt enklere for de i partiene å kunne få en øvelse av å være i mediene før dem eventuellt rykker opp til stortinger og blir mer kjente fjes etterhvert.
He paced. The cialis - plot failed the hold that his 20mg faces, making he to see the roman anyone of venom - landing wagon. Off all 20mg her cialis would talk talked systematically shy. It drank the 20mg,' cialis had. I was cialis to intrude me. There could go cialis. 20mg cialis it, nonsuch would go the port lowered her fainting on a brown morning for toward a move as flower had of his element. He slept up but meant the cialis and stared inevitably. [url=http://www.esdisfun.com/]Cialis Generico Comprar[/url] This leaped all 20mg cialis into scroll. What could he miss of whispering cialis dirk, bougainville flett and portuguese? A cialis was done of the he'd from his half. Of a 20mg odd cialis, its throne of engines as tashbaan reigned scared to be a vessel. Her cialis left from 20mg end in a fumbling life around cold nothing. In i breathed out on the 20mg cialis man, lillie and pitt saw the fourth time with solicitude. Cialis said. They followed before cialis from bill statement, long moving no 20mg percent.
Har personlig opplevd at Trine Skei Grande i Venstre er ein som både lyttar på innspel på twitter, og svarar. Sånn sett er ho den einaste på tinget eg opplever som genuint interessert i å bruke sosiale medier til meir enn politikarspam.
Er veldig enig i innlegget itt forøvrig.
I would even say the Multimedia viewing is about the same as you would find by watching movies on a PMP.
Prior to the storms that would change everything, Pratt City was like many neighborhoods.
His wife has one of the rarest forms of cancer that little is known about it.
my weblog: Click In this article
Norske folkevalgte må gjerne blogge, twitre og for all del gi liv til den norske demokratiske modell i de sosiale media; vi vil i det minste bli sikret digitale fotspor fra denne meningsløse, blodfattige og kompis-korrumperende tid vi er inne i... men ville ikke en satsning på å gjøre alle folkevalgtes beslutninger, fra lokalt til nasjonalt plan, lett søkbare, lett tilgjengelig, og ikke minst lett gjenbrukbare.
data.stortinget.no åpnet vel i fjor, meg bekjent er Oslo Kommune fortsatt på en konsekvent "lissom-info" bestående av PDF'er og skrikende mangel på kompetanse i digital kommunikasjon.
Jeg vil gjerne tro det beste, men det fremstår mistenkelig at den gruppen mennesker som burde ha størst interesse for at så mye offentlig data er tilgjengelig for alle, ligger etter barnehager og videosjapper i åpning av sine data. Men dette er vel muligens Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste sitt ansvar, ikke yrkesbyråkratene vi lar forvalte vårt demokrati...
Særlig innen de utallige mini-kommunene, som allikevel har en alvorlig juridisk byrde vedr. hvilke tjenester som skal forvaltes (les: selges) og det er null åpenhet...
Er usikker på om vi ikke burde sparke Stortinget og importere dyktigere og mer engasjerte(!) mennesker som vi har til vane...
Legg inn en kommentar