Partnerdrap - lite å gjøre med?

Norge ligger lavest på statistikken over partnerdrap i Europa. Likevel utgjør antall partnerdrap en svært høy andel av drap i Norge. Er det virkelig ingenting vi kan gjøre med det?

Ni kvinner og en mann er så langt i år drept av sin nåværende eller tidligere partner i Norge. Det siste drapet skjedde onsdag denne uken. Av nitten drap så langt i år, er altså nå flertallet partnerdrap. Årsakene til drapene er mange og sammensatte. Det handler om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling, og om voldsutøvere i nære relasjoner.

TV2 har laget en tidslinje over drap i Norge så langt i år. 

Da jeg la ut min gamle kommentarartikkel om Æresdrap på norsk hos ABC Nyheter fra 2009 i forbindelse med saken, var en av kommentarene på Twitter at dette er noe vi antakeligvis ikke kan gjøre noe med. Vedkommende begrunnet det ikke, men jeg er enig i at det er problematisk. For det første er problemet for lite - altså "bare ti", for det andre er det ulike grunner til at partnerdrap skjer og derfor vanskeligere å forebygge. Men likevel. Er det riktig? Er det virkelig ingenting vi kan gjøre?

Vi har lite forskning på de som dreper sine partnere i Norge. I drap-selvdrap er den typiske gjerningspersonen en etnisk norsk mann. Han tilhører middelklassen, er som oftest litt eldre enn drapsmenn ellers, bruker gjerne skytevåpen, og har ofte planlagt drapene. Drapene skjer gjerne etter et samlivsbrud, der mannen føler at hele livet hans raser sammen, og ser på drap som eneste utvei fordi han har tapt ansikt utad. Derfor drar vi en parallell mellom drap-selvdrap og æresdrap i andre kulturer, sier lege Siri Lerstøl Olsen i en artikkel i Dagbladet. Olsen er medforfatter av boka «Mord - selvmord i nære relasjoner».

Det er åpenbart at selv om mange føler at livet raser sammen etter et samlivsbrudd, velger de færreste å begå drap. Men enkelte studier viser at mange opplever psykisk angst, depresjon, og vanlige psykosomatiske plager som søvnproblemer og muskelsmerter. 25 prosent av dem som gjennomgår samlivsbrudd blir sykemeldte og mange blir langtidssykemeldte. Etter en gjennomgang av selvmordsstatistikken gjennom femti år, mente sosiolog og forsker ved SSB, Anders Barstad, at samlivsbrudd er en av årsakene til en økning av selvmord blant menn. 

Jeg mener faktisk at vi kan gjøre noe med dette. Økt åpenhet om hvordan det kan føles å gå gjennom et samlivsbrudd og hjelp til å takle det. Vi trenger ikke nødvendigvis offentlige tiltak, selv om noe kan legges til hjelpeapparatet. Åpenhet fører ikke bare til at de det gjelder kan gjenkjenne og forstå sin egen situasjon, men også at vi rundt blir mer bevisste og kan bidra. Om ikke det alene bidrar til å redusere antall partnerdrap, så er det åpenbart at det kan bidra på flere områder. For de av dere som ikke vil anerkjenne partnerdrap som et samfunnsproblem, så kanskje det at 25% av de som går gjennom et samlivsbrudd blir sykemeldte og langtidssykemeldte kan bidra. Eller som en av våre gjester i talkshowet Studio FEM sa; "Jeg trengte egentlig bare en å snakke med". I stedet ga legen han en resept på sovepiller, starten på et mangeårig misbruk av legemidler og narkotiske stoffer. Det hadde ikke trengt å bli slik.

Professor i psykiatri Gustav Wik ved Universitetet i Bergen mener at etnisk norske menn dreper sine koner for å gjenopprette æren de har tapt etter et brudd. Psykolog Terje Galtung mener det ikke er mulig å hindre partnerdrap og beskriver personligheten til menn som dreper som egosentriske og dominerende, men rause når de mestrer situasjonen og har kontrollen. Dersom kvinnen bryter ut av forholdet kan drap være en måte å gjenvinne kontrollen på. Det kan minne om æresdrap, sier han.

Ære, psykiske problemer, ønske om kontroll er noen av forklaringene. Den sterke følelsen av frustrasjon kan også ligge i at drapsmannen føler seg krenket av en motpart, altså kvinnen, som han ikke oppfatter som likeverdig.

Det er altså et spørsmål om likestilling. Krenkelsen oppfattes som mer frustrerende fordi den som "krenker" ikke er likeverdig og dermed har mindre "rett" til å foreta egne valg. Vi kan vel sette puktum for om vi fortsatt trenger debatt om likestilling i Norge bare her.

En som dreper sin nåværende eller tidligere partner, trenger ikke tidligere ha utøvd vold mot denne. Men vold i nære relasjoner kan føre til drap. Uansett er vold i nære relasjoner så alvorlig at vi uansett må gjøre mer for å bekjempe det. At vi har gått fra begrepet "familietragedier" til å kalle det vold i nære relasjoner, er en begynnelse. Kall det for det det faktisk er. At vold i nære relasjoner får tragiske konsekvenser er derimot hevet over en hver tvil. Også er her problemstillingen flerdelt. For det første rammer den eldre (barn på jakt etter penger, i eldre par der den ene er syk), den rammer kvinner (normale norske kvinner i arbeidslivet, kvinner som er økonomisk avhengige av sin mann, kvinner i henteekteskap - enten mannen er etnisk norsk eller ikke), barn (der både kvinner og menn er voldsutøvere), menn (av kvinner og andre menn).

For det andre er mye av volden skjult. Det er vanskelig å hjelpe de vi ikke kjenner til. Derfor er det å avdekke vold kanskje den største utfordringen. I regjeringens melding om vold i nære relasjoner foreslår de å legge opp til at alle gravide kvinner skal bli spurt om de har opplevd eller opplever vold i et forhold. Det er riktig at graviditet utrolig nok kan være en uløsende faktor for partnervold, men jeg er skeptisk til tiltaket. I hvert fall som enkeltstående tiltak. Det blir et ekstremt skjevt utvalg. Jeg vurderte å foreslå at vi heller burde legge dette til NAV. De treffer flere, og vi vet også at vold i nære relasjoner oftere kan knyttes til sosiøkonomiske forhold. Men på en annen side - selv om NAV hadde fungert perfekt, så er jeg usikker på om vi alltid skal gjøre en hver kontakt med det offentlige til en mulighet til å avdekke alt annet enn grunnen til at vi kontakter dem. Hjelpeapparatet kan fort bli dynget ned av gode intensjoner, der vi ikke kan sikre kompetanse eller kvalitet. Tar gjerne mot innspill på dette.

Så er det er volden vi kjenner til. Her finner vi alle de som daglig lever med voldsalarm, bor i krisemottak eller lever i skjul. Det er jo her vi burde kunne gjøre mer. For meg er det helt ubegripelig at vi utstyrer mennesker med voldsalarm slik at voldspersonen kan gå løs. Dette er en fallitterklæring, selv om det er et sikkerhetstiltak for den utsatte. Det må avsettes midler til kompetanseheving og lønn til de som etterforsker trusler og vold i nære relasjoner, vi må sørge for at de som trenger beskyttelse faktisk får den beskyttelsen de har krav på, vi må slutte å gi strafferabatt til voldsutøveren og dømme hvert forhold for seg. Volden på lørdag kveld legges til volden på fredag kveld, og voldtekten natten i mellom blir dømt som det det er - voldtekt.

Klarer vi å få gode resultater og åpenhet rundt den kjente delen av volden som foregår i nære relasjoner, har jeg godt håp om at vi klarer å konvertere skjult vold til kjent vold og etter hvert kan få redusert denne også. Derfor er jeg helt uenig med de som mener at antall partnerdrap er håndterbart, ikke kan forebygges og vi kun må leve med dem. Men det er ikke en løsning og det er ikke enkelt.

Vi klarer aldri å bekjempe alt, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke.

Har du innspill eller forslag, vet om gode eksempler eller land vi bør se til? Kommenter gjerne nedenfor eller send meg mail (vampus (a) gmail. com )

Det har vært noe debatt rundt tallene for partnerdrap i Norge. Dagbladet gjorde en liten oppklaringsjobb her.