Et liv uten vold

Regjeringen la i dag frem sin tredje tiltaksplan mot vold i nære relasjoner. Eller plan for utarbeidelse av tiltaksplan, som vi andre ville kalt det. 

Før jeg drar frem slegga, så har jeg lyst til å gi ros til venstresida og ris til høyresida når det gjelder temaet. Det gikk alt for lang tid før vold i nære relasjoner i det hele tatt ble anerkjent som et alvorlig problem av den politiske høyrefløyen. Det har i hovedsak vært en sterk, venstreorientert, kvinnebevegelse som har satt saken på dagsorden, og det er fortsatt venstresida som i hovedsak snakker saken opp og frem. Men der ligger også problemet. Gode intensjoner og engasjement er ikke nok, dersom det er alt du har. Tiltaksplanene fra regjeringen tyder nettopp på det - gode intensjoner, men lite gjennomføringskraft.

Dagens presentasjon av 45 tiltak er akkurat det - gode intensjoner. Jeg tviler ikke et sekund på for eksempel likestillingsministerens engasjement for voldsutsatte familier. Men her hjelper ikke blødende hjerter.

La meg kort oppsummere de 45 tiltakene. Det skal utarbeides, oppdateres, revideres, utvikles, synliggjøres, vurderes, styrkes og videreføres. Av og til skal det også gjennomføres ting. Som for eksempel å dele ut en pris for gode modeller for samarbeid og samordning. Ikke minst skal det etableres en nettportal om vold i nære relasjoner (tiltak 18 a) og i den forbindelse vurdere en alarmtelefon for voldsutsatte, men bare etter at Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress har kartlagt behovet (tiltak 18 b).

Og jeg som trodde alarmtelefonen for voldsutsatte var 112.

Det er lite det går an å være mot av "tiltakene" i handlingsplanen. Høyre vedtok også på sitt landsmøte å styrke krisesenterne og å jobbe for å fjerne tabuer rundt vold i nære relasjoner. Jeg mener også å huske at Høyre har støttet mange av de foreslåtte tiltakene på Stortinget. Av de 45 tiltakene er det med andre ord lite nytt. Det meste er omtalt allerede i stortingsmeldingen om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner som ble lagt frem i vår.

Men her er mitt hovedanliggende - det er bra med styrking, bedring, etablering, oppdatering og utvikling av informasjon, støtteapparat, spørreskjemaer, skjemaer for oppfølging etc. Men hva med å bure inn voldsutøveren? Sånn... du vet, faktisk straffe "den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler" noen i nær relasjon?

I Massachusetts har de nemlig funnet formelen for å forhindre partnerdrap, som jo er det verst tenkelige utfallet av vold mot partner; gå etter voldsforbryteren. Radikalt. Her ligger også et av de største problemene med handlingsplanen. Det er fint med informasjonskampanjer, det er bra å styrke støtteapparatet for ofrene - men når skal vi begynne å straffe den som slår eller truer med å slå?

Jeg er fullt klar over at dette ikke er et enkelt tema, men ser vi bort fra periodiske/sporadiske episoder, er det snakk om frihetsbegrensning og utøvelse av vold. Vi bør gjøre som i Massachusetts - nemlig snu voldsutøverens egen logikk mot voldsutøveren selv - det vil si eskalere overvåking, kontroll og straff med voldutøverens egne handlinger.

Det betyr at vi bør se på:
- øke bruken av elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm)
- ilegge restriksjoner på elektronisk kommunikasjon, f.eks. fradømme rett til å ha pc/smarttelefon
- åpne for at offeret kan be om lagring av all elektronisk kommunikasjon, dvs bevismateriale for uønsket kommunikasjon, overvåking, e-post og telefoni
- ny straffebestemmelser for stalking
- gjøre behandlingstilbud obligatoriske og knyttet opp mot rettigheter, som f.eks. samvær med eventuelle barn
- bygge en profildatabase som kobler informasjon fra politiet, NAV og andre relevante etater, for å identifisere triggere for eskalering av vold (miste jobb, miste dagpenger, etc) - jeg kjenner ikke omfanget av SARA (Spousal Assault Risk Assessment Guide) som allerede brukes ved Stovner politistasjon, men det kan høres ut som om dette programmet er på rett spor
- og ikke minst - dømme voldsutøvere for - wait for it - VOLD.

Det betyr ikke, slik som likestillingsministeren allerede har gjort, at vi skal svekke rettssikkerheten til den enkelte forelder i barnefordelingssaker. Om retten treffer midlertidige avgjørelser for å hindre samvær med barn der det er mistanke om vold og/eller overgrep, så skal dette følges opp.

Det står både i stortingsmeldingen og i handlingsplanen at det er viktig at offeret har tillit til at reaksjonen mot voldsutøveren fra myndighetenes side faktisk stopper volden. Det gjør vi ikke ved å arrangere en årlig konferanse om gode modeller for samarbeid og samordning der det utdeles en samarbeids-og samordningspris (tiltak 36). Ei heller ved følgeevaluering av handlingsplan (tiltak 13), utarbeiding av en veileder om krisesentertilbudet (tiltak 15), vurdering av hvorvidt det er hensiktsmessig å utvide tjenestetilbudet ved Statens barnehus (tiltak 19), utarbeide ny veileder for helse- og omsorgstjenesten (tiltak 23), revidering av veilederen for psykososiale tiltak (tiltak 24) eller videreutvikle tilbudet om tannbehandling til utsatte for vold i nære relasjoner (tiltak 26).

Sikkert helt utmerket. Men hadde jeg vært utsatt for vold i nære relasjoner, hadde jeg ikke forventet hjelp de nærmeste årene. Til tross for at det nordiske og europeiske samarbeidet rundt arbeidet mot vold i nære relasjoner skal videreutvikles blant annet gjennom Nordisk ministerråd og EØS finansieringsordningen. Et liv uten vold betyr å fjerne volden, ikke opprettelse av flere ordninger og forum (tiltak 41 og 42).

Gode intensjoner til tross. Jeg er veldig, veldig skuffa.

Tidligere skrevet om partnervold og æresdrap:

Æresdrap på norsk - norske menn begår også æresdrap
Partnerdrap - lite å gjøre med? - ja, jeg skjønner det er vanskelig
Minste felles multiplum - nei, etnisitet er ikke den beste indikatoren