Strøksnes sjøslag

Man skal virkelig ha et talent utover det vanlige for å få meg til å skrive om fisk og landsbruk, men spaltist og kommentator Morten Strøksnes klarer det fint. Kronikk i Nordlys i dag - foreløpig ikke på nett.  
-------------
I flere kommentarartikler har fast skribent i Nordlys, Morten Strøksnes, de siste ukene forsøkt å male et bilde av et Norge som styres av en neoliberalistisk regjering som selger ut alt av verdi. Med bred pensel maler han fanden så ettertrykkelig på veggen at selv jeg, som stortingsrepresentant for Høyre, måtte se litt ekstra på statsminister Erna Solberg i spørretimen på Stortinget for å se om hun hadde horn og hale. Litt skuffa måtte jeg konstatere at det var en høyst menneskelig skikkelse som sto der.

Med et følelsesregister kun slått av Ingebrigt Steen Jensen i debatten om nedsalg av statlig eierskap fra 35 % av verdiene på Oslo Børs til 32 %, argumenterer Strøksnes mot ganske så moderate politiske endringer som om de var sjokkdoktriner slik de skakk-kjørte tidligere kommuniststater måtte gjennom etter 50 år med planøkonomi. Faktisk omtaler han et minimalt nedsalg av statlig eierskap, mindre endringer i arbeidsmiljøloven og noe vekstfremmende skatteletter som sjokkdoktriner. Dette til tross for at endringene er så moderate at selv den sosialdemokratiske regjeringen i Danmark har gjennomført mer radikale grep.

I kommentaren «Ernas karneval» henviser han til en håndfull facebook-grupper og spør om noen regjering har skapt flere folkeaksjoner på kortere tid. Vi er ikke ukjent med at følelsene tar over i og utenfor sosiale medier. Tusen mennesker gikk tross alt i fakkeltog da hunden Tønes ble skutt av bonden som eide grunnen der den gikk løs til tross for at det var båndtvang og sauer på beite.

Men skal vi som samfunn basere beslutninger på følelser alene, vinker vi farvel til fremskrittet. Det er forskjell på å være engasjert i en sak, og å føle seg frem til standpunkter. I kommentaren «Vi som solgte landet», mener for eksempel Strøksnes at statlig nedsalg som regel ikke er lønnsomt på lang sikt. Dette er en påstand som mangler dekning. Hadde ikke staten under regjeringen Brundtland delprivatisert Telenor, ville de kanskje hatt 2 millioner kunder i dag og vært et middelmådig teleselskap i Norge. I stedet har de 200 millioner kunder globalt, og er en viktig samfunnsaktør i mange steder i verden som trenger tilgang på informasjonsteknologi og utvikling. Strøksnes harselerte også med hvor lav prisen på salget av Cermaq var i forhold til utbyttet, uten å ha fått med seg at gigantutbyttet i Cermaq i fjor skyldtes salg av en stor del av virksomheten.

I kommentaren «Vi som solgte havet» angriper Strøksnes professorene Frank Asche og Ragnar Tveterås, med bakgrunn i at én av professorene har ledet arbeidet med en NOU om sjømatindustrien. Han skriver at samfunnsmessige hensyn er «radert ut av deres regnestykke». Hvis han faktisk hadde lest utredningen ville han funnet kapittelet «Samfunnskontrakten» allerede på side 32.

Han påstår også at inntjeningen i fiskerinæringen er svært god, noe som slås tilbake i Produktivitetskommisjonens foreløpige rapport. De skriver at både foredlingsindustrien og deler av kystflåten har svak lønnsomhet, og at fiskerinæringen står overfor strukturelle utfordringer som forsterkes og delvis også forårsakes av reguleringer som demper produktivitetsvekst og innovasjon.

Å myke opp de reguleringene av fiskerinæringen som reduserer lønnsomheten og svekker insentivene til nødvendig omstilling er en av «sjokkdoktrinene» i Strøksnes verden. Her er en virkelig sjokkdoktrine: hva med å definere fisk som mat?

For å beskytte landbruket og gi et inntrykk av at vi produserer for lite mat i Norge, brukes en definisjon på selvforsyningsgrad som utelukker nesten all produksjon av fisk. En virkelig sjokkdoktrine kunne vært å løfte fiskerinæringa opp og frem i forhandlinger om internasjonale handelsavtaler. I stedet har foregående regjeringer ofret en livskraftig næring på landbruksproteksjonismens alter.

Men jeg skal være enig med Morten Strøksnes om en ting. Havet har alltid vært en av våre viktigste økonomiske ressurser. Vi skal leve av det, også etter oljen. Men da kan vi ikke tviholde på statlige reguleringer som svekker lønnsomheten og demper produktivitetsvekst og innovasjon. Verden trenger mer mat. Å sørge for at mer av den er norsk fisk er ikke å selge seg ut, men å selge seg inn.