Formuesskatt - eksempel 9

Man må være skrivebordsøkonom eller fra Arbeiderpartiet for å mene at å særskilt skattelegge norske hjørnestensbedrifter er lurt.

Rauma Ullvarefabrikk på Veblungsnes i Rauma har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Den mener at deres største utfordring er formuesskatten. Årlig belaster den likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Sammen med hjørnesteinsbedriftene Brunvoll, Sylte Mineralvannfabrikk og Bussbygg i Molde, har Rauma Ullvarefabrikk skrevet en bekymringsmelding til politikere og fagforeningsledere. Det kan vi jo bare se bort fra, sånne rikinger som bryr seg om lokalt eierskap og arbeidsplasser til hjemstedet sitt trenger ikke Norge. Det er selvsagt bedre å la bedriftene gå konkurs, særlig i disse tider da vi ikke lenger har bruk for norskeide arbeidsplasser utenfor oljenæringa. Dessuten sier jo 17 skrivebordsøkonomer til VG at denne problemstillingen ikke finnes, så da gjør den nok ikke det.

Sukk.

------------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.
Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.


Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Skatteopprør i Høyre?

Joda, litt provosert er jeg - men full strid?

Programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, var nylig ute og sa at Høyre ikke skal gå til valg på store skatteletter i 2017. Det tyder i så fall på mangel på ambisjoner når det gjelder omstilling og modernisering av offentlig sektor, inkludert statens ansvar og dermed utgifter. 

Programkomiteen i Høyre er i full gang med sitt arbeid, og det spilles ut saker og prøveballonger for å se på reaksjoner og få innspill. Nylig var programkomiteens leder, Torbjørn Røe Isaksen, ute og sa at Høyre ikke skal gå til valg på store skatteletter i 2017. Vi kan jo diskutere "store", men skattelette er for meg mer enn et virkemiddel. Det er en selvstendig verdi i seg selv, fordi det handler om maktforholdet mellom stat og individ. Mer pragmatisk handler det om å bidra til den omstillingen alle snakker så varmt om, men som ser ut til at skal gjøres av alle andre enn dem selv.

I går skrev analyseselskapet Menon, som Arbeiderpartiet har brukt som sannhetsvitne for å beholde formuesskatten, at skattekutt fremmer omstilling. Vi trenger risikokapital til å investere i nye arbeidsplasser, og vi kan ikke uthule eksisterende arbeidsplasser ved å kreve inn en skatt som må betales selv når bedriften går med underskudd. I dagens økonomiske situasjon er omstilling viktigere enn fordeling, argumenterer artikkelforfatterne. Vil vi omstilling?

Høyre gikk til valg på omstilling og å endre for å bevare en bærekraftig velferdsstat som prioriterer statens kjerneoppgaver. Dette uavhengig av oljepris og migrasjon. Å mene at vi skal redusere skattenivået legger et ekstra press på oss til å faktisk gjøre ting smartere, bedre eller billigere. Med mindre Høyre nå mener at offentlig sektor er perfekt organisert, uten forbedringspotensial utover mindre justeringer, bør vi både kunne ivareta viktige velferdsoppgaver samtidig som vi reduserer skattenivået. Det fordrer at det ikke bare er privat sektor som omstilles, men også innretningen av og størrelsen på offentlig sektor.

Ikke minst må de politiske prioriteringene og resultatkravene bli tøffere. De siste femten årene har det politiske Norge nærmest brukt antall kroner brukt på statsbudsjettet som mål på suksess, ikke resultater. Når prisdifferansen for en elev i grunnskolen er 151 000 mellom den skolen som bruker minst per elev mot den som bruker mest, så er det ikke gitt at den skolen som bruker mest per elev leverer tre ganger så god utdanning som den som bruker minst. Det er resultatet som må telle, ikke penger brukt. (tall fra Utdanningsforbundet)

Hadde vi hatt samme resultatkrav til effekten av bruk av skattebetalernes penger, som vi har til skattelette, tror jeg Norge ville sett annerledes ut. Å trygge norske arbeidsplasser gjennom å fjerne formuesskatten som i dag utgjør rundt 12 milliarder kroner blir sett på som et ran av fellesskapet. Samtidig er det ingen som klarer å gjøre rede for hvor 26 milliarder som har gått fra fellesskapets midler til bistandsland har blitt av. Pengebruken må skjerpes.

Et annet eksempel er regjeringens forslag om å redusere antall kommunale kemnerkontorer fra 288 til 27, som blant annet ville styrke fagmiljøene til bekjempelse av svart arbeid og spart fellesskapet for 360 millioner kroner årlig. Dette går stortingsflertallet mot, hvilket betyr at vi per definisjon velger å subsidiere arbeidsplasser vi egentlig ikke trenger med 360 millioner i stedet for å bruke dette på stillinger kommunene faktisk har behov for. Vi kan faktisk ikke fortsette å holde på sånn.  Hvis inntektene ikke står til utgiftene, kan man selvsagt velge å forsøke å øke inntektene – men man kan også forsøke å redusere utgiftene. Jeg foreslår det siste.

Siden det er jeg som har spilt ut saken om skattemotstand mot programkomiteen til DN, kan jeg med sikkerhet slå fast at verken Torbjørn Røe Isaksen eller statsministeren "skaper full strid i Høyre." Men motstand, det skal de få. Så jeg støtte Torbjørn Røe Isaksen anno 2011 - som til spontan applaus fra salen 45 sekunder ut i videoen sier at; det er kanskje ikke politisk korrekt å si det lenger i Høyre, men jeg er faktisk for skattelette!

Salderingspost for likestillingssinker?

Fra Dagsavisen.

Kvinners arbeidsgivere burde ikke akseptere å bli salderingspost for at mennenes arbeidsgivere er likestillingssinker, mener jeg i Dagsavisen i dag.

Et av mange argumenter for egen fedrekvote i foreldrepermisjonen er at fedrenes arbeidsgivere viser liten forståelse for at deres arbeidstakere tar ut foreldrepermisjon - både innenfor og utenfor fedrekvoten. Hvorfor snakker ingen om mors arbeidsgiver, som må ta kostnaden for at fars arbeidsgiver er en likestillingssinke?

Alle arbeidsgivere har rett og plikt til å legge til rette for småbarnsforeldre på arbeidsplassen. Men det er fortsatt hovedsakelig mor som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen, også når far tar bruker hele fedrekvoten. Jeg mener det er helt legitimt at mors arbeidsgiver kan stille spørsmål om hvor mye mer enn dagens fedrekvote far skal ta. Det skal ikke være noen selvfølge at mors arbeidsplass skal ta kostnaden for et fars valg om å bli far. Med mindre bedrifter kun ønsker å ansette folk over femti, så er tilrettelegging for barneforeldre en selvfølgelig del av driften. Kvinners arbeidsgivere skal ikke akseptere å være salderingspost for mannskulturen i andre bedrifter?

Hvorvidt det er dagens ti uker som er forbeholdt far og mor, SVs ønske om 14 uker eller Venstres 15 uker, så forblir problemstillingen den samme: det er kvinner som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen. Det betyr også at det kvinners arbeidsgivere som opplever ulempen valget begge foreldrene har tatt ved å få barn. Da bør arbeidsgivere kunne spørre en arbeidstaker som vil ta ut hoveddelen av foreldrepermisjonen om partneren deres ikke kan ta ut mer.

Om ikke annet så vil de kvinnene som mener permisjonen er deres, få et lite forklaringsproblem og kanskje være mer villig til å gi litt mer til sin stakkars mann som ikke har turt å ta kampen hjemme. I tillegg vil det gi mannen et ekstra argument mot sin arbeidsgiver om at hans partners arbeidsgiver faktisk mener de bør dele mer likt. Om far tjener mer og har "viktigere" jobb er uvesentlig for mors arbeidsgiver. Hvis ikke arbeidsgiveren mente mors jobb var viktig for dem, hadde de ikke ansatt henne.

Jeg mener prinsipielt selvsagt at familien selv er best egnet til å bestemme hvordan de vil organisere sin hverdag. Det skulle jeg tro selv den mest hardbarka sosialist er enig i. Men jeg er også enig i målet om en mer reell valgfrihet for familiene. Når far tjener mer enn mor, som ofte er tilfelle, så er det som regel økonomien som avgjør hvem som blir hjemme. Særlig når far ikke har egen opptjeningsrett på egen lønn til foreldrepermisjonen. Egen opptjeningsrett vil gjøre mer for familiens reelle valgmuligheter enn en tvungen fordeling noen gang vil gjøre.

Dernest mener jeg at skjevhetene vi ser i både arbeidsmarkedet og i familielivet er basert på at norske jenter og gutter fortsatt velger studieretninger og karrierer etter et gammeldags kjønnsrollemønster. Målet mitt er ikke å få elever til å velge på tvers av hva de faktisk har lyst til, men gi dem nok informasjon til at vi er sikre på at faktisk har lyst til det de velger. En dedikert pappakvote forsøker å "korrigere" på resultatene av valg vi har gjort tidligere - som gjør at gutta jobber i privat sektor og tjener mer, og kvinnene tjener mindre i offentlig sektor. Det er når familien får barn at forskjellene mellom mor og far skyter fart - og en dedikert fedrekvote bøter ikke på det.

Vi har hatt fedrekvote i over tjue år, og har Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Jeg er ikke mot tiltak for å bedre likestilling, og dermed den reelle valgfriheten for begge kjønn. Men jeg mener at fedrekvote blir et lite sidespor dersom vi ikke gjør noe med det som skaper skjevheten i utgangspunktet - nemlig muligheter innen utdanning og karrierevalg.

Og kvinners arbeidsgivere burde ikke akseptere å bli salderingspost for at mennenes arbeidsgivere er likestillingssinker.