 |
| Fra Dagsavisen. |
Et av mange argumenter for egen fedrekvote i foreldrepermisjonen er at fedrenes arbeidsgivere viser liten forståelse for at deres arbeidstakere tar ut foreldrepermisjon - både innenfor og utenfor fedrekvoten. Hvorfor snakker ingen om mors arbeidsgiver, som må ta kostnaden for at fars arbeidsgiver er en likestillingssinke?
Alle arbeidsgivere har rett og plikt til å legge til rette for småbarnsforeldre på arbeidsplassen. Men det er fortsatt hovedsakelig mor som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen, også når far tar bruker hele fedrekvoten. Jeg mener det er helt legitimt at mors arbeidsgiver kan stille spørsmål om hvor mye mer enn dagens fedrekvote far skal ta. Det skal ikke være noen selvfølge at mors arbeidsplass skal ta kostnaden for et fars valg om å bli far. Med mindre bedrifter kun ønsker å ansette folk over femti, så er tilrettelegging for barneforeldre en selvfølgelig del av driften. Kvinners arbeidsgivere skal ikke akseptere å være salderingspost for mannskulturen i andre bedrifter?
Hvorvidt det er dagens ti uker som er forbeholdt far og mor, SVs ønske om 14 uker eller Venstres 15 uker, så forblir problemstillingen den samme: det er kvinner som tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen. Det betyr også at det kvinners arbeidsgivere som opplever ulempen valget begge foreldrene har tatt ved å få barn. Da bør arbeidsgivere kunne spørre en arbeidstaker som vil ta ut hoveddelen av foreldrepermisjonen om partneren deres ikke kan ta ut mer.
Om ikke annet så vil de kvinnene som mener permisjonen er deres, få et lite forklaringsproblem og kanskje være mer villig til å gi litt mer til sin stakkars mann som ikke har turt å ta kampen hjemme. I tillegg vil det gi mannen et ekstra argument mot sin arbeidsgiver om at hans partners arbeidsgiver faktisk mener de bør dele mer likt. Om far tjener mer og har "viktigere" jobb er uvesentlig for mors arbeidsgiver. Hvis ikke arbeidsgiveren mente mors jobb var viktig for dem, hadde de ikke ansatt henne.
Jeg mener prinsipielt selvsagt at familien selv er best egnet til å bestemme hvordan de vil organisere sin hverdag. Det skulle jeg tro selv den mest hardbarka sosialist er enig i. Men jeg er også enig i målet om en mer reell valgfrihet for familiene. Når far tjener mer enn mor, som ofte er tilfelle, så er det som regel økonomien som avgjør hvem som blir hjemme. Særlig når far ikke har egen opptjeningsrett på egen lønn til foreldrepermisjonen. Egen opptjeningsrett vil gjøre mer for familiens reelle valgmuligheter enn en tvungen fordeling noen gang vil gjøre.
Dernest mener jeg at skjevhetene vi ser i både arbeidsmarkedet og i familielivet er basert på at norske jenter og gutter fortsatt velger studieretninger og karrierer etter et gammeldags kjønnsrollemønster. Målet mitt er ikke å få elever til å velge på tvers av hva de faktisk har lyst til, men gi dem nok informasjon til at vi er sikre på at faktisk har lyst til det de velger. En dedikert pappakvote forsøker å "korrigere" på resultatene av valg vi har gjort tidligere - som gjør at gutta jobber i privat sektor og tjener mer, og kvinnene tjener mindre i offentlig sektor. Det er når familien får barn at forskjellene mellom mor og far skyter fart - og en dedikert fedrekvote bøter ikke på det.
Vi har hatt fedrekvote i over tjue år, og har Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Jeg er ikke mot tiltak for å bedre likestilling, og dermed den reelle valgfriheten for begge kjønn. Men jeg mener at fedrekvote blir et lite sidespor dersom vi ikke gjør noe med det som skaper skjevheten i utgangspunktet - nemlig muligheter innen utdanning og karrierevalg.
Og kvinners arbeidsgivere burde ikke akseptere å bli salderingspost for at mennenes arbeidsgivere er likestillingssinker.
4 kommentarer:
Jeg er imot både fedrekvote og kjønnskvotering, da det første er statsbestemmelse av privatliv, det andre er diskriminering (positiv diskriminering eksisterer ikke). Så jeg er uenig i alt du sier her. Men det jeg reagerer mest på er det siste du nevner.
Vi har ikke noe problem med utdanning folk velger, om det vi ønsker er at mennesker i norge skal få bestemme selv. Vi har forsøkt å bruke alle gulrøtter, diskriminering og ressurser vi har i snart 30 år på at kvinner skal velge som feminister ønsker, altså det gutter tar, og enda ikke oppnådd det. Da er det på tide å si til seg selv at nei, skal vi endre på det må vi velge for jentene, men da får du problemet med at du er en diktator.
Vi har snart ødelagt skolegang for gutter. Om dere skal fortsette å kjøre enda mer på dette tullet, så håper jeg inderlig at de eneste som må ta konsekvensene er de som har bevisst gjort at det er blitt og blir slik. Grunnen til at arbeidsmarkedet og utdanningen er kjempe kjønnsdelt her er at vi har ett bra land å bo i, der man kan velge det man ønsker, istedet for det man må. Det er på tide å innse dette, før skolesystemet blir enda mer ødelagt enn det er. Kvinner er i overvelmende flertall skolevinnerne, alikevel er det igjen de som skal "hjelpes". Når er dere fornøyd? Når bare ingen gutter fullfører mer? Har vi oppnådd likestilling da eller?
Så som konklusjon, helt uenig med deg. Det siste du nevner er rett og slett skrekkinngytende, men uheldigvis ikke uvanlig for personer som nekter å tro på noe annet enn at kvinner bare ikke vet bedre. Jeg har en sønn, og hver gang jeg hører dette tullet. Blir jeg rasende og redd for hans framtid. Han er allerede statistisk sett en skoletaper, fordi han ble født med feile kjønnsorganer.
-> Thor
Enig med deg mht kjønnskvotering – IKKE mht fedrekvote!
Som du sier, er kjønnskvotering (i private styrer, ved skoleopptak, etc) utidig innblanding av stalig makt i forhold som burde være staten uvedkommende.
Men fordelingen av statlig finansiert foreldrepermisjon vedkommer strengt tatt Staten, siden det er Staten som betaler for ordningen i utgangspunktet. (Jada - jeg skjønner også at staten ikke har andre penger enn de den har hentet inn i skatter og avgifter fra deg og meg, men DET er en annen diskusjon...)
Prinsippielt burde hverken mor eller far ha krav på en eneste krone til betalt foreldrepermisjon. Men når myndighetene velger å betale for en slik ordning, er det jo nettopp fordi de ØNSKER å påvirke folks private valg - som f.eks. det å få barn i det hele tatt, i stedet for å prioritere jobb og regninger.
Så hvis staten mener at det gir mer samfunnsnytte å bruke noen av disse pengene på å friste far til å nedprioritere jobben og karrieremulighetene sine i stedet for bare friste mor til å ta lengst mulig permisjon, må dette helt klart være av de tingene staten helt klart KAN bestemme.
Hvorvidt det vil være TILSTREKKELIG til å oppnå den ønskede likestillingsefkten er imidlertid en litt annen sak. Og her har Heidi et godt argument, som hun har utdypet mer utfyllende andre steder:
At sålenge fedrene ikke har selvstendig opptjening av rettigheter til foreldrepermisjon, vil det jo stort sett være mest lønnsomt for den enkelte familien at den som tjener minst tar mesteparten av (eller hele) permisjonen. Og siden det fortsatt er slik at de fleste kvinner kun velger å få barn med menn som tjener mer enn dem selv, vil det nesten alltid være mest lønnsomt at mannen fortsetter å jobbe mest mulig og kvinnen tar størst mulig del av permisjonen. Så da er det vel ikke noen stor overraskelse at de fleste familiene velger akkurat slik...
Vel både samfunnsmessig, og for familiene er det beste om den som tjener mest fortsetter å jobbe. Mitt problem med fedrekvoten er at det er en kjønnsinndelt greie. Istedet for å ta den vanskelige korrekte måten å gjøre det på, og sørge for egen opptjening for far (gud forby mor ikke har jobb f.eks, da kan far bare GLEMME å ta noen permisjon uansett), så tar man den enkle og feile måte: enten tar du dette, ellers får du ingen ting, men OPS! om mor ikke har jobb, får du ikke uansett. Hva er bra med denne løsningen egentlig? Ingen ting.
-> Thor
Hva som er best for samfunnet vil helt sikkert avhenge av hvem du spør, og hva vedkommende synes er mest viktig.
Men du har helt rett i at det med DAGENS ORDNING (lik betaling, basert på mors lønn) er best for familiene at den med høyest lønn fortsetter å jobbe, og at den som tjener minst tar permisjonen. Denne effekten ville man imidlertid ikke få hvis den som tok permisjon fikk full kompensasjon basert på sin egen lønn.
Derimot ville sikkert mange i så fall argumentere med at det var dypt urettferdig at far i de fleste tilfellene nå ville få mer betalt enn mor - for å gå hjemme og gjøre presumptivt nøyaktig same arbeid som mor (evt minus enkelte biologiske funksjoner)...
Legg inn en kommentar