Vi er fortsatt avhengig av inntektene fra fossil energi for å finansiere fornybar energi. Det burde flere anerkjenne, på samme måte som at skeptikerne til fornybar burde anerkjenne realitetene i det grønne skiftet.
Men ansatte innen olje- og gass regnes fortsatt som de mest produktive i forhold til verdier skapt per hode, og vil nok fortsatt være det i årene som kommer. Per i dag kommer 86 prosent av all energi fossil, og i 2015 sto vind- og solkraft for bare 4 prosent av elektrisitetsproduksjonen globalt. Det som er nytt er hastighetene i endringene og veksten i ny og fornybar energi.
Selv om elektriske biler bare utgjør 1 prosent av bilmarkedet, økte salget av disse bilene med 42 prosent i 2016, åtte ganger mer enn vanlige biler. Det samme med fornybar. Den årlige veksten har økt til 9 prosent de siste to årene, mot bare mellom 2-3 prosent for femten år siden, noe som overgår de fleste spådommer. Grunnen til dette er økningen i subsidier til grønn vekst, som skaper et marked for fornybar energi der flere aktører er villige til å investere. Tyskland var først ute med sitt «energiewende», men i dag er Kina ledende. Verdens nest største økonomi har mer enn en tredjedel av all vindkraft-kapasitet globalt, rundt 25 prosent av all solenergi, og har seks av de ti største selskapene innen solpaneler og fire av de ti største vindturbinprodusentene. I 2016 ble det solgt flere elektriske biler i Kina enn i resten av verden. Trump kan akkurat ha overlatt fremtidens viktigste teknologiindustri til verdens største diktatur. For selv om USA har verdens nest største vindmarked på 74.000 megawatt, mens Kina leder med 146.000 megawatt installert kapasitet.
Det grønne skiftet er i full gang, hvilket på sikt vil påvirke verdien av kull, olje og gass. Ikke minst pågår det et teknologikappløp for å vinne det nye markedet. Men kinesiske myndigheter ønsker ikke bare å investere 3000 milliarder norske kroner i vann-, vind- og solkraft innen 2020 fordi de er spesielt opptatt av klima. Massiv luftforurensing kan skape politisk ustabilitet dersom en stadig større middelklasse reiser seg mot myndighetene i protest. Kineserne investerer ikke bare i global bærekraft, men i sin egen selvoppholdelsesdrift.
Men Kina er en stor del av grunnen til at kostnadene for fornybar energi har stupt. De siste seks årene har kostnadene for solpaneler gått ned 80 prosent og vindturbiner gått ned med 30 prosent. Dette gjør at fornybar energi begynner å spre seg uten direkte subsidier. Det siste er viktig. For mye av den resterende motstanden mot det grønne skiftet i politiske miljøer går på nettopp å sette verdens mest produktive arbeidsplasser opp mot arbeidsplasser og teknologi som i land som Norge langt på vei subsidieres av inntektene fra olja. Men det må jo være litt av poenget. Så lenge staten har en rolle i å legge til rette for nye næringer gjennom ulike statlige virkemidler, vil det jo alltid være eksisterende næringer som gjennom skatt bidrar til å finansiere de nye. Det paradoksale er at vi er avhengig av fossil energi for å finansiere fornybar. Det burde flere anerkjenne, på samme måte som at skeptikerne til fornybar burde anerkjenne realitetene i det grønne skiftet.
De siste to årene har halvparten av all ny kapasitet for å generere kraft vært innen fornybar. I 2015 gikk fornybar energi forbi kull når det gjelder installert kapasitet. Selv om dette kommer fra et i utgangspunktet lavt nivå, men likevel har denne kapasitetsveksten skjedd mye raskere enn forventet. Likevel kommer summen av elektrisitet fra fornybar til å ligge langt etter fossile kilder i lang tid fremover. Men veksten ser ut til å akselerere, blant annet fordi produksjonen av batterier til elektriske biler vokser raskt, og dette vil kunne bidra til å drive prisen ned.
Det politikere som Trump ikke er villig til å ta innover seg, er heldigvis markedet i ferd med å forstå. Håper i USA ligger ikke hos politisk ledelse, men hos entreprenører og bedrifter som ser et fremtidig marked og nødvendigheten av å være konkurransedyktig i møtet med blant annet kineserne. Sist gang vi så et lignende teknologikappløp var under den kalde krigen, der USA var villig til å bruke uforholdsmessig mye penger på militær teknologi og utvikling for å lede over Sovjetunionen. Der kollapset det kommunistiske regimet i møtet med overlegen amerikanskutviklet militær teknolog, som ble betalt av skattepengene fra markedsorienterte bedrifter med skattbare overskudd. Konkurransen mot en produksjonsmaskin som Kina ville vært tøff for USA også med en politisk ledelse med vilje til et nytt teknologisk kappløp. Trump ga akkurat kineserne en royal straight flush på hånden. Vi må sette vår lit til at en av USAs mange fremoverlente entreprenører har en joker i ermet som trumfer presidentens dårlige spill med deres og vår fremtid.
Det er ikke covfefe vi skal leve av etter olja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar