Arrogant kritikk av Black Friday

Hvorfor er det mer harry å handle på salg før jul, enn å handle de samme varene på salget etter jul?

Den såkalte «Black Friday» har blitt startskuddet på julehandelen, og et symbol på forbrukersamfunnets overflod. En del kjeder og butikker dumper prisene så mye på enkelte varer at folk står i kø for i sikre seg de bestene kjøpene. Nå har fenomenet utvidet seg til å vare en hel uke i slutten av november, før den hektiske julestria setter inn.

Hvert år blir kjøpefesten utsatt for den samme kritikken, som tidligere var forbeholdt julehandel og grensehandel. Ikke bare er det harry å handle billig. Det er på grensen til umoralsk når det er så mye fattigdom og nød i verden. Jeg ser allerede alternative innsamlingsaksjoner som bruker «Black Friday» som bakgrunn for å appellere til de av oss som gjerne vil ha en følelse av moralsk overlegenhet over alle andre når vi gir til gode formål. Disse moralske overlegne er kanskje de verste blant oss alle. Du skal være svært privilegert for å både kunne kjøpe alt du trenger til fullpris, og ha råd til å gi milde gaver til veldedighet i tillegg.

De fleste jeg kjenner både gir og har lyst til å gi mer, men må prioritere i hverdagen. Mediene kan rapportere på nye trender for bruk og gjenbruk så mye de vil når der gjelder gaver, men de aller fleste kjøper og ønsker seg nye ting. Mens hele varehandelen tidligere kunne skru prisene opp før jul, vel vitende om at alle har samme tidsfrist for når gavene må være i hus, så får forbrukerne nå i hvert fall en uke der vi kanskje kan få mye av det vi trenger litt rimeligere enn når alt kjøpes i siste liten. En av mine nærmeste kjøper gaver på salg hele året. Det er ikke harry. Det er å ha dårlig råd. Da noen ble irritert over ribbekrig mellom dagligvarekjedene, kunne andre puste lettet ut og faktisk ha råd til å invitere på julemiddag med tilbehør. Det var det året jeg lærte at surkål og rødkål holder seg både lenge og godt. Jeg tror vi fortsatt har pakker igjen.

Selv begynte jeg å gi gavekort til familien i ren irritasjon om at siden jeg har et budsjett per person, så får de mindre for pengene dersom jeg kjøper gaver til dem før jul, enn de kan få på salg for et gavekort etter. For merkelig nok er det få som reagerer på at folk handler på salg etter jul. Da er det ikke harry, men fornuftig.

De som taper mest på at de store kjedene dumper prisene, er de små uavhengige butikkene som ikke kan gjøre det samme, fordi de har ikke den samme produksjonen eller varelageret. Men de med dårlig råd står neppe mellom valget å handle fullpris i en nisjebutikk eller fullpris i en kjedebutikk. Kjedebutikken hadde nok vunnet på pris og utvalg uansett.

Black Friday er en liten seier for forbrukeren, særlig de med minst fra før, som da ganske tidlig kan få kjøpt noe av det de skal ha og planlegge for resten nesten en måned før julaften. Å moralisere over det er egentlig ganske nedlatende. Og harry.

Usosiale kutt eller nødvendige prioriteringer?

Innlegg på trykk i Vårt Land 27. november 2019. 

Det handler om prioriteringer. Hvis velferdssamfunnet skal være mye for dem som trenger det mest, kan det ikke ­alltid være litt for alle.

Det er lenge siden ­norske politikere har vært nødt til å ta de store prioriteringene og de vanskelige valgene når ­budsjetter skal settes sammen.

Men bare de neste ti årene vil vi bli tre ganger så mange alderspensjonister, samtidig som inntektene fra oljenæring vil gå ned. Vi føder færre barn enn tidligere, og i noen kommuner vil det være mindre enn to yrkesaktive per pensjonist i 2040. I tillegg er én av ti nordmenn uføre, og Norge har verdens høyeste sykefravær.

Må ta grep. Dette er reelle ­utfordringer som vil sette oss på prøve. Men velferds­samfunnet og Norge på sitt beste er at vi gir økonomisk trygghet og ­stiller opp for dem som trenger det. ­Ledighet, sykdom og uførhet kan ramme oss alle, og vi som kan bidra, må hegne om resten. Men dersom fellesskapet skal kunne stille opp i fremtiden, så må vi ta grep, og det bør gjøres mens vi fortsatt har handlingsrom til å gjøre moderate endringer for å bevare en bærekraftig velferd.

Som Høyre-politikere ­snakker vi mye om hvordan vi skal sikre et bærekraftig velferdssamfunn i tiden som kommer og hvilke ­utfordringer som truer det ­målet. Vi skulle gjerne sett at flere ­partier tok ansvar og ­initiativ til å løfte denne problemstillingen.

Ikke «usosiale kutt». I et ­polarisert debattklima kan det være vanskelig å stå i kontroversielle endringer som støtte til tannregulering og skjermings­tillegget for uføre, selv når vi vet at endringene er ­riktige og faglig begrunnede. Det ­etterlatte inntrykket kan fort bli mange ­«usosiale kutt» for å gi ­«skattelette til de rike». Men det s­temmer ikke.

De siste seks årene har Høyre vært pådriver for å gjøre nød­vendige endringer som mål­retter sosiale ytelser bedre, og ­endringer som gir raskere og ­tettere oppfølging av de som faller utenfor. Men vi har også skalert ned eller kuttet ut ordninger som enten ikke fungerer etter hensikten eller er ­utdaterte. ­Barnetillegg for pensjonister, ­altså i hovedsak til eldre menn som får barn med yngre kvinner, er en av de ordningene. Hjelpe­stønad 0 for kjøp av private ­tjenester i hjemmet, som ble opphevet av regjeringen Brundtland i 1992, overlevde helt frem til den ble fjernet i 2018. I mellomtiden har vi hatt en kraftig utbygging av kommunale tjenester som gir mer verdi enn hjelpestønaden til de som trenger det. Men det var aldri meningen at noen skulle få begge. Det er ikke usosialt å kutte noe, for å prioritere noe annet.

Mer til barna. Med Høyre i ­regjering, har vi sikret gratis kjernetid i barnehagen for alle to-, tre-, fire- og femåringer fra hjem med inntekter under 548.500 kroner i året, redusert foreldrebetaling og en maksgrense slik at foreldre ikke skal betale mer enn seks prosent av samlet skattbar inntekt for både barnehage og SFO.

Regjeringen har også tre­doblet pengene til den ­nasjonale tilskuddsordningen, fra 100 ­millioner i 2014 til 310 millioner i 2020. Denne ordningen sikrer blant annet sommerferier, ­aktiviteter og lån av sportsutstyr til barn. På denne måten sikrer vi at flere barn og ungdom får delta på viktige sosiale arenaer, som ferie- og fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldrenes inntekt og sosiale situasjon.

Vi har økt barnetrygden for første gang på 20 år. Da ­Arbeiderpartiet satt i regjering, var engangsstønaden ved fødsel og adopsjon 47.877 kroner. Nå er den nesten doblet, og nybakte foreldre som ikke har en inntekt som gir rett til foreldre­penger får nå utbetalt 84.720 kroner. Vi har myket opp reglene for pleie­penger, slik at flere foreldre med syke barn slipper å kjenne på usikkerheten rundt egen økonomi i en vanskelig situasjon. Vi har endret reglene for bostøtte, slik at blant annet barns inntekt ikke kommer med i grunnlaget for støtten. Vi har også økt selve støtten, og nå får 18.000 barnefamilier opptil 8.000 kroner mer utbetalt enn før.

Prioriteringer. I tillegg er ­ventetiden for behandling på ­sykehus redusert, flere full­fører videregående skole og ­flere ­jobber heltid nå enn i 2013. ­Dette samtidig som vi har ­redusert skatter og avgifter. Men til tross for det så betaler de ti prosent rikeste rundt 40 prosent av ­personskatt i Norge, og det er faktisk litt mer enn under de rødgrønne i 2013.

Med Høyre i regjering så s­tiller vi opp for de som trenger det mest, samtidig som at de med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Det er ikke noen motsetning mellom velferd og skattelette, det handler om ­prioriteringer.