Nå rakner Norge

Vi er en hårsbredd unna voldelige demonstrasjoner og et samfunn som går opp i liminga. Visstnok.

Jonas Gahr Støre frontet denne uka norsk venstresides ønske om voldelige demonstranter ikledd gule vester. Til tross for at FNs utviklingsprogram senest i desember la frem sin rapport om levekårsindeksen, der Norge for 15. år på rad ble kåret til verdens beste land å bo i, så mener Støre at Norge er i ferd med å gå opp i limingen. Slik nører han oppunder samme endringsfrykt og polarisende debatt som sine rødgrønne kollegaer fra ytterste Rødt til populistene i Senterpartiet. De har lenge forsøkt å dra debatter fra land som Frankrike, Storbritannia og USA til Norge.

Det underlige er at Støre, som burde kjenne Frankrike godt, heller viser til franske forskere ved Sorbonne enn til noe annet han burde kjenne godt, nemlig fagbevegelsen. I et land med 67 millioner innbyggere har den største franske fagbevegelsen bare 600 000 medlemmer. Til sammenligning har norske LO 930 000 medlemmer i et land med 5,3 millioner mennesker. I Norge nyter arbeidstakerforeningene stor respekt fordi de tar ansvar og er med på å forankre politiske beslutninger når det er nødvendig, som i pensjonsforliket og gjennom ansvarlige lønnsoppgjør. Trepartssamarbeidet bidrar til omstillingsevne, og vi kommer til å trenge alle gode krefter for å lykkes med de store omstillingene Norge skal gjennom i årene som kommer.

I Frankrike har fagforeningene liten tillit og myndighetene har ingen ansvarlige parter i arbeidslivet de kan gå i dialog og forhandlinger med. Den minste endring fører til massedemonstrasjoner. Og selv om forskerne ved Sorbonne skulle ha rett i at lokalsamfunnet rakner når møteplassen forsvinner med storkiosken, så er det ikke slik i Norge at først forsvinner tilbudene, deretter flytter folk. Det er gjerne slik at folk har flyttet først, og deretter forsvinner tilbudene til de som blir igjen. Klart det gjør vondt.

Men norsk venstreside ønsker så inderlig opptøyer mot regjeringens politikk at de nærmest maner det frem. Ved å nøre oppunder misnøye og frustrasjon, kan det gå troll i ord. Spørsmålet er om et opprør mot opplevd urettferdighet lar seg døyve med å reversere Høyre-regjeringens reformer og spre kemnerkontorer, domstoler og ubetjente lensmannskontorer tynt utover landet. Det er ikke sikkert kvaliteten på tjenestene og saksbehandlingen hos Nav øker gjennom å opprette flere kontorer. Men Støre fremstiller Nav og lensmannskontorer som viktig møteplasser i lokalsamfunnet. La meg respondere på et språk Støre forstår: quoi?

Den eneste gangen kemnerkontorene har opplevd kjærlighet og støtte, er vel da regjeringen reduserte kommunale kemnerkontor fra 288 til 56. Enkelte steder var det kommunale kemnerkontoret en 20 prosent-stilling. Ikke akkurat et robust grunnlag for å slå kraftig tilbake på svart økonomi og organisert kriminalitet. Støre nevner økte skatter som bakgrunn for opprørene i Frankrike. Å opprettholde 288 kemnerkontor koster 360 millioner kroner mer enn nødvendig i året for å subsidiere arbeidsplasser etaten selv sier at den ikke trenger. Det samme gjaldt for lensmanns- og politikontorer, der 86 av 340 kontorer hadde åpningstid tre dager eller mindre i uken, eller Posten, som omstilles fordi antall fysiske brev er redusert med 65 prosent de siste tjue årene. De aller fleste tjenestene, fra bank, post, kemner og butikk, er ikke sentralisert, men desentralisert helt inn og hjem til folk. (forts under bildet)

Vi trenger en bærekraftig offentlig infrastruktur, ikke offentlige etater og tjenester smurt tynt utover. 

Hvis økte skatter og avgifter fører til opprør, så kan høyresida bare begynne å glede seg til et eventuelt regjeringsskifte. Reversering av alle reformer og endringer kommer til å koste. Oppå det kommer nye ønsker og tiltak. Minn meg på at jeg må kjøpe aksjer i bedrifter som syr gule vester.

Men Støre har rett i to ting. Høyresida klarer ikke adressere sorgen mange føler av å se endringene rundt seg. Klart folk savner postkontoret og lokalbutikken (kemnerkontoret er jeg litt mer usikker på). Selv om AS Norge går så det suser, så flytter fortsatt unge fra bygda. Lyset slukkes på gården bestefar drev, i beste fall blir boligen brukt som sommerhus av barnebarna. Og han har også rett i at vi trenger en bærekraftig offentlig infrastruktur over hele landet, som på den ene siden effektivt klarer å levere gode tjenester, på den andre siden faktisk løfter lokalsamfunnene der det er arbeidsplasser og grunnlag for vekst. Når lyset slukkes ett sted, så tennes det et annet. Det er ikke slik at folk bare flytter til de store byene. De flytter til regionale tettsteder, der det finnes flere butikker, cafeer og kulturhus. Det er her vi må satse. Omstillingen må være inkluderende og skape optimisme. Det har ikke regjeringen lykkes så godt med. Det hjelper lite å fortelle at det går bra på makronivå, når det ikke føles slik for de som sitter i den harde enden av endringene.

Men bruker vi 360 millioner på kommunale kemnerkontorer vi ikke trenger, så har vi ikke penger til det vi trenger av politifolk, sykepleiere og barnehager. Sist Ap styrte landet var vi på peak olje, med oljepriser opp til 120 dollar fatet. Siden den gang har oljeprisen krasjet og 50 000 stillinger forsvunnet i bransjen. Vi skal inn i et grønt skifte som gjør at selv om vi skal leve av og med oljeindustrien i tiår fremover, så må AS Norge faktisk begynne å prioritere, ikke reversere endringer. Det grønne skiftet må skape inkluderende vekst, arbeidsplasser og muligheter over hele landet, men vi kan kanskje ikke holde liv i hver eneste bygd.

Det som vil gjøre at Norge går opp i limingen er dersom vi fortsetter å bruke penger på å smøre offentlige tjenester og etater tynt utover hele landet i troen på at det vil stoppe utviklingen. Det er forstemmende å se Arbeiderpartiet forsøke å konkurrere med Senterpartiet med svartmalingen av Norge og norske forhold. Alt er ikke bra, og mye kan gjøres bedre, men det er en grunn til at vi fortsatt topper listene over land i verden det er best å bo i, best å være pensjonist i, best å være barn i og best å drive næringsvirksomhet i. Dette har ikke kommet av seg selv, og vil heller ikke forbli slik dersom vi ikke endrer for å bevare disse kvalitetene. Det er de som ikke er villige til reformer i dag, som svikter de som trenger velferdsstaten mest i morgen.