Litt mindre ille

Skjermbilde fra debatt om krisepakkene i NRKs Politisk Kvarter 14.4.2020

Den som best har beskrevet hvordan vi politisk gjennom tiltak og virkemidler kan sørge for å sikre verdiskaping og arbeidsplasser over hele landet var Sps Trygve Slagsvold Vedum da han i Stortinget sa at det handler om å gjøre situasjonen litt mindre ille. Det må også bety at vi ikke kan kompensere alle for alt, men hjelpe levedyktige bedrifter å holde hodet over vannet til vi er på andre siden av dagens unntakstilstand.

Jeg debatterte dette i dag i Politisk Kvarter hos NRK - debatten ser du her. Litt mer bakgrunn:

Det var viktig og riktig av regjeringen å raskt komme på banen med kraftfulle virkemidler og tiltak for å sikre arbeidsplasser og inntektssikring for arbeidstakerne. Jeg er også enig i at Stortinget faktisk gjorde noen forbedringer, særlig på det siste. Ved permittering i "normalsituasjon", vil arbeidstakeren først få et varsel og deretter må arbeidsgiver betale full lønn i 15 dager før den permitterte går over på dagpenger. Jeg synes det var rimelig og bra at da regjeringen reduserte arbeidsgiverperioden fra 15 til 3 dager for å sikre arbeidsplasser mot oppsigelser, så sørget Stortinget for at staten tok ansvar for å sikre full lønn til arbeidstaker. Folk må få tid til å forberede seg og omstille seg til så store endringer i egen økonomi.

Selv om det er vanskelig å se hva man kunne gjort annerledes for å sikre arbeidsplasser, så er det liten tvil om at begge endringene i permitteringsregelverket har ført til at permittering gikk fra å være sistevalg til førstevalg for mange arbeidsgivere. Dette er også tilbakemeldingene jeg har fått fra ulike bedrifter de siste ukene. Med sikring av full lønn i tillegg, er det heller ikke noe incentiv for arbeidstakere å ta ledige oppdrag der det trengs folk, som i landbruker, på lager og innen logistikk. Da får vi en situasjon der vi har over 300 000 permitterte, samtidig som landbruker har bruk for 30 000 sesongarbeidere. Samtidig taper sykepleierutdannede penger på å ta vakter på sykehjem, fremfor å gå på full lønn hjemme. Dette understreker jo det Høyre alltid har sagt - dersom det ikke lønner seg å jobbe, er det vanskeligere å motivere folk til å faktisk ta en jobb. En ting er hva som er riktig å gjøre på kort sikt, for å hjelpe folk å omstille seg. Men allerede nå krever arbeidstakerorganisasjonen YS at alle permitterte skal få full lønnskompensasjon frem til sommeren. Det betyr at permitteringstallene vil holde seg høye, og det ikke finnes noe incentiv for arbeidstakere til å ta midlertidige oppdrag der det trengs. Jeg er i hvert fall ikke et bedre menneske enn at jeg heller ville vært med full lønn hjemme enn å gå ned i lønn for å gjøre noe annet. Ved tilbud om en jobb med høyere lønn, ville jeg sagt opp jobben jeg er permittert fra.

Med andre ord - det kan godt være at vi ikke hadde et valg når det gjaldt innretning på permitteringsregelverket i starten av krisen, men det er ikke gitt at vi skal utvide dem.

Så har det handlet om både kontantstøtte til bedrifter og andre tiltak for å hjelpe å holde levedyktige næringer og arbeidsplasser flytende til over krisen. Det kan definitivt koste oss mer å miste arbeidsplasser enn det vi betaler for å beholde dem. Derfor er også disse tiltakspakkene viktige og riktige, men igjen handler det om både innretninger og virkninger på kort og lang sikt.

Bedriftene selv ser urettferdigheten i at konkurrenter som har faste høye kostnader blir kompensert for dette, mens de som har investert i og betalt for for eksempel eget utstyr, i motsetning til å betale leie for dette hver måned, ikke får noe. Det er også forskjell på en frisør som garantert får fulle lister når yrkesforbudet oppheves, mot et byrå som lever av å selge hvalsafari til kinesiske turister. Sannsynligheten for at det globale reiselivsmarkedet kommer tilbake til der vi var i fjor i løpet av et eller to år er ganske liten. Hvor lenge skal vi betale for å opprettholde andre bedrifter som har mistet markedet sitt totalt eller ikke omstiller seg? Og hvem er "vi" som skal betale?

Regningen havner til syvende og sist hos privat næringsliv og den verdiskapingen vi som samfunn kan høste av. Da er det fortsatt viktig at selv om vi skal bruke penger for å holde hjulene i gang, så må pengene fortsatt brukes riktig. Hvis ikke svekker vi de levedyktige også, noe ingen er tjent med.

Det handler også om innholdet i pakkene. Regjeringen har hele tiden lagt vekt på at virkemidlene må være effektive (altså hjelpe situasjonen raskt), være målretta og reverserbare. Likevel sniker det seg inn både rassikring og bredbåndsutbygging i tiltakspakkene, to absolutt gode saker, men som verken er målretta, redder nåværende arbeidsplasser og forhåpentligvis ikke er ment å være reverserbare. Det er da jeg mener Stortinget må vise måtehold. Liv og helse først, dernest redde arbeidsplasser og fremtidig verdiskaping. Alt annet må vike inntil videre. Igjen, vi skal bruke penger, men pengene skal fortsatt brukes riktig.

Flere har pekt på at vi nå faktisk kanskje igjen setter pris på verdien av arbeid og verdiskaping. Mon det. For mens helsearbeidere får velfortjent anerkjennelse, så jobber det folk for å holde hjulene i gang over hele landet. Noen på venstresida forsøker å skape falske fronter mellom arbeidstakere, og mener at krisa viser hvem som står for den ekte verdiskapingen i Norge - nemlig renholdsarbeidere, transportarbeidere, butikkansatte og sykepleiere. Man kan gjerne mene at alle disse burde tjene mer, men det trenger ikke bety at alle andre man ikke liker - eiendomsmeglere, forretningsadvokater,. konsulenter, PR rådgivere eller sett inn grupper du ikke liker her - burde tjene mindre, eller ikke eksistere i det hele tatt. Denne debatten flytter seg innover fra ytre venstre, i en samfunnsdebatt der begreper som velferdsprofitører har fått bite seg fast om legitime virksomheter som leverer gode velferdstjenester i Norge. Vi trenger alle for å få hjulene til å gå rundt, og det er supert at flere arbeidstakere får anerkjennelse for den jobben de gjør. En positiv konsekvens av krisen er kanskje at ingen noen gang undervurderer viktigheten av "kassadama på Rema" igjen.

Når hurtighet går foran presisjon så er det klart at ikke alt av virkemidler er perfekt når de kommer fra verken regjering eller Storting. Det er heller ikke mitt poeng. Men selv i Norge har vi ikke ubegrensa med ressurser og midler til å kompensere alle for alt. Vi kan derimot forsøke å gjøre det litt mindre ille for de aller fleste. Da må vi faktisk også prioritere selv om det er krise. Eller særlig fordi det nettopp er krise.