Ingen krisepakke til handelsnæringa?

Trenger vi mer kvinneperspektiv i utformingen av krisepakkene?

Det var problemstillingen jeg fikk fra Klassekampen i går, der Aps Anette Trettebergstuen og SVs Elisabeth Kaski tok til orde for nettopp dette på bakgrunn av en analyse fra Frisch-senteret som viste at kvinner i privat sektor var mer utsatt for permitteringer enn menn.

Jeg sa at jeg ikke var enig at vi trengte en krisepakke for kvinner. Det har Klassekampen oversatt til at jeg mener det ikke trengs en krisepakke for detaljhandelen. Under overskriften "Kan ikke redde alle" - skriver avisa følgende:

Stortingsrepresentant for Høgre, Heidi Nordby Lunde ser ikkje behovet for ein krisepakke for handelsnæringa. Ho meiner det frå før var overetablering av butikkar i Noreg.

– Mange butikkar sleit før koronakrisa, og det blir feil å halde dei kunstig i livet.

Lunde trur frisørar vil kunne ta opp att arbeidet på dagen når yrkesforbodet blir oppheva, men at tilsette i næringar som turisme, servering og handel vil måtte finne seg anna arbeid.

– Tilbodet i Oslo er dimensjonert for fleire enn dei som bur her. På grunn av internasjonale restriksjonar vil ikkje turistane kome attende på lang tid. Det kan ikkje norske myndigheiter kompensere for.

-------

Her mangler det, for å si det forsiktig, litt kontekst. Så da refererer jeg til meg selv og min samtale med journalisten i går - hvor jeg i hovedsak problematiserte med at 70 prosent av ansatte i offentlig sektor er kvinner, som i mindre grad er berørt av krisen og har tryggere jobber enn de fleste i industrien og privat næringsliv, der 70 prosent av ansatte er menn, som er mer utsatt for sesonvariasjoner og konjunktursvingninger. Jeg viste til at det er forskjell på bedriftsmarkedet for industri, som tar lengre tid å planlegge og prosjektere, enn privatmarkedet for personlige tjenester, der en frisør kan plukke opp saksa samme dag som restriksjoner oppheves. Og at det er forskjell på et midlertidig bortfall av et marked vi vet kommer tilbake, som til handel og restauranter, mot et varig, globalt fall i reiselivsmarkedet, som vil ta år før det restituerer seg - om det noen gang gjør det. Dette er altså oppsummert i at jeg ikke ser "behovet for ein krisepakke for handelsnæringa" - i en artikkel som etterlyste kvinneperspektivet i krisepakkene.

Å oppsummere dette med at jeg er mot tiltak for detaljhandelen blir altså feil. 

La meg utdype for de spesielt interesserte (eller forbanna):

For det første så omfattes detaljhandelen, hotell- og restaurant, aktører for personlige tjenester (frisører, PT, velvære og pleie) av de generelle tiltakene og er dermed inkludert i tiltakspakkene. Arbeidstakere får dagpenger og selvstendig næringsdrivende (frisører, PT, velvære) får nå dagpenger som de normalt ikke kvalifiserer til og kommer inn på sykepenger fra dag fire, mot normalt dag 17. Kutt i mva, og utsatte skatter og avgifter, treffer virksomhetene, og kontantstøtte for faste utgifter er vedtatt, men ikke helt ferdig. Detaljhandelen, hotell og restaurant er de som er mest utsatt. Dette er bransjer som nå utvilsomt sliter massivt, og det er en del av de generelle tiltakene som ikke treffer så godt for dem. Særlig de som har fått yrkesforbud og stengingsvedtak skal og må kompenseres.

Så nevnte journalisten at Kaski trakk frem blant annet sportsbutikkene, som vi har sett flere konkurser i. Men som jeg sa - disse konkursene kom lenge før korona, og kom på grunn av en kombinasjon av overetablering og økt konkurranse av internettbutikker. Dette er ikke noe regjeringen skal eller bør kompensere for, men en tilpassing til et marked der tilbudet har vært mye større enn etterspørselen. Nå meldes det at kleskjeden Ricco Vero er konkurs og H&M må si opp titusener av ansatte globalt. Koronakrisen kom samtidig med at detaljvarehandelen har vært utsatt for knallhard konkurranse via netthandel - og at mange av oss drar på storbyshopping og legger igjen pengene våre i andre byer og andre land. Det siste er det i hvert fall midlertidig slutt på.

Det er ingen tvil om at vi må ha tiltak som hjelper detaljvarehandelen og butikker i Norge. Tiltakene er allerede på plass eller under utforming, og jeg tar gjerne en debatt om disse eller innspill til utforming.

Men å tro at vi kommer over på andre siden uten konkurser av enkeltvirksomheter eller hele kjeder er naivt. Også mange av disse har vært avhengig av reiseliv og turister. Vi kan ikke kompensere for varig bortfall av et marked som kanskje aldri kommer tilbake til de høyder vi har sett de siste årene.

Når det gjelder reiseliv, inkludert hotell og restaurant, så er spørsmålet er om det er mulig å kompensere for fallet i etterspørselen for å beholde alle virksomhetene og arbeidsplassene. Mange av disse er avhengig av et marked som neppe kommer seg på beina igjen like kjapt som en frisør kan komme tilbake i jobb det øyeblikket restriksjonene opphører. Norske myndigheter kan ikke kompensere for et varig fall i et globalt reiselivsmarked, da må vi begynne å betale tiltakspakker til reiselivsarrangører i utlandet og satse på at andre land får sin befolkning frisk og hever reiserestriksjonene raskt slik at dette markedet kommer tilbake til å matche eller slå fjorårets rekorder. Jeg er villig til å vedde pensjonen min på at det ikke skjer. Med andre ord - vi kan ikke holde alt og alle kunstig i live i håp om et kombinert helse- og markedsøkonomisk mirakel på reetablering av dette markedet i 2020. Som KK siterer meg på - eksempelvis er tilbudet i Oslo dimensjonert for flere enn de som bor her (cruisenæringa og andre turister). De som hatet cruisenæringa kan nå klappe i hendene. Oslo har hovedsakelig klart å absorbere det antallet som kommer inn, og mange restauranter, butikker og arrangører har levd av både disse og andre turister som ikke kommer tilbake.

Så er det slik at kvinner utgjør 70 prosent av ansatte i offentlig sektor, som i mindre grad er berørt av omstilling og permitteringer enn privat, og hvor arbeidsplassene er trygge når vi kommer over på den andre siden. Vi har og vil ha behov for lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere, tekniske fagarbeidere innen vann, avløp og annen infrastruktur - og byråkrater for den saks skyld. Det skjer også omstilling, til dels store omstillinger, innen offentlig sektor, men de er forskånet for sesongvariasjoner, konjunktursvingninger og store strukturelle bransjevise endringer som konkurranse og ny teknologi fører til.

I et kjønnsperspektiv så er det hovedsakelig menn som jobber i bransjer og i frontfagene i privat sektor, som er sterkt konkurranseutsatt, opplever både sesongvariasjoner og konjunktursvingninger. Selv om permitteringsordningen først og fremst har vært retta mot industri, så gjelder den for alle bransjer og alle kjønn likevel.

Jeg er generelt villig til å se på kvinneperspektiv, LHBT+ perspektiv og minoritetsperspektiv på det aller meste, men ofte kommer jeg frem til at det perspektivet som presenteres enten er politisk vridd eller ikke treffer. Som regel finner jeg at vi er mennesker alle sammen, og er mer tjent med et individorientert perspektiv for å best mulig ivareta enkeltmennesker i stedet for grupper.

Å oppsummere det med at jeg er mot tiltak for detaljhandelen blir altså feil.