Torsdag var det vanlige folks tur til å spise middag på Slottet. Eller vanlige og vanlige. Vanlige folks representanter, da. Pluss oss som kun representerer rikingene. Kongen inkluderer alle når han inviterer.
Selv om jeg som kjent er republikaner, så hever jeg gjerne glasset for Kongens skål på Slottet. Jeg er ikke noe bedre menneske enn det. Nytt av året var at vi ikke håndhilste på de kongelige. Vi holdt hånden på hjertet og nikket. Muslimene har med andre ord vunnet, Sylvi.
Selv for oss som representerer rikingene er middag på Slottet en skrekkblandet fryd. Hva gjør man, hvordan hilsen man, hvilken gaffel skal man bruke og ikke minst - hva i alle dager skal man ha på seg?
Til det siste så kan det virke som om Slottet har gitt opp folkets representanter. I stedet for "mørk dress" eller "smoking", så står det at du kan ha på "det fineste du har" i invitasjonen. Bare ikke helt bare skuldre. Dessverre står det ingenting om utringning. Det har ført til noen.. erm... interessante antrekk tidligere. Det er middag på Slottet, ikke nyttårsaften. I år syntes jeg det var en usedvanlig velkledd forsamling som gikk i flokk inn i det jeg vil tro er store sal på Slottet.
Selv hadde jeg på mormors kjole. En knall rosa silkekjole som nok må være like gammel som meg selv. Og i det jeg skrev det, så slo det meg at jeg altså har bikket vintage-modell. Førti, feit og ferdig. Og så er jeg nærmere femti enn førti. Det er i hvert fall Gubben flink til å minne meg på. "Du kan late som du er yngre, og se dårlig vedlikeholdt ut, eller si hvor gammel du er (48) og se godt ut for alderen". Dit har vi kommet. Nok om det.
Kjolen har hengt i skapet i mange år, men den har alltid vært ment for Slottet. Eneste måten å datofeste den på er de gamle bildene i albumene til mormor. Jeg har hele tiden trodd at hun hadde den på seg på 40-årsdagen sin, men jeg har nok vært utsatt for det Kåre Willoch ville kalt en "erindringsforskyvning". Men bildene av henne i den er i samme album som mine første leveår. Og kan jeg bare si - for en usedvanlig stygg unge jeg var. Ikke rart mamma var letta da Søstersen ble født halvannet år etter. To sånne på rappen kunne jo tatt livsgnisten fra de fleste.
Uansett. Mormors kjole. Den har hengt der til spott og spe lenge. Jeg har vært så feit (og ferdig) at jeg ikke har klart å komme inn i den, langt mindre dra opp glidelåsen. Men etter en kraftkur i vinter, så smatt jeg inn i den så lett som bare det før sommeren. Og gledet meg allerede da til middagen på Slottet. Endelig.
Men det var før Raymond åpna ølkrana i Oslo, og yours truly kunne dingle på bar igjen. Det er jo sånn blitt i Høyre, at kan du skylde på byrådet i Oslo, så gjør du det. Så da gjør jeg det. Det er Raymonds feil at jeg er feit igjen, men heldigvis ikke så tjukk som jeg var. Så det var med nød og neppe glidelåsen gikk opp, og jeg gikk inn. Et godt dametriks er for øvrig å ha med et sjal du kan drapere rundt deg når du sitter ved bordet. Det er jo da du buler mest, ikke når du står.
Vel inne på middagen oppdager jeg at jeg har jo havnet på festbordet. Vi er langt nok unna Kongen til at han se oss, og det er bare trivelige folk der. Men siden jeg var omringet av Ap, Sp og FrP'ere, så alle til meg for etikette og dannelse. Man er da ikke leder av Oslo Høyre for ingenting. Men som kjent går jeg snart av (apropos feit og ferdig), og det kan jo blant annet skyldes prekær mangel på nettopp etikette og dannelse. Men noe kunne jeg lære bort. Det er lett å bli forvirret når man kommer fra et tynt møblert hjem, med kun ett bestikk og tror hvitvin skal serveres i fløyteglass. Så. Man spiser utenfra og innover. Man drikker av det glasset mannen som serverer skjenket i sist. Og man skåler først, og klapper for talen når man har satt fra seg glasset. Er ikke verre enn det. Selv en enkel jente fra Groruddalen får til det, altså meg.
Mot bedre vitende gikk turen også i år til Lorry, der stamgjestene fortvilet blir fortrengt av de som er valgt til å representere dem og smarte lobbyister med kredittkort i baren. Hvis noen av de har forsøkt å påvirke meg, så var det bortkasta penger. Det er relativt mørkt etter midnatt, for å si det sånn. Etter å ha reddet en journalist fra en krevende samtale, fant jeg nok et trivelig bord med kollegaer i godt humør. Så det skal Hans Majestet ha - evnen til å forene folk og fe er udiskutabel.
Så dette var virkelig en god start på stortingsåret. Nå tikket også datoen for sentralbanksjefens årstale inn - og det gledes. Men til tross for push-up og hold-in så overlevde ikke glidelåsen i mormors kjole natten. Så da møter jeg nok i mørk dress og med skumle hensikter.
