Spalte kun publisert på papir i Dagsavisen30. juli 2026 - tekst gjengitt under:
![]() |
| Faksimile fra Dagsavisen. |
Tidligere i sommer ble den årlige konferansen i regi av Alliance for Responsible Citizenship (ARC) avholdt i Storbritannia, også kalt for Davos for anti-woke. Under overskriften «The Age of Reconstruction» - gjenoppbyggingens tidsalder – ble budskapet om den vestlige sivilisasjonens snarlige kollaps forkynt fra scenen. Som et ekko fra Putin og Orban lød budskapet om et samfunn i moralsk og kulturelt forfall, der en selvutslettende vestlig sivilisasjon og kulturrelativisme over tid har erodert ned de pilarene samfunnet hviler på – den tradisjonelle familien, kirken og nasjonalstaten.
Blant deltakerne var det britiske konservative partiets nye leder Kemi Badenoch, hennes populistiske konkurrent Nigel Farage i Reform og Trumps energiminister Chris Wright. En delegasjon fra de tyske fascistene i AfD ble riktignok nektet adgang til riket av den britiske regjeringen, men dette er ikke min høyreside for å si det forsiktig. Det konservative norske tidsskriftet Minerva var til stede, og kunne rapportere at fra Norge deltok en stortingsrepresentant fra FrP, samt representanter fra partiet Konservativt og Unge Høyre.
Historiefortellingen om sivilisasjonskollaps og kulturelt forfall finner vi også i Norge. Likestillingen har gått for langt og den tradisjonelle familien er truet, vi må gjeninnføre forkynnelse gjennom skolegudstjenesten for å opprettholde norsk kultur og nasjonalstaten må gjenreises. Familie, kirke, nasjonalstat. Strømningene er her.
Vi kan ikke overlate systemkritikken til de kreftene som nå angriper de endringene som nettopp har gjort vårt levesett og våre verdier verdt å forsvare.
Ifølge befolkningsundersøkelsen Ipsos Norsk Monitor svarer hele 60% nordmenn at de har en viss eller stor frykt for moralsk forfall i samfunnet. Undersøkelsen viser at dette sammenfaller med en økt samfunnspessimisme som er mer moralsk og verdimessig betinget enn økonomisk. Hvordan kan det ha seg i et land som stadig kåres til et av verdens mest utviklede demokratier, beste land å bo i, vokse opp i og bli gammel i?
Det er ingen tvil om at Norge og Europa står ovenfor store utfordringer uten enkle løsninger. Betente spørsmål som innvandring, energi- og klimaspørsmål, demografiske utfordringer knyttet til en aldrende befolkning og lavere fødselstall, mangel på arbeidskraft samtidig som vi ser at ledigheten blant unge biter seg fast. Det er lett å fiske i frustrasjon over problemer som tilsynelatende ikke blir løst. Både ytre venstre og ytre høyre benytter enhver anledning til å peke mot manglende handlekraft fra det moderate midten på utfordringer som ikke lar seg løse av deres enkle slagord. Det moderate midten slites av sine respektive ytterkrefter, men også av egen evne til å anerkjenne reelle utfordringer. De blir ofte satt sjakk matt når de forsøker å nyansere debatter som ofte er et sammensurium av påstander og fakta, eller fremstår lite troverdige når de lister opp økte bevilgninger og flere tiltak i møte med problemer eller kritikk.
På et tidspunkt hørtes det tilforlatelig ut med algoritmer som belønner engasjement, men det viser seg jo at dette hovedsakelig belønner sinne og frustrasjon. De som vet å utnytte dette sørger for å demontere demokratiet vårt klikk for klikk ved å sette kiler mellom oss som hamrer løs med budskap om alt som kan trigge, fra anti-globalisme til KI, klimakritikk, innvandring og integrering.
Globalisering har udiskutabelt løftet flere hundre millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom og gitt en historisk økonomisk vekst globalt. Men den førte også til at folk i vesten mistet jobbene sine til økt konkurranse og outsourcing av arbeidsplasser. Det er et nasjonalt ansvar å både sørge for økonomiske rammebetingelser og reformer som bidrar til verdiskaping og nye arbeidsplasser. Kåre Willoch har understreket velferdsstatens viktighet for å dempe virkningene av konkurranse og omstillinger.
Kunstig intelligens fører igjen til tap av arbeidsplasser, men vi kan ikke la være å bruke en teknologi som kan avdekke sykdom og hjelpe folk til å bli friske raskere eller sørger for at vi får de velferdstjenestene vi har krav på når vi trenger det. Vi må ta teknologien bedre i bruk, og ikke la moralsk panikk styre skjermbruk i skolen.
Vi får ikke en sunn innvandring- og integreringspolitikk før vi klarer å skape et samfunn som både oppleves som attraktivt for oss som bor her, og samtidig sørger for at de verdiene og levesettet som er en forutsetning for at vi kan tilby beskyttelse og et bedre liv forstås og etterleves av de som søker nettopp dette.
Og vi ikke bare kan, men må sørge for en klimapolitikk der ressurser og utslipp prises riktig slik at vi får lønnsomme investeringer på markedsøkonomiens premisser.
Anti-woke er i beste fall ideologisk latskap, og har aldri vært et svar på de utfordringene vi står ovenfor.
Vi har ingen sivilisasjonskollaps. Vestlige samfunn har høy levestandard, høy levealder, høy utdanning, lav barnedødelighet, lav ekstrem fattigdom og stor individuell frihet. Men de som tjener på å fremstille det som om samfunnet vårt og vårt levesett står ovenfor en eksistensiell krise bereder også grunnen for radikale endringer som er alt annet enn konservatismens forandre for å bevare. Derfor kan vi ikke overlate systemkritikken til de kreftene som nå angriper de endringene som nettopp har gjort vårt levesett og våre verdier verdt å forsvare. Anti-woke er i beste fall ideologisk latskap, og har aldri vært et svar på de utfordringene vi står ovenfor. Det er ikke min høyreside og vil aldri være det.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar