Reservasjon mot lovfestede rettigheter?

Det er ingen menneskerett å være fastlege. Retten til abort er derimot lovfestet. Derfor bør fastleger som som nekter å oppfylle sine forskriftsfestede oppgaver få trekk i sin økonomiske støtte eller bli bedt om å forlate sin stilling. De fyller ikke sine plikter ovenfor sine pasienter.

Debatten om leger og helsepersonells rett til å reservere seg mot abort har blusset opp igjen. Grunnen er at noen fastleger har tatt seg til rette ved å hevde samme rett, selv om det ikke finnes noen klar hjemmel for dem. Aftenpostens Inger Anne Olsen illustrerer forskjellen på fastleger og leger og sykepleiere tilknyttet Kvinneklinikken ved Sørlandets sykehus. Sykehuset er det sykehuset i landet som har flest ansatte som har reservert seg mot å delta ved abortinngrep. Ingen leger og sykepleiere som har reservert seg får dermed jobbe ved gynekologisk avdeling. Slik burde det være med fastleger også.

Fastlegene er hovedsakelig finansiert av det offentlige og arbeidsoppgavene er forskriftsfestet, deriblant plikten til å henvise videre når dette er nødvendig. En fastlege som nekter å henvise til svangerskapsavbrudd fyller altså ikke sine plikter overfor sine pasienter, men mottar samme økonomiske støtte som dem som utfører alle sine lovpålagte oppgaver. Da har man to valg. Enten redusere den økonomiske støtten, eller erstatte fastlegen med en som fyller alle sine plikter overfor pasienten.

Legens livsyn skal ikke være avgjørende for hvordan en pasient blir møtt av det offentlige helsevesenet, og fastleger bør derfor heller ikke kunne reservere seg mot lovfestede rettigheter. De aller fleste av de over 20 000 yrkesaktive legene i Norge har ikke henvisning til abort som del av sin arbeidshverdag. Det er med andre ord fullt mulig å være lege med sin samvittighet i full behold. 

Mange steder er det kun en lege som betjener kommunen. I det såkalte "bibelbeltet" på sørlandet er det langt flere leger som reserverer seg. Det betyr at om din kommunes fastlege ikke vil henvise, så er det ikke gitt at legen i nabokommunen vil heller. Selvsagt vil det gå utover pasienten om hun må vandre fra legekontor til legekontor i en sårbar situasjon hvor også tid teller.

Fastlegene får et såkalt percapitatilskudd per pasient (380 kr) som er registrert på dem. Maksimalt antall registrerte pasienter per lege er 2 500 personer. Altså kan en fastlege få inntil 950 000 kr i tilskudd bare for å ha pasientene på liste. I tillegg kommer selvsagt egenbetaling og honorarer fra HELFO. Skal fastleger som bare vil gjøre deler av jobben få hele betalingen?

Partier som Høyre og KrF ønsker å stramme inn dagens abortlov. En reservasjonsrett for fastleger vil i praksis være en innstramming uten lovendring. 

Jeg er mot begge deler.

Les gjerne Kristin Clemets argumenter FOR reservasjonsrett, og gjør deg opp din egen mening. Del gjerne under.

Frivillig kjøpt og betalt

Staten Norge gir av skattebetalernes penger til organisasjoner som øver politisk press på staten Norge for å gi dem mer av skattebetalernes penger eller høyere politisk prioritet, eller begge deler.

FrPs Per Sandberg sier partiet ønsker å kutte i støtten til frivillige organisasjoner som ikke opptrer nøytralt i offentligheten. Utspillet kommer etter at Morten Ørsal Johansen, innvandringspolitisk talsmann i Frp, truet med å kutte statsstøtten til Antirasistisk Senter etter at organisasjonen, i en fotnote i en rapport om høyreekstreme, anklager Anders Langes Parti (Frps forløper) for å ha mottatt valgkampstøtte fra apartheidregimet i Sør-Afrika. Gratulerer herved Ørsal Johansen for å sørge for oppmerksomhet rundt de mange spekulasjonene om Anders Langes partis tilknytning til Apartheidregimet i Sør-Afrika.

Reaksjonene på sosiale medier har ikke latt vente på seg, med et kobbel av folk fra venstresida som nå mener at FrP legger opp til politisk styring av de frivillige organisasjonene. Også Frivillighet Norge tvitret:

At FrP skal få problemer med å forsvare hva de mener er en "nøytral" frivillig organisasjon kan jo bli spennende. De fleste av dem driver med opplysningsarbeid rundt sine saker, og ikke minst politisk press for å få bevilget mer penger til tiltak, forskning, utdanning eller rett og slett prioritering av egen hjertesak. Edruskapssaken, religiøse organisasjoner, idrettsbevegelsen, speiderbevegelsen og mye annet er eksempler på et slikt frivillig, sivilt engasjement. Er edruskapssaken kompatibel med støtte fra FrP?

Jeg skulle likt å se FrP kutte støtten til Seniorsaken. Kravene de kommer med om løsninger og bevilgninger i eldreomsorgen er i aller høyeste grad politiske. Hva skal de drive med dersom de skal være "nøytrale"? Og hva med politiske partiorganisasjoner, som FrP? 

En av utfordringene er at politikerne bevilger skattebetalernes penger til organisasjoner som øver politisk press tilbake på dem selv for å gi dem mer av skattebetalernes penger eller høyere politisk prioritet, eller begge deler. Dette burde være et tankekors.

En annen utfordring er at frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner lar seg politisk styre når de får penger for det. Ikke nødvendigvis uten motstand, som da Norsk Film ble pålagt 40% kvinner i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon. Eksisterende og nye støtteordninger kan bidra til å vri frivilliges arbeid og prioriteringer til det de mottar støtte for, ikke det de selv ville fritt ønsket å prioritere.  Det gir ikke grunnlag for et fritt kulturliv, eller uavhengig frivillighet.

Dette er et demokratisk dilemma. Dersom frivillighets-Norge, det sivile samfunn eller den tredje sektor, vrir sine prioriteringer mot det som det politiske Norge bevilger til og omvendt, så skapes en symbiose som kan være uheldig og som ikke er i borgernes interesser. Kvinnebevegelsen har for eksempel aldri snakket på vegne av alle kvinner, men de som ikke gjør som kvinnebevegelsen sier blir likevel stemplet som kvinnefiendtlige. De har blitt tillagt makt på vegne av en gruppe som aldri har vært unisont enige i det de krever.

Skattebetalerfinansiert støtte til frivillige kommer med føringer. Det er fullt mulig de er annerledes, ja til og med bedre, enn støtte fra private givere - selv om jeg tviler på det. Men med en gang man tar penger fra noen for å gi til noen andre, så er det i alle høyeste grad føringer. Det samme er det når frivillige tilpasser søknader og aktiviteter for å få fra skattebetalernes penger, eller må oppfylle krav for eksempel om kjønnsbalanse i kulturlivet. Mange kaller dette "gratis penger". Noen av oss, og særlig FrPere, vet at "there's no such thing as a free lunch". Det meste kommer med bindinger.

Støttekutt er ikke en større føring enn faktisk bevilgning av penger. Tvert i mot. Men ingen av delene skal være tiltak på bakgrunn av politiske sympatier - og i hvert fall ikke på bakgrunn av en fotnote om "gratis penger" til Anders Langes parti i en rapport som meget vel kan være sann.

Kast asylbarna ut!

Det er ikke asylpolitikken det er noe galt med. Det er innvandringspolitikken. 

Debatten om asylbarna begynte i fjor da den bosniske familien Delic ble sendt hjem etter ni år i landet. Den eldste datteren Verona ble født i Norge, åtte måneder etter at familien grunnløst søkte asyl i Norge. Ingenting tilsa at de var forfulgt eller var i fare i hjemlandet Bosnia Herzegovina, verken personlig eller som del av en utsatt gruppe. De valgte å søke lykken gjennom asylinstituttet, et institutt ment for å gi beskyttelse til mennesker på flukt. På flukt fra krig, forfølgelse og tortur. Ikke på flukt fra nød, fattigdom og dårlige levekår.

Det er etter min mening helt legitimt å søke lykken for seg og sin familie for å bedre levekår eller realisere drømmer gjennom å flytte til et annet land for å studere, arbeide og bo. Eller legitimt og legitimt. Ikke i Norge. Vi har ikke hatt en innvandringspolitikk i Norge på over tredve år. Vi har hatt innvandringsstopp.

Siden 1975 har mennesker, som familien Delic, brukt asylinstituttet som en bakvei inn i Norge. Noen lykkes. De fleste lykkes ikke. Som familien Delic. Som jeg støtter utsendelsen av på bakgrunn av en grunnløs asylsøknad. At de har barn som er født og oppvokst i Norge endrer ikke på det. Det er fortsatt foreldrenes ansvar. Men som jeg ville ønsket familien velkommen tilbake som arbeidsinnvandrere gjennom en endring av norsk innvandringspolitikk.

Ironisk nok har vi hatt en opphetet innvandringsdebatt i Norge omtrent like lenge som vi har hatt innvandringsstopp. Det vi hovedsakelig har diskutert er konsekvensene av innvandringsstoppen. Det kan argumenteres for at det er for mange som får innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Asylinstituttet har hele tiden fungert som en ventil for en manglende innvandringspolitikk. Dette er et resultat av en ønsket politikk. Vi har ikke ønsket arbeidskraft til Norge. Det sa et samlet Storting i 1975. Men vi har åpnet en bakdør via asylinstituttet som gjør at de som ønsker arbeid og et bedre liv for seg og sine, stiller i samme kø som krigstrøtte unge, sinte menn og flyktninger fra regimer noen mener at vil bli innført her om vi åpner døra for flere.

I dag består da også hoveddelen av innvandring til Norge av flyktninger og asylsøkere, samt arbeidsinnvandring fra EØS-området, i tillegg til familiemedlemmer til disse gruppene. Uten denne ventilen ville ikke Norge hatt arbeidskraft nok til å bære den økonomiske veksten vi har hatt de siste tyve årene. Det gjelder særlig byggebransjen, helse- og omsorgssektoren, og ikke minst servicenæringen.

I løpet av årene har vi vært vitne til hvordan den norske stat har kastet ut og tatt tilbake toppforskere som sitter på kompetanse som er helt sentral for Norge som teknologinasjon, vi har sett hvordan regjeringen har endret regelverk for at Laila Navrud og Marie Amalie skal få bli i Norge. Enkeltsaker der avgjørelsen betyr alt for den det gjelder, men ingenting for de som er i lignende situasjon men ikke klarte å samle nok folkelig støtte fordi de ikke var fullt så pene, norske, integrerte. Det er en vilkårlighet som gjør systemet urettferdig, og kanskje nettopp derfor verdt å forsøke seg på. Vi trenger ikke mer av det som vi vet ikke fungerer.

Les også: Åpne grensene

Innvandringsstoppen har ikke fungert, og mange av de utfordringene vi har med integrering i dag er et resultat av dette. Vi trenger mer faktisk innvandring, med mulighet for å skape et bedre liv for seg og sine også for folk utenfor EØS. Dersom velferdsstaten er et argument mot arbeidsinnvandring, så betyr det at det er velferdsstaten som ikke er bærekraftig og derfor må endres. På lang sikt har det jo vist seg at nordmenn generelt ikke er økonomisk bærekraftige slik den norske modellen er i dag.

Vi er alle enige om at saksbehandlingstiden for flyktningstatus (asylsøknad) må ned, samtidig som at alle skal ha en vurdering på individuelt grunnlag som ivaretar den enkeltes rettigheter. Men antall asylsøknader ville gått ned om det fantes en dør inn til Norge som gjorde at for eksempel familien Delic kunne komme som arbeidsinnvandrere. Hvem vet om ikke Verona Delic om tyve år kunne blitt den nye Selda Ekiz – en av mine favorittprogramledere på NRK. Som datter av tyrkiske arbeidsinnvandrere er hun i aller høyeste grad en i statistikken over disse utlendingene som blir i flertall i Oslo rundt 2050. Jeg personlig har ikke noe problem med det.

Guddommelig hykleri?

Er det ikke litt hyklersk å insistere på å gi en guddommelig velsignelse til folk som ellers gir faen i Gud og den norske kirke?

Tros- og livssynspolitisk utvalg har levert en innstilling der flertallet går inn for at de som ønsker å inngå ekteskap skal vies borgerlig. En naturlig følge av kirkeforliket, et økende skille mellom kirke og stat, at flertallet av den norske befolkning ikke er kristne. Eller som Knut Arild Hareide sa det "kanskje ikke har det tetteste forholdet til kirken". Denne praksisen er vanlig i resten av Europa og USA. Alle som ønsker det kan deretter fritt velge om de vil ha en seremoni utført av et religiøst trossamfunn, en seremoni etter eget hode eller som Gubben og jeg - droppe seremonien og gå rett til planlegging av festen.

KrFs leder, Knut Arild Hareide, sa til NRK Dagsnytt at å ta fra kirken vigselsretten kan føre til at "mange som kanskje ikke har det tetteste forholdet til kirken" ikke velger å dra dit når de skal gifte seg. Derfor er han mot forslaget. Burde det ikke heller være omvendt? Burde ikke kirken og KrF jobbe for at de som ikke har det tetteste forholdet til kirken tar et aktivt valg når det gjelder tilknytning? Er det ikke hyklersk å gi en guddommelig velsignelse til folk som ellers gir faen?

Det er åpenbare grunner til at de ikke ønsker det. Hvis vi hadde latt handling følge ord om viktigheten av den kristne kulturarven så er jeg ikke sikker på om det store flertall i ”folkekirken” for eksempel ville betalt medlemsavgift. Eller hva om vi erstattet de kristne helligdagene med en ekstra ferieuke. Ville folk flest brukt de nye fridagene til å faktisk ta fri til julefeiring, påske, pinse og Himmelfartsdag? Eller ville de tatt ferie når de selv ønsket eller trengte det. For eksempel tilpasset barnas skoleferie heller enn religiøse høytidsdager flertallet neppe heller har ”det tetteste forholdet til”. Dessuten - dersom de som skal gifte seg synes det er så himla mye bry å stikke innom et offentlig kontor en halvtimes tid for å få det juridiske i orden oppi all bryllupsplanleggingen, så er det kanskje ikke liv laga. En god måte å få ned skilsmissestatistikken på?

Høyres programkomite har foreslått det samme som tros- og livssynspolitisk utvalg, som jeg selvsagt varmt vil støtte på landsmøtet i mai. Konservatisme handler ikke om å bevare for å bevare, men endre i takt med samtiden. Det kler et moderne konservativt parti.

Jeg hadde selv gleden av å være forlover da min barndomsvenninne giftet seg i Sveits, med høytidelig borgerlig vielse den av en sveitsisk dommer den ene dagen, og en nydelig seremoni med en dansk prest i en sveitsisk alpelandsby den neste. Da kunne vi virkelig feste tre dager til ende. Det er kanskje det KrF er redd for?

Apropos tro som privatsak: Utvalgets forslag om å tillate religiøse hodeplagg i politiet ble raskt slått ned, men ikke uten å ha rystet Siv Jensen først. Moro det at religion og tro er så instenst en privatsak når muligheten for islam er involvert, samtidig som kristen kulturarv nå skal definere oss mer enn tidligere. En kulturarv som for øvrig ble innført gjennom å kappe huene av de som ikke ønsket å bli omvendt til kristne. Født i en annen tid ville jeg altså enten blitt et hode kortere, eller senere blitt brent på bålet. Det er kulturarven sin, det!

Porno og Pinsevenner

Gi barna porno før pinsevennene tar dem!

Med jevne mellomrom hører jeg Pinsevennenes frontorganisasjon, Barnevakten, slå alarm om ting våre barn blir utsatt for gjennom å bruke Internett, spille dataspill eller rett og slett se på tv. De får slippe til uten særlig motstand. Sist i dag er en bekymringsmelding om at norske barn ned i 11-års alderen er avhengige av nettporno. Really? Er dette virkeligheten til mange norske barn? Et samfunnsproblem? Noe foreldre bør skremmes med?

Ja. Hvis din misjon (et ikke tilfeldig valgt ord) er å sørge for kristne verdier i mediene. Barnevakten.no  eies av Familie & Medier som igjen eies av sine medlemmer, som er alt fra Det norske Misjonsforbund, Frelsesarmeen, Indremisjonsforbundet, Kristen Muslimmisjon, Metodistkirken i Norge, Pinsebevegelsen og Norges Samemisjon, for å nevne noen. De sistnevnte var bidragsytere til "fornorskingen" av samene, som de så på som "halvville og djevelbesatte mennesker som ved hjelp av troen skulle gjøres til levedyktige nordmenn". Det er vel det de vil med barna våre også.

Barnevakten startet som en aksjon mot tv-serien "Xena - Warrior Princess". Besudle unge barnesinn med sterke kvinneskikkelser i relativt dårlig regisserte slåsskamper falt dem tungt for brystet. De har senere tatt opp saker som voldeliggjøringen av Hotel Cæsar, og med en gang en bekymret forelder har ringt dem, så har de en sak de kan sette dagsorden med og gi velmenende råd om. For de vil jo ikke at du skal overvåke barnet ditt. Nei, slett ikke. Men det kan være lurt å sette datamaskinen i et fellesrom og dermed sikre at barna dine bruker Internett "fornuftig". Ordet kristen er så godt som ikke å finne på nettsidene deres, ei heller hvem deres eiere er. De definerer seg som en organisasjon som gir råd om barn og medier. Punktum.

Jeg er ikke mot nettvett og en del av rådene de gir er helt greie nettvettregler som ikke helt nedsnødde foreldre stort sett klarer å tenke seg ut selv. Faktisk klarer de fleste barn å tenke seg til dette selv. Og gjør det.

Men Internett genialitet ligger nettopp i at selv barn av foreldre som er aktive i Kristen Muslimmisjon og Pinsebevegelsen kan få informasjon om verden - si for eksempel at Guds eksistens er høyst diskutabel, og det finnes alternativer til skapelsesberetningen. Om barna i indremisjonen blir avhengige av nettporno så forstår jeg det godt, nesten på grensen til at jeg unner dem det. Snevre verdensbilder må utfordres, og for noen blir Internett en ventil der de titter på "ulovlige" ting i protest mot begrensningene de har rundt seg.

Jeg er ikke fremmed for mediekritikk og er sikkert like lei klikkhoreri og nakne kropper for å selge forsider eller enkeltsaker hos mediene som Familie & Medier. Det devaluerer journalistikken. Som når NRK Nyheter og VG kjører saken om at norske barn er avhengig av nettporno, uten annet enn at Indremisjonsforbundets frontorganisasjon har mottatt "noen henvendelser". De må gjerne slippe til, og de må gjerne gi råd, men jeg mener mediene har en plikt til å fortelle meg hvem som står bak de tilforlatelige rådene om nettbruk og medier. Alt annet er sløvt.

Den alltid glitrende Kjetil B. Alstadheim i DN har skrevet en glimrende kommentar om hvordan barna vokser opp med GPS-sporing, filtering og logging av deres handlinger. Blir neste generasjon bedre av at de blir utsatt for velmenende kontroll?

Det er mange ting barn utsettes for og må lære seg å vokte seg mot. Som Alstadheim poengterer - også at det finnes noen som utgir seg for å være snille voksne, men som egentlig vil frata dem retten til privatliv.

De er ikke noe bedre sjøl...

Det eneste som kan matche selvtilfredsheten til en sosialist som får bekreftet at "alle" FrPere er rasister når en tillitsvalgt hos dem har driti seg ut, er FrPere og andre på høyresida når de får bekreftet at sosialister er minst like ille gjennom at en tillitsvalgt hos dem gjør det samme.

Du har sett det mange ganger. En eller annen mer eller mindre perifer tillitsvalgt eller lokalpolitiker fra ett parti sier noe komplett idiotisk, og det tar ikke lang tid før frådende mer eller mindre perifere tillitsvalgte fra politiske motstandere hoverer over det. Det skjedde før sosiale medier, og det ble ikke mindre med sosiale medier. Dermed tror begge parter at det er greit. Terrorbalansen er i orden. De er ikke noe bedre sjøl.

Da jeg var liten og prøvde å unnskylde dårlig oppførsel eller dårlige karakterer med at "NN" også hadde gjort noe eller fikk dårlig på prøven, så var svaret alltid: Du skal ikke sammenligne deg med de som er dårligere enn deg. Innenforstått - du skal strekke deg mot noe bedre.

Ikke vanskelig å være enig i det. Heller ikke vanskelig å forstå at noen ganger så blir man så eitrandes forbanna, frustret og engasjert at hodet koker over og det er vanskelig å uttrykke seg i logiske, empatiske og dannede setninger. Selv kokte jeg over da Aps Liebe Rieber Mohn mente at byrådet i Oslo ikke gjorde noe mot voldtektsbølgen, fordi jeg - som er en enkel sjel - trodde det var regjeringen som hadde ansvaret for politi, rettsvesen og justisdepartementet. Og jeg var vel ikke så snill mot Hanne Nabintu Herland heller, når jeg tenker meg om. Så ja, jeg kan forstå at man kan bli CAPS LOCK FORBANNA og jeg kan forsvare at det kommer til uttrykk, selv om jeg selvsagt mener at vi alle og jeg selv skal og må tilstrebe en mer dannet debattform.

Men de sier jo gjerne at det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Når rasisme kommer til uttrykk er det altså ikke fordi det er et problem å snakke i hele logiske setninger, men at det som menes i utgangspunktet til daglig er undertrykt og her kommer til overflaten. Uansett hva som er beveggrunnen - pent er det ikke.

Statusmeldingen på Facebook fra et ungt tidligere AUF-medlem (oppdatert: korrigert fra "uten tillitsverv" til "tidligere") på Hamar som mente at "Hitler skulle komme tilbake og dusjet dere litt mer ... jævla jøder" er helt uakseptabel. Den er ikke bare rasistisk, den er komplett historieløs og mangler fullstendig empati. Måten den blir møtt på av en ledende lokalpolitiker er også kritikkverdig. Men er det representativt?

AUFs Eskil Pedersen skrev da han anmeldte FrPs Tybring-Gjedde "Tenk bare hvordan vi instinktiv ville ha reagert dersom ordet “muslim” og “innvandrer” hadde vært byttet ut med ordet “jøde” i disse utspillene." Synd da, at når rasismen viser sitt stygge ansikt på venstresida så trenger vi ikke bytte ut noe - fordi det er jøder det går utover.

Begge deler er uakseptabelt. Rasismen finnes på begge sider. Den beste måten å håndtere det på er å faktisk håndtere det, ikke hovere over at "dere er minst like ille". For at de andre ikke er noe bedre, er ikke et argument, det er en unnskyldning for å la være å gjøre noe for å bli bedre selv. Det holder ikke.

Så. Forsøk å snakk i hele, logiske setninger, UTEN CAPS LOCK, med empati og vilje til å forstå motpartens intensjoner. En som gjør det, er Øyvind Strømmen. Kudos.

....og da tenker jeg at jeg må overvåke kommentarfeltet. Alle som ikke snakker i hele, logiske setninger, bruker caps lock, med vilje misforstår motparten eller generelt oppfører seg som rasstapper blir slettet. Vil du ha ytringsfrihet - lag din egen blogg.

Svette og tårer

Mormor kom til Oslo i 1949. Hun forlot gården hun vokste opp på, sine fem søsken og sine foreldre. Tøffe tider betydde at man måtte flytte på seg for å arbeid. På Hurtigruten hadde hun, i likhet med svært mange andre, ikke råd til lugar, men snek seg til å sove i en stol på gangen i første klasse. Hun tror hun slapp å bli jaget fordi betjeningen skjønte at hun ikke ville lage bråk. Det er hun fortsatt takknemlig for i dag.

Hennes første stilling i Oslo var som tjenestepike hos en legefamilie på Grünerløkka. I nabolaget kunne hun ofte se lysluggen Rune Gerhardsen, og hun er stolt av at hun av og til kunne støte på både Einar og Werna Gerhardsen.

Som nordlending i Oslo på 50- og 60-tallet lærte hun fort å slipe ned dialekten. Nordlendinger fikk ikke jobb, fikk ikke leid steder å bo. Men hun var et arbeidsjern, og da hun begynte som stuepike på hotell skjønte de fort at det lønnet seg å ha sånne som henne i arbeid, så de spurte om hun kunne anbefale noen til stillinger hos dem. Snart jobbet både kusine og en søster sammen som stuepiker, og ble senere oppgradert til serveringen i frokostsalen. Deretter fulgte jobb som servitør på Continental, der mormors søster klarte å få autografen til alle i Rolling Stones unntatt Mick Jagger, for han "tok frokosten på rommet". Jeg har de autografene et eller annet sted.

Der hun selv sier hun tjente mest var som servitør på The Scotsman. Jepp. Jeg har også vanskelig for å se for meg søte, gamle mormor skyfle øl til tørste gjester. Men hun forteller at sjefen hennes var veldig fornøyd, for hun taklet fulle nordlendinger som bare det. Den gamle vitsen om å vise frem knokene når du bestiller øl til "gutta på saga" blir enda morsommere når hun forteller om stamgjesten som bare holdt opp den halve fingeren (mistet resten i saga) når han bestilte et snitt (liten øl) til dama.

Det var også i den røykfylte støyen på The Scotsman hun fikk problemer med hørselen, og hun hadde knapt fylt seksti da de oppdaget en kul i venstre skulder. Etter operasjonen var det ikke så lett å bære tunge brett med øl lenger, så jeg mener å huske at hun pensjonerte seg før fylte 67, men ikke helt når.

Mormor er i dag 86, og bor i den samme treroms leiligheten som hun kjøpte på Veitvet for 30 år siden, for å komme nærmere oss barnebarna. Hvert år kjøper jeg flybilletter til henne for å dra nordover for å besøke familien, og hun skal ha den billigste billetten hjem. Over tusen kroner er hårreisende mye, så da finner vi et annet tidspunkt. Hun lever nøkternt. Det har hun gjort hele livet. Men det er hovedsakelig pensjonen hun har spart som gjør at hun vel bikker 750 000 på bok.

Det er faktisk min mormor vi snakker om når vi snakker om "de som bygget landet", om enn ikke mutters alene. Med blod, svette og ganske mange tårer - særlig da hun måtte sende sin eneste datter hjem til familien i nordnorge for å vokse opp der, mens hun selv jobbet døgnet rundt for å tjene nok penger til å få henne ned til Oslo igjen.

Ja. Hun har bedre råd enn de fleste. Men hun har pokker meg skutt inn til fellesskapet så det holder. Fordi hun har jobbet hardt hele livet og levd nøkternt så straffes hun for dette fordi noen vil ta "rikingene". Vel. Denne "rikingen" er min mormor. Og jeg synes hun fortjener hver. eneste. krone. Jeg mener faktisk at den store, stygge staten kan la hennes hardt oppsparte midler være i fred. Hun kan komme til å trenge dem. Skal vi kjøpe ny leilighet til henne når hun selv ikke er sterk nok til å håndtere den hun har, så kan disse pengene være greie å ha. Jeg kan faktisk ikke tenke meg ett eneste bedre formål å bruke de pengene på, enn på mormor selv. Ikke et eneste.

Denne nydelige damen
slekter jeg på!

Nå utgjør vel ikke formuesskatten for henne mer enn i underkant av 10 000 kroner. Det har hun sikkert råd til, men jeg ser overhodet ingen grunn til at hun skal "tas" uansett sum. Og når fire av seks som betaler formuesskatt betaler under 10 000 kroner, så kan jo det tyde på at mange er i samme situasjon.

Mormor har betalt sin skatt i alle år. Om det er med glede vet jeg ikke, men det Arbeiderpartiet som Einar Gerhardsen ledet var hennes parti. Nå har hun sluttet å stemme. Hun mener hun er for gammel til å bestemme hvordan landet skal ledes, og at fremtiden hører ungdommen til. Men i den nære fremtid som hun har igjen, skal jeg ha meg frabedt ironisering over det hun har ytt av svette, tårer og innskudd til fellesskapet. For det er mer enn nok.

Rabiate skattekutt og rasering av velferdsstaten

I 2008 var de rødgrønnes statsbudsjett på til sammen 771 milliarder kroner i utgifter. I år har de rødgrønne lagt frem et budsjettforslag på litt over 1000 milliarder. Det er altså 229 milliarder mer enn for fire år siden. Allikevel så høres det ut som om velferdsstaten Norgevil raseres dersom noen foreslår å redusere skatte- og avgiftene.

Høyre og FrP er skjønt enige om å gradvis redusere formuesskatt og arveavgift. Det utgjør rundt 16-17 milliarder i året. Hvis vi sørger for et skattekutt på til sammen 40 milliarder kroner, så er vi tilbake til 2011 budsjettet på 960 milliarder. Dersom en Høyre/FrP-regjering gikk tilbake til der de rødgrønne var for ett-to år siden, så er det å "rasere velferdsstaten" om vi skal tro Arbeiderpartiets retorikk.

Problemet i Norge er ikke at du har rabiate høyrepartier som foreslår urealistiske skattekutt som "raserer velferdsstaten". Problemet er en regjering som bruker mer penger raskere enn folk på høyresida klarer å si "redusere formueskatten". Dermed flytter de makt, ansvar og deltakelse fra de frivillige fellesskapene og enkeltmenneskene, til det tvungne fellesskapet og staten. I stedet for å frivillige fellesskap og organisasjoner, autonome individer i fri utfoldelse, skaper de rødgrønne skattefinansierte leilendinger som er avhengige av den hånden som forer dem.

"There is no such thing as a free lunch", sies det. Når de frivillige fellesskapene og individene tilpasser seg rammebetingelsene fra staten, i stedet for å utvikle seg selv slik de ønsker å være, har vi i sannhet blitt fattige. 

Som Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen skrev i DN - Alt de har er penger - det er også alt de har. Men for all del, venstresida må gjerne fortsette den rabiate retorikken. For nå virker det som at de har lite annet enn akkurat det.

Få ønsker rødgrønn regjering

Det er mandatfordelingen på Stortinget som har gitt de rødgrønne makten, ikke det norske folk.

Svært få ønsker rødgrønn regjering, skrev Dagbladet i går og henviste til en måling gjennomført av Sentio for Nationen. Sannheten er at det aldri har vært noe sterkt ønske om rødgrønn politikk i Norge.

Ved stortingsvalget i 2005 fikk den borgerlige siden 22 000 stemmer mer enn de rødgrønne. Høyre, Frp, KrF og Venstre fikk totalt 1 288 842 stemmer,  mens Ap, SV og Sp fikk 1 266 490. Hiver jeg på RVs 32 355 stemmer for å være grei, så gir det venstresida et overtak på 10 003 stemmer. Det er ikke noe å bruse med fjærene for. Og det har vært mye fjær de siste syv årene.

Bedre blir det ikke i 2009. Da fikk de rødgrønne partiene 1 280 416 stemmer. Det er 47 651 stemmer mindre enn den borgerlige siden, som fikk 1 330 067. Skulle man tatt med Rødts stemmer, ville fortsatt den borgerlige siden hatt mer enn 11000 stemmer i overvekt.

I 2005 fremsto ikke de borgerlige som et reelt alternativ, men det er likevel ingen grunn til den arrogansen de rødgrønne har hatt rundt oppslutning om egen politikk. Som når Kristin Halvorsen sier hun ikke forstår hva velgerne tenker på (det er jo for så vidt godt synlig på SVs oppslutning) når de heller vil ha Erna Solberg enn Jens Stoltenberg som statsminister.

Det er altså mandatfordelingen til Stortinget som har gitt de rødgrønne makten, ikke det norske folk. Mer spennende blir det til neste år. Hvis valget gir de blåblå både flertall i mandatfordeling OG flertall blant velgerne, så må man jo da (i hvertfall med de rødgrønnes retorikk om seg selv) kunne si at det finnes bred folkelig oppslutning for en blåblå politikk.

Det er jo noe å ta med i programbehandlingen for partiene på høyresida.

Stans subsidieringen

Familier som velger vekk inntektsgivende arbeid for å få mer tid med barna, må ta det økonomiske ansvaret for egne valg.

Dette var hovedessensen i innlegget leder for kvinneforum i Oslo Høyre, Berit Solli (følg @bsolli på twitter), og jeg hadde i DN Lørdag.  Vi tar til orde for å stanse subsidieringen av (hovedsakelig) kvinner som velger vekk lønnsgivende arbeid og økonomisk selvstendighet. Hvis vi virkelig mener noe med at det skal lønne seg å arbeide, så er jo dette et greit sted å begynne. Siden DN ikke har lagt ut innlegget på nett, publiserer jeg det også her. 

Kvinner tar mer utdannelse enn menn, men tjener og eier likevel mye mindre enn menn. Nesten like mange kvinner som menn er i jobb, men langt flere kvinner enn menn jobber deltid, bare 14 prosent menn jobber deltid, mot hele 41 prosent kvinner. Selv om kvinner bruker mindre tid på husarbeid nå enn før , viser det seg at kvinner bruker mest tid – uansett lønns- og stillingsforhold. En ny undersøkelse fra NOVA viser at syv av ti kvinner synes dette er greit.

Til tross for at likestilling er et uttalt ønske fra politisk hold, som gjennom ulike tiltak, regler og incentiver forsøker å få kvinner og menn til å velge utradisjonelt, viser tallene at det fortsatt er store forskjeller på kjønnene både hjemme og på arbeidsmarkedet. Kanskje det kan være fordi tiltakene som skal fremme likestilling, blir slått i hjel av tiltak som er ment å kompensere kvinner som velger vekk pensjonsgivende inntekt i arbeidslivet?

Det er for all del et legitimt valg å være hjemmeværende. Men er det et valg som staten bør stimulere gjennom økonomiske incentiver?

Satsing på barnehageutbygging har vært en viktig forutsetning for å få kvinner ut i arbeidslivet. Da kontantstøtten ble innført i 1998 hadde rundt 60 prosent av alle barn barnehageplass. I dag har 90 prosent av alle barn barnehageplass, men likevel jobber ikke norske kvinner flere timer. Til tross for at forholdene legges til rette, velger mange kvinner vekk økonomisk uavhengighet. Det bør de ikke oppmuntres til eller kompenseres for. Det bidrar verken til likestilling eller økonomisk vekst. Det er heller ikke rettferdig ovenfor dem som er avhengig av en jobb samtidig som de tar seg av barn og hjem.

Kontantstøtte, pensjonspoeng til hjemmeværende og skatteklasse to til ektepar der den ene har lav eller ingen arbeidsinntekt, er alle ordninger som belønner kvinner som velger å være hjemme. De som mener at det skal lønne seg å arbeide, bør være villige til å se på alle ordninger som gjør det lettere å velge å trekke seg ut av arbeidsmarkedet, ikke bare ulike trygdeordninger. Selv om den milliarden staten bruker på å subsidiere ektepar der den ene er hjemmeværende gjennom skatteklasse to betyr lite på statsbudsjettet, får den store konsekvenser for den som velger vekk økonomisk selvstendighet.

At noen familier velger å organisere seg med en som er hjemmeværende bør ikke bekostes av de familiene der begge to jobber. Alle familier må ta seg av husarbeid, hjelpe barna med lekser og sørge for fritidsaktiviteter. Det er mange som gjerne skulle jobbet mindre.

Det er arbeidskraften som gjør at Norge er et riktig land med en rik stat. Vi er heldige som har oljen, men oljefondet alene ville ikke båret våre pensjoner i mer enn noen år. Vår virkelige rikdom her i landet ligger i alle som jobber. Og i alle som kommer til å jobbe. Vi har høy arbeidsdeltagelse blant kvinner, og det blir født mange barn. Deri ligger vår formue. Arbeidskraften er mye mer verdt enn oljen, og den er fornybar. Uansett er det ulønnsomt å holde seg med ordninger som oppfordrer folk til ikke å jobbe. Det er ulønnsomt for landet, for staten og for den enkelte.

Som borgerlige feminister mener vi at kvinner trenger å styrke sin posisjon i familien og i arbeidslivet. Det gjør de først og fremst ved å sørge for sin egen inntekt og formue. Det føles ganske uvirkelig å måtte skrive et innlegg om at kvinner må forsørge seg selv, nesten 40 år etter Kvinnekuppet av 1975. Hele poenget den gang var at kvinner holdt på å bli gale av å dytte rundt på vaskemopper og barnevogner, uten å ha rom eller penger for seg selv.

Ordninger som legger til rette for at kvinner ikke skal jobbe blir et stort tilbakeslag i kampen for kvinners selvstendighet. Eller som feministikonet Elizabeth Wurtzels sier: «Hvem kan ta feminisme seriøst når det tillater hva som helst, bare det er kvinner som velger det?”

Politiet svikter både offer og overgriper

Når en voldtektsmann for strafferabatt for sen saksbehandling, er både lang saksbehandling og mindre straff en dobbel belastning for offeret.

VG skriver at statsadvokaten i Oslo er ikke fornøyd med politiets etterforskning av voldtektssaker. En inspeksjonsrapport fra Statsadvokaten i Oslo viser at det er for få politifolk som er kvalifisert til å etterforske slike saker, og det kan føre til at saker blir henlagt. Ifølge sak i NRK fører også lang etterforskningstid ofte til straffereduksjon på grunn av lang saksbehandling.

Og hva er egentlig nyheten her?

Politiet innrømmet allerede i 2006 at de tar for lett på overgrepssaker, særlig mot barn (!). Året etter viste rapporten fra en arbeidsgruppe satt ned av riksadvoktaten for å se på hvorfor det var så mange frifinnelser i voldtektssaker. Den påpekte mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. I kjølvannet av Lommemannssaken evaluerte en arbeidsgruppe politiets etterforsking seksuelle overgrep mot barn begått av mobile overgripere. Rapporten var en knusende dom over politiets håndtering og oppfølging av overgrepssaker.

Det er ikke bare i Oslo de sliter. Tidligere i år meldte NRK at personavsnittet ved Stavanger politistasjon, tilknyttet drap, vold og grove seksuelle overgrep, sliter med å rekruttere etterforskere. Flere slutter eller finner andre oppgaver fordi arbeidet er svært krevende.
 - Det å sitte å se på grove voldssaker, drapssaker, barnepornografi, sterke bilder og lyd i dagevis gjør noe med folk, sa hovedtillitsvalgt Arild Sandstøl i Politiets Fellesforbund den gang.

Det kan jeg faktisk forstå. Det jeg ikke forstår er hvor mange ganger dette skal påpekes og rapporteres før noen faktisk gjør noe med det. Det er ikke pengene det står på. Ikke at jeg lenger stoler på Arbeiderpartiets forsikringer om at alt er i orden i politiet, men de har tross alt fått store tilføringer av penger. Det er prioriteringer og arbeidsmåter. Det er lov å stille spørsmål ved ressursbruk også i politiet.

Her er noen forslag:

Hev pensjonsalderen. Politifolk er en av de yrkesgruppene der de kan pensjonere seg 57 år gamle. I et samfunn der vi lever lenger og vil at folk skal stå lenger i jobb er dette sløsing med ressurser og erfaring. At noen av dem slutter, for så å starte egne etterforskningsvirksomheter med pensjon som backup viser at det er fullt mulig å gjøre.

Mer jobbrotasjon mellom etterforskerne, slik at belastningen kan spres og kanskje flere kan læres opp kan være en løsning.

Mer opplæring til å håndtere vold- og sedelighetssaker. Ikke bare fra anmeldelsen, der det viser seg at mange ikke vet hvilken seksjon som skal håndtere saken, men håndtering av egen arbeidshverdag. Kan politi og helsevesen ha noe å lære av hverandre her?

Bedre oppfølging. Jeg forstår at dette er en krevende arbeidshverdag. I forsvaret evaluerer de og følger opp personell som har vært i skarpe oppdrag når de kommer hjem. Tettere oppfølging kan gi bedre rotering av arbeidsoppgaver ved behov for å senke belastning.

Mer fleksible arbeidsordninger. Kanskje noen saker krever turnusordning for å få intensitet og kontinuitet, mens andre er 8-16 jobb. Kombinert med jobbrotasjon, kan det bidra til å gjøre det mer attraktivt å jobbe der til tross for tunge saker.

Men uansett så håper jeg at neste gang det er en nyhet om voldtektssaker og politiressurser, så er det at saksbehandlingstiden er redusert kraftig, etterforskningen er grundig, avhørene er tilstrekkelige og at flere saker kommer til rettsvesenet innen rimelig tid. Strafferabatten som kommer tiltalte til gode, er en dobbel straff for offeret, men systemet svikter begge.

Nei, Helga lyver ikke!

Jeg er en av de mange som ikke lar meg begeistre av Arbeiderpartiets Helga Pedersen og hennes hersketeknikker og arroganse i politiske debatter. Men hun lyver ikke når hun sier at Høyre vil tvinge kvinner til å føde frem barn uten hjerne. Dette programfestet Høyre allerede på landsmøtet i 2009, så det er ikke noe nytt at Høyre ønsker å stramme inn abortloven. Formuleringene står også i det nye programforslaget for perioden 2013-2017 - en periode hvor Høyre høyst sannsynlig vil sitte i regjering og få gjennomført sin politikk.

Programmet stadfester at Høyre vil "fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium".

Det betyr med andre ord å fjerne abortlovens paragraf 2C som selvstendig abortkriterium. I dag kan abort innvilges når "det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet".

De fire andre kriteriene, som på selvstendig grunnlag kan gi mulighet til å innvilge abort er voldtekt, en usikker livssituasjon, at du selv er psykisk syk eller at svangerskapet, fødsel og omsorge kan medføre en "urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse". Siden de fleste svangerskap heldigvis ikke er et resultat av voldtekt, de fleste av oss er psykisk friske, og de aller fleste norske kvinner ikke befinner seg i en spesielt vanskelig livssituasjon, vil altså det for de fleste av oss være om det vil bli en "urimelig" psykisk belastning å bære frem barnet som vil telle. Hva som er en rimelig belastning sier ikke loven noe om, men jeg vil anta at de kvinner som søker om abort etter 12 uke har vurdert at svangerskapet, fødsel og omsorgen for barnet kan medføre en "urimelig" belastning. Så om fosteret er levedyktig spiller ingen rolle, men at du griner foran nemda gjør det. For dersom det er en urimelig belastning, så må det jo være noe som er definert som rimelig. Jeg har absolutt ingen ide om hva det kan være.

Både Bent Høie og Sonja Sjølie sier i dag at Høyre ikke på noen måte vil tvinge noen til å bære frem barn som vil dø. Fint det. Men da forutsetter dere at nemdene skal ha en liberal abortpraksis og innvilge abort etter kvinnens ønske. Bent skriver på NRK Ytring i dag at "Endel kvinner vil oppleve tungtveiende grunner for at de ikke kan bære frem barn som får avdekket funksjons- og utviklingshemninger. De vil med Høyres politikk, som i dag, fortsatt kunne søke om abort. Å si noe annet er løgn."

Det er helt riktig. Du kan alltids søke. Men du får ikke innvilget abort med mindre nemnda er enig med deg i at det er en urimelig belastning utifra din livssituasjon og inntekt. For de aller fleste av oss betyr altså det et nei. Dersom fosteret mangler hjerne så er det ikke et selvstendig kriterium for abort. Kvinnen må godtgjøre at det vil være en urimelig belastning å bære det frem, og dette kan i prinsippet bli avslått. 

Da dette ble vedtatt (mot min og fleres stemmer) på landsmøtet i 2009 så var ikke forslagsstillernes intensjon at vi skulle ha liberale abortnemder. Hvis du tror det, så sjekk formuleringen en gang til. "Eugenisk indikasjon" brukes av folk som vil stemple meningsmotstandere ved å gi assosiasjoner til  arvehygiene og nazismen. Et så belastet begrep er forkastelig i seg selv, og åpner ikke for liberale tolkninger. Argumentet fra en av delegatene var at vi ville drepe broren hans med Down. Enhver debatt på det nivået burde man bare vende ryggen til. I stedet vedtok vi forslaget.

Så litt statistikk:

Det aborteres rundt 15 000 presumptivt friske fostere hvert år i Norge. Tallet har holdt seg relativt stabilt i nesten 20 år, hvilket vil si at rundt 300 000 norske barn er valgt vekk i dette tidsrommet. De siste årene (har ikke tall fra tidligere) er rundt 600 aborter nemnbehandlet og innvilget etter 12. uke. I 2010 ble 17 fostere diagnostisert med anencefali, altså at store deler av hjernen og hodeskallen mangler. Av disse ble to født, og 15 abortert. Babyer med anencefali vokser i mors liv, men dør som regel innen tre dager etter fødselen.

Siden denne debatten egentlig dreier seg om Down, bare at ingen sier akkurat det, så er tallene for 2010 at 43 fikk innvilget abort på fostere med en Down diagnose, 69 barn kom til verden med Down og tre var dødfødt.

Dette handler ikke om rettighetene til fosteret, men rettighetene til kvinnen. Denne debatten vekker sterke følesler og det har jeg stor forståelse for. Jeg kjenner flere som har måttet føde ut fostere etter fire måneders ønsket graviditet fordi det ikke var levedyktig. At disse kvinnene burde få slippe denne belastningen burde være åpenbar. I stedet vil vi stramme inn abortloven fordi vi ikke ønsker et såkalt sorteringssamfunn der familier velger vekk alvorlig syke fostre eller barn med alvorlige diagnoser.

Jeg er for kvinnens frie valg også når jeg ikke liker valget. Det aborteres årlig 15000 friske fostere i Norge. Det synes jeg er langt mer bekymringsfult enn at 43 familier valgte vekk et foster med Down.

Har skrevet mer om dette her.

Lisens til å drepe

Akkurat nå pågår det programdebatter i alle politiske partier, der naturlig nok mediepolitikken også diskuteres. Det bør åpnes for en langt større debatt om NRKs rolle og finansiering før pressestøtten endres. Ligningen går ikke opp ellers.

FrPs Per Sandberg har i dag et utspill om å selge NRK til høystbydende og argumenterer med at de kun lager programmer "som fire ser på". Det hender ganske ofte at jeg er enig med konklusjonene til FrP, men mener de har kommet dit med helt håpløse argumenter. I dette tilfellet er jeg både uenig i argumentet - ut fra at det faktisk er feil, og at det er en utfordring nettopp at NRK tar over stadig mer av programmet til de kommersielle kanalene - og i konklusjonen. For eksempel bruker NRK sine milliarder til å kjøpe serier og sportsrettigheter som de kommersielle kanalene mer enn gjerne sender. Det er en større utfordring enn at de lager programmer som bare "fire ser". 

Men jeg vil likevel ha endring.

NRK har dobbelt så mange ansatte som som sine fem direkte konkurrenter til sammen. NRK trenger ikke konkurrere om annonsekroner for å finansiere driften. NRK har en eier som begrenser premissene for konkurrentenes handlingsrom. Likevel var NRK unntatt mandatet da mediestøtteutvalget i 2010 evaluerte dagens ordninger for direkte og indirekte mediestøtte. Grunnen var at ”NRK befinner seg i en helt annen finansiell situasjon enn privateide konkurranseutsatte medier”. Det er jo helt riktig. Med sine fire milliarder lisenskroner er NRK i en helt annen posisjon enn de som daglig må gjøre seg fortjent til lesernes eller seernes gunst, og dermed også annonsørenes gunst. Mot fire milliarder virker den direkte, og langt mer omdiskuterte, pressestøtten på rundt 300 millioner nesten litt stusselig.

Den statlige styringen av kringkasting er den største formen for statlige intervensjon, også i forhold til regulering og subsidiering av avisindustrien. Derfor er NRKs rolle som allmennkringkaster den viktigste mediepolitiske debatten, ikke pressestøtte til papirproduksjon eller momsnivå for aviser.

I forslaget til ny medieeierskapslov opprettholder kulturdepartementet en eierskapsbegrensning på 33 prosent. I et mediemarked der aktørene konkurrerer mot en statseid tidligere monopolbedrift er det ikke en sterk eierkonsentrasjon hos de private aktørene som er utfordringen. Med sine 3500 ansatte i fire riksdekkende tv-kanaler og tre riksdekkende radiokanaler har NRK mer enn dobbelt så mange ansatte som TV2, TVNorge, TV3, P4 og Radio Norge til sammen. Disse har i tillegg tidligere måtte betale for å få konsesjon til å drive sine virksomheter, i motsetning til NRK.

De landsdekkende konsesjonsrettighetene til TV2 og P4 ble likevel kalt «license to print money» av mediehuset Schibsted. Små lokale eller regionale nyhetsmedier har aldri kunnet konkurrere med de privilegiene som norsk pressepolitikk har unt noen få. Spørsmålet er om ikke disse privilegiene har svekket den lokale nyhetsproduksjonen mer enn pressestøtten klarer å veie opp. Med digitaliseringen av kringkastingsdistribusjonen er ikke lenger knapphet på frekvenser en trussel mot mangfold. I dag kan de fleste norske tv-seere ta inn smalere programmer enn 80-tallets finske fjernsynsteater. En uke med Discovery Channel alene gir mer detaljert kunnskap om 2. verdenskrig og haier enn det en skulle tro var mulig, og God TV dekker godt inn for kristelige budskap også utenom høytider.  

En diskusjon om mediepolitikk uten NRK med i ligningen gir et skjevt bilde av mediesituasjonen i Norge. I tillegg får andre mediehus det til å høres ut som om det norske folk ville stått helt uten gode, redaksjonelle nyheter dersom deres støtte til papirproduksjon eller momsfritak forsvinner. Men hvis ikke fire milliarder til den statlige allmennkringkasteren klarer å sørge for gode redaksjonelle nyheter i et land med fem millioner innbyggere, hvem kan vel da sørge for det?

Den direkte pressestøtten ble opprettet i 1969 for å hindre ytterligere avisdød etter en periode med nedleggelse av mange aviser i Norge. Målet om en differensiert dagspresse ble utformet, noe som senere ble presisert til at det skulle være en ”direkte konkurranse mellom aviser som representerer forskjellige politiske grunnsyn”. I dag er det bred enighet om at målet om å opprettholde lokal aviskonkurranse ikke er oppfylt. Samtidig har debatten flyttet seg til hvordan finansiere det viktige journalistiske innholdet, uavhengig av hvilke plattformer journalistikken leveres på.

Mediestøtteutvalget ble delt i sitt løsningsforslag for plattformuavhengig støtte, og resultatet ville kanskje vært enda mer spenstig om NRK hadde vært en del av løsningen. En debatt om NRKs rolle og finansiering, kunne kanskje åpnet for løsninger som i Irland, der 5% av lisensinntekten er avsatt til film-, tv- og radioproduksjon, som tildeles prosjekter uavhengig av kanal og eierskap. Det kunne åpnet for en spennende debatt om eierskapet til NRKs monopolbaserte og lisensbetalte skattekiste av et arkiv. Burde det bare være tilgjengelig hos NRK, eller også for andre som produserer film, tv og radio? Burde NRK få sterkere begrensninger slik at de ikke kan kjøpe de samme seriene som de kommersielle kanalene må bruke hardt opptjente penger på?

Jeg mener FrP både misforstår og er for drastiske, mens mitt eget parti Høyre er alt for veike i sitt nye programforslag. Kan de ikke bare høre på moi?

I forrige stortingsprogram vedtok Høyre å fjerne lisensen og ta finansieringen av NRK inn på statsbudsjettet. Det mener jeg er en feil, og er glad for at dette reverseres i det nye programutkastet. Men å ta tak i NRKs rolle som allmennkringkaster, sette en cap på lisensinnkreving og kanskje fordele lisenspengene til produksjon av av radio og tv for alle kunne vært spennende å diskutere.

Politi og prioriteringer

Hvor mange ganger må det avsløres at voldtekt- og overgrepssaker ikke er prioritert hos politiet, og lider under store mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret?

Til morgenen i dag kunne vi høre om voldtektsofferet som fikk saken sin henlagt etter to år. Det tok politiet tre måneder før den mistenkte ble avhørt. Hennes sønn på 13 år forsøkte fortvilet å åpne den låste døren for hjelpe mammaen sin da han forstod hva som skjedde. Hun fikk ikke lov å snakke med han om hendelsen for å ikke "påvirke" hans vitneutsagn. Politiet gadd ikke avhøre han før det hadde gått seks måneder.

Til dette svarer politiet at det er svært vanskelig å etterforske voldtektssaker på grunn av bevisets stilling. Også der gjerningsmannen er kjent.

Det er kanskje ikke så rart. I voldtektssaker har ikke beviset noen stilling for politiet. I en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av riksadvokaten  fant de at:

- rettsmedisinske undersøkelser av offeret er av høyst varierende, og utfyllingen av sporsikringsjournalen av varierende kvalitet, med "vet ikke" og "prøver ikke tatt" som forklaring på felter som ikke var fylt ut (side 42)
- i nesten halvparten av sakene er det ikke gjennomført åstedsundersøkelse som kunne sikret spor, spesielt der tiltalte hevder at seksuell omgang var frivillig (side 43)
- i kun 1/3 av sakene blir det gjennomført ransaking hos siktede (side 45)
- kvaliteten på avhør av siktede i sakene som arbeidsgruppen har gjennomgått har vært variabel, og ofte får siktede legge frem sin versjon uten å bli konfrontert med opplysninger fra fornærmedes forklaring (side 54).

Det er med andre ord store mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. Men det nytter ikke. Politiet erkjente allerede i 2006 at voldtekt og seksuelle overgrep - selv mot barn - etterforskes dårlig. Dette ble bekreftet nok en gang i kjølvannet av Lommenmann-saken i en rapport fra 2010 (les hjerteskjærende utdrag i denne bloggposten). I mellomtiden leser vi forstemmende statistikker over overgrep og voldtekter.

Selv der offeret leverer DNA-bevis, bilde og navn på voldtektsmannen, henlegger politiet sakene. Var det noen som snakket om bevisets stilling?

Spor er ferskvare. Både fysiske, biologiske og digitale spor. Også hukommelsen vil over tid forvitre, selv ved - og kanskje spesielt ved - traumatiske hendelser. Hadde vi tillatt at politiet i andre grove volds- eller drapssaker droppet åstedsundersøkelser og brukte et halvt år på å avhøre vitner, for så å skylde på "bevisets stilling" når de henlegger?

Dette er virkelig en av sakene jeg skulle ønske jeg ikke kunne si "hva var det jeg sa" - men jeg har jo knapt skrevet om annet det siste året - og før det også.

Det er for lett å si at det kun er en minister som har skylden. På et eller annet tidspunkt må politiet ta ansvar for egne prioriteringer på flere nivåer. Jeg er så enig med Andre Oktay Dahl som i dag sier til VG at "Samfunnet og politiet voldtar kvinnen på nytt".

I saken mot politiet taler bevisenes stilling klart - dere gjør ikke jobben deres. Dere burde skamme dere. 

Virkelig!