Siden årtusenskiftet er 81 kvinner drept av sine menn i Norge. Når det er hvite, heterofile norske menn det gjelder, så kalles drapene gjerne en familietragedie, dersom de har minoritetsbakgrunn kalles det «æresdrap». Bidrar begrepene til å tildekke at lite blir gjort med noe som er et alvorlig samfunnsproblem?
Vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem i Norge, men skjules og ufarliggjøres bak begreper som «husbråk» og «familietragedier». Begrepene blir ikke mindre problematiske av at de impliserer at flere i familien bærer ansvaret for hendelsene. De eneste gangene nordmenn er villige til å anerkjenne at det er vold, overgrep og drap det handler om, er når det skjer i familier med minoritetsbakgrunn. Men da er det kulturelt betinget, «de er sånn», det kan ikke gjøres noe med.
24 kommentarer:
Hmm..
Jeg registrerer at mange på venstresiden også argumenterer for det samme. Det virker snublende nært å se det som forsvar for fremmedkulturelle. "Vi er jo ikke bedre vi heller".
Jeg er enig i at vold i nære relasjoner er et stort problem. Jeg er også enig i at vi tilslører mer enn hva godt er med å bruke begrepet familietragedie. Det virker også som mediene er blitt mer bevisst på dette, og bruker oftere betegnelsen drap/selvdrap.
At det er mye ved disse drapene som minner om æresdrap er ikke det samme som at de er det, kanskje ikke engang beslektet. Selv om man sikkert finner psykologer og samfunnsforskere som går god for en slik tolkning er det nok av andre som påpeker det motsatte.
Personlig skulle jeg ønske at man kunne kutte ut bruken av begrepet "henrettelse", det indikerer at det er et resultat av en myndighetsutøvelse. Dette er drap, og utføres de planlagt og med drapshensikt er vel betegnelsen "overlagt drap" den rette å bruke.
Flere psykologer (blant annet etter familiefaren som drepte sin familie i Stavanger og Nesøyadrapene) uttaler at selv om det er drapstanker og en viss form for planlegging i tiden før drapet, er selve drapshandlingen en affekthandling, og dermed slett ikke å likne med en henrettelse, selv om drapene ser metodiske og planlagte ut.
Sammenligningen med æresdrap halter også av andre grunner. Mye tyder på at drapene skjer som et resultat av tap av kontroll over situasjonen hos personer med uttalt kontrollbehov. Reaksjoner på tapet av den kjente tilværelsen spiller også inn. Og ja, for noen spiller nok også fasadetapet som familiemannen, sjalusi, frykt for den nye tilværelsen, og andre mørke ting inn. Om dette kan kalles "ære" og tap av dette, er vel et mer åpent spørsmål.
Jeg presiserer dette er overhodet ikke unnskyldninger for bruk av trusler, vold og gud forby, drap.
I det man vanligvis kaller æresdrap er det ikke nødvendigvis slike affektfølelser. Det er tvert imot omgivelsene som forventer at den "villfarne" drepes for at æren skal gjenopprettes - det er samfunnets kontroll over kvinnene som står på spill, ikke den enkeltes kontroll over "sin kvinne". Selv om det nok er eksempler på dette også.
Dette illustreres også ved at i norske "æresdrap" tar ofte gjerningsmannen sitt eget liv - skammen over gjerningen blir for stor. Tvert imot i andre kulturer, det er nettopp fraværet av skam over en slik uhyrlig handling som gjør det til "æresdrap".
Og drapene på Nesøya? Var det æresdrap i noen forstand, eller var det utløst av en langvarig bitter krangel om oppgjør etter en skilmisse? Jeg vet opplagt ikke bakgrunnen. Men dersom det var et tragisk resultat av en langvarig konflikt, er det da også et æresdrap? Er alle drap i nære relasjoner å forstå som æresdrap?
Poenget mitt er at i vår iver etter å rubrisere hendelser kan vi lett tilsløre faktiske forskjeller. Og det er gjerne forståelsen av disse forskjellene som kan gi oss innsikt til forebygging.
Å utvide æresdrap til å omfatte nærmest alle drap og voldshandlinger i nære relasjoner kan muligens ha noe for seg. Men bør vi ikke også stille spørsmålet om vi risikerer å tømme begrepet for innhold? Kan vi risikere å til slutt forstå både tradisjonelle "æresdrap" og norske "æresdrap" like dårlig?
Som helsepersonell i akuttbransjen har det falt i mitt lodd å komme til disse situasjonene. Det er helt klart noe av det tyngste yrket medførte. Sorg og ikke minst sinne, man ønsket at man kunne riste liv i gjerningsmannen slik at han i det minste kunne stilles til ansvar for ugjerningen.
Men rubriseringen av disse gjerningene er mindre hensiktsmessige enn forståelsen. Og det første kan muligens hindre det siste.
Jeg er enig at familietragedie er et dårlig ord, og bør erstattes med familiedrap, eventuelt sjalusidrap. Dette må imidlertid aldri forveksles med æresdrap som er noe ganske annet.
Æresdrap er noe som forventes, aksepteres og applauderes av visse samfunnskretser hvis et familiemedlem gjør noe kretsen anser som uakseptabelt. Det fungerer nærmest som en samfunnsinstutisjon, et nødvendig onde.
Slike sykelige samfunnsegenskaper ligger mange moralske hakk under et sjalusidrap som ikke under noen sammenheng blir applaudert i et humant samfunn.
Æresdrap er et drap som har til hensikt å gjenvinne ære (egen, familiens, osv), og som i mange (noen) tilfelle oppnår det. Det er definisjonen på æresdrap. I samfunn i midtøsten hvor dette forkommer hyppigst kan man se at etter drapet arrangerer familien en fest til ære for den "modige" som utførte handlingen.
Men hva med Norge? Alle - absolutt alle - Nordmenn vet at en mann som dreper en kvinne, et barn eller en annen i nær familie, aldri gjenvinner sin ære. Tvert imot, han mister all ære. Det vet også drapsmannen. Derfor avsluttes de fleste familidrap i Norge med at drapsmannen dreper seg selv.
En ting er hva man kaller drapene. Selv synes jeg det er mer viktig å finne ut hva som forårsaker dem.
Faktiorer jeg tror ville vært interessante:
-Høy utdanning
-Karriere(jag)/Statusjag
-Formue
-Barnefordeling
Jeg tipper at man vil finne at i forhold der barn ikke er involvert, så er minst to av tre førstnevnte faktorer inne i bildet.
Der barn er inne i bildet tipper jeg at man vil finne et jevnere tverrsnitt av befolkningen. Men fortsatt med en overrepresentasjon der en eller flere av de første tre kriteriene er oppfylt.
Tall som er interessante er også:
Et av to ekteskap ender i skilsmisse.
Mer enn halvparten av norske barn fødes utenfor ekteskap. Dette siste betyr at de etter loven fødes uten far.
Men likevel så skjer dette? Jeg tror forklaringene, ikke unnskyldningen, på en del av drapene ligger i en del urettferdigheter/systemfeil, der lovverket enda gjenspeiler et samfunn vi for lengst har forlatt.
Menneskelig desperasjon er fellestrekkene i mange av tilfellene. Menn som er i situasjoner der de kan miste noe de har jobbet for; Formue, familie, kone, hus osv osv.
Innlegget fra Before the Flood bifalles. Reflektert og nyansert. Vel talt!
Dette er noe politisk korrekt ræl, for ikke å si postmoderne vissvass.
Hvorfor vil dere lyseblå på død og liv innynde dere på venstresiden? Hva er vitsen med politikk i det hele tatt? Det er så man får lyst til å stemme FrP på pur faen.
Når det gjelder drap og vold kan nesten alle slike handlinger knyttes til en form for abstrakt æresbegrep, såfremt det ikke begås i ekstrem rus. Det er jo innlysende.
At noe så selvinnlysende skulle være komparativt med det vi kjenner som æresdrap innad i familier er fullstendig feilslått og kontekstløst.
Jeg har aldri skjønt hva som er politisk korrekt vissvass med å kalle drap for drap.
Men dersom første anonyms definisjon er riktig så har vi ikke hatt "æresdrap" i Norge de siste 10 årene. Da er vel det neppe et stort problem i Norge, i motsetning til de 81 drapene av kvinner som har skjedd siden 2001.
Viktig og velskrevet av Vampus. Det er klart det er mange av de samme mekanismene som slår ut når man tar livet av sin familie - enten man er hvit eller mørk i huden. Men det er opportunt for de halv- og helbrune å generalisere skylden for drapet til en utlendings kultur/folkeslag/religion/gener whatnot, samtidig som det er behagelig for oss selv å isolere skylden for drapet til nordmannens individ.
Har for øvrig ikke sett noen applaudering av familiedrap begått av personer med minoritetsbakgrunn i Norge. Er det da ikke æresdrap likevel?
Liberale mennesker må være særlig på vakt når noen forsøker å gå kollektivet skylden for individets kriminelle handlinger. Det har venstresiden holdt på med en stund, og nå også de fremmedfiendtlige. Hvis de hadde hatt rett, så kunne vi jo heller ikke stille gjerningspersonen til ansvar for sine handlinger heller.
Det handler om æresdrap dersom drapet gjennomføres for å rette opp familiens ære i andres øyne. Når vi snakker om æresdrap, skyldes det - merkelig nok - at ære er en del av eller hele motivet.
Kunne ikke VamPus være så ekskverdig å nevne et tilfelle eller to hvor en etnisk nordmann har drept et familiemedlem delvis på grunn av familiens eller omverdenens forventninger om at dens ære måtte gjenopprettes? Det ville i tilfelle være interessant.
Enig med Anonym 14:23.
Jeg har ingen ting i mot at en søker å finne andre ord enn f.eks "familiteragedie".
Men dette er uansett å sparke inn vidåpne dører. For 20-30 år siden lå det kanskje et element av "unnskyldning, forståelse eller bortforklaring" i dette uttrykket.
Jeg tror de aller fleste i dag er enige om at det RELEVANTE ansvaret for drapet ligger hos gjerningsMANNEN.
Du må gjerne kalle det drap, kvinnedrap eller overlagt kvinnedrap hvis du finner det med meningsfylt.
Men jeg synes du (og evt psykologer du støtter deg til)begår opp til flere kategorifeil i argumentasjonen.
Det er nærmest foruroligende hvis profesjonelle "sjelegranskere" ikke evner å se forskjell på sjalusi (med dominerende elementer av tapt monopolisring / -eiendomsfølelse) og "ekstern aktelse".
Det er også nærmest fascinerende dårlig observasjonsevne hvis en ikke evner å se de skrikende tydelige kulturelle forkjellene i aksept (familiært og samfunnsmessig).
In Cod we Trust
Postmodernitet og dekonstruksjon i et nøtteskall: Hvis du kaster alle notene til "Verdis Requiem" og "Nei Så Tjukk Du er Blitt" i været så faller de til bakken og den postmoderne vil utbryte: Se så mange likhetstrekk de har alle disse notene. Alt kommer ut på ett!".
Alt kan sammelignes med alt i selvpiskingens navn!
Det som er politisk korrekt vissvass er denne tydelige likhetssettingen mellom nordmenn og fremmedkulturelle folkeslag i forhold til drap begått innen nære familierelasjoner. Videre er det liberalistisk vissvass å isolere hendelsen, i dette tilfellet drap, fra en hver tilknytning til faktorer utenfor selve hendelsen, slik som samfunn og kultur.
Dessuten savner jeg en erkjennelse fra kvinner at de selv har et delansvar for hvordan menn er. Menn tilpasser seg jo i stor grad det kvinner vil ha. Hadde kvinner foretrukket snille og puslete kassabetjenter, framfor dominerende og egosentriske badboys med høy sosial status, ville vi sett en kraftig reduksjon i antallet kvinner som blir drept i norske familietragedier.
Må si at jeg synes Dovenpeis er ganske drøy. Så om min partner skulle begynne å denge på meg og true med å drepe meg, så skal jeg innrømme at det er min feil? Ikke faen om jeg gjør. Jeg ble lært opp til og vil fortsatt hevde at bakgrunn og oppdragelse kan påvirke hvordan du er, men at jeg ALLTID selv er ansvarlig for mine handlinger.
Jeez, om kjærringa er så grusom at hun «fortjener» deng, så vær mannfolk nok til å gå din vei, skill deg, flytt, stikk av.
Vampus, her er du skikkelig på villspor. Les og lær av det Before the Flood skriver, eller kjøp Unni Wikans bok Æresdrap.
Du må gjerne låne den av meg.
Mvh Trond Ellingsen, Asker
Heisann Vampus.
Jeg er delvis uenig med det du skriver.
Jeg vil - uten dokumentasjon vel og merke - selv dele disse typene drap inn i tre kategorier:
- Æresdrap
- Hevndrap
- Drap+selvdrap
Æresdrap og hevndrap kan nok ha veldig mye til felles. Det kan dog ha forskjellen at hevndrap ikke trenger å inkludere ære - men derimot hat.
Drap+selvdrap derimot virker på meg som en helt egen kategori - hvor det er desperasjon, oppgitthet og psykiske problemer som spiller inn.
Ikke alle partnerdrap begått av innvandrere er æresdrap. I tillegg er det relativt sikkert norske partnerdrap som _er_ det.
Jeg stemmer i med Before the Flood! Veldig bra!
Vel, Siw, kanskje du bør begynne å leve slik du lærer? Hvis du ble oppdratt til å tro du selv er ansvarlig for dine handlinger, og du selv tror du er ansvarlig for dine handlinger, hvorfor tar du så ikke ansvar for at du velger enn mann som denger deg og truer med å drepe deg? Eller endog en mann som faktisk dreper deg?
Som det så fint fremgår av artikkelen er det bare en viss type menn som gjør slikt under disse omstendighetene. Og sånn sett er det ikke til å komme fra at kvinner faktisk velger slike menn. Ditt valg, ditt ...... Eller hva var det du sa igjen, Siw?
Siw:
Du leser jo tydeligvis alt i verste mening om du tolker Dovenpeis slik.
I enkelte kulturer er partnerdrap en sosialt akseptert og endogtil applaudert handling i gitte tilfeller. Det er da vi snakker om "æres"drap. Dette er en form for partnerdrap det er mulig (ihvertfall til en viss grad, om enn ikke på noe vis tilstrekkelig) å forbygge ved generell opplysning, klargjøring av det norske samfunnet krav og normer, streng lovgivning, gode krisesentere, tilbud og krav om integrering også av familienes kvinner, etc.
Den andre "gruppen", eller "oss innfødte" om du vil, er enten man liker det eller ei noe helt annet. Ikke bedre, men annet. Det er ikke gjenoppretting av egen og øvrig families ære og tilhørighet som styrer "oss". Det er som oftest ren affekt. Og den er enda vanskeligere å forebygge.
Og det er vel omtrent det Dovenpeis mener å kommentere.
Det er ikke "Jeez, om kjærringa er så grusom at hun «fortjener» deng, så vær mannfolk nok til å gå din vei, skill deg, flytt, stikk av.", men snarere "Jeez, om gubben er så grusom at han synes du "fortjener" deng, så vær kvinnfolk nok til å gå din vei, skill deg, flytt, stikk av, eller styr klar av drittsekken i utgangspunktet".
En annen sak er at slik det norske samfunn og rettsvesen fungerer er det i de fleste tilfeller mannen som ved en skilsmisse taper absolutt mest både mhp materielle verdier, barn, sosial tilhørighet etc. Og det er også (kanskje, jeg vet jeg drar den langt nå) derfor han havner mest i affekt.
For å konstruere et eksempel: Hvis hun (indirekte) sier "nå tar jeg alt du har og alt du har jobbet for med meg og går, og det jeg ikke kan ta med meg vil jeg ødelegge siden vi hater hverandre så inderlig, og det er ikke en dritt du kan gjøre med det annet enn å skyte meg" - hva tror du da skjer, om enn bare i ett av 10000 tilfeller???
Det jeg lurer på er:
Hvor ble det av MMV?
(Menn Mot Vold)
Det var veldig engasjert for en tid tilbake, spesielt i Trondheim.
IvarE: Tror du virkelig på at flertallet av partnerhenrettelser er etter at en dritt av en kjærring har sagt/gjort noe slikt? I flertallet av tilfellene holder det at hun ønsker/prøver/gjennomfører å gå.
Jeg kan ta ansvaret for mine handlinger, og har da også kastet den dusten som slo, lenge før det ble barn, hus og hjem av det. Dvs. jeg lever som jeg lærer.
Men jeg kan ikke ta anvaret for at andre slår.
Siw:
Det var et eksempel.
Jeg kjenner ikke statistikken helt nøyaktig, men det skjer altså i snitt litt under 10 partnerdrap i året her i Norge. Det er uansett 10 for mye. Og det er ingen tvil om at uansett foranliggende årsaker så er det voldsutøveren som må bære det ultimate ansvaret for forbrytelsen. Når en sak går så langt så er det ikke offeret som skal tillegges ansvar. Hvis du leste meg slik så leste du også meg i verste mening.
Poenget er:
La oss bare for enkelhets skyld anta at 5-6 av disse 9-10 drapene skjer i affekt mens resten er "æres"drap. Samtidig vet vi at i overkant av 10.000 ekteskap oppløses hvert år. Samtidig som minst like mange samboerforhold oppløses hvert år, så vi snakker altså totalt om 20-30.000 oppløsninger av langvarige partnerskap hvert år. I svært mange av disse tilfellene er forholdet blitt så dårlig som i mitt eksempel over. Fælt å si det, men jeg er nesten imponert over hvor få partnerdrap som egentlig begås.
Du hevder at du tar ansvar for dine gjerninger, men så prøver du samtidig å fremstille det som at det alltid er mannens feil og at det er nærmest absurd å hevde at en kvinne på noe vis kan holdes medansvarlig for noe som helst. Mulig jeg også leser deg i verste mening, men det var i grunnen det som trigget meg.
Som jeg altså prøver å få frem: Det ultimate ansvaret ligger hos voldsutøveren, og hos ham alene. Ansvaret for at situasonen i hvert enkelt tilfelle bygget seg opp ligger derimot som oftest hos begge parter. Og siden handlingen til slutt er en affekthandling som få utenforstående kunne forutsett blir den nesten umulig å forebygge. Annet enn at man kanskje kunne forbedre konfliktråd og forbedre regelverk rundt barnefordeling og økonomisk fordeling rundt samlivsbrudd.
Jeg har ikke noe fasitsvar. Utgangspunktet mitt var egentlig at jeg var uenig med Vampus i å sause de to typene sammen i en klassifisering. Så tok det litt av etter din kommentar.
IvarE sa "Du hevder at du tar ansvar for dine gjerninger, men så prøver du samtidig å fremstille det som at det alltid er mannens feil og at det er nærmest absurd å hevde at en kvinne på noe vis kan holdes medansvarlig for noe som helst".
For noe vissvass, jeg har aldri og vil neppe komme til å påstå noen gang at kvinner er uskyldige lam som alt vondt i verden skjer med.
Jeg hevder at når noen slår er det den personens feil og ansvar.
Det jeg derimot kan forstå, er at menn ofte føler større tap enn kvinner f.eks. ved samlivsbrudd, fordi skjevfordeling fortsatt er et faktum her i landet. Men det er ingen unnskyldning.
Siw:
Men da er vi jo helt enige. Ingen ting er bedre enn det.
:-)
Legg inn en kommentar