Bare tastisk

Det var en gang en avis som tenkte de skulle lage en artikkel om et fenomen de hadde lagt merke til på sosiale medier. For å kommentere fenomenet plukket de ut blant annet undertegnede og sendte et eksempel de mente var relevant.

Til dette svarte jeg på mail - og ble dermed gjengitt helt korrekt i artikkelen som startet det mange ikke en gang forstår at kan være en debatt - om kvinner som heier på hverandre i sosiale medier.

Problemet var at denne avisen valgte å illustrere kvinner som roser kvinner på sosiale medier med en boklansering. Riktignok var mange av de som de antakeligvis mente var selve kjernen til fenomenet tilstede, men i stedet for å snakke om fenomenet i raushetens tid, ble det med god grunn personlig for de som ble omtalt. Ja, jeg mener faktisk at å blande sammen en suksessfull lansering av en bok og synsing om et fenomen er en god grunn til å ta det personlig - jeg ville sikkert gjort det samme sjøl. Og når noe blir personlig, forsvinner gjerne all tilløp til interessant debatt. Takk, Aftenposten, men dere klarte nå å få en redaksjonell klikkvinner, samt hele tre kommentarartikler som gikk viralt ut av det for det.

Derfor ble også debatten redusert til hvorvidt kvinner kan rose hverandre på sosiale medier. Som om noen hadde påstått det motsatte. La meg her sitere meg selv:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Ett av de mange støtteinnleggene mente det hadde rablet for kommentariatet, siden vi mener at kvinner ikke kan rose kvinner (igjen, se sitat over). Det ble kommentert slik:

Så jeg bare siterer meg selv igjen: Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Men det har vært svært opportunt for mange å ta debatten på det mest banale nivået, for da vil jo alle nyanserte eller kritiske røster fremstå som sure og meggete - skal man virkelig ikke få heie på kvinner i sosiale medier, lizm?

Men i artikkelen fortsetter jeg med svar på den meldingen Aftenposten faktisk sendte som eksempel:

- Jeg har aldri vært verken raus, klok og vakker, og i hvert fall ikke hele tiden og alltid, så jeg får ikke slike tilbakemeldinger. Men det er jo flott at det finnes slike mennesker, og hyggelig at de både blir sett og anerkjent med den rosen de så rikelig da fortjener.

Jepp. De oppvakte av dere ser spydigheten. Dersom det finnes mennesker som alltid og hele tiden klarer å være rause, kloke og vakre, fortjener de den rosen. Men jeg trodde hele konseptet om "feiltastisk" var at man nettopp ikke er alt, alltid og hele tiden. Men kanskje nettopp derfor er man det hele tiden. Når jeg feiler så er jeg feiltastisk. Da skal jeg heies frem for å være åpen og ærlig om at jeg gjør feil. Gjør jeg noe riktig er jeg også feiltastisk. Jøss, hun der får det til gitt. Logikken er upåklagelig. Og ikke-eksisterende. Språk, ord, kommentarer og heiarop mister hele sin mening.

Skal man være så raus hele tiden, og heie langs skikanten av sosiale medier - hele tiden - så blir det ikke bare slitsomt, men også fordummende. Ordene har ikke lenger innhold, for alt er jo bra.

Men å mene dette, har en diagnose:

Diagnosen av kritikk er at denne er trigget av dype, smertefulle mekanismer. Der noen i raushetens navn får synse om hva som helst, kan ikke vi som synser feil (som ikke er tastisk) gjøre dette uten at det er trigget av traumer. Det setter rausheten i perspektiv, om ikke annet. Enten er du feiltastisk innafor, eller bare feil uttafor.

Da kan vi vel være enige om at dette ikke handler om man kan eller skal rose hverandre i sosiale medier. Eller gjør jeg da som jeg visstnok gjør ved mange anledninger - tolket og synser i vei, generaliserer og forenkler?

I valgkamper kaller vi gjerne de hyperaktive partikadrene som retweeter og applauderer digitalt for "klakkører" og "partikaniner". For de som er innafor fungerer det motiverende og samlende. Men det er ikke sikkert at den selvgodheten og massiviteten appellerer til de som er uttafor.

I den opprinnelige artikkelen til Aftenposten er det egentlig bare en surpomp. Opinion-partner og analytiker Ole Petter Nyhaug, som sier han føler for å skru av hele Internett når han leser kommentarene. Ole Petter er, som mange vet, en glitrende analytiker, som ved mang en anledning har brukt tall og fakta til å helle kaldt vann i årene på de som overhyper et fenomen, som f.eks. investeringer i sosiale medier. I tillegg er han morsom.

Han drar frem språket som problematisk.
- Det er et nytt fenomen at godt voksne kvinner på over 40 år bruker et språk som tenåringer.

Jeg innrømmer det *rekker opp hånda* - det er jeg som brukte ordet "infantiliserende" ("God Morgen, Norge" ba meg forresten om å ikke bruke det ordet under sending, fordi det var litte granne vanskelig). Jeg gremmes når jeg ser voksne, hovedsakelig kvinner, bruker fjortisspråk og smilefjes, på samme måten som jeg gremmes når voksne, hovedsakelig menn, ikke klarer å uttrykke seg uten CAPS LOCK, SKIRVEFEIL OG !!!!?!?!

Det er visstnok sosialt snobberi. Det er helt i orden å mene det. Men det handler fortsatt ikke om at kvinner ikke kan rose hverandre på sosiale medier. Og jeg siterer:
- Kvinner må jo få lov å rose kvinner, også på sosiale medier.

Minds, not mindfulness
Ole Petter Nyhaug mener at det ligger i en kvinnes natur å være mer støttende, empatisk og positiv enn en mann. Nuvel. La meg introdusere meg selv - Heidi aka VamPus. Kritisk, sur og rasende. Som blir emosjonell når f.eks. en nederlandsk parlamentariker forklarer den høye andelen deltidsarbeidende kvinner i Nederland med at "det ligger i nederlandske kvinners DNA". Et sånt utsagn fortjener ikke raushet, men krav om begrunnelse. Og debatt om ulike forutsetninger, skjevheter i samfunnet og forventninger i arbeidslivet. En som bare føler at det er sånn, er umulig å debattere med. Da har følelser trumfet viten, og reell refleksjon måttet vike til fordel for banaliteter.

Jeg liker debatt. Jeg liker debatt fundert på faktiske argumenter, ikke bare følelser og meninger. Det går tretten på dusinet av folk som mener noe. Som komikeren Tim Minchin sier; det er med meninger som med rasshøl - alle har det. Jeg er fullt klar over at jeg sjonglerer granater i glasshus her. Men så har jeg til gode å møte opp i en debatt hvor jeg kun mener og føler ting basert på personlige opplevelser. Gi meg "minds", ikke mindfulness. Jeg synes det holder å være menneskelig, jeg trenger ikke kalle det feiltastisk. Vi er alle hele mennesker. Men vi trenger ikke dele alt med alle hele tiden for å bevise at vi er det. Dersom det er den nye målestokken, er det faktisk det endelige beviset på at rausheten ikke eksisterer. Den omfatter bare noen under visse omstendigheter. Og det er de som byr på seg selv. Men hvis den nye konvensjon er at du er pliktig til by på deg selv for å kunne bli respektert, så har vi et problem.

Intimitetstyrannene
Mange har brukt Habermas' teorier om den borgerlige offentligheten for å beskrive potensialet for forskyvning av makt. Han la vekt på deltakelse på et nøytralt territorium (sosiale medier) der alle kan delta på like vilkår. Alle får en stemme. Men han mente ikke at det var uvesentlig hva man bruker den stemmen til. Han la vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, der det ikke var den med den høyeste tittelen, men den med det beste argumentet som vant. Når alt blir personlig mister fornuften sin betydning og argumentene får mindre kraft. Du blir ikke mer ekte enn det du deler. Det er mennesket bak avgjørelsene som er interessante, ikke avgjørelsen. Dermed står personen i sentrum for oppmerksomheten, ikke vervet eller utførelsen av dette i seg selv.

Når en slik intimitetsideologi blir toneangivende, utvikles det den amerikanske sosiologen Richard Sennett kaller et intimitetstyranni. I et oppdatert forord til boka ved samme navn skriver han at ”de elektroniske mediene spiller en avgjørende rolle i denne avledningsmanøveren, ved samtidig å overeksponere lederens personlige liv og å tåkelegge den faktiske utøvelsen av hans embede”. Boka kom i 1977.

Direktør for strategisk gjennomføring i Statkraft, Bård Standal, skriver i DN i dag at kvinner kan blir inspirert av å se andre kvinner som har hatt suksess som viser at de også er mennesker med gode og onde dager på sosiale medier. Det kan jo forstås slik at toppledermenn slipper å balansere sine liv med onde dager. De tar vel konene seg av. Han skriver videre at Norge driver med en meningsløs sløsing av menneskelig talent fordi kvinner faller fra i rotteracet mot toppen.

Den lekne kvinnen er ikke toppleder
Vel, i all den tid de fleste ledere har merkantil eller teknisk utdanning, så kan jeg røpe at vi hovedsakelig mister betydelig talent i valget fra 10. klasse til videregående. Hele 85% av de som velger helse, sosial og idrettsfag er jenter, mens på tekniske fag er andelen gutter 95%. Som 16-åringer har jentene allerede valgt lavtlønnsyrker, og blir dermed også de sannsynlige mottakere av ordninger som sementerer kjønnsforskjellene i arbeidsmarkedet - som kontantstøtte, skatteklasse 2, omsorgspoeng. Pensjonspoeng for hjemmeværende med barn opp til 7 år er høyere enn det en yrkesaktiv kvinne i et lavtlønnet yrke ville oppnådd. Ordninger, for øvrig, som partiet både Bård og jeg er medlemmer av, støtter. Når 41% av kvinner velger å jobbe deltid, hovedsakelig "frivillig", godt hjulpet av disse ordningene, så er det disse ordningene som fortjener oppmerksomhet, ikke å rope hurra på sosiale medier til de som faktisk har lykkes.

Og da kommer vi tilbake til overskriften for artikkelen som startet det hele.
- Den sterke mannen er ikke lederidealet. Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen.

Vel. DA så. La oss droppe ALL debatt om strukturelle forskjeller, statlige økonomiske incentivordninger og forutsetningene for de frie valgene kvinner og menn gjør som har gjort at 97% toppledere ikke er lekne kvinner, men stort sett hvite menn med utdannelse innen økonomi og ledelse eller teknologi og realfag. Men da er vi i hvert fall enige om at det er et fenomen med at kvinner hyller kvinner på sosiale medier, det er ikke nødvendigvis noe galt med det (selv om språket kan bli litt barnslig av og til), og så later vi som at det kommer til å føre til at færre velger deltid, flere satser på topplederjobber og at det står en digital venninnegjeng klar til å heie på de som gjør det. Eller har jeg da bare tolket og synset i vei, generaliserert og forenklet slik jeg vanligvis gjør?

I så fall er det antakeligvis trigget av dype, smertefulle mekanismer. Jeg er ikke feiltastisk. Bare tastisk. Tøff med tastatur. Og trives i grunn med det.

Share, if you dare!

Test deg selv som stortingsrepresentant

Har du lyst til å føle litt på hvordan det er å være stortingsrepresentant?

Lat som om du har vært saksordfører for en proposisjon som skal legges frem for Stortinget, og les teksten nedenfor høyt og i normalt snakketempo. For gøy kan du ta en Marie-kjeks før du starter...

------
President!

Det er kutyme å takke komiteen for samarbeidet ved fremleggelsen av en proposisjon for stortingsbehandling, og det gjør jeg gjerne. Men takken bør vel så mye gå til forrige komite og regjering, som har utarbeidet endringene i finansieringsvirksomhetsloven, med videre, som har fått tilslutning fra alle partiene.

Proposisjonen omhandler fire separate lovendringssaker som behandles i en runde. Det første har bakgrunn i Banklovkommisjonen og Finanskriseutvalgets forslag om nye regler for nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres forbrukerkunder. Endringene i finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven svarer til dette.

Det andre har bakgrunn i det tidligere Kredittilsynets, nå Finanstilsynet, forslag av 2009 om en ny bestemmelse i eiendomsmeglingsforskriften om at megler skal sørge for at kjøper har fått hjemmel til eiendommen før kjøpesummen kan disponeres på vegne av selger.

Dernest foreslås det endringer av reglene om taushetsplikt i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven for utveksling av opplysninger, og til slutt endringer i verdipapirregisterloven for å gi innsyn i opplysninger i verdipapirregistre underlagt lovpålagt taushetsplikt for forskningsformål.

Endringene i finansieringsvirksomhetsloven, verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven gir nye regler om nemndbehandling av tvister mellom finansforetak og deres kunder. Et finansforetak skal, dersom det ikke følger en uttalelse fra en klagenemnd i tvist med en forbrukerkunde, dekke egne og motpartens nødvendige sakskostnader ved domstolsbehandling i første instans av samme tvist mellom de samme partene. Dette vil gjelde tilsvarende for behandling i høyere rettsinstanser dersom finansforetaket er den ankende part.

Endringene i eiendomsmeglingslovens regler om oppgjør av eiendomshandler gjør at megler skal sørge for at kjøper får hjemmel til eiendommen før kjøpesummen kan disponeres på vegne av selger. Forslaget vil blant annet bidra til å sikre at kjøper og kjøpers långivere ikke lider økonomisk tap i forbindelse med oppgjøret.

Endringene i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven foreslås for å ivareta hensynet til nødvendig informasjonsflyt og hensynet til klare og oversiktlige regler om taushetsplikt. Kort sagt at nødvendig informasjon kan deles mellom de berørte institusjonene, men at taushetsplikten vil følge både forretningsmessige opplysninger i sin alminnelighet og opplysninger det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.

Videre vil endringer i lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) innebære at det for forskningsformål blir åpnet opp for å gi innsyn i opplysninger i verdipapirregistre underlagt lovpålagt taushetsplikt.

President

Det finnes nok mange saker som skaper mer inspirert debatt og engasjement i Stortinget enn dette. Men endringene i finansieringsvirksomhetsloven styrker forbrukerens rettssikkerhet ovenfor finansforetak, endringene i eiendomsmeglingsloven vil sikre en mer ordnet eiendomshandel enn dagens regelverk.

Videre vil endringene i finanstilsynsloven, sentralbankloven og folketrygdfondloven sikre nødvendig informasjonsflyt, mens endringene i verdipapirregistreringsloven sikrer innsyn i opplysninger for forskningsformål som kan ha samfunnsmessig betydning.

Det er fire gode saker som kommer borgerne til gode, så da takker jeg for forarbeid og samarbeid om det og tar herved opp innstillingen.

----------------

Merkelig nok var det ingen som tok ordet til debatt...

Takk - for guds skyld - nei!

Womens Speakers har satt i gang en kampanje for å få menn til å si #NeiTakk til å tale på seminarer og konferanser dersom ikke kvinner også deltar fra scenen. Et prisverdig tiltak, men som jeg skriver i et tidligere innlegg - når 41% kvinner velger å arbeide deltid, blir det ofte 41% færre potensielle toppledere, talspersoner og fagpersoner å velge fra. Det er ikke bare mannens skyld.

Men jeg kom på en ting kvinner bør si #NeiTakk til. Kvinnekonferanser. Nærmere bestemt inspirasjonsdager.

Hva i all verden får voksne kvinner i fulltidsjobb til å ta en dag fri fra jobben for å bli "inspirert" av komikere, idrettsutøvere, tidligere rusmisbrukere, forfattere og annet som overhodet ikke er jobbrelevant, og hvilke idioter av noen arbeidsgivere gir tillatelse til dette? Jeg håper for guds skyld de bruker feriedager og egne penger på dette, for ærlig talt - hvis du drar på inspirasjonsdager, så er du verken opptatt av jobb, fag eller karriere. Hvis jeg noen gang blir arbeidsgiver, og mye kan tyde på at jeg aldri blir det, så vil en søknad om fridag til å delta på inspirasjonskonferanse møtes med første varselbrev om oppsigelse.

Nå må jeg beklage ovenfor KK, men de ligger så sinnsykt godt til for hugg akkurat nå, men de er ikke de eneste. For den nette sum av en tusenlapp kan du droppe jobben, fremdrift i dine prosjekter, saksbehandling og oppdatering innen fag, og heller dra på feelgood-dag med kvinnebladet. Inkludert i prisen er

• Latter, glede og kloke tanker
• Bobler i glasset og buffet
• Gode shoppingtilbud
• Velfylt goodiebag

Latter, glede og kloke tanker?

Skyt.meg.nå.com

Og i stedet for å få jobbrelevant eller faglig påfyll, fikk du hos KK i fjor popyndling Carola, feelgoodprins Jens Pikenes, komiker og skuespiller Henriette Steenstrup, journalist og forfatter Kathrine Aspaas, coach Elizabeth Gummeson, humor-ikon Ruby Wax og den prisbelønte foredragsholderen Manuel Knight. Helt sikkert inspirerende på et nivå som trenger bobler i glasser og en velfylt goodiebag.

Jeg elsker Henriette Steenstrup som komiker, og jeg dåner til Jens Pikenes på julekonsert, men fridag fra jobben for å bli "inspirert"?

Spar meg.

Kvinner må slutte å bruke tiden sin på piss. Slutt å les horoskoper, slutt å delta på seminarer uten faglig innhold, slutt å bruk arbeidstiden på ting som ikke er jobbrelevant. Les gjerne Paulo Coelho om du på død og liv må ha vissvassne tanker i livet.

I det hele tatt - takk nei til inspirasjonsdager uten innhold, og bli heller inspirert av kunnskap på fagdager, med og uten kvinnelige foredragsholdere, og gode nettverk med fagpersoner som deler kompetanse og råd.

Og sorry KK - elsker bladet, dere er ikke de eneste som holder på med dette - men her må kvinner sjøl ta ansvar og si #NeiTakk.

Takk ja!

Det handler ikke om at det kvoteres inn menn, men om at vi har et kvinneunderskudd i offentligheten. Når 41% kvinner velger å arbeide deltid, blir det ofte 41% færre potensielle toppledere, talspersoner og fagpersoner å velge fra. Det er ikke bare mannens skyld.

Gruppa Womens Speakers, med det forbilledlige målet om å øke antall kvinnelige stemmer i offentligheten, har satt i gang en kampanje om å takke nei til å delta på konferanser, seminarer og debatter som kun har menn på scenen. Jeg hyller intensjonen, men er uenig i kampanjen.

Jeg takker selv stadig oftere nei til å delta på konferanser og seminarer. Det er for mange av dem, det er fantasiløst innhold, det er foredragsholdere jeg har hørt før og vet hva skal si, det er for langdrygt. Jeg takker ja så ofte jeg kan når det er faglig godt innhold. Det vil jeg fortsette å gjøre - også når det bare er menn på scenen, men jeg benytter alltid anledningen til å etterspørre kvinnelige foredragsholdere. I tillegg er jeg flink til å si ja selv. Jeg stiller når jeg kan. Og hvis jeg ikke kan, forsøker jeg alltid å foreslå tre alternativer som jeg mener fyller det arrangøren vil ha - og jeg forsøker alltid å komme opp med så mange kvinner som mulig.

Les også Women Speakers innlegg hos NRK Ytring.

Men så til utfordringen. Ja, det er riktig at kvinner er rundt halvparten av befolkningen. Men det betyr ikke at medier, konferansearrangører eller andre som tilrettelegger for et offentlig ordskifte, har like mange å ta av. Skjevfordelingen i offentlighen gjenspeiler i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Som jeg skrev i fjor sommer - får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten. Men når 41% kvinner velger å jobbe deltid, vil det være færre som er aktuelle for offentlig debatt og deltakelse fra scenen som næringslivsledere, talspersoner og fagpersoner.

Dette varierer også fra bransje til bransje. Det er lett å finne kvinnelige "samfunnsdebattanter", som kan mene litt om det meste (jada, jeg hører det single i glasshus her, men vil dere ha kvinnelige stemmer eller ikke?). Vi har også kvinnelig statsminister og finansminister, lederne for NHO og LO er kvinner. Men dersom det i et fagmiljø er 99 menn og 1 kvinne, så er det for det første meningsløst å kreve en jevn fordeling i panel og på scenen, og for det andre urimelig å forvente at den ene kvinnen skal ha lyst og anledning til å delta hver gang.

Som så mye i debatter rundt kvinner og likestilling, så er dette symptombehandling. Skal vi få endring, i alt fra fordeling av foreldrepermisjon, til arbeidsdeltakelse, antall kvinner i styrer og stell, og også deltakelse i offentligheten, må vi se på hvorfor skjevheten er der i utgangspunktet.

Selv om vi nylig har fått et jenteoverskudd på mange studier på høyere utdanning, så blir det ikke automatisk flere erfarne kvinner i toppstillinger i næringslivet som kan gå på scenen i morgen av det. Jenteoverskuddet gjenspeiles for eksempel ikke på realfag. Skillet oppstår allerede ved valg av videregående studieretninger etter ungdomsskolen og senere valg av fagskoleutdanning. Innen helse-, sosial- og idrettsfag utgjør kvinnene 94 prosent av studentmassen, mens det innen naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag er rundt 95 prosent menn. De fleste gründere er menn, som gründer på alt fra teknologi, produkt og tjenester, mens kvinner - i den grad vi starter opp noe, starter opp innen omsorg.

Vi skal ikke tvinge noen til å måtte velge annerledes på bakgrunn av kjønn, men vi kan jobbe med å motivere flere gutter til å ta utdannelse innen helse og flere jenter til å ta utdannelse innen tekniske fag. Det er ikke noe fysiologisk som hindrer dette. Vi har også økonomiske incentiver i Norge som sementerer eksisterende kjønnsrollemønstre gjennom kontantstøtte, omsorgspenger og skatteklasse 2. Hvis vi skal begynne å si nei til noe, foreslår jeg at vi begynner der.

Menn kan dessuten begynne å si nei til å være familiens hovedsforsørger, som må jobbe mer for at mor kan jobbe mindre. Hvir mor jobber mer, kan far jobbe mindre, og barna få tid med begge. Alle sier jo at det er minst like verdifullt å være hjemme med barn, så fars lønn burde jo da ikke spille noen rolle. Dermed må flere kvinner delta mer i arbeidslivet, og kanskje kvalifisere seg inn i spennende stillinger som gjør det blir like givende å være på arbeid som å være hjemme - og dermed kunne prestere bedre begge steder.

Det er rett og slett færre kvinner å velge til scenen. Det kan vi gjøre noe med. Det gjør vi ikke ved å si nei til flinke fagfolk fordi de er menn, men å sørge for at gutter og jenter sier ja til alternative karriereveier tidlig, og at vi som kvinner si ja når vi blir bedt om å innta scenen og at vi leverer når vi er der. Det er ikke så fryktelig vanskelig egentlig. Litt utdannelse, noen års erfaring, noen hundre timer med research i forbindelse med debatter, mange debatter - og vips - så går det ofte av seg selv. Er så lett så. Takk, ja!

Oppdatert: ....men hva om kvinner hadde begynt å delta på fagseminarer i stedet for på "Inspirasjonsdager" i regi av kvinnemagasiner? Oh, wait ... det der er en heeelt ny bloggpost!

Og kidsa bare ... neeei!

Det har sine fordeler å ha kontor i hovedbygningen, nærmere bestemt i 4. etasje på Stortinget. Da er det bare en etasje ned til stortingssalen når det ringer til votering. I fjerde etasje er også inngangen til galleriet. Derfor støter vi titt og ofte på hele skoleklasser som vi klemmer oss forbi i en vinkeltrapp mellom 4. og 3. etasje når de er på vei opp og vi på vei ned til salen. I dag kom en bøling som skulle ned samtidig som oss da vi ble ringt inn til votering.

Jeg bare - Hva? Skal dere gå nå som vi skal inn i salen og stemme?
De bare - Stemme over hva?
Jeg bare - Over det dere satt og hørte på?
De bare himla med øynene og sa - Dødskjedelig!
Så jeg bare spurte - Så dere ble ikke inspirert til å bli nye stortingsrepresentanter.
Alle bare: NEEEEI!

Og sånn går no' dagan.