Sjokkdoktriner

Er det sjokket over at en landbruksminister fra FrP klarer å skape jubel som gjør at Aftenbladets faste kommentator er så ivrig etter å svartmale moderate endringer som «sjokkdoktriner»? 

Sjokkerer Sylvi Listhaug kommentatorene? Foto: landbruksdepartementet

I tre etterfølgende lørdager i Stavanger Aftenblad har spaltist Morten Strøksnes boltret seg med krass kritikk av en regjering han åpenbart har lite til overs for. I kommentaren «Ernas karneval» spør han om det finnes noen regjering som har skapt flere folkeaksjoner mot seg på så kort tid som de blå-blå har. Når jeg leser hva Morten Strøksnes skriver, er jeg overraska over at det ikke er flere aksjoner mot regjeringen. Jeg får nesten lyst til å gå ut på plenen foran Stortinget og demonstrere litt selv.

Neoliberalistisk? 
Han mener Høyre nå minner om en neoliberalistisk bevegelse. Som kanskje den eneste i vår stortingsgruppe av 48 stortingsrepresentanter som omfavner liberalismen som et ideologisk fundament, er jeg i så fall skuffa. Regjeringens forslag - enten det er å styrke et mangfoldig eierskap i Norge gjennom å selge staten noe ned, øke fleksibiliteten i arbeidsmiljøloven eller gi vekstfremmende skatteletter - er så moderate at selv den danske sosialdemokratiske regjeringen har gjennomført mer radikale endringer.

At fagbevegelsen, med LO i spissen, mønstrer til massedemonstrasjon over høyst moderate endringer i arbeidsmiljøloven, fikk selv lederen av Pøbelprosjektet, Eddie Eidsvåg, til å spørre om de i det hele tatt visste hva solidaritet var. Hans støtte til midlertidige stillinger for å gi blant annet ungdom erfaring slik at de etter hvert fikk fast ansettelse, førte til sterke reaksjoner. Etter å ha blitt skjelt ut kraftig, mente Eidsvåg at det er verre å legge seg ut med fagforeninger og LO enn med bedehusmiljøet i Sauda. Med det utgangspunktet burde ingen være overraska over at LO - hvis leder sitter i sentralstyret i Arbeiderpartiet - mønstrer til kamp mot en hvilken som helst regjering uten Arbeiderpartiet i seg.

Strøksnes nevner Ingebrigt Steen Jensens Facebook-gruppe «Nei til salg av Norge» som en av de dårlig koordinerte, ressurssvake folkeaksjonene regjeringen har fått på nakken. Selv bidro Strøksnes i kommentaren «Vi som solgte landet» med faktafeil og forvirring i den høyst følelsesbaserte debatten. Han skriver der at det foregår en massiv overføring av verdier fra oss som kollektiv, til private interesser. I samme åndedrag nevner han både Flytoget og SAS.

Det må med respekt å melde sies at det er fellesskapet som hovedsakelig har bidratt til til dem, ikke omvendt. At det femten år gamle selskapet Flytoget AS havner på Strøksnes‘ liste over verdier bygget på «mange generasjoners hardt arbeid», må skyldes nettopp at det er norske skattebetalere som har betalt hele utbyggingen og nedskrivning av gjeld for selskapet, som ellers aldri ville gått med overskudd. Det var også fellesskapets verdier, nærmere bestemt 500 millioner kroner, som ble gitt som kreditt til SAS av daværende næringsminister Trond Giske for at selskapet ikke skulle gå konkurs. Strøksnes mener at nedsalg eller salg av disse selskapene er ideologisk. Hva skal man da kalle det å tviholde på at staten skal eie alt fra fiskeoppdrettsanlegg til kommersielle eiendomsselskap og fly?

Facebook-gruppa «Folkebevegelsen mot privatisering av Statskog» har omtrent like mange medlemmer som Arbeiderpartiet, og om de ikke jubler for muligheten til å styrke den norske skognæringen, så er det 120.000 skogeiere i landet som gjør det. Store ressurser er i ferd med å råtne på rot om vi ikke gjør noe. Å la små skogeiere få muligheten til å øke sine arealer kan bidra til en bærekraftig skognæring for framtida.

Jeg skjønner at det gjør vondt for Strøksnes å se en landbruksminister fra Frp skape jubel i skognæringa og fremtidsoptimisme i landbruket. Kanskje det er sjokket over dette som gjør at Aftenbladets faste kommentator er så ivrig etter å svartmale moderate endringer som «sjokkdoktriner».
---------- 
Publisert i Stavanger Aftenblad som innlegg lørdag 14. februar. Hadde det vært tilgjengeliggjort på nett ville jeg selvsagt styrt trafikken til Aftenbladet gjennom deling i sosiale medier...

Strøksnes sjøslag

Man skal virkelig ha et talent utover det vanlige for å få meg til å skrive om fisk og landsbruk, men spaltist og kommentator Morten Strøksnes klarer det fint. Kronikk i Nordlys i dag - foreløpig ikke på nett.  
-------------
I flere kommentarartikler har fast skribent i Nordlys, Morten Strøksnes, de siste ukene forsøkt å male et bilde av et Norge som styres av en neoliberalistisk regjering som selger ut alt av verdi. Med bred pensel maler han fanden så ettertrykkelig på veggen at selv jeg, som stortingsrepresentant for Høyre, måtte se litt ekstra på statsminister Erna Solberg i spørretimen på Stortinget for å se om hun hadde horn og hale. Litt skuffa måtte jeg konstatere at det var en høyst menneskelig skikkelse som sto der.

Med et følelsesregister kun slått av Ingebrigt Steen Jensen i debatten om nedsalg av statlig eierskap fra 35 % av verdiene på Oslo Børs til 32 %, argumenterer Strøksnes mot ganske så moderate politiske endringer som om de var sjokkdoktriner slik de skakk-kjørte tidligere kommuniststater måtte gjennom etter 50 år med planøkonomi. Faktisk omtaler han et minimalt nedsalg av statlig eierskap, mindre endringer i arbeidsmiljøloven og noe vekstfremmende skatteletter som sjokkdoktriner. Dette til tross for at endringene er så moderate at selv den sosialdemokratiske regjeringen i Danmark har gjennomført mer radikale grep.

I kommentaren «Ernas karneval» henviser han til en håndfull facebook-grupper og spør om noen regjering har skapt flere folkeaksjoner på kortere tid. Vi er ikke ukjent med at følelsene tar over i og utenfor sosiale medier. Tusen mennesker gikk tross alt i fakkeltog da hunden Tønes ble skutt av bonden som eide grunnen der den gikk løs til tross for at det var båndtvang og sauer på beite.

Men skal vi som samfunn basere beslutninger på følelser alene, vinker vi farvel til fremskrittet. Det er forskjell på å være engasjert i en sak, og å føle seg frem til standpunkter. I kommentaren «Vi som solgte landet», mener for eksempel Strøksnes at statlig nedsalg som regel ikke er lønnsomt på lang sikt. Dette er en påstand som mangler dekning. Hadde ikke staten under regjeringen Brundtland delprivatisert Telenor, ville de kanskje hatt 2 millioner kunder i dag og vært et middelmådig teleselskap i Norge. I stedet har de 200 millioner kunder globalt, og er en viktig samfunnsaktør i mange steder i verden som trenger tilgang på informasjonsteknologi og utvikling. Strøksnes harselerte også med hvor lav prisen på salget av Cermaq var i forhold til utbyttet, uten å ha fått med seg at gigantutbyttet i Cermaq i fjor skyldtes salg av en stor del av virksomheten.

I kommentaren «Vi som solgte havet» angriper Strøksnes professorene Frank Asche og Ragnar Tveterås, med bakgrunn i at én av professorene har ledet arbeidet med en NOU om sjømatindustrien. Han skriver at samfunnsmessige hensyn er «radert ut av deres regnestykke». Hvis han faktisk hadde lest utredningen ville han funnet kapittelet «Samfunnskontrakten» allerede på side 32.

Han påstår også at inntjeningen i fiskerinæringen er svært god, noe som slås tilbake i Produktivitetskommisjonens foreløpige rapport. De skriver at både foredlingsindustrien og deler av kystflåten har svak lønnsomhet, og at fiskerinæringen står overfor strukturelle utfordringer som forsterkes og delvis også forårsakes av reguleringer som demper produktivitetsvekst og innovasjon.

Å myke opp de reguleringene av fiskerinæringen som reduserer lønnsomheten og svekker insentivene til nødvendig omstilling er en av «sjokkdoktrinene» i Strøksnes verden. Her er en virkelig sjokkdoktrine: hva med å definere fisk som mat?

For å beskytte landbruket og gi et inntrykk av at vi produserer for lite mat i Norge, brukes en definisjon på selvforsyningsgrad som utelukker nesten all produksjon av fisk. En virkelig sjokkdoktrine kunne vært å løfte fiskerinæringa opp og frem i forhandlinger om internasjonale handelsavtaler. I stedet har foregående regjeringer ofret en livskraftig næring på landbruksproteksjonismens alter.

Men jeg skal være enig med Morten Strøksnes om en ting. Havet har alltid vært en av våre viktigste økonomiske ressurser. Vi skal leve av det, også etter oljen. Men da kan vi ikke tviholde på statlige reguleringer som svekker lønnsomheten og demper produktivitetsvekst og innovasjon. Verden trenger mer mat. Å sørge for at mer av den er norsk fisk er ikke å selge seg ut, men å selge seg inn.