Beksvart velferdssosialisme

Eldrehjemshaier, sykehuskrøsuser, asylmottaksgründere, privatskolepirater og velferdsvampyrer. Forakten lyser når BTs faste spaltist Morten Strøksnes beskriver den private velferden i Norge.

Morten Strøksnes spalte ligger bak betalingsmur. I skrivende stund har jeg spurt BT om den kan åpnes, slik at begge kan leses (synes lizm det er rimelig).  

Forakten, og spalten, er basert på en kommende bok, «Velferdsprofitørene - Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene», som utgis av den fagforeningsfinansierte kampanjeorganisasjonen "For velferdsstaten". Bøker som dette har det med å komme akkurat tidsnok til å forsøke å sette premisser for en valgkamp, gjerne etter at forfatteren har reist rundt i hele landet og lært opp kampanjeorganisasjonen i angrepsretorikk og planlagt utstpill med søsterpartier på venstresida.

Nå mener jeg at både offentlige og private tjenesteytere skal underlegges et kritisk blikk. Som jeg skriver - begge deler fortjener like mye diskusjon og oppmerksomhet som da VG avslørte at en hofteproteseoperasjon ved et statlig sykehus koster 149 815 kroner mot 75 000 kroner hos private, noe Riksrevisjonen ikke ville dele med Stortinget. Det er da ikke slik, som mange påstår, at den profitten som blir tatt ut kunne gjort det offentlige bedre, dersom økte midler bare fører til mindre effektivitet.

Det er ikke et problem om noen klarer å løse en oppgave eller levere en tjeneste på en bedre, smartere og derfor billigere måte, og dermed kan ta ut profitt. Men det er et problem om skattebetalernes penger brukes på overprisede private tjenester eller ineffektive offentlige tjenester. Det er heller ikke et problem dersom kostnaden for å drive en offentlig helsetjeneste er høyere enn privat, dersom dette skyldes at det offentlige også har mer krevende og kompliserte pasienter. Det har forresten mange private institusjoner med tunge rusmisbrukere eller svært krevende omsorgsbrukere også, uten at det nevnes så ofte.

Målet er mest mulig helse og omsorg for pengene, uten å gå på bekostning av kvalitet eller arbeidsbetingelser. Det er en helt legitim og viktig debatt. I et land der alle partiene på Stortinget er for offentlig utført og offentlig finansiert velferd, er det det interessant at utfallene mot private innslag fra venstresida er så hatske og unyanserte. Det er mange utfordringer knytta til private løsninger som fortjener debatt, og som nettopp gjennom kritisk journalistikk kan utfordres og bli bedre. Akkurat som det offentlige.

BT avslørte offentlig sløseri selv i serien "Verdens rikeste land", der de blant annet fant sløsing med bistandsmidler, sløsing med IKT-midler, penger som råtner på rot i statlig eiendom, skoler uten elever som mottar millionstøtte - som BTs høyst savnede kommentator Sjur Holsen skrev "og så videre, og så videre, i en tidvis nedslående, tidvis nesten komisk føljetong". I kommentaren "Den store skattebløffen" sparket han både til Arbeiderpartiet og Høyre når han skrev at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom skattelette og velferd.

Den alltid grundige, etterettelige, kritiske og reflekterte Sjur Holsen er ikke mindre savnet når en av hans erstattere er spaltisten Morten Størksnes og hans beksvarte velferdssosialisme. Hans innlegg om "Velferdsprofitørene" kan (forhåpentligvis snart) leses uten betalingsmur.

Mitt svar kan du lese her: Beksvart velferdssosialisme

Bruker selvsagt denne faksimilen fra BT fordi jeg syntes bildet av meg var fint...

Mannemenn og fordommer

Fordommer kommer i så mange avskygninger. Det gjør også mannemenn.

Nylig møtte mormor to kollegaer fra Høyre da vi var ute og gikk i byen. De hilste begeistret på mormor, som er vel kjent i partiet ettersom jeg har fortalt om henne både fra partiets og stortingets talerstol.

Da vi gikk lurte mormor på om de to var gift.

- Nei, svarte jeg, de jobber sammen, og fortsatte; Dessuten er han gift med en mann.

Jeg liker å dytte litt på fordommene til andre.

- Åh, er han sånn mannemann. Ja, han var jo så sjarmerende og hyggelig. De er jo gjerne det.

Sa mormor. Og dyttet på mine fordommer.

Noen fordommer er hyggeligere enn andre. Så dette var ikke tidspunktet å utfordre henne på om hun noen gang hadde hørt den bitre livshistorien til fulle homoer over en øl og en sigg utenfor London. Men jeg sa vel at "mannemenn" er vel som folk flest, like deler sure og grinete de også.

Gubben og jeg har flirt av mormors begrep "mannemann" før. Det hun fortalte om sin gamle kollega på frokostserveringen på Hotell Viking korresponderte nemlig ikke med vårt begrep om en barsk mannemann som bekjempet bjørner med bare henda på skogstur og spiste kjøttet rått.

Kollegaen på Viking trivdes nemlig best blant damene på serveringen. Han var en sånn sjarmerende kar med glimt i øyet og sprudlet rundt sammen med kolleagene. Men det var litt trist også, syntes mormor, for foreldrene hans ville ikke ha noe med han å gjøre. Selv om han var en slik sjarmerende og hyggelig kar. Likevel forlot han på et tidspunkt jobben og livet i Oslo, kjøpte hus i hjembygda si og dro tilbake dit.

- Han lengtet hjem, skjønner du.

Mormor kan litt om det å lengte hjem. Til familie og gamle venner, og hennes fars hus inneklemt mellom fjell og fjord i Nord-Norge.

Les mer om mormor her: Svette og tårer

Mormor fortalte at hun hadde møtt han noen år etter at hun sluttet på Viking. Da var han tilbake i Oslo. Han hadde blitt frosset ut hjemme og var tilbake i byen. Man trenger ikke ta en øl og sigg utenfor London for å kunne historiene.

Man trenger heller ikke bekjempe bjørner med bare henda for å være en skikkelig mannemann. Bygdedyret og egen familie holder lenge. 

Mormor og mannemannen Bjørgulv Vinje Borgundvaag (med begges tillatelse).

Takk for ingenting, Jens!

Da regjeringen la frem sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett, brukte Dagsavisen forsiden til å stille spørsmålet «Var det alt, Siv?». Arne Strand kommenterte at budsjettet var flikking på et eksisterende budsjett. Ja. Det ligger lissom litt i begrepet «revidert». Men det stoppet ikke kritikken av en blåblå regjering.

En liten oppgang i ledighetstallene gjør at Dagsavisen kan slå på stortromma og kalle endringene i permitteringsreglene og flere nye tiltaksplasser «som å stoppe en storbrann med hageslange». LOs reaksjon om at dette er «for lite, for sent» ble ikke overraskende brakt videre av Arbei­derpartiet i spørretimen bare dagen etter. Et parti som senest i desember i fjor nektet å anerkjenne behovet for omstillinger og mente regjeringen gjorde for mye under falske premisser. I sitt alternative statsbudsjett for 2015 kritiserer Arbeiderpartiet endog regjeringen for å ha lagt frem det mest ekspansive budsjettet i nyere tid. Det er friskt fra et parti som gjorde lite, eller ingenting, for å forberede Norge på de omstillingene vi alle har visst ville komme.

Les mer om hvordan Arbeiderpartiet hadde det historisk største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noensinne har hatt - og ikke gjorde noe annet enn å gi historisk høye bevilgninger med høyst middelmådige resultater. Hele innlegget i Dagsavisen her. 

Oljefondets kullinvesteringer - et kullsvart dilemma

Selv om vi ikke liker det, er både kjernekraft og kull en del av løsningen for land der innbyggerne ikke har råd til å betale dobbelt så mye for å få strøm fra fornybar energi.

Ifølge det internasjonale energibyrået IEA mangler hele 1,3 milliarder mennesker tilgang til elektrisitet, hovedsakelig i India, Pakistan, Bangladesh, Indonesia og Afrika sør for Sahara.
Halvparten av verdens befolkning er avhengig av mindreverdig brensel, som ved, kull og tørket møkk til matlaging og varme. Årlig dør 4,3 millioner mennesker av sykdom knyttet til uventilert fyring inne.

Mangel på elektrisitet dreper – og dreper først og fremst kvinner og barn, fordi de er ansvarlig for matlaging og sanking av brensel.

Det er ingen tvil om at fattigdom og verdens energibehov er massive utfordringer å løse samtidig med klimautfordringene. Uttak av mer kull kan føre til irreversible klimaendringer, som også rammer verdens fattige. Det kan dermed godt argumenteres med at det er uetisk å investere i disse selskapene.

Men det internasjonale energibyrået, IEA, anslår også at verdens energibehov vokser med 40 prosent frem mot 2040. Selv om vi skulle ønske at dette ble dekket av fornybar energi, er realiteten at vi fortsatt er avhengige av både olje og kull som energikilder. Det er hovedsakelig fremvoksende økonomier som står for veksten.

Tilgang på energi er en forutsetning for økonomisk vekst. Ikke bare fordi industri og arbeidsplasser er avhengige av det. Man skal ikke ha reist mye i Afrika for å ha sett skolebarn gjøre lekser under gatelamper av mangel på elektrisitet hjemme.

Selv om vi ikke liker det, er både kjernekraft og kull en del av løsningen for land der innbyggerne ikke har råd til å betale dobbelt så mye for å få strøm fra fornybar energi, slik som i Tyskland.

Les hele innlegget om dilemmaet kullinvesteringer i Aftenposten.