Praha - fortsettelsen

Det er fjorten år siden jeg var i Praha første gang. Det som går for å være en av Europas vakreste byer var da delvis stengt, turismen halvert og viktige funksjoner ute av drift på grunn av flom. De avstengte områdene var nærmest elva, der de fryktet at grunnen og bygningene skulle rase. Alle restauranter og barer nærmest elva var ødelagt eller stengt. I de berørte, men ikke stengte, områder i nærheten, holdt barer åpne uten strøm eller trakk serveringen ut på gaten. Klientellet så ut til å bestå av mismodige lokalbeboere servert av en deprimert barbetjening. Til og med jeg har utvikla såpass med sosiale antenner at jeg holdt meg unna.

T-banen var fylt med vann, så det å komme seg rundt var ikke så enkelt som et godt utbygget kollektivnett skulle tilsi. Flytter du noen hundretusen passasjerer fra t-bane til trikk i løpet av en dag, så merkes det. Gjennom en genistrek, som ikke skulle gjenta seg, hadde jeg bestilt rom privat hos et engelsk par som bodde ganske sentralt i Mala Strana. Nedenfor slottet, men godt ovenfor de flomberørte områdene. Genistrek, fordi det viste seg selvsagt at de var et forrykt par som ikke bare påsto at de avtalte euroene jeg hadde sendt per post var borte - men også hadde dobbelbooket rommet de leide ut. Jeg havnet på sofaen på kontoret med et vindu som ikke kunne åpnes.

La meg omformulere det. I førti varmegrader, i en storby, i august, nektet den bleke veganerfruen å åpne vinduer. Redd for trekk. I førti varmegrader, i en storby, i august. Jeg håper vertskapet fikk møte den virksomme delen av forkjølelsen jeg pådro meg ved å ikke få trekk - eller frisk luft som det heter blant normale folk. Vi som var gjester delte bad med vertskapet. Et bad med en dusj vi ikke kunne bruke med lyset på, da det elektriske anlegget ville ført til dødelig elektrosjokk. Det var i hvert fall meldingen fra verten ved omvisningen av Chateau Crazy. Dette var lenge før AirBnB. Jeg valgte etablerte overnattingssteder senere, for å si det slik.

Når man reiser alene er det uproblematisk å fylle opp dagen med guidede turer, museer og byvandring. Det er middagstid og utover som er problemet. Det er selvsagt mulig å gå inn i en bar og håpe på å stifte bekjentskap med hyggelige folk. Men som sagt, en mismodig lokalbefolkning og deprimerte barbetjeninger inviterte ikke akkurat til å forsøke. Inntil jeg så løsningen. Litt beskjedent til, ved et hjørne i Mala Strana, i trygg krabbeavstand fra mine forrykte verter, lå åpenbaringen. En. irsk. bar.

Selvsagt. Hvor ellers finner du et engelsktalende expat-miljø med et godt utviklet alkoholforbruk uten mistenksomheten mot fremmede som Øst-Europeiske land bar preg av?

Det var som å komme hjem. Fra jeg hadde bestilt den første av flere, til jeg var introdusert for stamgjester og eieren, gikk det sånn cirka en halv sigarett. Det er ikke alltid det er greit å være en tjueniåring på tur alene, men du verden så morsomt det også kan være. Med det meste annet stengt, var det liten grunn til å lete etter andre steder i området.

Fabelaktige folk, hvorav flere hadde mer enn nok å fortelle om fra transformasjonen av en by og et land etter murens fall. I 2002 var dette høyst levende i historie.

I fjor besøkte jeg byen for første gang siden da. Jeg hadde egentlig ingen intensjoner om å besøke den irske baren, men forsøke å få sett de tingene og områdene som jeg ikke fikk sett forrige gang. Men plutselig var den der. Mer unnselig enn jeg husket den, mye mindre og uten menneskene som gjorde besøket så magisk sist. Men ølet var fortsatt kaldt og godt, og minnene fikk flyte fritt et lite øyeblikk på en varm sommerdag.

A home away from home...