Ny næringsretta bioteknologi

Faksimile fra nationen.no

Norge har noen av de fremste bioteknologiske miljøene i verden, men vi trenger et oppdatert konkurransedyktig regelverk om vi ikke skal bli forbigått. 

På landsmøtet for kort tid siden ble det vedtatt at Høyre vil fremme mulighetene innenfor bioteknologi innen forskning, medisin og næring gjennom en konkurransedyktig regulering basert på et etisk forsvarlig rammeverk. Det er gode nyheter for å videreutvikle og skape arbeidsplasser over hele landet innen næringer der Norge allerede er sterke.

Les hele kronikken skrevet av Kristian Tonning Rise og meg selv.

Den vanskelige debatten

Faksimile fra Vårt Land 16. mars 2017.

Jeg er blant dem som ville åpne for eggdonasjon på Høyres landsmøte, men er likevel ikke for skuffet over at konklusjonen uteble.

Det kommer stadig flere metoder for medisinsk behandling eller assistert befruktning for ufrivillig barnløse. For dem det gjelder, er dette gode nyheter. Det er også gode nyheter for alle som er opptatt av de etiske utfordringene vi stilles ovenfor i møte med ny teknologi.

Historisk riss. Helt siden 1930-tallet har assistert befruktning vært lovlig i Norge. Men dette har vært regulert i ulike former, også i henhold til tidens syn på hvem og hva som utgjør en familie og dermed er verdige foreldre.

For eksempel var det kun kvinner som var gift eller samboende med en mann i et ekteskapslignende forhold, som kunne få assistert befruktning. Fra 2009 fikk også kvinner som er gift eller samboer med en ­annen kvinne denne muligheten etter at ekteskapsloven ble endret, slik at homofile ble likestilt med ­heterofile.

Enslige kvinner kan fortsatt ikke få assistert befruktning i Norge, ei heller enslige menn eller homofile par, fordi surrogatmorskap ikke er tillatt.

Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig eller selv har eller er bærer av ­alvorlig arvelig sykdom, eller når to kvinner er gift eller er samboere i ekteskapsliknende forhold. Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet.

For noen er ønsket om selv å få barn så sterkt at det kan utvikle seg til en livskrise. Selv om jeg, som mange, mener at det ikke er en menneskerett å få barn, må vi møte dette med empati og forståelse.

Å leve et liv med savnet av det som for mange føles som å ta del i noe som er større enn en selv, kan være tøft. Særlig de som lever i håpet om at det faktisk nytter å prøve, men etter mange forsøk ikke får sitt høyeste ønske oppfylt. Det setter både tro, håp og kjærlighet på prøve.

Forståelsen for dette er kanskje nettopp det som gjør debatten om ulike former for assistert befruktning så vanskelig. Teknologien som gir oss muligheten for å oppfylle dette ønsket, presser mot etiske grenser som vi alle også har et ulikt forhold til. Skal virkelig et par som bare ønsker seg en større familie begrenses av vår frykt for at teknologien også kan gi dem mulighet til å bestemme kjønn, øyenfarge og egenskaper? Eller skal vi oppfylle­ drømmen om barn, men sette grensen helt tydelig der?

Frykten for utglidning er nok en av grunnene til skepsis til å åpne for flere muligheter. Samtidig kan det være at nettopp nye medisinske mulig­heter til å behandle barnløshet på, vil gjøre en del av dagens etiske debatter overflødige.

Sæddonasjon og prøverør er ikke lenger ansett som kontroversielt. Resultatene har vært at lykkelige foreldre har fått friske barn. En ny metode kan være mitokondriedonasjon, der eggcellekjernen fra kvinnen som ønsker å bli mor settes inn i et kjerneløst donoregg fra en kvinne­ med ­friske mitokondrier, og at ­befruktningen skjer etterpå. Dette er bare én av flere metoder som er under utprøving, og som kan hjelpe barnløse å oppfylle drømmen om barn.

Erfaringene har vist oss at når vi åpner for nye metoder, så bidrar vi til at flere får oppleve foreldrelykke og økt livskvalitet. I hvert fall frem til barna blir tenåringer.

Derfor er jeg en av de som var for å åpne for eggdonasjon på Høyres landsmøte, men likevel ikke er for skuffet over at konklusjonen uteble. En helhetlig debatt om muligheter og etiske utfordringer ønskes velkommen.

Det kan være at de mange nye mulighetene for assistert ­befruktning faktisk løser noen av dagens etiske dilemmaer. Men det fordrer fordomsfrihet fra alle parter. Og forståelse for hvorfor dette er så vanskelig for så mange, på begge sider.

Innlegg på trykk i Vårt Land 16. mars 2017

Ministry of Magic

Når jeg sier jeg har en badge med Ministry of Magic fra Harry Potter liggende på kontoret,
så har jeg en badge med Ministry of Magic fra Harry Potter liggende på kontoret.

Selvsagt skal statsrådene kjempe for sine prioriteringer på budsjettkonferansen for statsbudsjettet 2018, men våre statsråder bør være mer opptatt av resultater enn av å bruke penger.

På NRK Radios Politisk Kvarter i dag morges sendte jeg en liten hilsen til våre statsråder som nå sitter i budsjettkonferanse med statsbudsjettet for 2018. Ryktene om ambisiøse statsråders møte med finansdepartmentet er legendarisk, der gråtende statsråder ser sine budsjettforslag omskapt til konfetti i møte med virkeligheten. Jeg skulle virkelig ønske det var slik. Men ingenting har tydet på det de siste femten årene i Norge. Vi har ikke trengt å prioritere, og selv om ingen har fått alt de vil ha, kan det virke som at fleste har fått så det holder.

Men for en statsråd i en Høyre-FrP-regjering må jo ambisjonen være å få mer igjen for mindre penger. Prioritere hardere. Ha et resultatorientert budsjett, ikke konkurrere om å få flest påplussninger. Som Nordlys skrev om eiendomsskatt i Tromsø her forleden, for mye penger blir en økonomisk sovepute. Det er en av grunnene til at jeg står på skattelette. Ikke bare fordi de som skaper verdiene skal få beholde mer av dem, fordi de som regel da bidrar til å skape mer, men fordi mindre inntekter tvinger frem nødvendige omstillinger. Det kan ikke være et mål i seg selv å bruke mest mulig penger. Det opprettholder gammeldagse, og ofte dysfunksjonelle strukturer, hindrer nytenking og bedre ressursbruk.

Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom skattelette og velferd. Et eksempel er sykehusløftet fra valgkampen i 2013 der Ap lovte 12 mrd til sykehusene, med mål om å utføre 1 million flere behandlinger ved norske sykehus innen 2017, et løfte Høyre hengte seg på. Høyre og FrP innfridde løftet om antall behandlinger allerede i 2015, men har "kun" økt budsjettene med ni milliarder. Et løftebrudd sier noen. Jeg mener målet om antall behandlinger er viktigst.

Da Sykehuset i Østfold bestemte seg for å gjøre operasjonsdriften mer effektiv, lærte de av andre store bedrifter, både private og offentlig. De har doblet antall gastrokirurgiske inngrep og var i 2016 en av de mest effektive kirurgiske avdelinger i landet. Dette har skjedd uten å innføre bemanningsnormer, øke bevilgningene eller drive rovdrift på ansatte - som jo er de tre alternativene venstresida beskriver.

Selv om det er mulig å få til mer for mindre, betyr ikke det at vi ikke skal investere der det er nødvendig. Selvsagt skal vi det. Men vi må prioritere statens kjerneoppgaver - forsvar, infrastruktur, helse og utdanning. Og det gjør vi.

Jeg ble spurt om hvilken minister jeg har mest tro på når det gjelder mulige innsparinger. Svaret på det er Jan Tore Sanner. Ikke fordi jeg håper han får mindre i budsjett, men fordi det er hans departement som er nøkkelen til offentlig omstilling gjennom digitalisering, reformer og ikke minst - organisere Norge bedre til beste for innbyggerne gjennom kommunereform. Inntil det motsatte er bevist er det Kommunal- og moderniseringsdepartementet som er vårt "Ministry of Magic". Men jeg ser gjerne konkurranse om tittelen....

Økonomiske soveputer

Det var nok flere enn meg i Høyre som satt kaffen i halsen da vi leste Nordlys sin lederartikkel om å senke eiendomsskatten i Tromsø denne uka. Vi er ikke vant til at noen i norske medier er i nærheten av å være enige med oss i skattepolitikken. Jeg skal på ingen måte beskylde Nordlys for å være det i alle skattesaker, absolutt ikke. Men det er hyggelig når det først skjer, selv om det da antakeligvis er ett tiår til neste gang.

Les resten av innlegget mitt om eiendomsskatt og økonomiske soveputer hos Nordlys her.

Den norske robotskatten

Dersom målet med en robotskatt er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør Norge det allerede. 

Microsoft-gründeren Bill Gates har nylig foreslått skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og sørge for skatteinntekter til staten. Det tok ikke lang tid før han fikk politisk støtte fra Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson, og flere vil antakeligvis følge på.

Men vi har allerede en skatt som fungerer akkurat slik Bill Gates og MDG ønsker. Den særnorske formuesskatten hemmer nettopp investeringer i roboter og automatisering, altså produksjon som kunne gjort norske bedrifter mer konkurransedyktige og lønnsomme.

En daglig leder for en familiebedrift fortalte nylig at hun hadde hatt besøk av lokale politikere som fikk en omvisningen på fabrikken. Da hun fortalte at hun ønsket å investere i en maskin som ville effektivisere produksjonen og gjøre bedriften mer konkurransedyktig i forhold til deres svenske konkurrenter, spurte politikerne hvorfor hun ikke heller kunne beholde de tjue arbeidsplassene maskinen kunne erstatte slik at folk hadde en jobb å gå til. Svaret var at hun da ville ha arbeidsplasser til 200 mennesker i kanskje to år til, og mest sannsynlig ville måtte legge ned etter tre. Med maskinen kunne hun opprettholde 180 arbeidsplasser de neste fem årene, og kanskje enda lenger. Problemet var at den familieeide bedriften må ta ut utbytte av selskapet hvert år for å betale formuesskatt i stedet for å investere i ny teknologi som kan hjelpe dem i markedet.

Formuesskatten, som blant annet regnes ut fra verdien av produksjonsutstyret i et selskap, svekker incentivene til å fornye produksjon og virksomheten fordi formuesverdien for eldre, langt nedskrevne produksjonsutstyr ofte er lavere enn for oppgradert eller fornyet utstyr. Dermed lønner det seg ikke å investere i nytt utstyr, noe som hemmer produktivitetsvekst og konkurransekraft. Det kan være at dette fører til opprettholdelse av arbeidsplasser på kort sikt. På lang sikt er det mer sannsynlig at mange forsvinner. Likevel oppfattes automatisering som en større trussel enn en straffeskatt på investeringer i effektiv produksjon.

Dersom målet er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør vi altså det i dag. Det til tross for at regjeringen bruker betydelige ressurser til å legge til rette for teknologiutvikling for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige. Dette er en logikk man nesten må være politiker for å forstå.

Vi ser i dag konturene av en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke. Det er mulig disse da bør betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Dersom kunstig intelligens virkelig har noe for seg, vil de antakeligvis gjøre det med like stor glede som oss.

Inntil da burde vi omfavne teknologien og de muligheter den gir oss, både til å hente produksjon hjem og å gjøre norske bedrifter mer lønnsomme. Robotskatten, også kjent som formuesskatten, bør derfor fjernes.

På trykk i Bergensavisen 9. mars 2017

Drømmen om å flå de rike

Skrivebordsjournalister kunne ha godt av å komme seg litt ut av Oslo og snakke med de som skaper de verdiene som betaler for både pressestøtte og velferd.

I en pågående debatt om polarisering og manglende faktaorientering, klarer VGs Fritjof Jacobsen med kommentaren «Høyre for rikfolk flest» å trumfe seg selv med den mest tendensiøse kommentaren han hittil har skrevet. 

Selv om vi alle kan enes om at alle som kan, skal bidra til vår felles velferd, er det ikke uvesentlig verken hvordan den velferden er innrettet eller hvordan den finansieres. Nå ser VG ut til å ha lagt seg på vulgærnivået i debatten. Sånn sett er de godt tilpasset dagens debattklima. Det er i tider som nå jeg kjenner savn etter tidligere kommentator i Bergens Tidende, avdøde Sjur Holsen. Til hans minne skrev daværende sjefredaktør i BT, Gard Steiro, at han var ekstraordinært belest, engasjert og grundig. Han satte seg inn i de sakene han skulle skrive om, før han presenterte analyser som kledde statsråder nakne for leserne. Men nakenhet var aldri et poeng i seg selv. Det lå dybde i kritikken, derfor traff den også ekstra godt. Særlig god var han til å kritisere borgerlig politikk fra et relativt borgerlig ståsted.

I kommentaren «Den store skattebløffen» innledet han med at det med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Han viste til BTs artikkelserie som avslørte feilslått bruk av offentlige midler og tillot seg å tvile på Arbeiderpartiets forutsetning om at pengene staten går glipp av gjennom skatteletter med nødvendigvis må føre til kutt i velferden, og ikke kan tas inn på andre måter. Han mente det var snakk om store pengesummer som knapt noen ville ha savnet om de ble gitt ut i skattelette. Der er jeg uenig. Det er kun når penger går til skattelette at kritikken hagler. Sløseri, feilslått bruk av offentlige midler, dårlige prioriteringer, er saker som får forbigående oppmerksomhet, og glemmes helt når vi kommer til den faktiske debatten om skattenivå og velferd.

Og nettopp her sparket han til Høyre. Han mente det ikke var underlig at de rødgrønne, som satt med ansvaret for pengebruken, valgte å styre unna den debatten. Han mente det virkelig underlige var at høyresiden ikke evnet eller ønsket å løfte den. Men som han også skrev; få ting trigger oss mer enn drømmen om å «flå de rike». 

Det er den drømmen VG trigger i dagens kommentar fra Frithjof Jacobsen. Om norske «rikinger» skriver han at det er det «én ting de fleste av dem hater så er det skatt. Altså den skatten de må betale som personer. Norske rikinger får utslett av skatt. De syns den er urettferdig, spesielt formuesskatten».

Ja, bedriftseiere jeg har snakket med synes det er blodig urettferdig at selv når de går med underskudd, så må de i tillegg ta ut utbytte av bedriften for å betale en særnorsk skatt som forfaller uavhengig av om bedriften går med overskudd eller underskudd. Det setter norske arbeidsplasser i fare, og forhindrer investeringer i ny teknologi som kunne gjort norskeide bedrifter mer konkurransedyktige. Skrivebordsjournalister kunne ha godt av å komme seg litt ut av Oslo og snakke med de som skaper de verdiene som betaler for både pressestøtte og velferd, i tillegg til sløses bort på politiske eliteprosjekter, kulturhus, skoler uten elever, bistand ingen vet hvor havner, innkjøp ingen trenger og IT-systemer ingen bruker.

Jonas Gahr Støre, som VGs kommentator mener nå kan hevde at er «folk flest», unnskyldte sin økte inntekt i 2015 med at han hadde måtte ta ut mer utbytte fra familiebedriften nettopp på grunn av skatt. Altså, det Arbeiderpartiet hevder at ingen andre gjør, men åpenbart må gjøre selv.

Det er mange argumenter mot formuesskatten. At å tvinge folk til å betale skatt på formuen egentlig er å skattlegge dem dobbelt. At formuesskatten er spesielt skadelig for små bedrifter og foretak fordi det lønner seg å holde verdien i selskapet så lav som mulig, og slik sett gjør at mange kvier seg for å foreta investeringer som kunne gjort bedriften større og bedre. Og kanskje ført til flere arbeidsplasser. I tillegg må formuesskatten betales uavhengig av om en bedrift går med underskudd.

Disse argumentene er ikke fremført av Høyre, NHO eller Civita. Men av VG hele tre ganger på lederplass. Gode argumenter for et skattesystem som skal bidra at det skapes flere arbeidsplasser og økte verdier. VG har ofte fremført slike argumenter hånd i hånd med et ønske om å øke skattleggingen av eiendom. Regjeringen vil skjerme folks hjem, men vi har tatt grep for å sikre større likebehandling av eiendom og andre investeringer. Helt i tråd med VGs tidligere argumentasjon.

Det beste argumentet mot formuesskatten i sitats form jeg kjenner, ble fremført av tidligere Ap-statsråd, og nå medlem i finanskomiteen, Lisbeth Berg-Hansen: «Formuen min består ikke av penger. Jeg er medeier i en familiebedrift, Sinkaberg-Hansen AS, som driver med oppdrett og foredling av laks. Min formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer tau og laks i mærer og kar. Kort sagt arbeidsplassen til 170 mennesker»

La oss flå den arbeidsplassen, dere. Det er åpenbart skatt vi skal leve av etter olja.

Faksimile fra Dagens Næringsliv.

Nei til skatt på roboter

Faksimile fra Dagsavisen.

Debattinnlegg publisert i Dagsavisen 7. mars 2017. 

Nylig foreslo Microsoft-gründeren Bill Gates skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og dermed enten opprettholde arbeidsplasser eller i hvert fall erstatte tapte skatteinntekter fra arbeid. I Dagsavisen fikk han raskt støtte av Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson.

Å kunne frigjøre arbeidskraft til andre oppgaver har gitt oss den økonomiske veksten og velferdsutviklingen vi har sett siden 1900-tallet. Det er fortsatt mange oppgaver som kan og bør automatiseres. I dag henter en amfibierobot ut prøver av miljøgifter fra gruvedeponier som ellers er utilgjengelige for mennesker. Roboten Baxter samhandler med mennesker i samlebåndsproduksjon, der den gjør arbeidshverdagen bedre for andre arbeidere ved å løse det rutinearbeidet som er mest belastende. Ved atomanlegget i Fukushima brukes roboter til datainnhenting av radioaktivt materiale etter jordskjelvet i 2011, så ikke mennesker utsettes for farlig radioaktiv stråling. Er dette virkelig teknologi vi ønsker å hemme gjennom skattelegging?

I en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke, bør kanskje disse betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Inntil da bør vi omfavne mulighetene robotisering og automatisering gir for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige, samt hente hjem produksjonsarbeidsplasser.

Norge er et høykostland, og vil være det i all overskuelig fremtid. Ved å utnytte ny teknologi kan vi bygge en ny industrinasjon basert på et mer mangfoldig økosystem av bedrifter og klynger enn det vi har hatt de siste tretti årene. Det ville være merkelig om vi innfører en beskatning for å hemme den teknologiutviklingen Norge nå bruker store ressurser på å legge til rette for.

Vi har stått overfor store teknologiomveltninger tidligere, der spådommer om arbeidsledighet og sosial uro har blitt gjort til skamme. Men teknologien har stort sett vist seg å skape flere arbeidsplasser enn den har avskaffet. Vi skal selvsagt fortsatt ta utfordringene knyttet til kompetanseheving og inkluderende økonomisk vekst på alvor. Men robotskatt er ikke svaret på dette.