Grådighetseffekten

 Når staten blir rik, starter kampen om oljepengene, skriver jeg i DN.

Sterke særinteresser – organiserte, høyrøstede og innflytelsesrike – karer til seg overføringer, støtte og skattefordeler. Resultatet er at milliarder som kunne gått til vekstfremmende formål og bedre velferd, ender i tiltak som hverken er lønnsomme, fremtidsrettede eller rettferdige. Staten bruker nå rundt 90 milliarder kroner i året på subsidier til ulike bransjer og prosjekter. Det er nesten tre ganger mer enn hva staten får inn i formuesskatt. Pengene går ikke primært til gründere og fremtidsrettede investeringer, men ofte til aktører som først og fremst er gode lobbyister.

Les hele innlegget her. 

Faksimile fra DN.

Velferdsstatens iboende dilemma

Navs samfunnsoppdrag er å bidra til sosial og økonomisk trygghet, og fremme overgang til arbeid og aktivitet. Målet er å skape et inkluderende samfunn, et inkluderende arbeidsliv og et velfungerende arbeidsmarked. Dette får vi bare til gjennom en åpen, fordomsfri debatt om hvordan dette best gjøres, skriver jeg i debattstafetten hos Altinget. Les hele innlegget her.

Faksimile fra Altinget.

Reparert nasjonalbudsjett

Regjeringens forslag til reviderte budsjett virker mer reparert enn revidert. Men det kan bli verre. Før jul var regjeringen i hvert fall tilsynelatende opptatt av stram styring for å unngå for raske og store renteøkninger gir for store utslag i økonomien til folk flest og for AS Norge. Nå sprøytes 56 milliarder oljekroner inn i økonomien, oljepengebruken er makset ut i henhold til styringsprosenten i handlingsregelen og offentlig sektors andel av norsk økonomi er nå større enn den var under pandemien.

Det kan drive opp renta raskere og mer enn nødvendig. Når ikke staten klarer å stramme inn på sine budsjetter, må vanlige folk stramme inn på sine. Du betaler regningen for dårlig styring!

Les hele innlegget her. 

Faksimile fra ABC Nyheter.

Tryggere sammen

 

Utenriksministerens årlige EØS-redegjørelse til Stortinget viser med all tydelighet hvor avhengig Norge er av å være integrert inn i det europeiske fellesskapet. Samtidig forsøker utenriksministeren å ri to hester, slik regjeringen gjør i Europa-spørsmålet. For hver gang utenriksminister sier at samarbeidet med EU er helt avgjørende for Norge på et område, må hun for husfredens skyld legge til at vi får til samarbeid uten å være EU-medlem. Men for hvert område som ikke er dekket av EØS-avtalen må Norge krype, trygle og be om nye avtaler.

Les hele kommentaren i ABC Nyheter her.

EU: Et vellykket eksperiment

 

Faksimile fra Drammens Tidende.

Dette er et tilsvar på Per Olaf Lundteigens kronikk i Drammens Tidende om at EU-eksperimentet ikke tåler dagens virkelighet. Tvert i mot, skriver jeg - dersom EU er et eksperiment, så er det i så fall et svært vellykket et.

Les hele innlegget her.

For det første er det vel på tide å slutte å kalle en sammenslutning som har sitt historiske opphav gjennom Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet i 1951 for «et eksperiment». Siden den gang har det europeiske fellesskapet endret og utviklet seg nettopp for å tåle dagens virkelighet.

For hver krise EU har møtt, har EU utviklet kapasiteter for å kunne forebygge eller håndtere nye kriser, enten det var nye reguleringer og virkemidler i kjølvannet av finanskrisen eller nå opprettelsen av helseberedskapsmyndighet i kjølvannet av pandemien. EU blir stadig dypere integrert på flere områder, og har i mange land større tillit i befolkningen enn deres egne nasjonale myndigheter.

Men forventningene til EU er samtidig langt større enn det EU i utgangspunktet var ment å være, nemlig et overnasjonalt og mellomstatlig samarbeid for å løse felleseuropeiske utfordringer på tvers av landegrensene. Da EU ble tildelt Nobel fredspris i 2012, var nobelkomiteens begrunnelse at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». Så om EU er et eksperiment, så er det i så fall et svært vellykket eksperiment, selv med institusjonenes mange feil og mangler.

Når det gjelder Europabevegelsen så holder Lundteigen mot oss at vi er sammensluttet vår moderorganisasjon internasjonalt. Selv om Lundteigen ønsker norsk isolasjon og proteksjonisme gjennom å bryte med det europeiske fellesskapet og si opp EØS-avtalen, ville det være litt underlig om den norske grenen av Europabevegelsen skulle bryte med vårt internasjonale fellesskap.

Europabevegelsen ble stiftet i 1948 i kjølvannet av en ødeleggende verdenskrig av fremsynte, ansvarlige europeiske ledere. Winston Churchill var blant dem som lovet hverandre at dette aldri måtte skje igjen på stiftelsesmøtet i Haag i 1948. Der var også den norske dikteren Arnulf Øverland, som året etter stiftet Europabevegelsen i Norge. Siden den gang har vi jobbet for fred og frihet gjennom et gjensidig forpliktende samarbeid i Europa som fremmer menneskerettigheter, demokrati, fred og bærekraftig utvikling.

Europabevegelsen internasjonalt er det største europeiske nettverket av organisasjoner som arbeider for et styrket europeisk samarbeid og har vært en viktig pådriver for at alle europeiske land skal ha direkte stemmerett i Europaparlamentet. Fred, frihet og demokratiutvikling i Europa målet, EU er det mest realistiske virkemiddelet for å oppnå nettopp dette gjennom nettopp internasjonalt, forpliktende samarbeid.

I møte med de store globale utfordringene som påvirker både Norge som nasjon og oss som enkeltmennesker, så mener vi at vi står sterkere når vi står sammen. Fordi fellesskap fungerer. Også når det ikke er perfekt.

Å sette norske interesser først

 Under pandemien var det flere som mente at vi i Norge skulle bruke vår oljerikdom på å kjøpe oss frem i vaksinekøen for å sikre vår egen befolkning først. Verdenssamfunnet ville nok synes dette var noe usolidarisk med tanke på at vi har et langt bedre helsesystem og sosialt sikkerhetsnett for å ivareta de som ble berørt av sykdom eller tiltak.

Det viste seg også å være helt idiotisk. Den strategien kunne ført til at vi nå satt med ti millioner ubrukelige Astra Zeneca-doser på lager. I stedet valgte Solberg-regjeringen å samarbeide med EU, der EU-landene i solidaritet med Norge ga oss flere typer vaksiner av sin egen pott.

Hvordan vi samarbeider med andre land og hva vi bidrar med, er avgjørende for hvordan andre oppfører seg mot oss. Derfor er det i norsk egeninteresse å samarbeide godt og bidra der vi kan. Det er slik vi fremmer norske interesser. Det er ikke gjennom alenegang vi setter Norge først, men gjennom internasjonal samhandling.

Les hele kronikken i Aftenposten her. 

Faksimile fra Aftenposten.

Uønsket velferd

Etter press fra SV utreder nå regjeringen hvordan de skal begrense eller kaste ut private, profesjonelle velferdsleverandører i Norge. Disse leverer i dag gode tjenester innen blant annet eldreomsorg, barnevern og barnehager, med kompetanse, kvalitet og kapasitet som vi sårt trenger.

Det offentlige kjøper varer og tjenester for 520 milliarder kroner årlig fra private. De kan gå med så mye overskudd de vil. Men tjenestene som berører oss nærmest, skal altså ikke få ha profesjonelle, private aktører.

Les hele innlegget i DN her. 

Kaskis Catch 22

Det kan høres ut som at utgangspunktet for SVs næringspolitikk er Joseph Hellers klassiske antikrigsroman, Catch 22: Uansett hva du gjør, så vil du mest sannsynlig dø.

I Hellers fiksjon tilsier paragraf 22 at dersom en soldat er sinnssyk, kan han bli fritatt for krigstjeneste. Men siden det å be om fritak er et tegn på at du er frisk, vil ikke fritaket bli innvilget. En perfekt innbyrdes logikk, akkurat som SVs næringspolitikk. Dersom du trenger midlertidig støtte fra staten i en krisetid som gjør at du sliter med å betale regningene dine, skal du ikke få ta ut utbytte for å betale regningene dine når du får råd.

Les hele kronikken i E24 her. 

Frykter jobbtap med Høyre

Faksimile fra Klassekampa 29. mars 2017

Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet.  

Vi begynner å nærme oss valgkamp, så da er det mye det skal fryktes og advares mot. I Klassekampen 29. mars er det Fagforbundets Mette Nord som frykter jobbtap i offentlig sektor med Høyre. Bakgrunnen er et punkt i Høyres program der det står at på områder hvor det eksisterer velfungerende markeder med private aktører, skal det offentlige avvikle sin tilsvarende virksomhet dersom ikke avgjørende samfunnshensyn tilsier noe annet.

Selv etter at undertegnede påpekte at dette først og fremst handler om teknologiutvikling og utvikling av tjenester som allerede er ivaretatt, eller burde vært det, av privat sektor, velger Fagforbundet å male fanden på veggen. Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet så de ser privatiseringsspøkelser overalt.

Men dette handler altså om teknologi- og tjenesteutvikling. Som når en kommune bruker skattebetalernes penger til å utvikle en egen kart-app, som om Google Maps ikke finnes, eller da forrige regjering brukte 1,3 millioner kroner på å utvikle appen Pappatid, et tilbud til fedre i foreldrepermisjon som ikke visste hvordan de skulle bruke permisjonstiden sin.

Halvgode nettportaler og mobilapplikasjoner finansiert av det offentlige gjør at seriøse kommersielle og ideelle krefter gjerne trekker seg ut. Ingen kan måle seg mot skattebetalerfinansiert ressursbruk. En million kroner er ikke mye på de offentlige budsjettene, men et lite utviklermiljø som ønsker å skape og kommersialisere en ny tjeneste, tar ikke risikoen på å konkurrere mot offentlige budsjetter.

Det offentlige er også kjent for å utvikle IT-systemer som blir ekstremt dyre å drifte over tid, i stedet for å velge mer standardiserte løsninger i markedet, der mange kunder er med på å betale for videreutvikling. Et tenkt eksempel er å utvikle et eget mail- og kalendersystem kun for én etat, i stedet for å bruke for eksempel Microsoft Outlook. Et faktisk eksempel er når Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utvikler en fyllamat-app for at folk på fylla skal ta opp denne og finne veien til nærmeste kebabsjappe i stedet for å gå hjem, slenge en pizza i ovnen og sovner ifra den.

Vi trenger en bedre strategi for offentlig tjenesteutvikling, der det offentlige i hovedsak legger til rette for ideell og privat tjenesteutvikling. Så med mindre Nord har tusenvis av medlemmer i offentlig sektor som sitter og utvikler fyllamat-apper, så trenger hun ikke frykte jobbtap med Høyre. Man skal åpenbart bruke ordet privat ytterst forsiktig for at det ikke skal rable for Fagforbundet.

Leserinnlegg i Klassekampa 1. april 2017, ikke publisert på nett.

Les også om fryktveggen fra forrige valgkamp - alt hva venstresida frykta med Høyre i regjering. 

Ny næringsretta bioteknologi

Faksimile fra nationen.no

Norge har noen av de fremste bioteknologiske miljøene i verden, men vi trenger et oppdatert konkurransedyktig regelverk om vi ikke skal bli forbigått. 

På landsmøtet for kort tid siden ble det vedtatt at Høyre vil fremme mulighetene innenfor bioteknologi innen forskning, medisin og næring gjennom en konkurransedyktig regulering basert på et etisk forsvarlig rammeverk. Det er gode nyheter for å videreutvikle og skape arbeidsplasser over hele landet innen næringer der Norge allerede er sterke.

Les hele kronikken skrevet av Kristian Tonning Rise og meg selv.

Økonomiske soveputer

Det var nok flere enn meg i Høyre som satt kaffen i halsen da vi leste Nordlys sin lederartikkel om å senke eiendomsskatten i Tromsø denne uka. Vi er ikke vant til at noen i norske medier er i nærheten av å være enige med oss i skattepolitikken. Jeg skal på ingen måte beskylde Nordlys for å være det i alle skattesaker, absolutt ikke. Men det er hyggelig når det først skjer, selv om det da antakeligvis er ett tiår til neste gang.

Les resten av innlegget mitt om eiendomsskatt og økonomiske soveputer hos Nordlys her.

Den norske robotskatten

Dersom målet med en robotskatt er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør Norge det allerede. 

Microsoft-gründeren Bill Gates har nylig foreslått skatt på roboter for å hemme robotisering og automatisering, og sørge for skatteinntekter til staten. Det tok ikke lang tid før han fikk politisk støtte fra Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson, og flere vil antakeligvis følge på.

Men vi har allerede en skatt som fungerer akkurat slik Bill Gates og MDG ønsker. Den særnorske formuesskatten hemmer nettopp investeringer i roboter og automatisering, altså produksjon som kunne gjort norske bedrifter mer konkurransedyktige og lønnsomme.

En daglig leder for en familiebedrift fortalte nylig at hun hadde hatt besøk av lokale politikere som fikk en omvisningen på fabrikken. Da hun fortalte at hun ønsket å investere i en maskin som ville effektivisere produksjonen og gjøre bedriften mer konkurransedyktig i forhold til deres svenske konkurrenter, spurte politikerne hvorfor hun ikke heller kunne beholde de tjue arbeidsplassene maskinen kunne erstatte slik at folk hadde en jobb å gå til. Svaret var at hun da ville ha arbeidsplasser til 200 mennesker i kanskje to år til, og mest sannsynlig ville måtte legge ned etter tre. Med maskinen kunne hun opprettholde 180 arbeidsplasser de neste fem årene, og kanskje enda lenger. Problemet var at den familieeide bedriften må ta ut utbytte av selskapet hvert år for å betale formuesskatt i stedet for å investere i ny teknologi som kan hjelpe dem i markedet.

Formuesskatten, som blant annet regnes ut fra verdien av produksjonsutstyret i et selskap, svekker incentivene til å fornye produksjon og virksomheten fordi formuesverdien for eldre, langt nedskrevne produksjonsutstyr ofte er lavere enn for oppgradert eller fornyet utstyr. Dermed lønner det seg ikke å investere i nytt utstyr, noe som hemmer produktivitetsvekst og konkurransekraft. Det kan være at dette fører til opprettholdelse av arbeidsplasser på kort sikt. På lang sikt er det mer sannsynlig at mange forsvinner. Likevel oppfattes automatisering som en større trussel enn en straffeskatt på investeringer i effektiv produksjon.

Dersom målet er å hemme robotisering og automatisering, og dermed gjøre norske bedrifter mindre konkurransedyktige, så gjør vi altså det i dag. Det til tross for at regjeringen bruker betydelige ressurser til å legge til rette for teknologiutvikling for å gjøre norsk industri og norske bedrifter mer konkurransedyktige. Dette er en logikk man nesten må være politiker for å forstå.

Vi ser i dag konturene av en fremtid der autonome menneskelignende roboter med kunstig intelligens er en integrert del av vårt daglige virke. Det er mulig disse da bør betale en form for inntekts- eller verdiskapingsskatt. Dersom kunstig intelligens virkelig har noe for seg, vil de antakeligvis gjøre det med like stor glede som oss.

Inntil da burde vi omfavne teknologien og de muligheter den gir oss, både til å hente produksjon hjem og å gjøre norske bedrifter mer lønnsomme. Robotskatten, også kjent som formuesskatten, bør derfor fjernes.

På trykk i Bergensavisen 9. mars 2017

Offentlig selvangivelse

Om kort tid skal alle nordmenn levere en detaljert selvangivelse om seg selv til staten. Er det ikke på tide at vi får en detaljert angivelse av hva pengene våre har blitt brukt på tilbake? 

Mens politikerne har valgt at staten hvert år skal tvangspublisere skattelistene til alle Norges innbyggere til offentlig beskuelse, burde borgerne kreve samme mulighet for ettersyn av politikernes prioriteringer i stat og kommune. Det er uholdbart at man i 2011 ikke har god nok innhenting og rapportering av data i forhold til for eksempel køer til omsorgstilbud. At krevende manuelt arbeid skulle være nødvendig for å få tilgang til det som burde være åpen og tilgjengelig offentlig statistikk er helt uforståelig. Åpenhet er et viktig demokratisk prinsipp, og i prinsippet burde all statistikk og data være offentlig med mindre personvernhensyn og rikets sikkerhet berøres. 


Les hele kronikken her. 

Publisert i VG papir 19. april 2011..

Uredigert virkelighet

De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Informasjon blir mer verdifull jo mer den foredles.

Les hele innlegget hos Aftenposten.

Umusikalsk kvitring

Kronikk i dagens VG, tror jeg har lenket opp det vesentligste:

Politikere bruker mikrobloggingstjeneste Twitter uvettig, skriver kommunikasjonsrådgiveren Nikki Schei i VG søndag 19. juli. Kronikken minnet meg om en bloggpost av Peter Shankman, lederen for The Geek Factory i New York, der han advarer mot selverklærte eksperter på sosiale medier. Shankman mener man bør være skeptiske til rådgivere som overdriver farene ved bruk av sosiale medier for å selge egne tjenester. Blant annet er det lurt å sjekke rådgiverens egen tilstedeværelse på nett det siste året. Har de vært en aktiv deltaker i digitale medier de siste seksten månedene, eller opprettet de Twitter-konto etter at Obama vant valget i USA?

Sosiale medier er en fellesbetengelse for nettbaserte tjenester som legger til rette for interaksjon mellom brukerne, der innholdet skapes av brukere som deler informasjon, meninger og anbefalinger gjennom tekst, bilder, videoer og mulighet for kommentarer. Felles for interaksjonen i de sosiale mediene er at det ikke er din tittel eller posisjon som på sikt gjør om du får gjennomslag og blir lyttet til, men om du deltar konstruktivt i den digitale samtalen.

Nikki Schei kritiserer politikere for manglende «nettikette» og mener de spolerer muligheten til å bruke sosiale medier som en lyttepost og plattform for dialog ved å heller dyrke sitt eget ego og behandle sosiale medier som en ropert. Han drar frem tre politikere som han mener har kvitret umusikalsk, og dermed beviser at politikere ikke ser på Twitter som en forlengelse av demokratiet eller som mulighet for direkte velgerkontakt. Men det er et mysterium at man forventer mer av politikere på Twitter enn når de deltar i det ordinære offentlige ordskiftet.

Problemet til de fleste kjente politikere som bruker sosiale medier i dag er først og fremst at de er så fordømt kjedelige. Meldinger om at «skal i møte» eller «nå er jeg nyklipt og nydusjet» fra landets ledere bidrar verken til nærhet, nysgjerrighet eller engasjement. Men fremstår man som platt og upersonlig eller som en egosentrisk kverulant, gir jo også det informasjon om kandidatene.

Gjennom sosiale medier kan man oppnå bedre kontakt med velgere og støttespillere, teste ut idèer, få direkte innspill og forslag til forbedringer, samt åpne opp for kontinuerlig diskusjon der man kan hente informasjon og argumenter. Men sosiale medier er ikke englestøv som forvandler en kjedelig kandidat med et uinteressant budskap om til en ny Barack Obama.

Det finnes politisk engasjerte mennesker i alle farger og fra alle nivåer med ulike ambisjoner for tilstedeværelse representert i de sosiale mediene. Så langt er det ingen av partiene som utmerker seg i den ene eller andre retningen, om enn noen av kandidatene er bedre enn andre. Men som bloggeren HvaHunSa, Heidi Helene Sveen, skrev om kvinner i offentlig debatt i Bergens Tidende: offentlig debatt er ingen frøkensport, men det er bedre å delta og lære, enn å stå utenfor.

Hadde Schei bidratt til debatten i henhold til sosiale mediers uskrevne regler for suksess, ville han ikke begynt med å kritisere andre, men raust delt relevant informasjon og gode råd, trukket frem gode eksempler til etterfølgelse og selv vært lydhør for innspill og forslag. Som regel er det lettere å bli god dersom man følger etter de gode, enn ved å bare la være å følge de dårlige.

Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell har høstet mye respekt ved å bruke både blogg og Twitter aktivt for å få innspill og kommentarer. Han har brukt begge plattformene til å arrangere «digital spørretime», slik at velgerne kan spørre og få svar direkte uten å bli filtrert av journalister eller havne i en polemisk debatt med politiske motstandere. Dermed senkes terskelen for å kunne delta. Arbeiderpartiets Hadja Tajiks nettvideoer fikk mye oppmerksomhet til å begynne med, om de enn var litt for profesjonelle og glanset til å virke personlige, men også hun har vært en habil twitrer. Lokalpolitikeren Stig Ove Voll fra Høyre har på bloggen sin reflektert ærlig og personlig om mobbing, politikk og personlige forhold, og har fått over 1,700 følgere på Twitter ved å være konstruktiv, høflig og hyggelig. Rødts Torstein Dahle hilste Politiets sikkerhetsjeneste velkommen til Twitter med «takk for sist @PSTnorge – hyggelig at dere følger meg igjen». Det skader aldri med litt humor og glimt i øyet.

Det finnes ikke èn riktig måte å bruke sosiale medier på, og gjør man «feil» får man en sjanse til om man bare tar til seg tilbakemeldingene og forsøker igjen. Den beste måten å bidra til å heve kvaliteten på dialogen er å delta med kvalitet selv. De som deltar positivt får oppmerksomhet og respekt, mens egosentrikere som tror at en samtale kun handler om dem, mister begge deler.

Håndtering av sosiale medier handler rett og slett om god folkeskikk og å ha et snev av sosiale antenner. Du er avhengige av andre menneskers velvilje og interesse for å få oppmerksomhet, tilbakemeldinger og hjelp til å spre informasjon. Respekt bygges ved å være en konstruktiv bidragsyter i det virtuelle samfunnet, akkurat som i det virkelige liv.

-----------

Noen twittertips fra kollega katcho, legg gjerne flere tips til gode artikler i kommentarfeltet:

Fem enkle råd for din framtid (fritt fra journalisten.se m.fl.):
1. Vær sjenerøs med dine kilder og lenker. Ikke bare link til eget innhold. Retvitre (rt eller via) det andre skriver.
2. Følg andre.
3. Engasjer deg og diskuter. Begynn med @noenandre slik at andre kan følge tråden eller bruk #tema.
4. Last ned et twitterprogram som tweetdeck, det gir en helt annen brukeropplevelse.
5. Les over det du skriver, du er søkbar og andre kommer til å sitere deg.

Skjønte du fortsatt ingenting? Da bør du lese dette innlegget som er twitter for dummies .

Ut av boksen

Hege Ulstein etterlyser i kommentarartikkelen «Hvite niggere» flere minoritetspolitikere blant kandidatene til de respektive partiene for neste års stortingsvalg. Hun peker på at det er feil å forvente at minoritetsrepresentanter skal ha et innvandrings- og integreringsperspektiv på alt de driver med, men at det er et «stort tap for den norske integrerings- og innvandringsdebatten dersom ikke minoritetspolitikerne deltar i den også». Problemet er vel snarere at det er få politikere med minoritetsbakgrunn som framstår først og fremst som en forsvarspolitiker, skolepolitiker eller finanspolitiker.

Det er mulig det er medienes skyld da disse gjerne bruker de samme personene til å uttale seg om de samme sakene om og om igjen. Dermed kan politikere med minoritetsbakgrunn fort oppfattes som særinteressepolitikere, og sånn sett ikke få støtte utover sin egen minoritetsgruppe. Dette virker begrensende i alle henseender. Men som politiker så kan man også velge hvilke utspill man selv går ut med, fremme saker som går ut over den boksen mediene tildeler en, delta i andre komiteer og utvalg enn kun de som omfatter minoritets- og integreringsspørsmål.

Barack Obama har flere ganger sagt; «I'm rooted in the African American community, but I'm not limited by it.» Han vant ikke det amerikanske valget på å snakke om minoritetsspørsmål eller fremme et minoritetsperspektiv innen helse, utdanning, økonomi og utenriks. Han gjorde det også gjennom å bruke eksempler fra alle folkegrupper, unge og gamle, i sine taler. Men ikke først og fremst fremsto han som en leder for framtida som transcenderte hudfarge og etnisitet.

Dette er et savn i norsk politikk. Ikke bare fordi det ville hevet den norske debatten generelt, men fordi det er begrenset hvor mange politikere som kan befatte seg med minoritetsspørsmål alene – hvilket betyr at antall plasser man kjemper om blir færre. Da står man fort i fare for å velge kandidater med minoritetsbakgrunn som symboler for å slippe kritikk fra kommentatorer som Hege Ulstein om at de nominerte «ikke akkurat er Omo Colour».

Ulstein har helt rett i at livserfaringen til de folkevalgte betyr noe, og hun nevner Trine Skei Grandes fokus på singelpolitikk og Karita Bekkemellems engasjement rundt spiseforstyrrelser som eksempler. Men disse er heller ikke kjent som «singelpolitikeren» eller «anoreksipolitikeren», nettopp fordi de har befattet seg med et langt bredere spekter av saker, men i tillegg brukt personlige erfaringer på enkeltområder.

I næringslivet vet man at ulik bakgrunn og mangfold på arbeidsplass gir rom for mer innovasjon og nytenkning gitt at man også bruker sine erfaringer på andre områder enn det som ville vært naturlig.

Dette kalles også å tenke utenfor boksen. Kanskje på tide at flere gjorde akkurat det. Uansett kjønn, legning, alder eller hudfarge.

Innlegg i Dagsavisen.

Les også Loveleen Brennas kronikk om samme tema i dagens Aftenposten.

Vokterne ingen vokter

Denne kronikken er et resultat av egne tanker, tips via Twitter, Facebook og her på bloggen. Og se - Aftenpoften har lagt inn lenkene - det må da være første gang?

(...) Det er ingen grunn til å tro at det foregår mindre graverende ting i for eksempel VG enn det gjør i andre norske bedrifter. Forskjellen er bare at VG er skjermet. Det er uglesett i mediebransjen å gå kolleger nærmere etter i sømmene. Det betegnes som «ukollegialt».

Da VG og Dagsavisen trykte kritiske artikler om Dagbladets økonomiske problemer og innstramningstiltak i sommer, ble de klaget inn for Pressens Faglige Utvalg. Informasjonen var ikke gjengitt korrekt, og Dagbladet har ikke sluppet til med sine kommentarer, mente Dagbladets ledelse. (...) Da Dagbladets nyhetsredaktør Peter Raaum ble spurt om hva han mente om at flere ansatte beskrev stemningen internt som dårlig, svarte han rørende nok «hvordan vil du at jeg skal forsvare meg mot anonyme kilder?». Han kan jo spørre Øystein Stray Spetalen.

Les hele her.