Fordomsfri debatt om sykelønn

Det er mulig mine forslag til løsninger i sykelønnsdebatten er feil. Men løsninger som fører til at vi har dobbelt så høyt sykefravær som land det er naturlig å sammenligne oss med, kan umulig være riktige.  

Innlegg på trykk i Klassekampen 1. oktober 2018.

Fagforbundets leder, Mette Nord, siterer Høyre-høvdingen Jo Benkow når hun skal kritisere mitt utspill om å se på sykelønn i sammenheng med debatten om det høye sykefraværet i Norge. Da dagens sykelønnsordning ble vedtatt i 1977, understreket Benkow at det var et mål at alle skal ha de samme rettighetene. Som Nord påpeker, sa han også at de som er mest bekymret for uberettiget utnyttelse av systemet gjerne er de priveligerte få som fra før er sikret full lønn under sykdom, har rimelig god helse, og et givende og stimulerende arbeid. Han kan ha hatt helt rett i dette.

Det er gode grunner til å beholde sykelønnsordningen som den er. Men grunnen til at vi bør se på innretningen av ordningen, er ikke å spare staten for penger. Det er helse i arbeid, og det er ikke gitt at du blir mer frisk av å gå alene hjemme enn å delta i fellesskapet på arbeidsplassen. Vi må kunne spørre hvorfor det er greit at de som er syke lenge får redusert sin lønn til 66 prosent etter ett år, slik som i dag, mens arbeidsføre som er hjemme med kraftig forkjølelse i fire dager får full lønn. Det kan godt være at det skal være slik, men hvis alle vedtatte ordninger er tabu, så vil vi aldri få handlingsrom til å endre for å bevare en velferdsstat som skal løfte de som trenger det mest, støtte de som kan bidra litt selv og aldri legge hindre i veien for inkludering i arbeidslivet.

Etter fem år med borgerlig regjering slår Statens arbeidsmiljøinstitutt fast at Norge fortsatt er helt i front når det gjelder arbeidsmiljøstandarder. Arbeidslivsundersøkelser viser at ni av ti arbeidstakere er fornøyd med jobben sin. Stadig færre utsettes for fysiske belastninger og risiko på jobb eller jobber ubekvem arbeidstid. Mens ni prosent av norske sysselsatte hadde jobbrelatert sykefravær på mer enn 14 dager i 2003, var dette redusert til fem prosent i 2016. Men Mette Nord har helt rett i at noen arbeidsplasser er mer utsatt enn andre, og at mange av hennes medlemmer tilhører nettopp disse yrkene. Selv om de tunge løftene innen helse og omsorg i hovedsak er borte, er det fortsatt mange yrkesaktive som bidro til de tunge løftene før heve- og senkesenger og andre hjelpemidler kom. De som har sine siste yrkesaktive år har opplevd en annen fysisk virkelighet enn de som har sine første. I dag er det ofte det psykososiale presset som gjør arbeidshverdagen tung.

Det kan være at mine forslag er feil medisin, men det er ikke sikkert at Mette Nords forslag om bemanningsnormer er riktig heller. Vi har eksempler fra både offentlig og privat virksomhet som har halvert sykefraværet, uten verken kutt i sykelønn eller økt bemanning. Bedre ledelse og økt nærvær har gitt en positiv spiral der færre sykemeldte gir flere på jobb, færre vikarutgifter, og dermed flere faglærte. Jeg vil tro at både Fagforbundet og jeg kan være enige om at er ønskelig. Men det sier også noe om at ikke alt sykefravær kan forklares med sykdom som gjør at man ikke kan gå på jobb.

Det er mulig mine løsninger er feil. Men løsninger som fører til at vi har dobbelt så høyt sykefravær som land det er naturlig å sammenligne oss med, kan umulig være riktige.