Et varmere samfunn

Faksimile fra Dagbladet 28. juni 2013.

Vi kommer til å ha mange debatter om et varmere og kaldere samfunn fremover. Om økende ulikheter og polariserte debatter. Noe av debattene vil treffe bedre enn andre. Som at ulikhetene øker noe, også i Norge. Spørsmålet er om det blir et varmere samfunn av å endre politisk retning, eller om det har blitt et kaldere samfunn av at vi har hatt en blå regjering siden 2013.

Men det er ingen tvil om at Arbeiderpartiets kommunikasjonsstrategi fra før 2013 har fungert. Før valgkampen i 2013 advarte Jens Stoltenberg om et mer brutalt Norge. Fryktpregede utspill begynte etter hvert å hagle. I Høyres sekretariat på Stortinget ble det opprettet en "fryktvegg" med alle oppslagene der rødgrønne politikere fryktet avisdød, skoledød, faktisk død med flere togulykker (Dagsavisen, 26. juli 2013 på papir), slutt på fårikål og bare kål og cola, likestillingspolitikk i revers, tilbakeskritt i homokampen, slunkne kommunekasser, robbing av landsdeler (forsiden Harstad Tidende, 26. juli 2013), for å nevne noe - og min personlige favoritt - Fagforbundets tillitsvalgte som smiler tappert (rød skrift) mens rosene dør i Frognerparken når de blå styrer.

Faksimile fra Fagforbundets medlemsavis der en tillitsvalg smiler tappert mens rosene dør....

Fasiten viser at vi har ikke hatt så mange aviser siden mellomkrigstiden, skoledøden under de rødgrønne har blitt stagget, buss for tog går som normalt, vi har 2800 tonn lam på fryselager, fremgang i de fleste likestillingssaker, homokampen går sin gang og det har blitt enklere å skifte juridisk kjønn, bedre kommuneøkonomi enn på lenge, Nord-Norge går så det suser og mangler arbeidskraft - men rosene har, for alt jeg vet, daua i Frognerparken.

Da Jens Stoltenberg ga fra seg statsministerstolen var skattenivået i Norge høyere enn i dag, sykehuskøene lengre og det var blitt 15 000 flere fattige barn i Norge siden han satte seg i den i 2005. I tillegg arvet Erna Solberg en økonomi som hadde gått fra full gass til halv fart og arbeidsledigheten var økende. Ett halvt år etter dette raste oljeprisen og i tiden som fulgte forsvant nærmere 50 000 arbeidsplasser på kort tid. Nå, fire år etter dette, peker nesten alle pilene i riktig retning. Politikken har virket. Skatten har gått ned, sykehuskøene er redusert og økonomien er i full fart. Der vi enda ikke har lykkes er å redusere andelen lavinntektsfamilier, der innvandring er en av årsakene til at denne andelen har økt.

Når den viktigste forskjellen mellom de som har og de som ikke har, er en jobb å gå til, er en god næringspolitikk koblet mot sosiale virkemidler som faktisk gir resultater, den mest inkluderende, bærekraftige og fremtidsretta politiske retningsvalget vi kan ta i Norge i dag. Og i dag kom tallene om at arbeidsledigheten fortsetter å falle.

Når ledigheten går ned, blir det enklere å inkludere flere i arbeidslivet, som jo er nøkkelen til å bekjempe fattigdom. Når vi vet at forskjellene øker, så kan ikke svaret på dette være å øke sosiale ytelser for de som er utenfor arbeidslivet, men sørge for å hjelpe dem å komme inn i det. Kompetansereform, kvalifisering til arbeidslivet, språk og arbeidstrening er svaret på økende forskjeller, ikke dobling av trygder og ytelser. Det arbeidet har begynt, med kompetansereformen fra i fjor, der ingen skal gå ut på dato, inkluderingsdugnaden fra i sommer og integreringsstrategien som ble lagt frem denne uka.

Det er ikke summen av sosiale ytelser via NAV som gjør Norge til et varmere samfunn, men hvor mange vi klarer å inkludere i små og store fellesskap. inkludert fellesskapet på arbeidsplassen, på skolen og i frivilligheten. Samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket, og hjelpe oss realisere vårt eget potensiale - ikke omvendt. Dette har Høyre alltid stått for. Derfor er Høyre mitt parti. Derfor trenger vi ikke en ny retning for Norge, men forsterke den veien til et mer inkluderende samfunn vi allerede er i ferd med å bygge.

Venstresida har altså klart å stemple den politikken som ekskluderende og kald. Da Høyre gikk ut av regjering i 2005 kom Jens Stoltenberg til dekket bord. Ledigheten var på vei ned og økonomien på vei opp, akkurat som i dag. Da han gikk i 2013 var dette snudd. Nå er nok en gang er oppvasken tatt, og bordet dekket. Men til hva?