Ingen veiskille i mediepolitikken

På fagdagen til NRK i går deltok undertegnede i et panel om hvorvidt 2013 vil bety et veiskille i mediepolitikken. Med i panelet var kulturminister Anniken Huitfeldt, Høyres Torbjørn Røe Isaksen, NRKs sjefen over alle sjefer Hans-Tore Bjerkaas, VGs Torry Pedersen og undertegnede. Et litt merkelig sammensatt panel, som ble enda merkeligere av kulturministerens avvisning av Røe Isaksens åpning for å tenke utenfor partiprogrammet og deretter nagging mellom de to som var en dårlig skoledebatt verdig. Det kokte ned til å kun dreie seg om hvorvidt NRK skal finansieres gjennom TV-lisens eller statsbudsjettet, hvor ingen av dem er spesielt visjonært eller fremtidsrettet.

Høyre har programfestet at TV-lisensen skal fjernes og statskanalen finansieres over statsbudsjettet. Høyre har også programfestet personvern. Så hva som står i Høyres program er til en hver tid mindre interessant enn hvem som leder partiet. Arbeiderpartiet vil beholde lisensen slik den er, men har tidligere foreslått en medielisens for tv og datamaskiner som ble avvist av blant annet IKT-Norge og opposisjonen som snikinnføring av nok en avgift som kunne skape digitale forskjeller.

Argumentet mot å finansiere NRK over statsbudsjettet er at det svekker NRKs uavhengighet og gjør økonomien svært uforutsigbar fordi det kan bli en salderingspost for kuttklare politikere. Interessant nok er det kun i debatten om NRK at man mener uavhengigheten blir påvirket av en slik form direkte pressestøtte. Dette er tilsynelatende helt uproblematisk for 138 papiravisene som i 2010 fikk direkte pressestøtte. Men selv pressestøttegrossisten Dagsavisens rundt 40 millioner i årlig støtte dverges av NRKs ca 4 milliarder lisenskroner.

Det er ideologisk overtro å mene at mangfold er avhengig av statsstøtte, også når det gjelder medier. At det er mange av noe, for eksempel lokalaviser, er ikke det samme som mangfold. I USA har nyhetsorganisasjoner som Spot.us, ProPublica og Huffington Post vokst frem uten statsstøtte. De bidrar til mangfold. Nok en lokalavis på papir gjør det ikke.

Det kan argumenteres for å svekke NRK økonomisk for å styrke konkurrentene, spesielt om man mener at alternative tilbud ikke eksisterer eller oppstår på grunn av NRKs sterke stilling. Dette kan gjøres på flere måter. Den ene er å finansiere NRK over statsbudsjettet, slik Høyre har programfestet, og gjøre kutt og prioriteringer av innhold derfra. Den andre er å behold lisensen slik den er i dag. Lisensen er knyttet til TV-apparatet, som mest sannsynlig dør ettersom vi bruker andre flater til å se tv på. Velger NRK å kompansere ved øke lisensen, vil dette antakeligvis bare sette fart på utskiftingen av apparater i hjemmet. 

Inntil videre har fortsatt 97% av befolkningen fortsatt tv-hjemme (takk, @iacob), sånn sett haster det ikke å gjøre noe med hvordan lisensen inndrives. Men økonomiske incentiver har en tendens til å virke. Derfor kan det hende at både hvordan lisensen inndrives og hvordan den brukes kan få ringvirkninger som er interessante å utforske. Jeg er foreløpig skeptisk til en medieavgift på alle dingser og flater hvor man kan se tv eller høre radio. @2britt ga innspill på Twitter om en medieavgift på bredbånd som er mer interessant.

Dersom målet er originalproduksjon på norsk, så kunne man redusere en andel av overføringene til NRK og overføres til en pott for produksjon av tv og radio, som kan søkes på av alle mediehus og journalistiske miljøer. I Irland ble 5% av lisenspengenesatt ut på denne måten, til store protester fra den statlige kanalen. Men potten var også åpen for at de kunne søke til produksjon også, og i løpet av noen år hentet den statlige kanalen tilbake en god del av pengene fordi de utkonkurrerte de andre. Konkurransen gjorde programtilbudet bedre. (Er det det som kalles indusert konkurranse?)

NRKs unike posisjon er ikke så mye lisenspengene, som mulighet for distribusjon. Det kan være krav til at søkere enten har avtalt distribusjon av planlagt prosjekt eller skal legge det ut for fri bruk med en kommersiell creative commons lisens. Den samme creative commons lisens kunne vært bruk til å tilgjengeliggjøre NRKs fantastiske og unike materiale med rett for andre til å bruke materialet til å skape nye program og tjenester. Da kan andre mediehus eller andre aktører fritt bruke av NRKs  materiale i sine tjenester. Som Sven Egil Omdal skriver - materialet er betalt av oss alle og bør kunne brukes av oss alle når formelle hensyn til opphavsrett og vern mot misbruk er ivaretatt.

Opphavsrett utfordring, brukes musikk i programmet skal skaperen ha penger for det, men det vil komme modeller som rydder opp i det, særlig om de landene som har lisensfinansiert allmennkringkasting samarbeider om dette. Men dette er langt frem i tid.

Uansett - dersom debatten om norsk mediepolitikk holdes på det nivået som i går vil nok ikke 2013 bli et veiskille i mediepolitikken. Men det er ingen grunn til å glede seg over det.

Sitatsjekk

Min indre rebell sitter stadig vekk og pønsker på ting hun har lyst til å si og gjøre i sammenhenger hvor det ikke passer. I Høyre mangler det ikke på slike sammenhenger. Om noen skulle se VamPus sitte i et møte med smale øyne og et smil krusende over leppene, så er en indre kamp i ferd med å utspille seg. Jeg klarer som regel å kjempe rebellen delvis tilbake, men hun kommer til syne når jeg tar ordet og bruker uparlamentariske ord og uttrykk som at "de er komplette iddioter dersom de ikke.. ". Dannelse får noen andre ta seg av.

Også i andre sammenhenger kjemper den indre rebellen for å komme frem. Som for eksempel i en pause i møtene i Mediestøtteutvalget, der VamPus har privilegiet av å delta. Siden utvalget evaluerer og skal komme med forslag til endringer i de ulike pressestøtteordningene i Norge, så knytter det seg.. hva skal man si.. en viss interesse fra mediene til arbeidet.

Utvalgets arbeid forekommer meg av og til svært gammeldags, vant som jeg er til å oppsøke og bruke kunnskap og forslag via sosiale medier for å utvikle ideer og løsninger (dere, ærede lesere, eller i hvert fall deres samlede kunnskap, er som kjent langt større enn VamPus'). Frem til nå har arbeidet for det meste bestått i å samle inn kunnskap og informasjon, samt at medlemmene føler hverandre litt på hornene i diskusjoner og spørsmålsrunder. Kanskje nettopp fordi man ikke diskuterer utvalgets arbeid utad har man sluppet skyttergravsdiskusjoner så langt. Tonen har vært god og konstruktivt, noe som utvilsomt vil være et gode etter hvert som ulike modeller skal behandles.

Men det stikker jo en liten djevel i en gammal blogger i blant. I pausene er det opp med pc'en for å sjekke epost og annet. Det er nesten for fristende til å kjapt koble seg på nettet og spørre høyt:

- Er det noen som vil ha en sitatsjekk før jeg publiserer dette på bloggen?

Men siden vi nærmer oss leveransen for arbeidet og køene i det norske helsevesenet bare vokser, er det ikke verdt å risikere at noen får hjerteinfarkt. Kanskje etter siste møtet....

Hvor hult det klinger

Torsdag og fredag forrige satt deres ærbødige skriblerinne i heldagsmøter i Mediestøtteutvalget, utvalget som skal evaluere de ulike pressestøtteordningene i Norge. Torsdagen var i sin helhet avsatt til en åpen høring der ulike aktører i medie-Norge kom med sitt syn. De toget inn, en etter en, de middelaldrende mennene i dress. Som Peer Gynt satte de seg ned og snakket for sin syke mor. Dumbjellene ble manet frem, hu hei hvor hult det klang.

- Dette utvalget kan like godt døpes om til Medierisikoutvalget, sa Helge Simonnes, konsernsjefen i mediehuset som eier Vårt Land og Dagsavisen. I 2008 fikk de totalt 74,6 millioner i direkte pressestøtte fra staten.

Videre mente han at den norske mediestrukturen er en skjør organisme som kan sammenlignes med et sårbart økosystem. Endrer man en komponent, kan det få brutale konsekvenser. Man bør ikke gripe inn og tukle med skaperverket.

Allegorien er i høyeste grad en relevant fremstilling av mediestrukturen i Norge. Etter den massive avisdøden på 50- og 60-tallet at staten gikk inn med pressestøtten og nettopp forstyrret den naturlig balansen. Pressestøtten er å kunstig støtte opp om en struktur som ikke er levedyktig i seg selv. Når endringer ikke kommer naturlig, blir de ikke mindre brutale når de først kommer. Dersom vi tok vekk hele pressestøtten ville vi nok rasere mediestrukturen i Norge, men på sikt ville de mest tilpasningsdyktige overleve.

Undertegnede må ha vært ute og hentet kaffe da Simonnes åpenbart har fått signaler fra utvalget.

- Signalene fra høringen i dag er betryggende. Det er tilsynelatende bred enighet i utvalget om at man skal satse på kvalitetsjournalistikk, noe både Dagsavisen og Vårt Land står for. Pressestøtten vår kan øke, men vi er også forberedt på at den kanskje ikke blir like stor. Om det skjer, regner vi med at det legges opp til romslige overgangsordninger, sa Simonnes til Aftenposten.

Høringen var først og fremst for at et bredt utvalg fra mediene i Norge skulle få fremmet sitt syn til utvalget. Så vidt jeg vet har ikke utvalget gitt noen signaler til noen, med mindre det finnes noen hemmelige tegn blant utvalgets medlemmer som gis til utvalgte medieledere. Det har faktisk så langt ikke vært noen større debatt i utvalget om mulige utfall da arbeidet har vært konsentrert om å hente inn innspill og fakta. Derfor gleder jeg meg til å finne ut hvem av utvalgets medlemmer som ifølge Harald Stanghelle "forakter papiraviser". Det slo meg et øyeblikk at han kunne mene meg, men i og med at jeg har presisert tidligere at jeg ikke knytter kvalitet til plattform - men tvert imot ønsker journalistisk innovasjon i både metode og innhold - så må det være en annen.

Det jeg derimot kun har forakt til overs for er unøyaktighet, vridninger og faktafeil fra de samme menneskene og mediene som påstår de holder kvalitetsjournalistikkens fane høyt.

Fra der jeg sitter klinger det jævlig hult.

Les også:
Må papiravisene dø?

Mediehusene ute av krisen?