Rabies-sofa

Hvem kunne ant at en sofa kunne fråde og skumme så mye?

Det har seg slik at en gang hvert jubelår så slår det VamPus at hun trenger noen remedier til å vaske huset med. Pliktskyldig fyller hun handlekurven med alt man ser ut til å trenge for å vaske ned et nachspielreir. Som i går.

Totalt blottet for prioriteringer (chateau VamPus trenger sårt en runde med støvsuger, skureklut og generell rundvask) tok VamPus frem sin nyanskaffede flekkspray, som hun tenkte hun kunne vaske og rense sofaen med. Som sagt, så gjort.

*spft spft spft*

Hente vann og skrubb.

*skrubbe skrubbe*

Oweeee! Gurimalla og det skummet, gitt. Og skummet, skummet og skummet litt til. På slutten så det ut som om VamPus hadde skaffet seg sofa med rabies. En kjapp titt på sprayen avslørte at denne var ment for å brukes på klær - type en spft - og inn i vaskemaskinen. I stedet sto hun med to sofaer som var i ferd med å boble over inne på stua.

Det var dette husmor-genet igjen, da...

Aftenpoftens valgomat

Hvem bør få din stemme til høsten, spør Aftenpoften under en bildeserie av åtte politikere som du ikke kan stemme på ved høstens kommunevalg.

Kommunevalg, ja. Nettopp. Og Aftenpoften har også tatt seg bryderiet med å lage en valgomat som skal gi deg en pekepinn. Om hvem du ligger nærmest ved STORTINGSVALG. Og selvsagt - med snevre tolkninger av politiske standpunkter.

Sjekk Liberalerens guide til Aftenpoftens valgomat.

Norges Prins Harry?

Forsidesak i avisene:

Elitesoldaten Joachim Strøm-Erichsen får ikke lov å tjenestegjøre i Afghanistan fordi han er et naturlig mål siden hans mor er forsvarsminister i Norge.

En problemstilling som er helt uaktuell da Joachim tok to års permisjon fra mars i år og ikke har tenkt seg nedover i det hele tatt.

Klimadebatten har blitt "hitlet"

- Å hitle en tråd betyr at man bevisst, men sjelden med suksess, prøver å avslutte tråden ved å nevne Hitler. En tråd mister sin verdi straks noen trekker inn nazismen, WWII etc, ved at resten av diskusjonen lett utarter til en verdiløs flamewar, skriver de på Usenets ordliste fra 2000. Her er klimadebatten nå:

Let's just say that global warming deniers are now on a par with Holocaust deniers.

Klimapanelet påstår de har en konsensus om menneskapt oppvarming, med over 2,500 forskere som støtter resultatene i deres. Eller hvordan var det der igjen?

Susan Solomon fortalte i Oslo i mars hvordan rapporten var satt sammen. 158 forfattere gikk gjennom oppdatert litteratur på området, kombinerte med egen forskning, satte dette sammen og inviterte forskere og fagfolk til å kommentere på en lukket nettside. I første runde var det rundt 600 registrerte bidragsytere. Dette ble revidert, deretter ble et nytt utkast lagt ut og rundt 600 forskere og fagfolk bidro nok en gang med data, kommentarer og innsigelser. Om noen av de 600 i de to rundene overlappet hverandre vites ikke. I etterkant har byråkrater og politikere kunnet revidere og tilpasse materialet.

Mattekunnskapene mine er relativt dårlige, men jeg får ikke dette til å bli mer enn 1358 personer uansett hvilken kalkulator jeg bruker. Og dette er bidragsytere - ikke folk som faktisk er enige eller stiller seg bak rapporten. Chris Landsea, som var en av delforfatterne for et av kapitlene valgte å gå av fordi han ikke kunne stille seg bak den - og om jeg husker riktig, måtte true med rettsak for å få dem til å fjerne navnet hans fra rapporten. Han hadde jo bidratt.

Men. Det var egentlig noe annet som tiltrakk seg min oppmerksomhet. Nemlig underskriftskampanjen med 17,800 underskrifter fra forskere og fagfolk som gikk i mot Kyoto-avtalen og som ville vise at det ikke er en konsensus om global oppvarming.

Men det er klart. De heter jo ikke "FN" til fornavn. Kanskje alle sammen er kjøpt av oljeindustrien? Er sure fordi de ikke får offentlige bevilgninger? Fordi noe må det jo være siden konsensus i disse dager kun består av de som støtter FNs klimarapport og alle andre forskere er useriøse, uten troverdighet - eller så godt som fascister.

Let's just say that global warming deniers are now on a par with Holocaust deniers.

Debatten er herved hitlet, med andre ord mistet sin verdi. Men det gjorde den vel strengt tatt da konsensus ble hevdet. For hvordan kan det være en debatt når alle er enige?

Når kun tanken er god...

... er sjelden enden det. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. Hvilket jo lover godt for sosialdemokratiet. I en rapport om globalisering og barnearbeid har japanske og amerikanske forskere kommet frem til at tiltak for å bedre forholdene for barnearbeidere fører til flere barnearbeidere:

De mener også å ha funnet belegg for at offentlige forsøk på å bedre barnearbeidernes situasjon, som å subsidiere maten og gi tilskudd til lønningene deres, førte til at det ble flere barnearbeidere.

Grunnen var at disse støtteordningene gjorde barn til enda billigere arbeidskraft.

Noe man skulle tro både økonomer - og de fleste liberalister - kunne fortalt dem. Men sier man nei til tiltak så er man jo kynisk. Det er som kjent ikke resultatet som teller, men at man gjør noe.

Pimp my Nimbus 2000

Harry Potter, eller Harry Diddy om du vil, har pimpet sin Nimbus 2000 og laget en rap-video.

Hva Bono glemmer å fortelle om Afrika

I en stadig mer tabloidisert verden virker det som om mediene er avhengige av å få sine fakta fra popstjerner. Det kan gi et mildt sagt skrudd verdensbilde. Bra artikkel i LA Times:

It's a dark and scary picture of a helpless, backward continent that's being offered up to TV watchers and coffee drinkers. But in fact, the real Africa is quite a bit different. And the problem with all this Western stereotyping is that it manages to snatch defeat from the jaws of some current victories, fueling support for patronizing Western policies designed to rescue the allegedly helpless African people while often discouraging those policies that might actually help.

Via KEB på Facebook.

South Park vs. Harry Potter - hysterisk!

Norge "gir" penger til Mugabe

Fra E24:

Fordi Zimbabwes økonomi er kollapsen nær tvinger Mugabe alle offisielle transaksjoner gjennom den kunstig lave sentralbank-kursen. Det betyr at ni av ti kroner som går inn i landet på denne måten havner i Mugabes-apparatets hender.

Economist skriver i dag i artikkelen "Kroner for cronies" (Kroner til kamerater) at norsk statlig bistand utelukkende går gjennom sentralbanken. Det betyr at uhjelpen bare får en tiendedel av effekten den kunne hatt.

Øk for all del bistandsbudsjettet. Det er viktig å bidra til at ledere i land som Zimbabwe, Angola, Kina, Vietnam og Uganda, for å nevne noen, kan holde seg ved makten.

Vaskehjelp eller omsorg?

Hvorfor bruker det offentlige store ressurser på å være vaskehjelper for eldre hjemmeboende, når mange kunne betalt for vaskehjelp selv og frigjort ressurser til faktisk omsorgsarbeide?

Selv om det selvsagt er inspirerende å se høyrefolk diskutere folkelige ting som vaskehjelp og skatt, så er det en ting jeg alltid har stusset over i debatten om omsorg og eldre. Hvorfor er det å vaske gulv omsorg?

Mange trenger hjelp til personlig stell og pleie, kanskje gå tur eller andre ting. Men er det en offentlig oppgave å drive med rengjøring? Hvorfor kan ikke eldre, kanskje sammen med familien, heller betale for en vaskehjelp - og trekke dette av skatten? I stedet bruker vi dyre hjelpepleiere til å vaske gulv. Hvorfor?

Nå ser jeg at Høyres ordførerkandidat i Bergen gjør det motsatte, nemlig lar eldre vaske for seg. Helt utmerket det. Så lenge man er frisk og i form, hvorfor ikke holde seg i bevegelse og føle at man bidrar?

Om å skyte spurv med kanon...

…eller i dette tilfellet – drepe edderkopp med spyd. Jo da, du leste riktig. Som typisk er når VamPus kommer trøtt og sliten fra kveldsvakt, så finner hun selvsagt en kjempediger edderkopp sittende og lure på veggen i stua. Etter å ha stått handlingslammet en god stund kommer hun jo frem til at hun ikke kan stå der hele natten. Men man kan jo ikke gå og legge seg med en stor edderkopp tassende rundt i leiligheten. Pusedyr var usedvanlig lite hjelpsom til å ha ferskt insekt i sikte. Så hva gjør man?

Jo, man tager det man haver, i dette tilfellet et masai-spyd, og smakker edderkoppen i svime. Så tråkker man på den, hopper rundt for å sørge for at den er knust under skosålen, og så setter man skoene utenfor døra i gangen. Sånn i tilfelle.

Spydet? Jo, det er det til høyre på bildet. Her står jeg mellom min mailvenn Sironka og sjarmøren Daniel, under en "walking safari" på Masai Maras sletter i Kenya.

Mutanter og gladiatorer

Kan noen forklare en enkel sjel hvorfor disse syklerne fortsetter å dope seg i en konkurranse som er så gransket for slikt som Tour de France?

Og dere som mente at begrepet "rasjonell" og "å komme i kontakt med engler gjennom hesten din" hører sammen, skal få slippe å svare...

Mente jeg hørte en som sa at til slutt kommer konkurranser som OL til kun å være for mutanter og gladiatorer. Det synes VamPus hørtes gøyalt ut. Kanskje jeg til og med kjøper meg TV for å følge med på.. sport.

Kontakt med englene dine?

Prinsesse Märtha Louise utfordrer i dag gode Høyre-folks tro på både monarkiet og privatskoler. Passende er det dog at den synske prinsessens nye skole har følgende på nettsiden sin:

Vi i Astarte Education vet at det er et kurslokalet som venter på oss. Det har bare ikke funnet oss ennå. Hvis du vet om et lokale til salgs (...) så er vi interessert.

Min utheving. Praktisk å være synsk, gitt. Og dersom noen nå tilbyr lokaler til prinsessen så har vi jo fått et bevis på hennes evner. Prinsessen kom i kontakt med engler mens hun snakket med hestene sine. Uten å komme inn på mulige diagnoser her, så innrømmer jeg at jeg faktisk har sansen for engelen og demonen på skulderen til Donald Duck. Spesielt fordi Donald alltid gjør som demonen sier, som den gang han overså engelens innstendige bønn om at han skulle gå på skolen og heller dro på fisketur og endte opp med å røyke seg potte stein ved elvebredden. Ikke at man insinuerer at prinsessen har slike demoner i nær omgangskrets.

Men nå må jeg ut å sortere astralsteinene mine og så har jeg glemt å gre auraen min i dag. For den nette sum til 12.000 per halvår kan jeg få kontakt med englene mine via Astarte. Mye billigere å ta seg en skikkelig fyll, da dukker demonene opp dagen etter. Helt gratis.

Du - en statsansatt?

Frem til lørdag 21. juli har du jobbet for staten. Det vil si at regner man sammen det du betaler i skatter og avgifter til staten i løpet av året, så jobber du i nesten syv måneder utelukkende for å betale dette.

Årets første skattefrie dag kom og gikk uten at noen på høyresiden så grunn til å markere det. På en annen side så er jo forskjellene på de ulike nyansene av sosialdemokrater skremmende små i disse dager. Ingen grunn til å markere detaljer.

Tomhjernet statsansatt

Det er nesten ingenting igjen av hjernen til franskmannen som i åresvis har levd et velfungerende liv som ansatt i staten. En hjernescan viste at store områder av hodet er fylt med væske, istedenfor hjernemasse.

Bare gjentar: Ingenting igjen av hjernen til en mann som har levd et velfungerende liv som statsansatt.

Surprised? Not so much...

via hablog.

Kili - on popular demand

Noen etterlyste bilder fra Kilimanjaro-turen. Ikke at jeg mistenker dere for å ville ha bevis for at jeg var på toppen. Her er føljetongen i utdrag - klikk på linken for mer. Bildet til høyre var fra dag 1, hvor vi begynte i regnskog. Legg merke til det profesjonelle turutstyret. Khaki og Afrika hørte liksom sammen. Trodde jeg. Inntil da. *sukk*

Kili - En usedvanlig dårlig idè
Jeg forbanner meg selv og jeg forbanner mannen som brakte meg opp hit. Ja, selvsagt har slike eksesser med en mann å gjøre. Man går da ikke rundt å bestiger Kilimanjaro fordi det er gøy?! Hvordan skulle det tatt seg ut?

Kili - Forberedelser
Ikke sånn å forstå at jeg ikke forberedte meg. Nei, gurimeg, jeg var da innom step-maskinen på Elixia, deltok på powerwalking i Frognerparken et par ganger og gikk til og med opp til Sognsvann for å få litt erfaring med å gå i høyden.

Kili - På vei
Mens jeg sleper meg av gårde med en liten ryggsekk med noen liter vann og ekstra skift, kommer bærerne røykende forbi i lett jogg med våre 15 kilos tunge ryggsekker. På hodet. Bergans kan finne opp verdens mest avanserte bæresystem for ryggsekker uten at gjør nevneverdig inntrykk her.

Kili - Sitrende stillhet
Det er en anspent sitring i hele leiren og oppover fjellsiden kan vi se flere grupper som er på vei opp. Skinnet fra hodelyktene gjør at de ser ut som lysende ormer som slynger seg oppover. Det er et fascinerende syn. Helt til det slår meg at, helvete, den veien skal jeg også. Det ser jævlig langt ut fra her jeg står.

Kili - Frihetstoppen
De sterkeste ligger godt foran oss andre og jeg, den svakeste, er selvsagt helt sist. Den lille energien jeg har i kroppen bruker jeg til å finne fotfeste, hive etter pusten og banne tett. Hva i helvete hadde jeg her å gjøre til å begynne med?

Kili - Epilog

VamPus til venstre..

Forfulgte muslimer

Fire engelske menn er idømt tilsammen 18 års fengsel for å oppfordre til drap på ikke-muslimer under en demonstrasjon foran den danske ambassade i London under karikatur- striden i fjor. Klassisk "de beskylder oss for å være terrorister, så la oss motbevise det ved å drepe dem."

De er nå dømt til mellom fire og seks år for sine roller i demonstrasjonene der dette fromme ønsket ble fremmet. Utenfor rettsalen sto demonstranter med plakater om at de dømte er forfulgt for deres tro.

Troen på å ville drepe alle ikke-muslimer?

Supperåd

Apropos trygge hender. Nelson Mandela har tatt initiativet til å danne et globalt eldreråd bestående av eldre statsmenn og samfunnstopper. Akkurat hva verden trengte.

Supperådet skal blant annet bestå av Jimmy Carter, Gro Harlem Brundtland og Kofi Annan. Et eller annet sted i verden sitter vel Bondevik og knasker lykkepiller fordi han ikke fikk være med. Ifølge hjemmesiden deres vil de:

Together we will work to support courage where there is fear, foster agreement where there is conflict, and inspire hope where there is despair.

Det er jo nesten så man lurer på hvorfor ikke den tanken slo Kofi Annan da han ledet FN.

Midt-Østen i trygge hender

Bush har nevnt Norge i en tale om Midt-Østen, der han sa at det internasjonale samfunn raskt må handle og gi avgjørende støtte til ansvarlige palestinske myndigheter.

- Et forum for å gi slik bistand er Den internasjonale giverlandskomitéen som ledes av Norge, sa Bush ifølge VG.

Dette er den samme giverlandskomiteen som Norge har ledet siden 1993 og som på en glimrende måte har overvåket midler til de palestinske selvstyremyndighetene. Ifølge en rapport fra 1997 "forsvant" 40 prosent av det palestinske styrets årlige budsjett – trolig til bestikkelser og korrupsjon. Arafat selv tappet midlene og hadde flere milliarder i personlig formue, ganske imponerende for en tidligere terrorist. Terje Rød-Larsen sa på direkte spørsmål at Arafat løy hele tiden. Arbeiderpartiets søsterparti, Fatah, klarte å tape valget til terrororganisasjonen Hamas på grunn av vanstyre og korrupsjon.

Med disse imponerende resultatene så kan vi jo nå bare lene oss tilbake. Med Giverlandskomitèen i spissen er åpenbart Midt-Østen-konflikten i de best tenkelige hender.

Stemmeplikt

Arbeiderpartiets idiotiske politiske prinsipper koster stort sett DEG penger. Blogger og bystyrekandidat for Ap, Fredrik Mellem, vil innføre bot på 2000 hvis du velger å ikke stemme.

Lederen i Kristelig Folkepartis Ungdom, Kjell Ingolf Ropstad, tar i VG til orde for å innføre stemmeplikt i Norge og dette støtter Arbeiderpartiets bystyrekandidat i Oslo, Fredrik Mellem. Han vil faktisk innføre forelegg på f.eks. 2000 kroner til de som ikke krysses av i manntallet. Som han skriver i bloggen sin:

For de som måtte ha et eller annet forskrudd religiøst eller politisk prinsipp om ikke å stemme - bør det aldeles ikke være noe unntak. Det kan godt koste litt å ha idiotiske prinsipper.

Husk på at Arbeiderpartiets idiotiske politiske prinsipper stort sett koster DEG penger. Og her åpenbart intet unntak. Selv har jeg latt være å stemme ved to stortingsvalg fordi ingen av de norske politiske partiene har et godt nok politisk fundament som sikrer et liberalt, åpent og fritt samfunn. Det skulle altså ha kostet meg 2000 kroner eller min tid for å stemme blankt i Fredriks drømmesamfunn. Og hvis jeg var syk så måtte jeg vel ha møtt opp på et statlig kontor for å få godkjent sykemelding for å ikke stemme. Godt å høre at Arbeiderpartiet ikke har mista trua på det autoritære samfunn.

Ekorn arrestert for spionasje

Fjorten ekorn er arrestert. For spionasje. I Iran.

...og dette landet skal ha atomvåpen?

Artig tankeeksperiment

Mens miljøfanatikere verden over ser frem til å kutte CO2-utslipp med 50-60 prosent, ser noen på hva dette kan koste oss. Ikke bare i penger, men i manglende utvikling i forhold til fattigdomsbekjempelse, levealder, sykdomsbekjempelse og nød.

Mens temperaturen på jorda har steget rundt 0.7 grader i løpet av det forrige århundret, økte brutto "global nasjonalprodukt" med 1,800 prosent, skriver Jonah Golberg i National Review. Samtidig doblet gjennomsnittelig levealder seg, vi ble firedobbelt så mange på kloden samtidig som vi klarte å produsere mer mat til flere. Medisinske fremskritt har gjort at vi har kvittet oss med dødelige sykdommer og kan kurere mange fler. Mange områder har også fått betydelig bedret miljø.

Det er ingen tvil om at global "nedkjøling" også vil kjøle ned den globale økonomien. Så hvor ville du sagt "stopp" i det forrige århundret får å unngå eventuell menneskeskapt oppvarming? Hvilke sykdommer skulle du ønske at fortsatt herjet verden - polio, kopper, tyfus? Hvor mange flere mennesker burde ha levd under nådeløs fattigdom? Hvor tidlig synes du egentlig at vi burde dø?

Dette var tankeeksperimentet Marlo Lewis i ga til lederen av det amerikanske senatets komitè som vurderer hvor mye CO2-utslipp skal reduseres. Hvor mye fremtidig utvikling er du villig til å gå glipp av - medisiner som kurerer aids, fattigdomreduksjon, teknologi som fremmer både menneskehetens og planetens beste - for å redusere utslipp med 50%?

Og apropos tankeeksperiment: her er en etisk måte å ta livet av deg selv, som den parasitten du er på moder jord.

Barn over bord!

Fem gode grunner til at ikke VamPus hoppet ut i elva da en guttunge havnet der med hodet først og sykkelen etterpå da han forsøkte å kjøre forbi henne på feil side:

1. Det var så grunt at med den stupeteknikken VamPus hadde tenkt å bruke, så ville hun ha knust hodeskallen i bunn og ikke vært til hjelp for noen (som normalt, med andre ord).
2. Med en treliters pappvin i sekken hadde VamPus uansett sunket til bunns.. og blitt værende der.
3. VamPus skulle på toget med sekk og et grettent Pusedyr i bur, og ville i så fall vært våt fra topp til tå. Ulekkert.
4. Elva luktet vondt.
5. Moren satte verdensrekord i hopp fra sykkel til elv og hadde rukket å hoppe ut i og holde opp ungen før VamPus rakk å reagere.

Muligheten for å korrigere et heller barnehatende image ble med andre ord grundig knust, sammen med den potensielle overskriften "Heltinne reddet barn" i lokalavisen. I disse agurktider kan man vel heller forvente "Høyre-tillitsvalgt forsøkte å drukne barn - foreldres partitilhørighet ukjent, men antatt venstrevridd. Motiv derfor fastslått". Eller noe i den dur.

Ja, ja.

Hm. Var det ikke mer da? *tenke, tenke*

Jo. Det gikk bra med barnet. Klissvåt, men med et lite skrubbsår på kneet og et forhåpentligvis ikke altfor anstrengt forhold til sykkel. Og kanskje mamma og pappa har lært at når det er en stor fin, bred utrafikkert vei ved siden av så lønner det seg å sykle på den i stedet for å tyne to barn og to voksne inn på et smalt fortau med en bratt skråning ned til en elv på ene siden. Just sayin'..

Försiktigt

Vi kjører ut av Oslo, på vei inn i det ukjente. Dine gyldne, mørke krøller blafrer friskt i vinden. Med taket oppe kan vi kjenne at høsten er i ferd med å bryte gjennom den enda behagelige tempererte luften. Jeg kryper sammen i setet for at ikke vinden skal ta fatt i det lange håret og lage en umulig floke. Musikken legger seg som fløyel mellom oss i bilen og verden der utenfor.

Jag vet inte vem du är
Var du kommer ifrån

Spenningen sitrer i kroppen. Det vi er i ferd med å gjøre er bittersøtt. Begjærlig, men bittersøtt.

Jag vet inte vad du gjort i ditt liv
Eller vad du vill med mig
Så lyssna nu på vad jag har att säga dig

Vi er i ferd med å bedra. Og bli bedratt. Av oss selv. Når ordene i sangen synker inn rører vi begge litt ukomfortabelt på oss.

Att innan jag vänjer mig
innan det är försent att säga nej

Du snur deg mot meg og smiler. Men de mørke øynene dine glimter fandenivoldsk og jeg ler mens jeg skutter meg mot vinden.

Ta det försiktigt
Ta det varsamt
Ta det försiktigt
För det är mitt hjärta du håller i din hand.

Den natten tok vi det varsomt. Vi tok det forsiktig. Men begjæret lå spenningen, ikke i hverandre. Men det visste vi ikke da. Mens vi kjørte inn i det ukjente, du med vinden i ditt hår og jeg med en følelse av uro.

Lisa Nilsson: Himlen rundt hörnet, 1992

Wake me up before you go go

Det kan ha vært sommeren jeg var fjorten. Vi er på hytta på en øy i Oslofjorden. På kveldene sitter vi stort sett inne. Der kunne hver enkelt pusle med sitt, enten man leste, så på TV, løste kryssord. Ludo har aldri vært et familieforetakende, men tvungen Yatzy, i dobbelt forstand, har blitt spilt av og til.

Denne kvelden gikk de andre og la seg, mens jeg ble sittende å se på TV. Det var litt over midnatt og gjennom hytteveggene presset lyden fra nattelivet i Oslos skjærgård seg inn. Jeg bestemte meg for å snike meg ut for å delta jeg og. Jeg stjal røyk fra en pakke som lå på bordet. Hvite sigaretter pakket inn i grønt og hvitt. Salem Menthol. Mildt, men sånn at hodet spant litt for hvert drag allikevel.

Mørkeredd gikk jeg langs veien mellom sommerhusene bort til brygga. Merkelig hvor ondskapsfulle trær kan se ut der de står, med grener som forvridde knokler, stille, i mørket. Jeg grøsset og skyndte meg fremover. Veien virker smalere i mørket. Ved brygga åpner veien seg igjen og jeg pustet friere. Mørket trekker sammen, lys gjøre ting større. Jeg satte meg ned på bryggekanten og fiklet frem røyk og fyrstikker. Det tok fire eller fem fyrstikker før jeg får fyr på den første røyken. Selv i dag, etter å ha røyket mer eller mindre jevnt i femten år, kløner jeg med å få fyr på røyken om det bare er et lite vindpust i luften.

Ute på fjorden glir båter forbi. Fra en snekke høres det ut som det pågår en firmafest, med trekkspillmusikk og folk som synger i utakt. De tøffer langsomt forbi og skaper bølger som skyller inn under brygga og lager en hul lyd under meg. Fra Nesøya bølger lyden av fest over fjorden. Høystemt prating, latter og hoing. De forsøker å overdøve musikken, som står på så høyt at jeg føler at jeg sitter midt inne i den. Der, alene på brygga, sitter jeg og suger til meg lyden av feststemte mennesker. De er kanskje ikke mer enn en kilometer unna, men kunne like gjerne vært på en annen planet. Men det er jeg som er på en annen planet. For jeg er fjorten. Alene. Røykende på brygga. Og håper på at de skal spille Wham! en gang til.

Røyk nummer to er neste borte og jeg hiver den glødende sneipen ned i sjøen og innbiller meg at jeg kan høre at den sluknes med et fsst der nede. Jeg reiser meg opp, snur meg og ser over sjøen en gang til. Med lyden av «Wake me up before you go go» i ryggen forsvinner jeg innover den mørke veien tilbake til hytta.

Wham!: Make it big, 1984

(Dronning Mauds Land: Angrende tyv, Tori Amos: Crucify, Morrissey: Angel)

Dagens fangst

- grmf..gruff.. puff.

Pusedyr romsterer seg inn i hytta.

- Mamma, ze her!!!

Han tar tak i nakkeskinnet til en kjemperotte han har drasset inn og hiver den i været, før han stolt legger en pote oppå det døde dyret. At han mistet fortennene sine i våres ser ikke ut til å ha lagt noen demper på jegerinstinktene. Han kommer bort og stryker seg til beina mine før han tar fart og nok en gang angriper det døde dyret.

- Er jeg ikke flink? Ze nå, zeee da! Kjærring!

- Joda, kjempeflink pus! Flinke lille mamma sin baby...

Ngh. Ut og hente feiebrett og skyve den døde kroppen oppå for å kaste. Dagen etter kommer han hjem med en nydelig liten skogmus, som han slakter i gresset nedenfor hytta, og en fugl, faktisk, hvor du kan høre gnafselydene i det han tygger hodet av den. Nå venter jeg bare på at han skal harke opp et nebb. Godt vi skal hjem i morgen, før han kommer drassende med ekornet som bor borti grantreet her.

Kili - epilog

Da jeg holdt stavene i været i jubel over å ha nådd toppen av Afrikas høyeste fjell, hadde det enda ikke gått opp for meg at jeg måtte gå ned av fjellet også. Jeg visste heller ikke at ei av friskusene i gruppa har fått enten en injeksjon eller piller for å klare å nå toppen. Jeg er lykkelig uvitende om at jeg dagen etter kommer til å stå i gjørme til livet i regnskogen på vei ned. Jeg har heller ikke fått med meg at når noen som aldri har eid en klokke i hele sitt liv sier at det er ”en time igjen” så er det mer for å trøste deg enn at det faktisk er en time igjen. Vi har ikke klemt og sagt hadet til våre lokale guider eller kommet tilbake til iskalde dusjer på hotellet i Arusha.

Og enda har vi turen inn til Kenya, med safari og møte med masaiene fremfor oss. Men det er et helt annet eventyr.

Kili - Frihetstoppen

Dette er siste "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 , episode 2 , episode 3 og episode 4.

Klokka er rundt 19 da jeg endelig ankommer siste leir. Jeg har gått i til sammen 17 timer og er så sliten at hvert eneste skritt er en anstrengelse. Jeg har slitt med pusten siden tidlig om morgenen og må stoppe for hvert fjerde skritt for å hente meg inn. Det var 20% mindre oksygen i lufta oppe i fjellet og det merkes.

I camp klarer jeg å humpe av gårde for å få kjøpt dagens premie: Coca Cola på glassflaske. Fem dollar per flaske virker som blodpris inntil jeg dagen etter ser veien selgerne har båret opp flaskene på hodet. Jeg burde i anstendighetens navn gitt han det dobbelte. Jeg setter flasken mot munnen og nyter den søte, boblende smaken av sivilisasjon. Mens de andre samles til middag og feire at de nådde toppen med en øl, slokner jeg utslitt i teltet.

Femten timer tidligere hadde vi bare gått i to timer og var ved godt mot. Sitringen satt i kroppen og ble ikke mindre av å gå i skinnet fra hodelyktene i et ellers beksvart mørke. Gruppen gikk relativt samlet og vi hadde en pause etter å ha gått noen timer. Jeg er lykkelig uvitende om at termosen ikke holder på varmen og at hodelykten vil slokne bare minutter senere.

Etter dette splittes gruppen. De sterkeste ligger godt foran oss andre og jeg, den svakeste, er selvsagt helt sist. Den lille energien jeg har i kroppen bruker jeg til å finne fotfeste, hive etter pusten og banne tett. Hva i helvete hadde jeg her å gjøre til å begynne med?

Etter hvert som vi kommer opp i fjellet erstattes fast grunn med grus og småsten. For hvert skritt du tar sklir du litt nedover dersom du ikke har styrke til å raskt ta neste skritt. Det har ikke jeg. Flimmer av lys gir heller ikke noe håp. Da ser du bare hvor langt du har igjen opp. Det eneste som holder meg gående er at jeg er rasende forbanna. Ikke bare på meg selv for at jeg har satt meg selv i situasjonen. Men den siste dagen har jeg bygget opp et tennegnissende raseri på resten av gruppa som ikke har lagt skjul på at jeg like gjerne kunne blitt i leiren. Jeg går på pur faenskap og blir enda mer forbanna da en gruppe med små italienere med silkeskjerf kommer tassende forbi. Ikke faen om jeg skal gi opp nå.

Jeg fokuserer kreftene på å gå opp, opp, opp. Stopper kun for å nyte synet av en silkeskjerfbehengt italiener som har reagert som en mann på anstrengelsene. Han gråter som en unge. Sola er nå på vei opp, men jeg har rett og slett for vondt i kroppen til å stoppe opp og se de første solstrålene treffe den vulkanske steinen. Jeg møter ei fra gruppa som også gråter og jeg gjør mitt beste for å trøste og motivere. Så nært kan man bare ikke gi opp.

Endelig treffer jeg kraterkanten og landskapet åpner seg som vei bortover. Mange er allerede på vei tilbake fra toppen og jeg stopper ikke for å ta en pause. Nå er det bortover som gjelder. Nå sliter jeg alvorlig med pusten. Det er ikke varme igjen i kroppen og det er minus 20 grader på toppen. Det skal i teorien være 20 minutter til Uhuru Peak, Kilis høyeste topp, fra der vi treffer kraterkanten. Jeg bruker godt og vel en time. En blågrønn isbre bryter opp det spisse vulkanske landskapet og jeg fryser enda mer. Nummen begynner jeg på bakken opp til frihetstoppen – Uhuru Peak.

Kø. Det er faen døtte meg kø for å få tatt bilde av seg ved siden av skiltet med ”Uhuru Peak – 5895 meter over havet”. Det er som om hjernen min er i ferd med å implodere. Jeg har oppdaget at vannet i termosen er iskaldt, at jeg ikke har lagt ved noe som kan minne om enkel energi – som sjokolade, og er så på tomgang at det omtrent svartner for øynene på meg. En av våre lokale guider skjønner umiddelbart hvordan det er fatt og dytter sjokolade inn i munnen på meg og begynner å romstere i sekken min. Han knuffer meg vennlig bort til skiltet der noen fra gruppa allerede er i ferd med å posere. Jeg orker ikke sette meg på huk sammen med dem av redsel for å ikke komme opp. Da ser jeg at han har tatt ut kameraet. Smil, roper han og knipser i vei. Kom igjen, du er på toppen. Smil!

Sakte løfter jeg stavene over hodet. Jeg har klart det. Jeg har faen meg klart det. Jeg står på toppen av Afrikas høyeste fjell. Uhuru Peak. Frihetstoppen.

I did it!

Sitrende stillhet

Dette er fjerde "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 , episode 2 og episode 3. Serien avsluttes i morgen.

Småkvalm, virrete og skravlesyk trasker jeg av gårde sammen med Zigfried, Ziggy blant venner. Han har lang erfaring fra å passe på høydesyke bleikansikter og er tålmodig som en prest. Vi er tre som oppfører oss som fulle brudepiker og sjangler gjennom slettelandskapet. Sakte gjeter våre lokale guider oss fremover slik at vi kommer inn til camp bare en time etter de andre.

Campene våre har et provisorisk toalett. Når jeg sier toalett, så er det i begrepets aller videste forstand. Tenk deg at du har gått i oppoverbakke i nærmere seks timer. Selv om man slenger rumpa bak en stein i tide og utide for å kvitte seg med vannet vi må ha i oss, så er det tross alt også større ting som skal gjøres. Et voila. Treskur med hull i gulvet. Valne fingre og toalettpapir er heller ingen heldig kombinasjon. Men den største utfordringen er etter å ha stått i hockey, med bøy i knærne og et kraftig ønske om å treffe hullet i gulvet, så skal man reise seg opp igjen. Og tro du meg, etter seks timers gange er man ganske stiv. Det er intet mindre enn en prestasjon å klare å reise seg uten å berøre vegger eller andre ting i skuret. Det er ikke alle som treffer hullet for å si det sånn, og toalettene her er mindre delikate enn jentedoen på Smuget klokken tre om natten.

Vi har vært fire dager i fjellet og har gått gjennom regnskog, slettelandskap og en frodig dal med trær som ser ut som de er klippet ut fra en science fiction film. Den eneste virkelige klatringen vi har gjort er opp en helvetes bratt vegg dagen før, men nå er vi på vei til siste camp før vi skal topps. Kvalmen fra høydesyken har gitt seg, men jeg er fortsatt slapp etter å ha kuttet ned på både mat og drikke. En annen i gruppa har også begynt å slite med feber og vi er usikre på om han kan gå til topps. Det er ingen spøk å bli syk her oppe, for det betyr at du delvis må gå selv og delvis bæres ned av fjellet – noe som er en god vandring nedover.

Vi er i camp ganske tidlig og er nå på 4600 meter. Uhuru peak, Kilimanjaros høyeste punkt (frihetstoppen, på norsk), er på 5895 meter. Visste du forresten at Kili ikke er et fjell, men en vulkan? Hvilket betyr at vi faktisk går rundt kraterkanten et godt stykke før vi kommer helt til toppen. Vi får middag og det er ganske stille i leiren. Spenningen er på topp og flere begynner å grue seg for om de skal klare det. At jeg ikke kommer til å komme opp er noe de fleste regner med. Tanken om å dra med en liten sjampisflaske og høye hæler til topps har jeg slått fra meg for lengst.

Vi legger oss for å slappe av noen timer før vi starter. Vi skal begynne å gå rundt midnatt. Turen opp tar rundt 7 timer. Sier de. Og man skal jo ned igjen også. Vi skal faktisk ned forbi basecamp og et godt stykke videre.

Rundt klokken 23 blir vi vekket og begynner å forberede oss på nattens vandring. Termoser fylles, matpakker deles ut, høydesyketabletter fortæres friskt. Det er en anspent sitring i hele leiren og oppover fjellsiden kan vi se flere grupper som er på vei opp. Skinnet fra hodelyktene gjør at de ser ut som lysende ormer som slynger seg oppover. Det er et fascinerende syn. Helt til det slår meg at, helvete, den veien skal jeg også. Det ser jævlig langt ut fra her jeg står.

Så begynner vi å gå.

På vei

Dette er tredje "episode" om da VamPus forsøkte å bestige Kilimanjaro. Her er episode 1 og episode 2.

Det er mer enn ett par øyenbryn som heves mens jeg holder på å pakke ut. Alt fra liggeunderlag til oppblåsbare pute, silkepose og votter ligger nemlig i originalinnpakningen i plast og det hjelper ikke at jeg går rundt med tidenes største turkise ring heller. Ja, helt riktig. Den ringen, ja. Dette er ikke kosher for friskuser i fjellet. Ikke at jeg legger merke til det selvfølgelig, jeg er bare strålende fornøyd med å ha fått mat, telt og tingene mine.

Husker du det jeg skrev om væske? Man skal ha i seg mellom fem og seks liter om dagen. En del inntas jo under måltidene. Og så går man og legger seg. Og så må man?

Nettopp. Ut og tisse. Først ligger man og ergrer seg over at man ikke gikk på do en gang til før man la seg. Så ligger man og forsøker å sover, for man klarer da å holde seg, ikke sant? Total denial. Når man endelig resignerer er man like gul i øya som månen som henger tungt på himmelen og gir alt rundt en et grått, skummelt skjær. Ville du likt å slenge rumpa di bak en busk i Tanzania uten å se hva som er rundt deg, kanskje? Tenkte ikke det, nei.

Må man, så må man. Og det tusler og pusler bak buskene bortover etter hvert som folk i gruppa kommer til samme erkjennelse. Når jeg klarer å kravle meg tilbake til teltet, er det bare for å finne ut at stoffet på soveposen ikke er en heldig kombinasjon med stoffet på liggeunderlaget. Med mindre man synes det er morsomt å skli av madrassen ved enhver høydeforskjell, vel å merke. Det synes ikke jeg.

Dagen etter blir vi vekket med kaffe og te servert i teltet. Vi har en seks timers tur foran oss. Mens jeg sleper meg av gårde med en liten ryggsekk med noen liter vann og ekstra skift, kommer bærerne røykende forbi i lett jogg med våre 15 kilos tunge ryggsekker. På hodet. Bergans kan finne opp verdens mest avanserte bæresystem for ryggsekker uten at gjør nevneverdig inntrykk her. ”Pole, pole”, roper de når de jogger forbi. Vi bleikansikter må gå sakte for å ikke bli høydesyke.

De sier at de som har best sjans for å komme opp på toppen er middelaldrende kvinner. Unge veltrente menn med et velutviklet konkurranseinstinkt begynner stort sett å spy på rundt 4000 meter over havet og blir så høydesyke at de ikke kommer opp. Sånn går det når man forsøker å kappgå med bærergutta som tross alt jogger opp disse fjellsidene annen hver uke.
Jeg har i hvert fall ikke noen problemer med å gå sakte. Er det noe jeg kan, så er det akkurat det. Derfor ligger jeg stort sett alltid etter gruppa, som nok for lenge siden har pekt ut det svakeste leddet.

Vi kommer inn til camp, der gutta våre allerede har slått opp teltene og begynt på middagen. Det går rykter om at de har båret med seg en halv ku for å kunne servere ferskt kjøtt i fjellet. Vi får middag i et stort messetelt, som også fungerer som overnattingstelt for bærerne. De har kun med seg det de står og går i, og det er ikke mye.

Dagen etter er vi godt oppe i fjellet, og de tre neste dagene skal vi holde oss på rundt 4000 meter for å akklimatiseres.

Kilimanjaro - forberedelser

Som skrevet tidligere, det finnes vel få nordmenn som er mindre fjellvant enn meg. Så da jeg bestemte meg for en kombinasjonsferie med bestigning av Kilimanjaro og påfølgende safari så trengte jeg alt. Og jeg mener virkelig alt.

Fjellstøvler, bib-bukser, gore-tex jakke, liggeunderlag, sovepose, skikkelige votter og lue ( det er minus 20 på toppen), dagsryggsekk, stor ryggsekk, hodelykt (den kommer vi tilbake til), vanlig lykt, drikkeflasker, superundertøy, supersokker, gåstaver (hvite, det kommer vi også tilbake til), fleecegenser, ja, egentlig, the works som man sier.

Ifølge reisearrangøren (som jeg har lovet å ikke avsløre navnet på [Hvitserk] for at de skulle slippe flere rødvinsdrikkende løkkaværinger [Hvitserk] med et anstrengt forhold til naturen på tur) burde man være turvant og i normalt god fysisk form for å delta. "Lengre fotturer i marka og f. eks "hytte til hytte" eller telttur i fjellheimen er god oppladning." HA HA HA. Særlig.

De hadde et informasjonsmøte med gruppen som skulle reise sammen. Et par søstre, et par, noen single damer, en middelaldrende mann, et venninnepar i 50-åra fra Trøndelag. Med turledere var vi alt i alt sytten som skulle opp. Sytten friskuser. Alle aktive turgåere som hadde tenkt å forberede seg med å gå i fjellet til sommeren. Vent. Sa jeg sytten? Jeg mente seksten. Seksten friskuser. Og meg.

Ikke sånn å forstå at jeg ikke forberedte meg. Nei, gurimeg, jeg var da innom step-maskinen på Elixia, deltok på powerwalking i Frognerparken et par ganger og gikk til og med opp til Sognsvann for å få litt erfaring med å gå i høyden. Men noen kunne for eksempel ha fortalt at det var regnskog der. Og Afrikas sagnomsuste røde jord har man definitivt ikke et romantisk forhold til etter at den har lagt seg som et illeluktende belegg på absolutt alt du eier og har, inkludert de delene av kroppen du trodde klærne beskyttet mot slikt.

I hvert fall. Så forberedt jeg kunne vært møtte jeg imponert over meg selv opp på Gardermoen med en fullpakket sekk av flunkende nytt turutstyr, en større mengde våtservietter (campinglivets svar på spa) og godt mot. Det skulle vise seg at mine nitidige forberedelser ikke imponerte fullt så mange andre.

Vi hadde en natt på hotell i Arusha og organiserte bagasjen før vi dro. Kun det nødvendigste. Vi har bærere, men de trenger tross alt ikke slite vettet av seg med å bære på ting som (shampo, balsam, såpe) vi strengt tatt ikke trenger før vi kommer ned igjen. Flinke nordmenn som vi er, har vi allerede drukket mye juice og vann til frokost. Væske er viktig. Hvilket fører til at halvparten av gruppen tre kvarter senere befinner seg inne på et maisjorde for å late vannet. Og gudene skal vite at maisplantene så ut til å trenge væske de også.

Vi humpet videre, oppover mot startpunktet for dagens marsj. Vi kjører i bratt terreng, gjennom små landsbyer som varierer fra jordhytter og små blikkhus. Små barn løper barbent etter bilen og vinker når de hører oss komme. Inntrykket av de grønne, frodige plantene mot den rustrøde jorden er slående. Det er stille i bilen. Spenningen stiger. Nå er vi på vei inn i eventyret.

En usedvanlig dårlig idè

- Faen, faen, faen i helvetes faen.

Jeg banner og sverter der jeg står og kaver i mørket. Vanligvis ville jeg trampet i bakke i sinne, men når du står på rundt 5000 meter og forsøker trosse glidende grus for å komme deg opp Afrikas høyeste fjell er ikke det så lett.

Jeg forbanner meg selv og jeg forbanner mannen som brakte meg opp hit. Ja, selvsagt har slike eksesser med en mann å gjøre. Man går da ikke rundt å bestiger Kilimanjaro fordi det er gøy?! Hvordan skulle det tatt seg ut?

Det begynte rundt påske. Jeg skulle over til England for å besøke typen, men to dager før flyet skulle gå ringte han og sa at det nok ikke var lurt. Han skulle tross alt flytte til USA, avstanden var allerede for stor, og.. vel, det var vel bedre at vi avsluttet det der. Sånn. Sa han, og jeg falt fullstendig sammen.

Men det skal han ha. Minus seks kilo de påfølgende ukene må sies å være en effektiv kur. Og etter sorg, kommer sinnet. Og etter sinnet kommer hevn. Men da var jo tufsen på vei til San Francisco, og jeg satt i en stusselig (annen) to-roms på Grünerløkka og gnisset tenner. Han var jo så bereist. Han hadde vært overalt. Spist slanger og hund (Fido!?) i Vietnam, dykket i Azorene og ikke minst, vært på safari i Kenya og Tanzania. Åh. Meg òg.

Jeg skulle i hvert fall ikke være noe dårligere, nei! Så jeg begynte å forhøre meg om safariturer og tenkte at en toukerstur ville gjøre meg godt. MEN. Safari i to uker. Kjeeedelig. Hvorfor ikke kombinere safari og en tur til Kilimanjaro, foreslo en kamerat. Tja, hvorfor ikke, tenkte jeg. DA.

For noen måneder senere, jeg sto godt oppe i det fordømte fjellet, var jeg ikke blid på meg selv. Hva i all verden hadde jeg her å gjøre? Og så jeg, som ikke har vært på fjelltur i Norge en gang!?

Turen til Kilimanjaro er ukas føljetong i VamPus' Verden. Les mer i morgen.


Del 2: Kili - forberedelser Del 3: Kili - på vei Del 4: Sitrende stillhet Del 5: Frihetstoppen Del 6: Epilog

Angel

Han setter på seg hodesettet og lytter til sangen.

- Dette høres da velkjent ut. Veldig Morrissey-aktig.

Vi har tatt med oss et par øl opp på mitt rom. Jeg har rom på et ungdomsherberg i Berlin og vi har sittet utenfor og snakket om musikk, litteratur, livet og døden og alt i mellom. Til høstluften ble for kald. Så nå sitter vi her. Sangen han hører er ikke «Morrissey-aktig». Det er Morrisey.

- Hva skal du skrive om?
- Selvmord.
- Hvorfor det?
- Fordi det fascinerer meg. Har du aldri tenkt på muligheten for å ta livet av deg?
- Nei.
- Nei?
- Nei.

Han ser skrått på meg. Og så begynner han å le. Av meg. Fordi jeg vil skrive bok. Fordi jeg reiser alene. Fordi jeg liker Morrissey.
- This is just sooo Generation X.

Og det er det jo. Vi som ikke trodde på noe eller noen. Skulle bryte ut av rammene og realisere oss selv. Men ikke realisere oss selv. Egentlig. For det var å bli som dem. Men jeg ville bare skrive. Og jeg ville skrive om engler. Engler som tar livet av seg. Engler som blir brukt og misbrukt. Engler som blir skapt i andres bilder, og brutt ned av seg selv. Det er bare de som forsvinner for tidlig som blir engler i vår verden.

Angel, don't take your life
some people have got no pride
they do not understand
the urgency of life
but I love you more than life.

Så satt vi der da. I hjertet av Berlin. Høsten 2002. På begynnelsen av hver vår reise. To fremmede mennesker fra hver sin side av jordkloden. Og snakket om musikk, litteratur, livet og døden og alt i mellom.

Morrissey: Viva Hate, 1988

Bevisste stjerner

Er det ikke sjarmerende når politisk korrekte stjerner skal glimre med innsikt i den gode saks navn? Skuespillerinnen Thandie Newton skulle introdusere Mr. PC himself, Al Gore, på Live Earth konserten. Når hun fikk beskjed om at han var litt forsinket og skulle improvisere frem sitt ekte miljøengasjement gikk det slik:

"However the Hollywood A-lister was left hideously high and dry on stage after being told in her ear-piece that Gore was not yet ready.

"I've always wanted to stand in front of 2 billion people with nothing entertaining or interesting to say," she joked before talking about the sexiness of George Clooney.

Desperation got the better of her though as she resorted to telling Wembley a knock knock joke (which I doubt will be included in the highlights of the event)."

Fra BBCs reporter's log.

Crucify

Allerede i gangen kan jeg høre musikken og tar et ekstra grep rundt vinflaskene. En til vertinnen, to til meg. Gangen er full av mennesker og jeg får så vidt sagt hei til vertinnen, for hun sveipes avgårde av noen andre gjester. Jeg ser meg rundt og er forsåvidt ikke overrasket over at jeg befinner meg sammen med «the beautiful crowd». Fra stua bryter lounge-musikk fra høyttalerne seg gjennom samtalene som strømmer ut av rommet. Jeg går inn for å se om det er noen jeg kjenner der. Det er det ikke.

Every finger in the room is pointing at me
I wanna spit in their faces then I get afraid of what that could bring
I got a bowling ball in my somach, I got a desert in my mouth
Figures that my courage would choose to sell out now

Jeg smyger meg inn på kjøkkenet på jakt etter glass og vinopptrekker. Her står damer i pene sommerkjoler og menn med «just-got-out-of-bed hair», som jeg vet at de sannsynligvis har brukt lengre tid på enn det jeg bruker på å bli festklar. En av gutta henter ut et bourdeax-glass av skapet og roper «sjekk nå» i det han får plass til nesten en hel flaske rødvin i glasset. Strålende idè, tenker jeg, og følger på.

Jeg går ut i stua og føler meg underlig naken der jeg står, med underkant av 70cl vin i glasset og sigaretter som fyres opp en etter en. Vinen virker som syre på sjenansens lenker og snart går jeg uoppfordret bort til grupper av folk som står og prater og bryter inn i samtalen. Av en eller annen grunn fungerer upolert sarkasme og bastante meninger best på menn, noe som automatisk reduserer sjansene for å bli tatt godt i mot i damegrupperingene. Så da jeg ett «glass» vin senere følger damene ut på dansegulvet, står jeg for det meste litt utenfor gruppen.

Why do we crucify ourselves
Everyday I crucify myself

Fra å være sjarmerende drita, glir jeg sakte over til å bli bare drita. Den eneste gangen jeg snakker med de på kjøkkenet er når jeg sjangler inn for å hente mer vin. Jeg synes selv det er usedvanlig vellykket til meg å være. Det er ingen som enda er dødelig fornærmet.

Nothing I do is good enough for you
Crucify myself

Etter en stund kommer jeg til meg selv. Jeg står fortsatt på stua, med vinglasset i den ene hånden og røyken i den andre. Men det er kjølig og musikken er dempet. I sofaen ligger en fyr og sover, og fra kjøkkenet kan jeg høre summingen av stemmer fra de gjestene som enda ikke har gått. Jeg tømmer glasset og håper jeg kan snike meg ut uten å bli lagt merke til. Jeg dunker hodet i et speil da jeg bøyer meg for å ta på støvlettene. En balansekunst utover det vanlige. Forsiktig lukker jeg opp døren og vakler ut i gangen.

Det tar evigheter å gå ned trappen, men vel ute får jeg lett tak i taxi. I den jevne duren av motoren ser jeg litt av Oslo gli forbi.

And my heart is sick of being in chains.

Tori Amos: Little Earthquakes, 1992

Angrende tyv

Vi hadde vært samboere en stund. Nesten siden vi ble sammen faktisk. To år. Det var vel egentlig ikke så mye samboerskap som at jeg bare tok med en bag med klær og ble værende. Og så en bag til. CD'er. Bøker. Men det var ikke min leilighet. Det ble den aldri. Det ble heller aldri mitt liv.

Leiligheten på Frogner så ut som en ordentlig ungkarsleilighet. Det fantes ingen fargekoordinering mellom sofa, puter, tepper eller gardiner. Alt så ut som om det var plukket opp her og der og satt sammen på et tilfeldig vis. «Alt passer sammen fordi ingenting passer», sa han. «Sånn ville ikke jeg hatt det dersom jeg hadde bodd her», sa moren hans. Men jeg bodde jo egentlig ikke der.

Vi hadde blitt enige om at det var slutt. Over. Bare det praktiske sto igjen. Tingene som var brakt inn litt etter litt, måtte flyttes ut på en gang. Jeg måtte finne et sted å være. Det var som sagt ikke min leilighet.

Jeg satt i gyngestolen med lukkede øyne og hørte på musikken. Om døde postmenn og televerket som kanskje har fri. For brevene kommer ikke og telefonen ringer aldri.

Og hadde ikke himmelen vært fullt så grå, skulle jeg leid et fly

Jeg hørte stemmen hans si at dette bare var for deprimerende,

skrevet røykbokstaver

så gikk han ut og lukket døren etter seg.

sagt at du er pen.

Jeg åpner øynene i det døren smekker igjen og hører stegene hans nedover trappen. Ser på veggen. Den standard tristessefargede malingen som ser ut til å være så populær blant Oslos utleiere. Jeg reiser meg opp og ringer hjem. Finner frem bagen. Fyller den opp. Finner en eske. Fyller den opp. Henter en plastpose og skyver alt fra badehyllen ned i den. Jeg er ferdig på mindre enn en halvtime. Under tredve minutter tar det å rydde ut de tingene som har tatt to år å ta med inn. Jeg bodde aldri her.

Jeg setter på CD'en av Dronning Mauds Land en gang til mens jeg venter. Ny sang. Tiden står stille.

Som en angrende tyv,
legger jeg mine bilder hos deg.
Nå er det din historie.

Det ringer på døren og vi bærer ned bag, eske og plastpose. På kjøkkenet ligger en gul lapp med «her er nøkkelen». Døra har smekklås.

Akkurat i det jeg skal til å lukke døra kommer han opp trappen. Ser forundret på meg der jeg står med esken under armen. Blikket går fra undrende lyseblått til å bli et sorgfylt havdyp.

- Du hadde rett. Det var for deprimerende, sa jeg.

Så går jeg. Og hører døren smekke igjen bak meg. Det var aldri min leilighet. Det var aldri mitt liv.

Dronning Mauds Land: Tiden kler seg naken, 1994

Robots in the sky

Ok. Bare fordi det tok meg rundt 20 år (jeg er jo 29, ikke sant?) å finne ut at de sier "Transformers - robots in disguise" og ikke "robots in the sky", så tror jeg at jeg kommer til å se filmen allikevel. Godt å se noen i kultur-Norge som skjønner at sauegjetere liksom ikke var det samme etter Peter. Man heter da ikke Heidi for ingenting.

Så skal det også sies at det bare er noen måneder siden noen, med et litt undrende blikk, foreslo at Dum Dum Boys ikke synger "skjerpes skreiene" på Splitter Pine, men at de kanskje synger "så skjerpes greiene", så...

Tulleforskning

Grønland har hatt et klima lignende sør-Sverige, viser ny forskning. Grønne daler, grantrær og sommerfugler som flakset rundt om sommeren. Men under varmeperioden (du husker forrige gang mennesker sørget for global oppvarming, ikke sant?) mellom de to seneste istidene var Grønland dekket av et kilometer tykt lag av is.

Da var jorden 5 grader varmere enn i dag og havet rundt seks meter høyere. Ekte forskere har sagt at smeltet is fra Grønland var den viktigste årsaken, men det kan ikke stemme, sier disse onde forskerne som sikkert ikke vet hva de snakker om. Ikke kan de si med sikkerhet hvor det ekstra vannet kom fra heller, noe som bare underbygger hvor udugelige de er.

For klimaforskning er, som vi alle vet, en eksakt vitenskap og nå er det jo konsensus om hva som er sant. Så hvor Dagens Nyheter graver opp slike tulleforskere hen er jo ubegripelig. Jo, det var i den høyrevridde populistblekka Science.

Nei, takke meg til seriøse norske polarrevforsk.. unnskyld, klimaforskere, som Pål Presterud, som kan fortelle hvordan Bryggen i Bergen vil stå under vann når Grønlandsisen smelter de neste hundre åra.

Finnes det ikke lover mot sånt?

Han var ung og trengte pengene? Hunden, altså..


Fra "Don't Hassle the Hoff"-guppa på Facebook. Man skulle jo tro det fantes lover mot slikt...

Fuck ytringsfrihet!

Fuck ytringsfrihet!

Nei, forresten.. fuck ytringsfrihet for alle som mener at man ikke skal fucke ytringsfrihet!

Eller noe sånt...

I trening

Frankrikes president Nicolas Sarkozy kan jo glede seg til han begynner med reformene sine. Allerede nå får han nemlig kritikk fra franske (venstre-)intellektuelle. Sarkozy jogger nemlig for å holde seg i form. Det er visstnok høyrevridd og ufransk. Det siste er jo forsåvidt et kompliment.

Det politisk korrekte er visstnok å gå. Herregud.

Nordmenn evakueres

Nordmenn evakueres på Heathrow. Skriver VG. Alle andre på Heathrow er vel trygge da.

(P)syk

Er det mulig å først få magevirus (takk til Vektern... og så mistenker jeg Vise-direktøren med barn i barnehage for å være en kilde) og deretter bli forkjøla, med hint av migrene?

Møkkahelg!