Priviligert

Jeg forøker meg på å ta en kvart Ida - noe annet blir vanskelig. Inspirert av VirrVarr og Katchos "Jeg lot det skje" - en post om mobbing. Gå nederst i posten for å lese om Curlys bokprosjekt om mobbing.

Jeg kan ikke huske at jeg ble mobbet på skolen. Da guttene i nabogata sto og dro i det lange håret mitt så tustene løsnet, bet jeg tennene sammen og forbannet meg på at jeg ikke skulle vise at jeg var redd. Da jeg så de neste dag, hadde jeg allerede lagt matboksen av blikk over magen under jakken, og da han ene slo, var det han som fikk mest vondt - mens jeg lo av han. Siden lot de meg stort sett være i fred, utover litt storsinnet dynking i snøen og slenging i vannfontenen.

I første klasse skrev min mor et brev til skolen fordi jeg var så ensom. Jeg hadde ingen venner i klassen. Det viste seg at ei annen hadde det på samme måten og i et år eller så var vi faste følgesvenner i skolegården. Det hjalp å være venner med den høyeste jenta i klassen. Du banker ikke en som er høyere enn deg. Eller den ved siden av. Er man først to, klarer man alltid å finne flere. Etter hvert fikk vi venner hver for oss, og jeg husker jeg gråt bittert da min første ordentlige venninne flyttet etter tredje klasse. Husker du sangen "Hvem kan segla"? På en kasse med strøsand satt jeg krøllet sammen i flere timer og så bortover veien der flyttebilen dro, mens jeg sang den om og om igjen mens tårene rant. Jeg var redd for å bli ensom igjen.

Men det skjedde ikke. Jeg fant alltid en. En som jeg knyttet meg hundre prosent til. En som jeg lekte med hele tiden. En som hadde en familie jeg ønsket var min egen. En som jeg var fortvilet over at var syk, på ferie eller flyttet. Var jeg snill? Over hodet ikke. Jeg banket han som mobbet Søstern i andre klasse (jeg gikk tre klasser over). Jeg kom i slåsskamp med en i klassen da han var slem mot en annen. Jeg lekte med hun som ble mobbet og forsvarte henne. Helt til vi fikk en ny jente i klassen som åpenbart ikke skjønte hvem det var lurt å henge sammen med. Da ble hun den ene, og vi tok en fryktelig hevn da vi oppdaget at den andre forsøkte å sette oss opp mot hverandre. Jeg skjønte ikke da at hun var redd for å ikke ha sin ene.

Jeg begynte med små protester. Som å komme sminket som Miss Jotun krigsmaling da noen skrev i skoleavisen at det var så teit at jentene brukte så mye sminke. Som å bruke selvlysende hårmascara i rosa og gult (oh, those were the days) på øyenvippene. Reise meg opp i timen når klassen bråkte for mye. Tatt i betraktning, så var jo det virkelig et sjakktrekk.

Vi flyttet da jeg skulle begynne i niende klasse. Da var jeg allerede godt på vei til noen gode år med vekselvis anorektiske og bulemiske tendenser. Ingenting gjør så godt for selvfølelsen som å stå med hodet godt ned i porselenen og kaste opp fordi du vet at du er stygg, feit og ikke duger til noen annet enn å bli hore når du blir stor. Hvorfor la seg mobbe av barn, når voksne gjør det så mye bedre?

Niendeklasse var et drømmeår. Fra beste østkant til verste vestkant. Naturlig nok fikk jeg en ettertraktet plass i valgfaget "Samtaletimen". Jeg håpet på diskusjoner og samtaler om livet og døden og sånt. Jeg fikk skolens utskudd - de som hadde vært innom barnevernet eller sikkert kom til å ende der. Samtaletimen var med en representant for PP-tjenesten og skolens rådgiver. Jeg hørte naturlig hjemme, siden jeg kom fra Veitvet skole i Groruddalen til Øraker skole på Bestum. Østkantbarn er per definisjon klare for barnevernet når de kommer til vest. Om de ikke er det når de kommer, så blir de det vel, tenkte jeg.

"Bruker du sikkerhetsnåler i ørene og kjetting rundt halsen når du går på fest?" Et helt naturlig spørsmål fra vest til øst. Pønkbevegelsen hadde ikke helt slått gjennom på Bestum, de trodde bare det var sånn vi fra østkanten pyntet oss. Selv om vi gikk i olabukse og genser ellers.

"Er du lesbisk," var et helt annet naturlig spørsmål etter å ha gått en uke på skolen. "Like lesbisk som du er homofil", svarte jeg. Og ble overrasket ett år etterpå da jeg oppdaget at han jeg frem til da hadde trodd at var homse viste seg å ikke være det. Siden alle på skolen mente jeg var lesbisk, tenkte jeg at jeg hadde gitt et ubetenksomt svar. Jeg trodde oppriktig at han faktisk var homse, og at jeg hadde vært slem da jeg svarte. Hvilket jeg jo ved ettertanke hadde vært.

På videregående fant jeg også den ene. "Det er så gøy å klemme VamPus, hun ser alltid så overrasket ut". Fortsatt alene når hun var syk eller borte fra skolen. Da hun fant mannen i livet, fant jeg Oslo FpU. For meg kom denne setningen til å bety mer enn noe annet; "We hold these truths to be self-evident that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable rights, that among these are Life, Liberty and the Pursuit of Happiness".

Vi har de samme rettigheter uansett hvem vi er. Vi har rett til liv, frihet og søken etter lykken. Vi er unike og det har en egenverdi. Som enkeltmennesker er vi fantastiske - og klarer vi å sette en mann på månen er det ingen grenser for hva vi kan klare sammen.

Jeg fortsatte med småtterier - så ut som Pippi Langstrømpe på FpU-møter og som en flyvertinne når jeg gikk på skolen (Hartvig Nissen). Startet Kvinner for Porno. Røyket hasj på tv. Ingen skulle få sette en merkelapp på meg.

Så kan jeg leve med at jeg satt i mørket på badet, ble dratt etter håret, dunket hodet i stengulvet og ikke levde opp til noens forventninger i noen år.

For når jeg ser på hvor jeg er i dag og de vennene jeg har nå, så vet jeg at det er tilfeldigheter som har gjort at vi har møttes - at jeg flyttet, at jeg valgte ikke valgte samme videregående som resten av klassen, at jeg engasjerte meg politisk, at jeg jobbet for å få penger til skole, at jeg begynte å blogge.

Men det er ikke tilfeldigheter at mange av de menneskene jeg har møtt - og fortsatt møter - spiller den største rollen i mitt liv. Med dem - dere - så vet jeg hvor priviligert jeg er - og ville derfor aldri vært min fortid foruten. Det har gjort meg til det mennesket jeg er i dag, på godt og vondt, men gitt meg så mye mer å leve for enn det jeg noensinne trodde jeg skulle få oppleve.

----------

Fra Ida/VirrVarr: Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».

Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.

Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.

---

Bidra du også.