I 1949 dro en ung kvinne fra gården i nord-norge der hun hadde vokst opp for å søke lykken i storbyen. Som eldste i en søskenflokk på seks var hun vant til å ta sin del av ansvaret, og hun hadde også jobbet som tjenestepike hos en storbonde et stykke unna barndomshjemmet. Med det hun eide i en koffert begynte hun reisen mot hovedstaden.
Hun fikk arbeid som tjenestepike hos en legefamilie i Helgesensgate på Grünerløkka. Senere ble hun stuepike på hotell og servitør. Alltid like pliktoppfyllende. Alltid like hardtarbeidende. Da Kåre Willoch kom til makten i 1981 jobbet hun som servitør på et utested i Oslo. Godt over tyve år senere kunne hun si til barnebarnet at hun faktisk merket forskjell da Willoch-regjeringen kom.
Det min mormor merket var nemlig at hun satt igjen med mer penger i måneden. Uten at hun hadde gått opp i lønn. Plutselig var det mulig å unne seg en varm vinterkåpe etter å ha betalt strøm, husleie, mat og andre faste utgifter. Dereguleringen av boligmarkedet på begynnelsen av 80-tallet gjorde også at hun, som enslig kvinne, for første gang fikk kjøpt sin egen leilighet på Trosterud i Groruddalen. Det var sikkert mange rikinger som også nøt godt av dette. Men for å være helt ærlig så er jeg ikke så opptatt av de rike. De klarer seg.
Jeg er mer opptatt av alle de som jobber og sliter for å betale de faste regningene, unne ungene varme vinterkåper og kanskje ta med familien til Syden til sommeren. For meg er det viktigere å sørge for at flest mulig kan leve av egen inntekt, enn ”å ta de rike”.
Skatt er ikke et økonomisk spørsmål, men et verdispørsmål. Vi jobber ikke for staten, men for oss selv. For å kunne skape et godt liv for oss selv og vår familie. Får barnefamiliene beholde mer av pengene sine selv, har de flere muligheter til å prioritere hva som er viktigst for familien nå – betale ned mer av lånet, kjøpe vinterklær eller betale for fritidsaktivitetene til ungene. Jo mer av lønnen mor og far betaler til staten, jo mindre mulighet har de til å velge selv. Det kan godt hende at skattepengene gir flere og billigere fritidsaktiviteter til ungene, men hva hjelper vel det dersom de egentlig trengte varme vinterklær?
Det sies at penger er makt. Jeg overraskes stadig av hvor villige nordmenn er til å gi fra seg makten over egne valg og prioriteringer. Det sies også at politikerforakten er stor hos nordmenn. Allikevel ser mange ut til å mene at beslutningene om deres egne liv tas best av folk de forakter. Skatt er faktisk også et spørsmål om maktfordelingen i samfunnet. Dersom politikerne bestemmer mer, bestemmer befolkningen mindre.
Når staten tar over halvparten av lønnen vår så er det for eksempel de færreste av oss som kan velge andre alternativer enn det offentlige tilbudet. Med litt flaks slipper man å bli korridorpasient eller bli stuet vekk inne på et ubrukt kott om man skulle bli syk. Men man er altså prisgitt flaks for å få igjen noe for det man har betalt inn. Jeg tror dette er mulig å gjøre noe med. Ikke gjennom å øke skattene, men gjennom å organisere samfunnet på en annen måte.
Ofte glemmer man de små menneskene når man snakker om de store linjene. Det var nok ikke min mormor Willoch hadde i tankene da han satte i gang skattereformer og dereguleringer. Men det han gjorde betydde en forskjell. Fordi hun fikk beholde mer av inntekten sin selv. Det ga henne mer frihet og flere muligheter.
Politikk burde handle om nettopp det.
Fra gjestespalten i månedens medlemsblad fra Skattebetalerforeningen - hvor et medlemsskap anbefales!
Skattebetalerforeningen har gitt et fotografi av Bo Mathisen, en flaske rødvin - og 10.000 underskrifter mot offentliggjøring av skattelistene på nettet i julegave til finansministeren.
