Den rødgrønne arven

Faksimile fra Aftenposten 13. september 2013.

I går slo representanten Trond Giske fast fra Stortingets talerstol at det ikke var Høyre eller FrPs ansvar at oljeprisen falt, eller Arbeiderpartiets ansvar at vi fikk finanskrisen. Han fortsatte med å si at politikken som iverksettes for å møte krisa, alltid er regjeringas ansvar. Også resultatene av politikken er regjeringas ansvar. Enhver regjering må til syvende og sist bedømmes på de resultatene man skaper.

Helt enig. Derfor fant jeg fram til noen avisforsider fra september 2013. Etter åtte år med oljebasert fart i økonomien, så skrev Aftenposten at økonomien bremset opp og vi var på vei mot økende arbeidsledighet og lavere lønnsvekst.

Det var arven etter de rødgrønne.

Samme måned hadde Vårt Land overskriften «Ernas nye regjering arver forfallsbombe».

Ingressen lyder: Høyreleder Erna Solberg skal styre et land der skoler og sykehjem råtner på rot. Sju av ti kommunale bygg bør pusses opp, veier mangler asfalt, og norske kirker bør rustes opp (...).

Arveavgiften ble jo ikke fjernet før Høyre og FrP la frem sitt budsjett, så arven etter de rødgrønne kom med en betydelig kostnad.

Den gode nyheten er jo at vi dermed har en konkret oppussingsliste i disse motkonjunkturtider. Alt som råtna på rot under de rødgrønne.

Men vi må gjøre det smartere enn de rødgrønne under finanskrisen. For det er mulig det ble skapt rundt 300 000 arbeidsplasser under de rødgrønne. Men ifølge LOs sjeføkonom Stein Reegård tilfalt hele sysselsettingsveksten utenlandsk arbeidskraft. Nettoinnvandringen fra 2008 utgjorde nær 260 000, og LOs sjeføkonom var ikke i tvil om at dette presset nordmenn ut av arbeidsmarkedet. (Kilde: Dagbladet - Samtlige jobber har gått til innvandrere)

Så jeg er enig med Trond Giske. Politikken som iverksettes for å møte krisa, er alltid regjeringas ansvar. I dette tilfellet den rødgrønne regjeringas ansvar. Også resultatene av politikken er regjeringas ansvar. I dette tilfelle, den rødgrønne regjeringas ansvar.

Enhver regjering må til syvende og sist bedømmes på de resultatene man skaper. De rødgrønne skapte altså brems i økonomien, høyere arbeidsledighet, lavere lønnsvekst, et land som råtner på rot og en sysselsetting som har presset nordmenn ut av arbeidsmarkedet uten å skape varige arbeidsplasser. La meg også legge til 15 000 flere fattige barn, fra en rødgrønn regjering som lovet å fjerne fattigdom med et pennestrøk. (Kilde: Dagbladet - Flere fattige med rødgrønn regjering)

Noe helt annet. Jeg har selv vært permittert. Jeg vet hvor vanskelig det er å få sin inntekt halvert samtidig som huslån og faste utgifter består, uten noen garanti for å få jobben tilbake.

I 2014 ble det kutta rundt 11 000 oljejobber, uten at ledigheten steg. De fikk ny jobb der de trengtes mer. Skulle vi fulgt Arbeiderpartiets press, skulle disse gått lenger på halvert lønn FØR de likevel ble sagt opp. (Kilde: Aftenposten - Oljekutt sender tusenvis over i nye jobber)

Regjeringa har vist seg å handle når det er nødvendig. Den bør ikke la seg presse av Arbeiderpartiets forslag, men fortsette som den stevner.

(Innlegg i trontaledebatten, tilpasset til blogg). 

Verdien av arbeidet

Moi - utenfor en butikk som ikke skaper verdier.

Først nå forstår jeg at eiendomsmekleren som solgte mormors leilighet ikke skapte verdier.

Marie Simonsens kommentar om "Blant de utvalgte" deles og hylles i sosiale medier, som alt annet som appellerer til generell moralsk forargelse og føleri. Denne gangen er det særskilt eiendomsmeglere som får unngjelde. En av dem har vært på Dagsnytt 18 og forklart at grunnen til at han tjener penger er fordi han jobber hardt. Simonsen skriver at han antyder, men sier ikke, at "hvis alle var like hardt arbeidende som ham, ville de også være mangemillionærer".

Jeg har ikke noe behov for å forsvare eiendomsmeklere. Eller andre høytlønte grupper for den saks skyld. Særlig hvis de antyder at forskjellen på dem og andre er hardt arbeid. For det er det ikke. Marie Simonsen har helt rett i at lavtlønte også er hardtarbeidende. Men hvor tar hun det fra at ikke jordmødre, sykepleiere, lærere og andre innen skole og helse ikke er respektert for den jobben de gjør?

Hun skriver at den grunnleggende holdningen nå er at "det å selge en leilighet til over takst er en større bragd enn å ta imot et barn på en sen nattevakt, eller lære barnet å lese. Lønnen forteller din verdi. Å mene noe annet er kommunisme."

Jaha. Og hvor tar hun så det fra? Er din holdning slik? Mener du at jobben en eiendomsmekler gjør er en større bragd enn å lære et barn å lese?

Jeg synes ikke det. Min respekt for mennesker øker ikke i takt med lønnen deres. Men jeg trenger heller ikke snakke noen ned for å få frem at jeg respekterer andre.

Men bidrar ikke eiendomsmeklere til å bygge landet? Hvilke andre grupper i arbeidslivet snylter på jordmødrenes harde arbeid - aksjemeklere, oljeanalytikere, administrerende direktører i alle sektorer, IT-selgere, bilimportører, PR-rådgivere, annonseselgere, butikkeiere, advokater, rosabloggere, piloter, idrettsproffer, programledere, arkitekter eller SoMe-rådgivere?

Mormor var barnepike, stuepike og servitør. Siden hun var lavtlønnet, kan hun da regnes som Marie Simonsens "ryggraden i vårt velferdssamfunn", i motsetning til eiendomsmeklere, bilimportører og administrerende direktører på hennes tid?

Da vi solgte mormors leilighet i sommer så gikk den for øvrig over takst. Det bidro til at vi kunne kjøpe en ny leilighet bedre tilpasset hennes behov i samme blokka der Gubben og jeg bor. Riktignok tok Gubben og jeg opp mer i lån for å hjelpe med det, lån som vi kan håndtere fordi vi begge tjente penger på å selge våre respektive leiligheter da vi flyttet sammen. Hans gikk over takst, min gjorde ikke.

Jeg skjønner først nå at eiendomsmekleren som solgte leiligheten hennes ikke skapte verdier. I hvert fall ikke sammenlignet med en jordmor som tar i mot et barn på en sen nattevakt. Jeg skal forsøke å formidle det til mormor når vi skal gå tur i ettermiddag. At det at hun bor to etasjer under oss, at jeg kan spise frokost hos henne før jeg går på kontoret, at Gubben kan skifte lyspærer på timen, at hun vet vi bare er noen meter unna - det har ingen verdi. For eiendomsmeklere skaper ingenting, de bare snylter på andre. Mulig hun ikke skjønner hva jeg mener, men så leser hun jo ikke Dagbladet heller.

Så er det jo spennende å se på holdningen til hvem som skaper verdiene i samfunnet. Hvis det bare er lavtlønnede, ansatte i offentlig sektor eller bønder og fiskere som skal bli respektert for sine bidrag, så ender vi vel der alle sammen.

Den lille forskjellen

Mormor ser på utsikten fra stua en siste gang.

Byen vil bestå. Fjordbyen, Høyres hjertebarn, vil bli realisert. Trikken vil gå. Skoler vil bli bygget. Uansett hvem som sitter i byråd. Det er ikke det jeg er bekymra for.

I sommer solgte vi leiligheten mormor har bodd i de siste trettifem årene. En litt sliten treroms på Veitvet ble byttet til en ny, moderne toroms på Alexander Kiellands plass. Hun bor nå to etasjer under oss i samme oppgang. Grunerløkka Bydel har vært på besøk hos henne to ganger, og tatt seg god tid til å kartlegge behov for tilrettelegging og tjenester. Med forbehold om at de vil levere det de har lovet, så har oppfølgingen så langt vært helt strålende. Det betyr at mormor forhåpentligvis kan bo hjemme en god stund før det eventuelt er behov for å flytte til en institusjon. Men hvis det behovet oppstår, da ønsker jeg å kunne velge mellom ulike leverandører.

Jeg har tidligere skrevet om besøket på Paulus sykehjem i sommer. I undersøkelser blant beboere og pårørende har Paulus i årevis kommet ut som et av de beste sykehjemmene i Oslo. De brukes som eksempel på hvordan jobbe med demente, blant annet på grunn av – men ikke alene – 50-tallskvelder, interiør, bøker og underholdning som beboerne kjenner igjen. Kafeen der beboerne spiser, er populær blant barselgrupper, som bidrar med ønsket liv og røre, og i bakgården har de høns som legger egg til eget bruk. Hjemmet har jobbet med å integrere seg inn i nærmiljøet, nettopp for at naboer skal føle det naturlig å besøke lokalene, og at barn og barnebarn skal synes det er hyggelig å besøke mor eller bestemor, og kanskje gjøre det litt oftere. Paulus sykehjem drives av Attendo, en kommersiell omsorgsbedrift som får gode tilbakemeldinger på sine tjenester.

Paulus ligger også tohundre meter fra der vi bor. Den er med andre ord høyaktuell for mormor dersom hun skulle trenge det. Dette hjemmet vil Arbeiderpartiet re-kommunalisere. Si opp kontrakten så raskt det lar seg gjøre. Ikke bare dette, men alle sykehjem som i dag drives av private skal sies opp, og falle tilbake i kommunal drift. Dette fordi Fagforbundet og LO vil at alle som jobber med helse og omsorg skal ha samme lønns- og pensjonsbetingelser. Som om normalen er at alle som jobber innen samme bransje tjener helt likt. Jeg aner ikke hva folk i tilsvarende stilling i IBM tjente da jeg jobbet i HP. Men den gang hadde jeg uansett lyst til å jobbe i HP, blant annet på grunn av arbeidsmiljø og folka der. Og dersom et godt arbeidsmiljø henger sammen med lavt sykefravær, og ting kan jo tyde på det, så kommer de private omsorgsbedriftene som regel bedre ut enn de kommunale på nettopp det. Disse bedriftene skal altså ut så raskt som mulig. For de som investerer i og skaper private alternativer, så betyr det at Oslo ikke er et sted å satse på. Det vil bety en forskjell på sikt. Byen vil bestå. Fjordbyen, Høyres hjertebarn, vil bli realisert. Trikken vil gå. Skoler vil bli bygget. Uansett hvem som sitter i byråd. Det er ikke det jeg er bekymra for. Jeg er bekymra for at mormor ikke skal få velge hvordan hun vil bo og leve når hun ikke lenger kan bo og leve hjemme.

I tillegg vil Arbeiderpartiet pålegge alle som driver private barnehager i Oslo å ha samme bemanning, lønn og pensjon som i de kommunale barnehagene. Støttepartiet SV vil sågar ikke ha private barnehager, og mener helt seriøst at man må jobbe i kommunen for å tenke på barnas beste. Men det er ikke sikkert de trenger å vedta det - for det holder med overstyringen fra Arbeiderpartiet for å presse ut de private i Oslo. Siden det å drive privat barnehage anses som kommersiell virksomhet, må disse dessuten måtte betale eiendomsskatten Arbeiderpartiet innfører. De får med andre ord en kostnadsøkning fra alle kanter, uten å kunne ta en høyere pris. Dermed skvises også de private barnehageutbyggerne ut av Oslo. Det vil bety en forskjell på sikt. Byen kommer til å bestå. Fjordbyen, Høyres hjertebarn, vil bli realisert. Trikken vil gå. Skoler vil bli bygget. Uansett hvem som sitter i byråd. Det er ikke det jeg er bekymra for. Jeg er bekymra for at barnehagetilbudet blir dårligere når alle skal presses inn i samme mal.

Som om ikke det er nok, er Arbeiderpartiets eneste ambisjon for Oslo-skolen å ansette flere lærere, en skole som med dagens antall presterer bedre enn resten av landet. En lærernorm som bare gir økte kostnader uten noe bevist heving av kvalitet. Det vil bety en forskjell på sikt. Byen vil bestå. Fjordbyen, Høyres hjertebarn, vil bli realisert. Trikken vil gå. Skoler vil bli bygget. Uansett hvem som sitter i byråd. Det er ikke det jeg er bekymra for. Jeg er bekymra for at Oslo-skolen skal drives av noen som ikke har andre ambisjoner for elevene enn at de skal få flere lærere og færre prøver.

Valget i Oslo handlet altså ikke om hvem som skal være byens ordfører de neste fire årene, eller hvor mye mer penger som kan tas av et mindretall av byens befolkning. Den handlet om hvordan tjenester som berører våre liv som innbyggere organiseres, og ikke minst kvaliteten på dem. Til syvende og sist handlet det om mormor. Politikk er alltid personlig. Jeg mener vi får et bedre samfunn og bedre offentlige tjenester når vi har en god balanse mellom hva som er offentlig og privat. Så selv om byen kommer til å bestå, trikken vil gå og skoler vil bli bygget, så er dette den lille forskjellen som over tid vil utgjøre den store forskjellen.

You're amazing and you make my heart smile!

Det er frivillig engasjement og det sivile samfunns evne og vilje til å raskt kunne organisere seg som er et fritt, liberalt demokratis største styrke. Takk til de tusenvis som har stilt opp den siste tiden med mat, klær og leker til mennesker på flukt!

Høyresida er for frivillighet og privat initiativ. Alle de som stiller opp med klær, leker, mat og husvære til flyktninger og asylsøkere som har kommet seg til Norge, fortjener honnør for innsatsen, uansett hva man mener at løsningene for flyktninger og migranter eventuelt måtte være. Det går faktisk an å skille humanisme og realpolitiske løsninger. Hvordan vi etter hvert bidrar til å løse krig, konflikter og andre forhold som sender mennesker på flukt, skal ikke stå i veien for å applaudere de som frivillig stiller opp med egne ressurser for å hjelpe andre mennesker når situasjonen krever det.

Vi opplever nå en økende strøm av mennesker som av ulike grunner søker seg til muligheten for et bedre liv i stabile, demokratiske, trygge land i Europa. Noen flykter fra et sønderslitt Syria, noen flykter fra korrupte, autoritære regimer, noen migrerer på grunn av fattigdom eller søker lykken av andre grunner. Den siste gruppen - illegitime asylsøkere, lykkejegere eller familier med håp om et bedre liv – kall dem hva du vil, får avslag på søknadene sine. Det er ikke kriminelt å forsøke å gi sine barn bedre muligheter gjennom å flytte på seg, selv om kriminelle også forsøker å utnytte det samme systemet. Den debatten krever klare hoder, ikke bare varme hjerter, selv om det ofte ser ut til å være umulig.

De som kommer til Norge på egenhånd er asylsøkere som søker flyktningstatus i Norge, og kommer i tillegg til de Norge tar i mot via FNs kvotesystem for flyktninger hvert år. De som kommer på egenhånd kommer i tillegg til de 8000 syriske flyktningene som Stortinget har vedtatt at Norge skal ta i mot.

De som søker asyl skal tas i mot på vanlig måte, og må registreres og behandles på samme måte som en tilfeldig asylsøker som kom i januar i fjor. Det eksepsjonelle er at pågangen er langt høyere enn det vi er vant til å håndtere. Det tar tid å registrere og sørge for at hver enkelt familie og individ får tak over hodet, mat, klær og andre nødvendigheter. De som ikke har legitim behov for beskyttelse vil få avslag på sin søknad, mens andre vil kreve noe mer behandling. De som har migrert på grunn av fattigdom og/eller kommer fra land eller områder som ikke gir rett til flyktningestatus – såkalt illegitime asylsøkere, lykkejegere eller helt vanlige folk som vil ha et bedre liv for seg og sine – får avslag på søknadene sine.

I all den tid vi ikke har systemer eller tilbud som er dimensjonert for så mange mennesker som har kommet på så kort tid som vi nå ser, er det helt fantastisk å se hvordan det sivile samfunn trår til. Det er ikke sosialisme å gi bort en bamse til et barn som de neste nettene må sove på et gulv i en offentlig bygning i påvente av registrering og plass et annet sted. Det er humanisme.

Det er frivillig engasjement og det sivile samfunns evne og vilje til å raskt kunne organisere seg som er et fritt, liberalt demokratis største styrke. Noen ganger i stedet for et offentlig tilbud, nettopp fordi alt skal og bør ikke være offentlig. Ofte som et alternativ eller supplement til et offentlig tilbud eller tjeneste. Sosialisme er å mene at dette ikke er nødvendig. At staten ikke bare til en hver tid skal være perfekt dimensjonert for og håndtere alt som måtte oppstå, men også er den beste til å håndtere det.

Liberalister og konservative burde omfavne de restauranter, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner som, når stat og kommune i en periode ikke strekker til, stiller opp med mat, klær og leker til de som trenger det.

Dette er sivilsamfunnet på sitt beste. Dette er frivillighet på sitt ypperste. Denne selvorganiserte frivilligheten som bruker sine egne ressurser for å hjelpe de som trenger det, uten statlig tvang, skatter eller avgifter, er nettopp den idèen om enkeltindivid og ansvar jeg lever for og drømmer om. Selv om de som står i kø for å gi, ikke nødvendigvis deler mine politiske idealer, så lever de dem ut. De må gjerne tro på noe annet, men jeg tror på det gode i mennesket og at vi frivillig kan komme sammen for å gjøre gode ting, uten statlig innblanding, tvang eller egen post på statsbudsjettet.

Blant restauranter som bidrar med mat til de som har flyktet fra krig og elendighet i Syria, finner vi  Maaemo hvis meny består av blant annet andehjerte servert med brent fløte, dehydrert blomkål, kamille og blomkåljuice. Som om ikke flyktningene har lidd nok... Jeg oppfordrer alle til å bidra med det de vil og kan... og hyller samtidig Maaemo og de tusenvis som har stilt opp så langt for innsatsen. Måtte den vare så lenge det er behov for den, og gjerne en stund etter det også. Dere er i sannhet det aller, aller beste Norge kan by på!

Det minst kleine jeg fant for å illustrere dette...

Og så må det finnes politiske løsninger og svar som ikke er antall som skal hit eller dit, men kombinasjonen av å både løse de komplekse problemene som fører til flukt eller massemigrasjon for å unngå begge deler, samtidig som grensene alltid skal være porøse nok til at de som har et reelt behov for beskyttelse får nettopp det. 

Mormor, ikke fagforeninga, i sentrum, takk!

Faksimile fra nettsiden til Paulus sykehjem. Rock'n'Roll!

Arbeiderpartiet går til valg på å sparke ut de som leverer de beste tjenestene i eldreomsorgen så fort de lovlig kan.

I sommer tok Gubben og jeg opp mer lån for å hjelpe med å kjøpe ny leilighet til mormor. Etter trettifem år på Veitvet flyttet hun i juni inn i en mindre, men bedre tilpassa leilighet. Leiligheten ble valgt av en spesiell grunn. Den ligger to etasjer under vår. Så nå bor hun i samme oppgang som oss, her på Aleksander Kiellands plass. Noen hundre meter lenger bort ligger Paulus Sykehjem. Forhåpentligvis er det lenge til vi trenger det tilbudet. Men vi kommer til å trenge det tilbudet.

De siste ti årene har Arbeiderpartiet gjennomgående hatt en hatsk tone ovenfor aktører som har bidratt til å heve kvaliteten på eldreomsorg og stått for den største delen av utbyggingen av barnehageplasser i Norge. Som statsminister stemplet Jens Stoltenberg private tjenester som dårligere enn offentlige, noe som var helt uhørt i all den tid brukerundersøkelser viser at private institusjoner som regel scorer like godt eller bedre enn offentlige. Private og ideelle har gjerne et litt annet tilbud og tjenester enn de offentlige tilbudene, og organiserer seg annerledes. Det mest slående er at mange av de private omsorgsbedriftene har både høy brukertilfredshet og langt lavere sykefravær enn de kommunale institusjonene. Det til tross for at de private i mange tilfeller ikke konkurrerer med kommunens pensjonsvilkår og lønn.

Lavere sykefravær er en indikasjon både på arbeidsmiljø og trivsel. Dette har Raymond Johansen lovet å gjøre noe med. Han skal re-kommunalisere samtlige sykehjem som i dag er drevet av private så fort kontraktene deres går ut. Eller som han selv sier til Aftenposten: Vi må samarbeide med dem så lenge de er her og driver sykehjem, men vi har ikke til hensikt å forlenge kontraktene når de går ut. 

Når mormor trenger sykehjemsplass vil Raymond Johansen altså garantere at hun får plass på et sykehjem som er organisert slik at de ansatte har høyt sykefravær, men høyere lønn og bedre pensjonsforhold enn hos ideelle og private. Arbeiderpartiet bør håpe at deres forslag om eiendomsskatt i Oslo likevel ikke bryter med loven. For de vil trenge hver krone. Særlig siden kommunen mest sannsynlig også må ta over barnehager som i dag drives av private etter hvert som de private gir opp når Raymond Johansen tvinger dem til å ha samme bemanning, lønn og pensjonsvilkår som de kommunale. Tjenestetilbudet blir med andre ord verken større eller bedre, bare dyrere.

Det verste, i mitt hode, er sykehjemmene. Da jeg besøkte Paulus sykehjem i sommer, hadde jeg lyst å sette hele vennegjengen på venteliste for fremtida. Jeg skal innrømme at deres Biergarten, som driftes av Løkka-yndlingen Café Liebling, var en sterk bidragsyter til det. Der møtte jeg beboer John, som har inspirert de som får lov å brygge øl i ledig kjellerplass hos Paulus. John var visstnok en sjømann og sjarmør i sine dager, og hva mer passende enn å få lov å bruke et bilde fra hans fotoalbum som etikett til den smakfulle IPA’n Lucky John?

På besøk i St. Pauli Biergarten. De hadde også Maibock-ølet "Rullator"!

Da Kirkens Bymisjon i sin tid tok over driften fra kommunen (denne forferdelige konkurranseutsettingen…), hevet de kvaliteten og standarden på sykehjemmet kraftig. Nå drives Paulus av Attendo, en av disse multinasjonale, kommersielle selskapene Arbeiderpartiet, med påtrykk fra fagbevegelsen, vil kaste ut. På undersøkelser blant beboere og pårørende har Paulus i årevis kommet ut som et av de beste sykehjemmene på Oslo. De brukes som eksempel på hvordan jobbe med demente, blant annet på grunn av – men ikke alene – 50-tallskvelder, interiør, bøker og underholdning som beboerne kjenner igjen. Kafeen inne, der beboerne spiser, er populært blant barselgrupper, som bidrar med ønsket liv og røre, og i bakgården har de høns som legger egg til eget bruk. Hjemmet har jobbet med å integrere seg inn i nærmiljøet, nettopp for at naboer skal føle det naturlig å besøke lokalene, slik at beboerne også ser og opplever mer enn bare besøk av egne barn og barnebarn – dersom de har det. Kunne kommunale sykehjem gjort det samme?

Ja. Jeg tror det. Men de gjør ikke det av seg selv eller uten inspirasjon og konkurranse fra andre. Derfor vil jeg ha begge deler, både privat og kommunalt. Fordi de fungerer som et korrektiv til hverandre. Det er dette som skaper nytenkning og gode tjenester.

Mormor sitter i skrivende stund med en fra Grunerløkka bydel som skal se på behovet for hjelp i leiligheten. Da hun bodde på Veitvet var hun så misfornøyd med den kommunale hjemmehjelpstjenesten at hun sa dem opp. Vi forsøker gjerne kommunalt igjen. Men dersom det ikke fungerer, ønsker jeg at hun skal kunne ha et alternativ. Det er altså ikke enten kommunalt eller privat, men begge deler. Så langt er jeg superimponert over oppfølgingen fra Grünerløkka bydel.

I sentrum står brukeren. Ikke fagforeningen. Ikke en ideologi der stat og kommune skal drive alt. Brukeren. Mormor. Og de som ikke skjønner det, fortjener ikke styre byen. 

Arbeiderpartiets fødefrist

Da bør du kanskje ikke stemme for de som innførte fristen?

Vil du ikke ha politikere som gir deg en frist for å føde dersom du vil ha barnehageplass? Da bør du kanskje ikke stemme på de som innførte det!

I den frekkeste kampanjen jeg har sett så langt i valgkampen, kjører Oslo Arbeiderparti frem et spørsmål om du vil ha politikere som gir deg en frist til å føde - om du vil ha barnehageplass. Svaret på det tipper jeg er nei.

Da bør du ikke stemme Arbeiderpartiet. Ikke bare fordi Arbeiderpartiet vil innføre eiendomsskatt, og dermed skattelegge private barnehager slik at det blir mindre lønnsomt å bygge flere i Oslo.

Men fordi det var Arbeiderpartiet i regjering som innførte lovfesta rett til barnehageplass - med fødefrist 31. august. Hvorfor?

Det var den eneste metoden de kunne bruke for å påstå at de hadde oppfylt løftet om full barnehagedekning, og deretter en lovfesta rett til barnehageplass. Ikke ta en Høyre-politikers ord på det - les den rødgrønne regjeringens beskrivelse av det her:

Regjeringen foreslår å innføre en lovfestet rett til barnehageplass fra august for alle barn som har fylt ett år innen utgangen av august. Barn skal ha rett til et barnehagetilbud i den kommunen det er bosatt. Retten skal tre i kraft fra 2009.

Vil Arbeiderpartiet i Oslo være i stand til å gi barn født 1. september i år barnehageplass? Tja. Mest sannsynlig like mange som Høyre. Det er mange barn født etter 1. september som får barnehageplass av ulike grunner. Oslo kommune sørger for barnehager så fort det lar seg gjøre. Herunder ligger det å regulere for og godkjenne privatdrevne, kommunalt finansierte, barnehager. De rødgrønne kan takke private utbyggere for å i hele tatt kommet opp i så stor utbygging at mange steder i landet er det overkapasitet.

Så ikke i Oslo. Tilflyttingen til Oslo gjør det krevende å holde tritt, men det bygges hele tiden. Men Arbeiderpartiets hatske forhold til private omsorgstjenester kan føre til at privat utbygging uteblir. Selv om de fleste som har sine barn i privat barnehage, og det er faktisk de fleste i Oslo, er fornøyd med barnas barnehage, så er ikke Raymond Johansen fornøyd. Han har i klartekst sagt at de private barnehagene med han som byrådsleder ikke vil få lov til å organisere seg som de vil. Han krever at de skal ha samme bemanning, lønn og pensjonsordninger som kommunale. Engasjerte foreldre som startet barnehage i mangel på egen barnehageplass, som Trygge Barnehager, og har hatt suksess, blir kalt for barnehagebaroner og skal "tas". I tillegg skal han samarbeide med SV, som krever at alle nye barnehager skal være kommunale. Private barnehager defineres som næring, og vil få Arbeiderpartiets eiendomsskatt. Inntekter disse barnehagene ellers kunne brukt til vedlikehold eller gøyale tiltak for barna, vil Arbeiderpartiet ha for å prioritere til andre ting. Tror du private vil bygge ut mer i Oslo med et slikt styre og at kommunale barnehager vil opprettholde kvaliteten uten konkurranse fra alternativene?

Tro gjerne det. Men hvis du ikke vil stemme på politikere som innførte fristen for å føde for å få barnehageplass, så bør du styre unna Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Les Gunnar Stavrums kommentar: Uten private stanser barnehagene

La meg også minne om at løftet kommer fra samme parti som lovet 12 000 flere sykehjemsplasser i regjering. I løpet av åtte år leverte de 567 plasser. Talk is cheap.

Likestillingsparadokset

Hvor ble det av alle kvinnene, spør leder av den sosialdemokratiske tankesmia Agenda, Marte Gerhardsen i VG. Hun vil tvinge privat næringsliv til å ansette flere kvinner i lederposisjoner, ellers må det få konsekvenser.

Sosialdemokrater tar gjerne æren når Norge kåres til verdens mest likestilte land, og mener dette skyldes bruk av statlige virkemidler. Men så viser det seg altså at Norge på tross av dette har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked, der kun 13 prosent av topplederne i privat næringsliv er kvinner, rundt 40 prosent av kvinnene jobber deltid, og har et uforklarlig høyt sykefravær – på tvers av alle sektorer. Når Norge havner på 50. plass i en oversikt ILO har laget over lederkjønnsbalansen, bak land som Filipinene, Jamaica og Colombia, mener Agenda at dette skyldes svikt i virkemiddelapparatet. Men å straffe bedrifter for manglende  kvinner i toppledelsen er å straffe bedriftene for resultatene av et utdatert sosialdemokratisk virkemiddelapparat.

Tvungen pappapermisjon, kvotering og straff for styrer som ikke ansetter kvinner, er virkemidler som skal korrigere resultatene av valg som ble gjort allerede ved valg av studieretning. Utdannelse påvirker arbeidsmuligheter, lønn og dermed fordeling av ansvar hjemme. Hele 95 prosent av de som velger tekniske fag er gutter, og 85 prosent av de som velger helse og sosial er jenter. Gutter velger fagretninger som gir muligheter for flere karriereveier og høyere lønn, og jenter velger fag som garanterer en tariffbasert jobb i offentlig sektor. Dette gir utslag når de stifter familie. Den som tjener minst, blir ofte hovedansvarlig for barn og hjem, fordi det taper familien minst på. Kvinner som reduserer sin arbeidstid når de får barn, fortsetter ofte å jobbe redusert lenge etterpå. Dette får selvsagt konsekvenser for karriere og økonomi for kvinnen selv, men også for utvalget av kandidater til lederstillinger. Selvsagt kan man lede en bedrift med redusert arbeidstid. Men det er unntaket, ikke regelen.

Skal vi endre dette må vi jobbe med å skape reelle, fordomsfrie valgmuligheter der det er like naturlig for gutter å velge helse og omsorgsfag, som at jenter velger realfag. Dessuten må karriereveier innen helse og omsorg bli mer mangfoldig og privat initiativ ønskes velkommen. Det er ikke alle som fristes av en fremtid som fast ansatt i kommunen. Lar vi kvinner bli gründere innen den sektoren der de er flest, kan det hende vi snart ser velferdsinnovatører og barnehagebaronesser som venstresida kan hylle som entreprenører og ledere. 

Innlegg i VG 30.8.2015 - ikke publisert på nett.

Notater til debatt om søndagsåpne butikker

NOTATER TIL DEBATT OM SØNDAGSÅPNE BUTIKKER PÅ TV2 NYHETSKANALEN:


Dette er ikke en debatt om hvorvidt vi skal ha søndagsåpne butikker, det har vi allerede. Dette handler om at dagens regelverk for søndagsåpent er urettferdig og konkurransevridende. Norgesgruppen, som sier de er mot søndagsåpne butikker, har i dag 350 søndagsåpne butikker - noen av de i ombygde lokaler som KUN har åpent på søndager, og har planer om å åpne flere. De er mot regjeringens forslag fordi de ikke ønsker konkurranse, og drar nytte av et urettferdig og konkurransevridende regelverk.

Et paradoks at jeg hos svigerfar på Rjukan kan handle i en vanlig Kiwi på søndager, men hjemme i Oslo må inn i et ombygd lokale. Rjukan har 3000 innbyggere, men er definert som turistkommune, Grunerløkka har 50 000 innbyggere.

Seinest i går hadde Aftenposten et oppslag om de mange butikkeierne på Grunerløkka som bryter loven for å ha søndagsåpent, nettopp fordi de har flere folk innom på søndagstur enn kunder i kontortiden på hverdager.

Jeg har litt problemer med å forstå at Høyre-politikere lokalt er for å opprettholde en urettferdig, konkurransevridende lovgivning som tilgodeser de store kjedene som har råd til å bygge om butikkene sine, så der er vi uenige. En bedre regulering kunne jo gitt muligheter og bedre markedsgrunnlag for butikker til å konkurrere mot kjøpesentrene og skape mer levende bysentrum.

Både Danmark og Sverige har mulighet for søndagsåpent, uten at det har gått utover livskvalitet eller deres stilling i toppen som verdens beste land å bo i. I Danmark var motstanden mot søndagsåpne butikker som i Norge, men det har snudd etter at høyresiden drev frem endringen. For en familie med begge foreldre i full jobb har søndagsåpne butikker vært en velsignelse.

Det motstanderne av en mer rettferdig søndagsregulering glemmer, er at mens de i Danmark har mista 96 butikker, har 57 oppstått. Helt naturlige tilpasninger, men JEG HÅPER jo at mer rettferdig lovgivning fører til endringer.

De som allerede jobber fulltid kan ikke pålegges å jobbe mer,dette er regulert av arbeidsmiljøloven. Men det er en god mulighet for de som jobber ufrivillig deltid eller står uten arbeid å få muligheten til å jobbe mer.

Vi kan også diskutere hvorvidt kjøpesentere skal være unntatt, for dermed å gi mulighet for sentrumsbutikker å konkurrere. Eller ha samme regulering som for søndagsåpne sentere før jul, der det kun er salg av varer som er tillatt, ikke tjenester –som for eksempel frisører.

ANNERLEDESDAG: her kommer KrFs moraliserende pekefinger inn – de har sin religiøse helligdag som de vil at alle andre skal leve etter. Jeg er overbevist om at folk klarer å bestemme hvordan de bruker fritiden selv, og er mer for en rettferdig lovgivning, ikke for en religiøs lovgivning.

Jeg er sikker på at de som går tur i marka fortsatt vil gjøre det, selv om de har anledning til å handle med seg middag på vei hjem.

Billig poeng (aldri for god for det...):Det er mer støtte i befolkningen for søndagsåpne butikker enn det var for å øke kristendomsundervisningen på skolen.

Debatt om politisk reklame på TV

Debattnotater til en debatt på TV2 Nyhetskanalen om politisk reklame på tv mot en fra Senterpartiet. Innspill er selvsagt hjertelig velkomment!

- Det er riktig at tv-reklame kan forsterke de store partienes dominans, men samtidig kan det også bidra til at andre kommer til orde. Mest sannsynlig venstresida som ville vunnet på tv-reklame, da få har så store ressurser som Arbeiderpartiet og LO. I tillegg gjelder jo forbudet også andre særinteresser, som Bondelaget og andre organisasjoner, som ikke får drive betalt politisk propaganda på tv. Det er et paradoks at kommersielle aktører kan kjøpe seg tv-tid for å reklamere for såpe og bind, mens politiske budskap fra demokratiske organisasjoner og partier ikke kan gjøre det samme.

- Men ønsket, eller behovet, for politisk tv-reklame er langt på vei oppfylt av sosiale medier, der partiene produserer betalt reklame i form av videoer, plakater og kampanjer. Det er likevel de som har flest kreative og engasjerte folk med et treffende politisk budskap, som ofte gjør det bra der. Det kan ikke penger kjøpe.

- Det er klart de store partiene har mest penger til dette. Men det at man har penger til å produsere mye, trenger ikke gi overtak. Det er fortsatt budskapet som teller. Dessuten kan for stor dominans virke vel så provoserende, og dermed føre til at man taper velgere.

- Det kan jo hende at grunnen til at Høyre er større enn Senterpartiet er fordi flere faktisk er enige med vår politikk enn deres, ikke fordi vi har mer penger til plakater.

- Man trenger ikke kjøre mange innslag for å gjøre en forskjell. Den mest kjente politiske reklamen er angrepet fra Lyndon B Johnson mot Barry Goldwater med en 1-minutts reklame som ble sendt èn gang. Har man et slående budskap er det ikke sikkert at det koster så mye å få gjennom.

- I 2011 produserte Fagforbundet en reklamefilm mot privat eldreomsorg som møtte kraftige reaksjoner da de ble publisert via sosiale medier. Jeg vet om flere som endte med å stemme borgerlig fordi de syntes dette var fullstendig useriøst og sjikanøst. Ikke sikkert at man hjelper sin sak bare fordi man har penger til å lage reklame. (Den ligger på YouTube, fikk ikke lastet opp).

Inkluderende by?

Faksimile fra osloby.no

2015. Sommeren da armlener ble "fiendtlig arkitektur", og "inkluderende byrom" ble å overlate alle byrom til aktiviteter som ekskluderer det vi normalt forbinder med en trygg og trivelig by.

En lørdag for noen år siden gikk jeg bak en mor på vei ned til t-banen ved Oslo City. Hun hadde en baby i barnevogn med et ståbrett med den litt eldre broren. Jeg kunne høre han spørre moren om hva en mann foran dem drev med. «Mamma, hva er det den mannen gjør for noe?» Jeg hørte ikke hva moren svarte, men da hun satte opp farten kom en mann på huk til syne. Han var i ferd med å sette en sprøyte i lysken, med bukse og undertøy godt trukket ned.

I dagens politiske debatt virker det som at medmenneskelighet er å se de som er nederst i samfunnet i verst tenkelige situasjoner. Å se et annet menneskes nød er den eneste måten vi kan «se dem» på, og derigjennom enten få en større erkjennelse av det å være menneske selv eller kun da bli så opprørte at vi krever tiltak. De som tilhører denne erkjennende og opprørte gruppen kan i sin moralske forargelse deretter heve seg godt over alle andre, som føler at byens offentlige rom ikke lenger er trygge, trivelige eller tilhører dem. En narkoman som åpenlyst setter sprøyter i lysken foran foreldre og barn på lørdagshandel har like mye rett til å være i det offentlige rom som foreldre og barn på lørdagshandel. Skulle man mene at for å ha inkluderende offentlige rom så er det en del oppførsel som faktisk er så ekskluderende for andre, at de ikke skal tolereres, så stemples man som kald, kynisk og umenneskelig. Den eneste måten å «se» mennesker på, er å se dem når de er på absolutt bunn.

For meg har menneskeverd alltid vært forbundet med respekt for det enkelte menneske, uansett hvilken situasjon de skulle befinne seg i. Også at alle skal behandles likt, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. Det betyr også at vi skal ha samme forventninger og krav til hverandre, og ikke minst også forvente noe av samme respekten tilbake. En leder for en institusjon for mennesker i rus fortalte meg hvordan hun satte klare krav til oppførselen til beboerne. Det var ikke lov å bruke stoff på institusjonen, og selv om du var narkoman måtte du ut for å røyke. Å være rusmisbruker var ikke et frikort til å oppføre seg på tvers av alle normer. Av respekt for andre. Men mest av alt for sin egen selvrespekt. Hun virket som en populær, inkluderende og respektert institusjonsleder. Som medlem av Frelsesarmeen tipper jeg hun også hadde noen refleksjoner om «menneskeverd».

Men i Oslo derimot, er menneskeverd nå at en mor med små barn sammen skal se den halvnakne mannen sette et skudd i lysken slik at mor kan snakke med barna om medmenneskelighet og de som ikke har det så godt. Vi må «tåle å se» fattigdom. Som om det er det å tåle å se fattigdom det handler om. Trygge og trivelige byrom handler for meg om å skape offentlig rom som gjør at alle som ferdes i byen opplever disse nettopp som det – trygge og trivelige. Inkluderende by handler ikke om at noen skal ha frikort til å oppføre seg på tvers av normer uten at vi reagerer på det. Å forskjellsbehandle folk på bakgrunn av sosial status, enten det er å gi flere eller færre rettigheter, er ikke menneskeverd.

Det går en debatt om fiendtlig arkitektur i disse dager. Armlener på parkbenker er «fiendtlige», det samme er avrundede benker beregnet på kollektivreisende. Kampesteiner, som har ligget under Sinsenkrysset så lenge jeg kan huske, og pigger på bakken.

Jeg har over hodet ingen problemer med at noen sover på en benk i parken. Det skjer. Jeg har et problem med at noen mener dette skal skje, at det skal være normalen. Ifølge Velferdsetaten i Oslo har det vært ledige korttids- og langtidsplasser hver eneste natt de siste tre ukene. Plasser beregnet på nettopp de som ikke har alternativer. Ikke lukrative, men med flere fasiliteter enn en benk i parken. De som har et berettiget behov har tilgang på disse. Er det for få, så burde debatten dreie seg om vi skulle opprette flere plasser. I stedet vil noen åpenbart at folk skal bo under Sinsenkrysset eller i parker. Selv om noen benker med armlener har blitt satt opp, er det noen tusen ledige benker rundt om i Oslo for de som mener dette er de mest egnede overnattingsstedene.

Det høres forferdelig gammeldags og konservativt ut, men for en gangs skyld har jeg ikke noe mot det. Jeg mener faktisk at vi skal ha samme forventninger til mennesker, uansett hvem de er. At menneskeverd også handler om å stille krav til andre. At selv om rusbrukeren har en selvsagt rett på bruk av det samme offentlige rom som seksåringen, betyr ikke det at verken seksåringen eller rusbrukeren kan oppføre seg akkurat som de vil i det samme rommet. Rusbrukeren må ikke sette skuddet i lysken foran barnefamilier, og foreldrene til barnet bør sørge for at ungen ikke løper rundt og forstyrrer alle som er der. Om noen har behov for en overnatting på en benk i parken, så er ikke det et generelt problem. Om noen begynner å ta hevd på enkelte områder, og permanent bosette seg der, så er det faktisk et problem.

Vi skal bruke byutvikling og arkitektur aktivt for å skape den typen offentlig rom, der noen elementer fremmer positiv aktivitet – som tilgjengelige benker til alle – og hemmer negativ aktivitet – som pigger i bakken enkelte steder for at ikke folk skal sove hvor som helst i byen. Jeg har virkelig ingen problemer med det. Vi skal ikke frafalle forventninger og krav i det offentlige rom, nettopp fordi det er det som er ekskluderende. I hvert fall hvis vi skal forsøke å skape offentlige rom som kan brukes og er til for alle.

Ikke bruke sitteplasser til bager og vesker slik at andre må stå. Kaste eget søppel i søppelkasser slik at fellesområder blir trivelig for alle. Ikke drive med aggressivt salg eller holde folk fast når du vil spørre om noe eller selge noe. Ikke urinere eller drite på offentlig sted eller blotte deg. Helt rimelige forventninger og relativt små krav for at samfunnet faktisk skal fungere og offentlige plasser oppleves som positive og inkluderende.

Det er mulig jeg er ekstremt kynisk og umenneskelig, det er jeg sikkert, jeg er jo tross alt i Høyre. Men de som ønsker at fattigdom og rusmisbruk skal ha en vesentlig plass i bybildet for å erkjenne sin medmenneskelighet, er umenneskelige på et helt annet nivå enn det jeg noen gang kommer til å bli.

Kvittet seg med kritisk sans?

Flere bedrifter har kvitta seg med eldre tilsette den siste tida for å unngå at folk jobber til de er 72.

Slik startet NRK Dagsnytt klokken åtte i dag. Ifølge LO har mange eldre arbeidstakere fått sparken de siste ukene på grunn av endringene i arbeidsmiljøloven som trer i kraft i dag. Endringene betyr at eldre arbeidstakere nå kan stå i arbeid frem til fylte 72 år.

NRK rapporterer at den siste tida har arbeidsgivere passet på å kvitte seg med eldre arbeidstakere, og gir ordet til leder for YS-forbundet Negotia, Arnfinn Kosmo, som sier at "det virker litt kynisk det de holder på med nå". Deretter forteller NRK at forbundet har blitt kontaktet av mange fortvilte seniorer som har mistet jobben de siste ukene, mange med begrunnelse i ..... "økonomiske nedgangstider".

Javel?

Var ikke saken at arbeidsgivere nå kynisk har kvitta seg med fortvilte seniorer på grunn av endringene i arbeidsmiljøloven da? Eller er saken at NRK har kvittet seg med kritisk sans?

For all del, økonomiske nedgangstider kan være en unnskyldning til å "kvitte seg" med både yngre og eldre arbeidstakere som ellers er beskyttet av det sterke norske arbeidstakervernet. Men det er forskjell på at det kan være en unnskyldning, og at det bastant er det.

Det er for all del også helt legitimt å være uenig i endringene, selv om jeg mener at med økt levealder og livskvalitet må vi også bidra mer og stå lenger i arbeid enn da vi gjennomsnittlig døde to år etter pensjonsalder. Jeg synes innvendingene om at det å sette inn tiltak som gjør at arbeidstakere mellom 60 og 70 står i arbeid er viktigere enn å heve aldersgrensen, men det ene trenger ikke utelukke det andre.

I nettsaken til NRK kommer det frem at de "mange" dette gjelder er "omkring 20 eldre ansatte" de to siste ukene. Med mindre man også her opererer med "store mørketall", slik det gjøres for å skalere opp samfunnsproblemer, så er det jo en mulighet at økonomiske nedgangstider gjør at bedrifter tar grep før sommeren, og at dette også påvirker eldre ansatte.

Om ikke annet så har i hvert fall NRK, om ikke kvittet seg med kritisk sans, så i hvert fall kvittet seg med et relativt nøytralt språk. Eller kvittet og kvittet. Da må man jo en gang ha hatt det...

Det svakere kjønn

Kvinner får stadig høre at vi er så likestilte at de eneste som begrenser våre muligheter er oss selv og våre valg. Får gutta får høre det samme?

Kronikk publisert i papirutgaven av VG lørdag 20.06.2015

Nylig overhørte jeg et foreldrepar snakke til sønnen sin på toget fra Lillestrøm til Oslo. De forsikret han om at de alltid skulle sørge for at han skulle få lov å bli en ordentlig mann som ikke noen gang trengte å skifte en bleie på sine framtidige barn. Guttungen sa ikke så mye, så det er ikke godt å si hva som foranlediget kjønnsmonologen fra foreldrene. Deres forakt for menn som tok ut pappapermisjon og tok ansvar hjemme, var i hvert fall ikke til å misforstå.

Det skal mye til for å velge på tvers av de holdningene som er innprentet i oss fra vi er små. Akkurat disse foreldrene er antakeligvis i ferd med å gjøre sønnen sin til en taper i både arbeidsliv og familieliv i framtida.

Når det gjelder makt, penger og muligheter troner menn udiskutabelt på toppen uansett hvor du er i verden. Mer enn 90 prosent av alle presidenter og statsministre er menn, stort sett alle de store selskapene har menn som både styreledere og som toppleder, og menn dominerer i nesten alle bransjer. På Kapitals liste over Norges rikeste er 91 av de hundre rikeste menn. I næringslivet er 87 prosent av topplederne menn, mens i norsk politikk dominerer menn med bare rundt 60 prosent av toppene.

Baksiden av medaljen er mørkere. Samtidig som jenter nå presterer like godt eller bedre enn gutter på skolen, og flere kvinner tar høyere utdanning, faller gutter ut av skolen og menn ut av arbeidslivet. Skoletapere blir ofte arbeidslivstapere, som igjen blir familietapere. Rundt 40 prosent av sosialhjelpsmottakerne i Norge i 2013 var enslige menn uten barn, mot 23 prosent enslige kvinner uten barn. Tidligere kunne unge menn med middels eller lav utdannelse banke på døra til den lokale produksjonsbedriften og få jobb der. Men norske lønninger og generelt kostnadsnivå har presset industriarbeidsplassene ut av Norge. Disse har vært og er fortsatt mannsdominerte virksomheter.

En rapport utarbeidet for Kunnskapsdepartementet viser at automatisering og robotisering av funksjoner vil erstatte rundt 30 prosent av dagens arbeidsplasser i Norge. Det digitale skiftet vil åpenbart påvirke alle deler av samfunnet, men de arbeidsplassene som påvirkes mest er de arbeidsplassene som forsvinner. Og det er ikke bare lavtlønnede eller yrker med ufaglærte dette gjelder. Mellommennene i økonomien forsvinner, enten det er bankfunksjonærer, meglere, kontormedarbeidere og regnskapsførere. Og de er nettopp det - menn.

Deltakelse i arbeidsmarkedet påvirker også guttenes mulighet for å stifte familie. Når ikke lenger kvinner er avhengig av en mann til å sørge for seg, viser hun seg lite villig til å forsørge for en mann som ikke gjør noe. Kanskje ikke så rart. Studier fra USA viser at menn uten arbeid foretrekker å se på tv fremfor å yte sin del av arbeidet hjemme. Arbeidsledige menn gjør bare halvparten så mye hjemme som kvinner i samme situasjon.

Det antas at de tryggeste jobbene vi kjenner fra i dag i framtida er barnehageansatte, lærere og funksjoner innen helse- og omsorg. Yrker som i dag er dominert av kvinner, og som gutter og menn velger bort på grunn av manglende prestisje. Mens 95 prosent av gutter velger tekniske yrkesfag på videregående, velger mer enn 85 prosent jenter helse- og sosialfag. Selv har jeg vært tilhenger av at jenter må få øynene opp for mulighetene ved å velge utradisjonelt. Skal guttene sikres muligheter i arbeidsmarkedet i fremtiden må også flere gutter gjøre det samme.

Ungdom velger utdannelsesløp når de er femten år gamle. Jeg har vansker for å se for meg at gutter med foreldre som vil at de skal bli menn uten omsorg eller ansvar i familien, vil oppmuntre eller støtte dem i å velge utradisjonelt. Det burde de. Det er i dag lettere å få seg jobb innen omsorgsyrker enn i industrien. Skulle det være riktig at menn er så mye mer risikovillige enn kvinner og dermed mer sannsynlige til å starte nye virksomheter, kunne menns inntreden innen helse- og omsorg kanskje bidratt til mer innovasjon og nyskapende bedrifter i Norge. Uavhengig av det, så vil deres arbeidskraft være sårt tiltrengt og ettertraktet.

Det er mye snakk om omstillinger i disse tider. Det burde vært mer snakk om hvilke omstillinger vi også trenger i utdanningsløpet, for livslang læring og ikke minst holdninger som begrenser både gutter og jenter senere i livet. Kvinner får stadig vekk høre i samfunnsdebatten at så likestilte vi er, så er de eneste som begrenser våre muligheter oss selv og våre valg. Jeg er spent på om gutta får høre det samme. For vi er avhengige av at gutter og menn begynner å velge annerledes. De som har mest å tjene på det er dem selv.

Demonstrasjon for buss for tog

Å demonstrere for å beholde en organisasjon og struktur slik den er i dag, er å demonstrere for buss for tog.

I dag debatterte vi regjeringens forslag til jernbanereform i Stortinget. Jernbaneansatte tok ut tre timer politisk streik i dag morges. Reklame for streiken hørte du kanskje over høyttaleren på vei til jobben i dag, eller fant i flyers form på setet ditt, om du tok toget. At ansatte driver politisk agitasjon ovenfor kundene, er åpenbart helt greit. For regjeringen er jo i ferd med å ødelegge noe som går på skinner i Norge - i begrepets overførte betydning.

Hadde enda kundeopplevelsen forsvart motstanden mot endringer, så hadde jeg forstått demonstrasjonene. Men statsansatte roper landssviker til ansvarlig statsråd og viser fingeren i protest mot endringer man må ha ganske store ideologiske skylapper for å ikke anerkjenne at det er skrikende behov for.

Jeg siterte fra satireinnslaget til Nyhetskanalen 5080 i mitt innlegg i stortinget. Det syntes ikke Arbeiderpartiet var noe morsomt. Like lite morsomt som togpendlerne som enten ikke kommer seg på jobb, eller kommer seg hjem til sin familie etter endt arbeidsdag, antar jeg.

Poenget er at innslaget er morsomt, fordi det er så gjenkjennelig. Problemet er at det er så gjenkjennelig. Å demonstrere for å beholde en organisasjon og struktur slik den er i dag, er å demonstrere for buss for tog.

Helvetes forgård

Ila Hybelhus - Foto: Helge Høifødt, under CC BY-SA 3.0

En søndag morgen ble vi vekket av at mobilen til Gubben ringte. I andre enden fortalte en mannstemme at det var fra politiet. Han ville verifisere hvorvidt vi kjente mannen de hadde funnet sovende i bilen vår. Det kunne vi kjapt avkrefte. Sjelden har vi vel vært så raske ut av leiligheten og ut på en søndag.

Da vi kom bort, viste det seg at det var en av Ila Hybelhus slitne brukere som hadde brukt baksetet som hybel. Ingenting var tatt eller ødelagt, og mest sannsynlig hadde vi glemt å låse bilen. Vi spurte mannen hvorfor han hadde valgt å sove her i stedet for der han hadde plass for natten.

- Fordi de er noen jævla narkomane tjueradder der borte. De dreiv og stjal tinga mine, var det kontante svaret.

Ila Hybelhus er også blitt kalt "helvetes forgård". Ikke uten grunn. I artikkelen «Ingen tårer for Ila Hybelhus» skriver Aftenposten at naboene har opplevd pistolskudd mot veggen, blodige sprøyter i sandkassen, flasker med urin kastet fra vinduene og dirrende kniver i gressplenen. Før vannspeilet og fontene var i funksjon, ble området brukt til sykkelverksted for stjålne sykler. Åpen røyking av herion, narkomane med buksene nede etter å ha satt et skudd i lysken, gjentatte innbrudd og ødeleggelser i området er egne opplevelser fra de siste fem årene jeg har bodd på Alexander Kiellands plass.

Jeg bodde i Waldemar Thranes gate på midten av nittitallet, og gikk jevnlig i eimen etter snifferne som bodde på hybelhuset den gang. I området var det tre overnattingstilbud til rusbrukere. Det i Dalsbergstien er der fortsatt. Da tettheten av Seven Eleven-butikker på Grunerløkka ble diskutert som et problem rundt 2007 en gang, foreslo jeg at vi kunne bytte en Seven Eleven med en rusinstitusjon på St. Hans haugen, der det lå tre slike innen 500 meter fra Alexander Kiellands plass og opp. Da ble det veldig stille blant de som insisterte på å ha en "unik bydel" uten ekle kommersielle virksomheter. Unikheten skulle tydeligvis utgjøres av vellykka, kaffelattedrikkende hipstere som stemte SV.

Vi vil ha en by hvor det er plass til alle mennesker – også de alkoholiserte og de narkomane. Og gjerne i mitt nabolag.

Slik begynner en mye delt kronikk i Aftenposten. Jeg er helt enig. Men kronikkforfatteren har gått inn i hodet til de som har ønsket en nedbygging av "helvetes forgård". Han mener naboene har hatt et ønske om å "feie «svina» ut". Hans eget tankespinn blir så premisset for kronikken. Vil du ikke lære barna dine å la være å plukke opp sprøytespisser, da kan du flytte på landet, skriver han.

Virkelig?

Dersom du ikke vil bo i et nabolag der barnehagen må gå gjennom sandkassene for sprøytespisser før ungene kommer om morgenen, ikke passere bukseløse narkomane som setter skudd i lårene, eller la barna våkne av schizofrene hyl om natten, så får du flytte fra Oslo?

Igjen. Virkelig?

Begrunnelsen for at Ila Hybelhus til slutt ble nedlagt var at tilbudet ikke var godt nok, og at det var gjennomgående negativt å ha så mange rusbrukere på ett sted. Institusjonen fungerte ikke godt nok. Håndterbare episoder blir uhåndterlige, og det manglet ikke på voldsepisoder og utrykninger til huset. Byrådet i Oslo besluttet nedleggelsen allerede før underskriftskampanjen fra naboene som ønsket hybelhuset nedlagt. Som nabo har jeg aldri vært bekymret for min egen del, men jeg har bekymret meg for hybelhusets beboere. Det var en grunn til at vi fant en av dem i bilen. Han var redd de andre.

Brukerne får tilbud andre steder, blant annet lavterskeltilbud med større bemanning. Det finnes fortsatt tre sentrumsnære institusjoner i Oslo, blant annet den 500 meter opp i gata fra Alexander Kiellands plass. Men å opprettholde en institusjon fordi en nabo synes at barn skal lære seg å leve med å ikke plukke opp sprøytespisser og tåle å se voksne menn sitte med buksene nede etter å ha satt et skudd i lysken, er uansett en vel så dårlig begrunnelse som å legge det ned fordi noen andre naboer ikke vil ha rusbrukere i nabolaget.

Heldigvis var det ikke det siste som var begrunnelsen. For ja, vi skal ha en by hvor det er plass til alle mennesker – også de alkoholiserte og de narkomane. Og gjerne i mitt nabolag. Men ikke for at jeg skal tåle å se folk som har falt ned fra den grønne gren. Men for at vi skal gjøre vårt beste for at de som har falt ikke blir liggende. Det er ikke gitt at en plass i helvetes forgård var løsningen på det.

Dersom min nabo vil bo i et nabolag der barnehagen må gå gjennom sandkassene for sprøytespisser før ungene kommer om morgenen, passere bukseløse narkomane som setter skudd i lårene, og la barna våkne av schizofrene hyl om natten, så vil han ha institusjoner som ikke fungerer. Han om det.

Les også: Ingen tårer for Ila Hybelhus

Søndagslåst debatt

Jeg måtte glippe litt med øya da jeg leste Dagbladets Anne Marte Blindheims kommentar om at forslaget om søndagsåpne butikker er en mulighet til å endre et dårlig system.

Litt over ett år tok det altså, før en journalist forsøkte å se hva loven i dag innebærer av urettferdige, konkurransevridende konsekvenser og hva endringen egentlig kan bestå i. Og så det av en journalist i Dagbladet. Nesten så jeg tviler på min egen dømmekraft.

Dette omtrent samtidig som at Aftenposten endelig skjønte Norgesgruppens dobbeltmoralske budskap der de sier nei til søndagsåpent, og dermed som største medlem påvirker Virke til å gjøre det samme, samtidig som de hele tiden har tatt grep for å befeste sin posisjon som en tilnærmet søndagsmonopolist. Som salige Adam Smith (nesten) sa det - der kapitalister møtes, konspirerer de mot samfunnet. (People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices).

Finansavisen skrev om Norgesgruppens dobbeltmoral allerede i februar, men de andre avisene liker ikke at en god sak blir oppdaget av andre enn dem selv. Dessuten er det jo bedre å la debatten gå uten å sjekke fakta. Blir mer morsomt sånn.

VG har helt uprinsipielt kastet seg på med en kommentar. Å, ja. Norgesgruppen er dobbeltmoralske. Det har vi ikke skjønt før nå. Det var dumt.

Jeg har jo bare hatt to kronikker i VG om det. Jeg skal jobbe med å bli spissere i budskapet, siden jeg åpenbart er så uklar.

Kronikk: 24-timerssamfunnet
Kronikk: Så steng Norge da

Dagbladet har altså rett. Dagens lovgivning er urettferdig, konkurransevridende og får helt absurde utslag. Som at du kan handle hagemøbler hos Plantasjen, men ikke noen andre steder. Som at Rjukan, med sine 3000 innbyggere, får ha søndagsåpen Kiwi fordi de er definert som turistkommune, mens i Oslo - som har flest turister i året, må butikkene bygges om og redusere vareutvalget for å ha åpent. Som at vi i Oslo nå har butikklokaler som kun har søndagsåpent (Meny, Kiwi).

Regjeringens forslag er altså å endre et dårlig system til en mer rettferdig, mindre konkurransevridende lovgivning. Dersom ikke det er mulig, foreslår jeg at vi forbyr alle kjedebutikker å ha søndagsåpent. Gleder meg til å høre taktene fra Norgesgruppen da.

Beksvart velferdssosialisme

Eldrehjemshaier, sykehuskrøsuser, asylmottaksgründere, privatskolepirater og velferdsvampyrer. Forakten lyser når BTs faste spaltist Morten Strøksnes beskriver den private velferden i Norge.

Morten Strøksnes spalte ligger bak betalingsmur. I skrivende stund har jeg spurt BT om den kan åpnes, slik at begge kan leses (synes lizm det er rimelig).  

Forakten, og spalten, er basert på en kommende bok, «Velferdsprofitørene - Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene», som utgis av den fagforeningsfinansierte kampanjeorganisasjonen "For velferdsstaten". Bøker som dette har det med å komme akkurat tidsnok til å forsøke å sette premisser for en valgkamp, gjerne etter at forfatteren har reist rundt i hele landet og lært opp kampanjeorganisasjonen i angrepsretorikk og planlagt utstpill med søsterpartier på venstresida.

Nå mener jeg at både offentlige og private tjenesteytere skal underlegges et kritisk blikk. Som jeg skriver - begge deler fortjener like mye diskusjon og oppmerksomhet som da VG avslørte at en hofteproteseoperasjon ved et statlig sykehus koster 149 815 kroner mot 75 000 kroner hos private, noe Riksrevisjonen ikke ville dele med Stortinget. Det er da ikke slik, som mange påstår, at den profitten som blir tatt ut kunne gjort det offentlige bedre, dersom økte midler bare fører til mindre effektivitet.

Det er ikke et problem om noen klarer å løse en oppgave eller levere en tjeneste på en bedre, smartere og derfor billigere måte, og dermed kan ta ut profitt. Men det er et problem om skattebetalernes penger brukes på overprisede private tjenester eller ineffektive offentlige tjenester. Det er heller ikke et problem dersom kostnaden for å drive en offentlig helsetjeneste er høyere enn privat, dersom dette skyldes at det offentlige også har mer krevende og kompliserte pasienter. Det har forresten mange private institusjoner med tunge rusmisbrukere eller svært krevende omsorgsbrukere også, uten at det nevnes så ofte.

Målet er mest mulig helse og omsorg for pengene, uten å gå på bekostning av kvalitet eller arbeidsbetingelser. Det er en helt legitim og viktig debatt. I et land der alle partiene på Stortinget er for offentlig utført og offentlig finansiert velferd, er det det interessant at utfallene mot private innslag fra venstresida er så hatske og unyanserte. Det er mange utfordringer knytta til private løsninger som fortjener debatt, og som nettopp gjennom kritisk journalistikk kan utfordres og bli bedre. Akkurat som det offentlige.

BT avslørte offentlig sløseri selv i serien "Verdens rikeste land", der de blant annet fant sløsing med bistandsmidler, sløsing med IKT-midler, penger som råtner på rot i statlig eiendom, skoler uten elever som mottar millionstøtte - som BTs høyst savnede kommentator Sjur Holsen skrev "og så videre, og så videre, i en tidvis nedslående, tidvis nesten komisk føljetong". I kommentaren "Den store skattebløffen" sparket han både til Arbeiderpartiet og Høyre når han skrev at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom skattelette og velferd.

Den alltid grundige, etterettelige, kritiske og reflekterte Sjur Holsen er ikke mindre savnet når en av hans erstattere er spaltisten Morten Størksnes og hans beksvarte velferdssosialisme. Hans innlegg om "Velferdsprofitørene" kan (forhåpentligvis snart) leses uten betalingsmur.

Mitt svar kan du lese her: Beksvart velferdssosialisme

Bruker selvsagt denne faksimilen fra BT fordi jeg syntes bildet av meg var fint...

Mannemenn og fordommer

Fordommer kommer i så mange avskygninger. Det gjør også mannemenn.

Nylig møtte mormor to kollegaer fra Høyre da vi var ute og gikk i byen. De hilste begeistret på mormor, som er vel kjent i partiet ettersom jeg har fortalt om henne både fra partiets og stortingets talerstol.

Da vi gikk lurte mormor på om de to var gift.

- Nei, svarte jeg, de jobber sammen, og fortsatte; Dessuten er han gift med en mann.

Jeg liker å dytte litt på fordommene til andre.

- Åh, er han sånn mannemann. Ja, han var jo så sjarmerende og hyggelig. De er jo gjerne det.

Sa mormor. Og dyttet på mine fordommer.

Noen fordommer er hyggeligere enn andre. Så dette var ikke tidspunktet å utfordre henne på om hun noen gang hadde hørt den bitre livshistorien til fulle homoer over en øl og en sigg utenfor London. Men jeg sa vel at "mannemenn" er vel som folk flest, like deler sure og grinete de også.

Gubben og jeg har flirt av mormors begrep "mannemann" før. Det hun fortalte om sin gamle kollega på frokostserveringen på Hotell Viking korresponderte nemlig ikke med vårt begrep om en barsk mannemann som bekjempet bjørner med bare henda på skogstur og spiste kjøttet rått.

Kollegaen på Viking trivdes nemlig best blant damene på serveringen. Han var en sånn sjarmerende kar med glimt i øyet og sprudlet rundt sammen med kolleagene. Men det var litt trist også, syntes mormor, for foreldrene hans ville ikke ha noe med han å gjøre. Selv om han var en slik sjarmerende og hyggelig kar. Likevel forlot han på et tidspunkt jobben og livet i Oslo, kjøpte hus i hjembygda si og dro tilbake dit.

- Han lengtet hjem, skjønner du.

Mormor kan litt om det å lengte hjem. Til familie og gamle venner, og hennes fars hus inneklemt mellom fjell og fjord i Nord-Norge.

Les mer om mormor her: Svette og tårer

Mormor fortalte at hun hadde møtt han noen år etter at hun sluttet på Viking. Da var han tilbake i Oslo. Han hadde blitt frosset ut hjemme og var tilbake i byen. Man trenger ikke ta en øl og sigg utenfor London for å kunne historiene.

Man trenger heller ikke bekjempe bjørner med bare henda for å være en skikkelig mannemann. Bygdedyret og egen familie holder lenge. 

Mormor og mannemannen Bjørgulv Vinje Borgundvaag (med begges tillatelse).

Takk for ingenting, Jens!

Da regjeringen la frem sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett, brukte Dagsavisen forsiden til å stille spørsmålet «Var det alt, Siv?». Arne Strand kommenterte at budsjettet var flikking på et eksisterende budsjett. Ja. Det ligger lissom litt i begrepet «revidert». Men det stoppet ikke kritikken av en blåblå regjering.

En liten oppgang i ledighetstallene gjør at Dagsavisen kan slå på stortromma og kalle endringene i permitteringsreglene og flere nye tiltaksplasser «som å stoppe en storbrann med hageslange». LOs reaksjon om at dette er «for lite, for sent» ble ikke overraskende brakt videre av Arbei­derpartiet i spørretimen bare dagen etter. Et parti som senest i desember i fjor nektet å anerkjenne behovet for omstillinger og mente regjeringen gjorde for mye under falske premisser. I sitt alternative statsbudsjett for 2015 kritiserer Arbeiderpartiet endog regjeringen for å ha lagt frem det mest ekspansive budsjettet i nyere tid. Det er friskt fra et parti som gjorde lite, eller ingenting, for å forberede Norge på de omstillingene vi alle har visst ville komme.

Les mer om hvordan Arbeiderpartiet hadde det historisk største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noensinne har hatt - og ikke gjorde noe annet enn å gi historisk høye bevilgninger med høyst middelmådige resultater. Hele innlegget i Dagsavisen her. 

Oljefondets kullinvesteringer - et kullsvart dilemma

Selv om vi ikke liker det, er både kjernekraft og kull en del av løsningen for land der innbyggerne ikke har råd til å betale dobbelt så mye for å få strøm fra fornybar energi.

Ifølge det internasjonale energibyrået IEA mangler hele 1,3 milliarder mennesker tilgang til elektrisitet, hovedsakelig i India, Pakistan, Bangladesh, Indonesia og Afrika sør for Sahara.
Halvparten av verdens befolkning er avhengig av mindreverdig brensel, som ved, kull og tørket møkk til matlaging og varme. Årlig dør 4,3 millioner mennesker av sykdom knyttet til uventilert fyring inne.

Mangel på elektrisitet dreper – og dreper først og fremst kvinner og barn, fordi de er ansvarlig for matlaging og sanking av brensel.

Det er ingen tvil om at fattigdom og verdens energibehov er massive utfordringer å løse samtidig med klimautfordringene. Uttak av mer kull kan føre til irreversible klimaendringer, som også rammer verdens fattige. Det kan dermed godt argumenteres med at det er uetisk å investere i disse selskapene.

Men det internasjonale energibyrået, IEA, anslår også at verdens energibehov vokser med 40 prosent frem mot 2040. Selv om vi skulle ønske at dette ble dekket av fornybar energi, er realiteten at vi fortsatt er avhengige av både olje og kull som energikilder. Det er hovedsakelig fremvoksende økonomier som står for veksten.

Tilgang på energi er en forutsetning for økonomisk vekst. Ikke bare fordi industri og arbeidsplasser er avhengige av det. Man skal ikke ha reist mye i Afrika for å ha sett skolebarn gjøre lekser under gatelamper av mangel på elektrisitet hjemme.

Selv om vi ikke liker det, er både kjernekraft og kull en del av løsningen for land der innbyggerne ikke har råd til å betale dobbelt så mye for å få strøm fra fornybar energi, slik som i Tyskland.

Les hele innlegget om dilemmaet kullinvesteringer i Aftenposten. 

Hvordan skal vi ruste Norge for framtida?

Debatten om hvordan vi skal ruste Norge for fremtiden burde være øverst på agendaen i alle de politiske partiene. Det er den ikke.

Aftenposten skriver at en ny rapport viser at en av tre norske jobber kan bli automatisert og forsvinne de neste tyve årene. Dette skjer samtidig som vi får en stadig eldre befolkning, og selv om oljenæringen fortsatt vil ha stor betydning, vil den ikke lenger være en motor for vekst. Allerede i 2013 slo Perspektivmeldingen fast at den sosialdemokratiske velferdsstaten ikke var bærekraftig.

Utfordringene Norge står overfor er altså formidable. Gjør vi ingenting eller forsøker å bevare det bestående, vil den norske sosialdemokratiske velferdsstaten slik den er i dag mangle 150 milliarder kroner i 2060. Dette altså samtidig som oljeinntektene går ned, og arbeidsplasser forsvinner.

Det er kun de to regjeringspartiene som i dag ser ut til å ta utfordringene innover seg og nødvendigheten av omstilling på alvor. Det eneste vi hører fra Arbeiderpartiet er reversering av de relativt moderate endringene Høyre og FrP-regjeringen gjør for å ruste Norge for framtida.
Under stortingsdebatten om nasjonalbudsjettet i desember i fjor angrep Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen regjeringens moderate endringer med at Høyre spilte «upopulært, men nødvendig»-kortet når det «overhodet ikke var grunnlag for det». Vi vet fortsatt ikke hva Arbeiderpartiet skal gå til valg på i 2017, men ansvarlighet er det åpenbart ikke.

Les hele kronikken i Aftenposten her - om mattehysteri, teknologistudenter i India og historisk høye rødgrønne bevilgninger målt i resultater...